Nasjonalpark på boks

De norske nasjonalparkene ble etablert forut sin tid, og et strengt vern har bidratt vesentlig til å bevare viktige naturområder mot sivilasjonens inngrep. I dag er artsmangfoldet truet: De forplantningsdyktige menneskene på bygda forsvinner.

De første norske nasjonalparkene ble etablert i en tid der det “urørte” fikk en verdi – og har fungert som en viktig motkraft, særlig med tanke på presset mot norske vassdragsressurser. Forvaltningsregimet for de norske parkene ble utarbeidet i en tid med rural bosetning – og der landbruksnæringen trengte rammer for sin ekspansjon. Resultatet er at vi i dag har tatt vare på en rekke komplette naturområder – og sikret inntakte naturområder og biotoper for viktige dyrearter. Fastlands-Norge har hele 30 nasjonalparker, og antallet øker. Flere miljøvernministere har de siste årene solt seg i glansen når nye nasjonalparker er opprettet.

Norge er i global kontekst en ansvarlig forvalter av egen naturarv. Men dagens forvaltningsregime har en konfliktdimensjon - der de aktive brukerne av nasjonalparken settes opp mot vernemyndighetene. Konflikten handler om hvem nasjonalparken er til for, på hvilket forvaltingsnivå man bruker ressurser - og en tildels konstruert forestilling om at aktivitet er det samme som nedbrytning av verneinteresser. Et eksempel: I forslaget til ny naturmangfoldlov er det fremmet forslag om å fjerne flere T-merkete stier i Skarvheimen, Rondane og på Dovrefjell. DNT opplever også manglende forståelse for hyttebygging på Hardangervidda, i Jotunheimen, Breheimen og i Sylan, til tross for at dette vil øke sikkerheten i fjellet. Med dette er forvaltningen i ferd med å komme i konflikt med de som i sin tid var myndighetenes viktigste alliansepartner: Friluftsfolket.

Hvordan ser norsk forvaltning ut i et internasjonalt perspektivt?

Om man ser på nasjonalparkforvaltningen i ulike deler av Europa, Oseania og Nord-Amerika er det lett å oppdage at Norge skiller seg fra resten av verden på to viktige punkt:

1. Det første punktet handler om forvaltningens mandat. Her hjemme handler foredlingen av nasjonalparken utelukkende om å konservere – nærmest hermetisere nasjonalparken. Begrensinger – knyttet til infrastruktur, ferdsel og ressursforvalning står sentralt. Det er i veldig begrenset grad beskrevet aktive tiltak for å utløse det potensialet som ligger i nasjonalparkstatusen, gjennom tilrettelegging, markedsføring og attraksjonsutvikling. Når man på forvaltningsnivå for eksempel omtaler reiseliv – beskriver man kun potensielle problemer. Mulighetene – i form av lokal verdiskapning, formidling av naturopplevelser og styrking av livskraftige lokalsamfunn – overlater man med et skuldertrekk til andre forvaltningsnivåer – kommuner, fylker eller enkeltbedrifter. Om du besøker en nasjonalpark i Canada, New Zealand eller Skottland møter man en kultur som er snudd på hodet. Man skal verne, javisst. Men den viktigste agendaen er å utnytte den ressursen en nasjonalpark representerer – gjennom formidling, tilrettelegging og produktutvikling i og rundt nasjonalparken.

2. Det andre punktet der norsk nasjonalparkforvaltning i særklasse skiller seg fra andre land er offentlige tilskudd. Norsk nasjonalparkforvaltning er sentralisert, og det er påfallende lave overføringer - særlig til lokalområdene i og rundt parkens grenser. Det vil i 2008 bli brukt totalt 94,5 millioner kroner til arbeidet med nasjonalparker og andre store verneområder i Norge. Størsteparten av ”forvaltningen” skjer i form av ansatte som har sin daglige arbeidsplass i Direktoratet for Naturforvaltning eller fylkesmannsapparatet - alle bosatt i større byer. Den største norske nasjonalparken har kun en håndfull personer ansatt til lokal forvaltning. Og da i regi av Statens Naturoppsyn. Ingen er ansatt med tanke på aktiv tilrettelegging for bruk av nasjonalparken. Til sammenlikning har Loch Lomond & The Trossachs National Park i Skottland alene rundt 75 millioner kroner i budsjettet – den langt største andelen kommer fra det offentlige. 120 mennesker jobber fulltid i parken, som er blitt noe i nærheten av en hjørnesteinsbedrift. Overalt investeres det i flotte besøksanlegg, det utvikles stiplaner, det legges tilrette for kommersiell guiding og naturformidling. Det gjøres kort sagt en tung jobb i å gjøre nasjonalparkene til rekreasjonsarenaer for både lokalbefolkning og tilreisende – uten at grunnlaget for vern forringes. Nasjonalparken er blitt en ressurs som i vesentlig grad bidrar til et livskraftige lokalsamfunn - og ringvirkningene i form av næringsetablering er store.

Gjennom prosjektet Innovativ Fjordturisme er jeg i nær dialog med reiselivsnæringen i de fire vestlandsfylkene, samtidig som vi har kontaktpunkter mot offentlig forvaltning på ulike nivåer. Mitt bestemte inntrykk er at de sterkeste tilhengerne av dagens måte å forvalte nasjonalparkene på er de som bor lengst unna. Jo tettere man lever ved, eller har sitt virke i, et vernet naturområde, jo sterkere føler man begrensningene i praksis.

Norge er et sentralisert land. Saksbehandlerne sitter langt unna den ekstreme situasjonen mange norske bygdesamfunn opplever. Når det landbruksbaserte næringsgrunnlaget forvitrer mellom fingrene på innbyggerne og ingen kompetansearbeidsplasser etableres i distriktene er resultatet forutsigbart: Høyt utdannede kvinner og ungdom er de første som stikker. Å desentralisere forvaltningen av norske nasjonalparker ville gjort at man opprettet spennende lokale fagmiljøer - i grenseflaten mellom juss, reiseliv, naturforvaltning og forskningsformidling. Og dette i distrikter som hungrer etter arbeidsplasser for unge, høyt utdannete mennesker! En lokal forvaltning med et dobbel mandat - som skal stimulere både til vern og lokal verdiskapning - ville dessuten vært i en helt annen dialogpreget prosess med sine omgivelser. Med et strengt nasjonalt mandat i ryggen er det fullt mulig å sikre verneinteressene, og når vernet betyr arbeidsplasser i bygda ville det også gitt selve nasjonalparken større legitimitet lokalt.

Nasjonalparksenteret i Rosendal har i en årrekke har ønsket å få på plass en - 1 - geolog i en stilling for å formidle kunnskap om det unike bre- og fjellandskapet på Folgefonna. Men med et årlig tilskudd på rundt 500 000 kroner per nasjonalparksenter er dette fjern drøm. Jeg har møtt flere andre historier om lokale initiativtakere som stanger hodet i en vegg av udifferensierte vernebestemmelser og manglende politisk prioritering.

Hva må til? Regjeringen har antydet visse endringer på nasjonalparkområdet, blant annet med etablering av nasjonalparklandsbyer og nasjonalparkkommuner. Dette er en god start. Før man går videre mener jeg det er på tide med en grundig evaluering av dagens forvaltningsregime. Vi bør spørre oss hvordan vi best utnytter vår urørte natur til det beste for de som lever i tilknytning til den, optimalisere den lokale utnyttelse av nærings- og sysselsettingspotensialet parkene representerer. Om regjeringen mener alvor med satsningen på naturbasert reiseliv bør vi se en stor oppgradering av tilskuddene til foredling av råvaren. Man bør dessuten vurdere å differensiere forvaltningen i større grad enn i dag. Nasjonalparkene er av natur ulike - og det er stor forskjell på parkenes viktighet som habitat for fastboende mennesker. Det man må bort fra er den opplevelsen mange sitter igjen med - at “noen i Oslo” trykker et homogent, nærmest hermetisk vern over lokalsamfunn, og kaldkveler dem uten å gi noen muligheter for å ta ut de positive effektene. Slike følelser skaper en helt unødvendig konflikten mellom maktsfæren i de store byen og de som bor på bygda.

Det er ikke dermed sagt at man skal slakke av på alle vernekrav. I en tid med ekstremt press på urørt natur er et strengt vern selvsagt bra, og i enkelte nasjonalparker finnes det sikkert faglige begrunnelser for å stramme inn. Men det er en feilslutning å tro at “tilrettelegging” og “næringsutvikling” er umulig å kombinere med et bærekraftig vern. Det er ikke ATV-kjøring eller helikoptersafari vi snakker om. Snarere tvert om. De “produktene” man lanserer handler ikke nødvendigvis om tung infrastrukturutbygging - det handler like mye om å lære mennesker til å opptre skånsomt, og forstå mer av sammenhengene i en sårbar natur. I Skottland har man eksempelvis opplevd en eksplosiv vekst i wildlife viewing - etter at de etablerte sine første nasjonalparken på midten av 1990-tallet. Dette er bærekraftig turisme i sin aller edleste og mest skånsomme form - som ifølge skotske myndigheter bringer 200 millioner pund inn i skotsk økonomi og er basisen for virksomheten til mellom 250 og 300 bedrifter.

Mennesket som art er en av innbyggerne i nasjonalparken, og slik har det vært i tusener av år. Overalt i norsk natur finnes spor av bærekraftig menneskelig virksomhet i naturen. Da må det være mulig å få til et levelig samspill også i vårt århundre.

Det uskarpe klassebildet

Det kollektive står sentralt i sosialistisk teori. Klassebegrepet er selve fundamentet, det som definerer frontene i en kamp for en mer rettferdig verdensorden. I norsk politikk er begrepet fortsatt i aktivt bruk, og det søkes aktivt etter å revitalisere inndelinger som kan nytes til å isolere kollektive enheter som kan “mobiliseres” politisk. Det ligger i den historiske arven til venstresiden å trekke linjer mellom ulike lag av folket. De tre lag av folket - arbeiderklassen, middelklassen og overklassen - er selvsagt en veldig praktisk treenighet som det er enkelt å utvinne politisk retorikk fra. Hvis du i tillegg blander inn kjønn, får du en praktisk matrise. Men er disse kollektive enhetene relevant i norsk sammenheng? Tilslører de mer enn de avdekker? Og i en tid der Høyre og Frp snart har rent flertall i opinionen: Har de mobiliseringskraft?

En av dem som er opptatt av å bevare klassen som primærkategori i politisk kommunikasjon er Audun Lysbakken, som har initert en spennende prosess knyttet til vitaliseringen av venstresiden. Hans motsvar på høyre flanke - Torbjørn Røe Isaksen ser nesten bort fra klasseperspektivet i sin nye bok om konservatismen. Det er merkelig, for klasseidentiteten er en viktig del av konservatismens historie. Ideologien har blitt drevet fra skanse til skanse, av arbeiderbevelsen - som har preget verden på viktige områder, og gang på gang fått rett. Men dette var i en epoka da frontene stod mellom dem som eide produksjonsmidlene og dem som satte liv og helse på spill for å betjene dem. Det sosialistiske prosjektets vitalitet i Norge og en del andre land baserte seg på rene skillelinjene og kraftfulle allianser innenfor en kulturelt homogene nasjonalstater. Bakteppet var politisk teori - en marxistisk samfunnsanalyse og medfølgende beskrivelser av en teoretisk mulig, men ennå uprøvd fremtidig samfunnsorganisering.

I dag lever vi i en ekstrem verden, i et ekstremt land, i en ekstrem tid. I et globalt bilde har klassebegrepet fortsatt stor forklaringskraft. Sett fra månen eller deromkring er Norge som land verdenssamfunnets svar på Stein Erik Hagen. Vi eier andres produksjonsmidler.

Samtidig øker endringstakten i verden, identiteter dannes på nye måter, utopien er død, de hellige (politiske) skriftene mister sin forklaringsmakt, det oppstår nye skillelinjer. På nasjonalt nivå i Norge er alle tilhengere av en blandingsøkonomi, men vi diskuterer blandingsforholdet heftig. I arbeidslivet går ingen lenger for gullklokka, vi vil at jobben skal være en arena for selvutfoldelse eller en finansieringskilde for andre prosjekter i tilværelsen.

Selv jeg, som er oppvokst i et hjem preget av knallhard klasseretorikk, opplever meg som en del av et mer eller mindre klasseløst samfunn. Jeg er grunnleggende overbevist om at de største ideer og visjoner er individuelle prestasjoner, og at individet som som endringsagent er undervurdert i sosialdemokratisk historieforståelse. Samtidig som jeg ser at vårt gode samfunn aldri hadde vokst frem uten at kollektive grupperinger har stått samlet - i kampen for sosial utjamning, og ikke minst i kampen for et samfunn tuftet på menneskerettigheter. Jeg tror fortsatt på kollektive bevegelser. Men ikke nødvendigvis med sosioøkonomisk status som fellesnevner.

I mine øyne er klasse fortsatt en merkelapp som sier noe om inntektsnivå, status i yrkes- og samfunnslivet, og selvsagte i hvilken grad man eier produksjonsmidler. I dag er klassekampen en global kamp. Norges skattebetalere eier andre nasjoners produksjonsmidler, og sitter ved maktenden av bordet i det globale samfunnet. Skal man foredle det norske velferdssamfunnet, må man bruke andre briller, og et annet språk.

I markedsføringssammenheng er man synkende grad opptatt av demografiske variabler som alder og kjønn, og mer opptatt av mikrotrender, de små verdiene, valgene og kollektive identitetene som gjør oss til målgrupper for smalere produktgrupper. På basis av viktige mikroindikatorer blir vi kartlagt og plassert i bredere forbrukersegmenter. Slik er det kanskje i politikken også? En og samme person er arbeider, musiker, småbarnsfar, sykkelentusiast, etnisk norsk, opptatt av eksperimentell samtidslitteratur og bosatt i en småby på nordvestlandet. Her er det mange skillelinjer og kollektive identiteter. Og i en norsk samtidig kontekst: Hvilken identitet er viktigst?

Min bidrag i diskusjonen om Frp-koden er at partiet er ekseperter i å identifisere slike mikroindikatorer fra det klamme, norske folkedypet, gruppere dem, utvikle et salgbart politisk-konseptuelt rammeverk og profitere i form av oppslutning. En bottom-up politisk skapelsesprosess som er frigjort fra det gamle idelogiske rammeverket, fundert på folks opplevde virkelighet og (vrang)forestillinger. Frp både finner og skaper kollektive identitetsmarkører, “pakker” av synspunkter som viser seg å ha mobiliseringskraft. Det handler om praktisk politikk, men like mye om språk og kommunikasjon. Frp sampler på sett og vis arbeiderbevegelsens vinnermelodi fra back in the days - de utvikler begrepspar som beskriver kollektive identiteter og fiendebilder. De skaper språket - og tvinger andre over på sin banehalvdel.

Et eksempel er den kollektive kategorien “bilister” som (uten at det er eksplisitt uttalt) står i motsetning kategorien til “busspassasjerer og syklister”. Siv Jensen skårer stadig på å stå på bilistenes side og i sin retorikk gjør de umerkelig “bilistene” til en alliansepartner i norsk offentlighet, selv om selv SV-ere flest kjører bil. Carl Christian Grøndahl har skrevet godt om denne retorikken i sin blogg, og setter et betimelig spørsmålstegn ved grunnlaget for den. De fleste veksler mellom ulike trafikale roller. Det er et samfunnsansvar å se “den reisende” under ett, og tilrettelegge for å reise enkelt, effektivt og - i et ressursperspektiv - rasjonelt, uavhengig av transportmiddel.

Men Frp har et destruktivt prosjekt gående, innenfor rammen av en klam norskhet. Og de har knekket noen viktige koder venstresiden kan lære av. Frigjort fra tunge idelogiske merkelapper og begreper er de lett på foten - de kan konsentrere seg om å beskrive en verden folk kjenner seg igjen i og skreddersy språket sitt mot ulike velgersegmenter.

Kan det hende at tilhengere av et rausere, mer rettferdig og grønnere samfunn på samme måte bør legge av seg noe av stammespråket for å tiltrekke seg nye velgere? Uten å miste det grunnleggende verdigrunnlaget av synet mener jeg man bør jobbe aktivt for å konstruere nye innganger til et samfunnprosjekt med sosial profil, føre et mer nyansert og raffinert språk, øve inn politiske finter og mobilisere velgere som i dag sliter med den innestengte luften i klasserommet.

Småkapitalismens kår på venstresiden

Er jeg sosialist? Eller er jeg en liberalist? Disse merkelappene betyr mindre og mindre for meg. Alle norske partier er tilhenger av en blandingsøkonomi. Spørsmålet er hvor streken går mellom privat og offentlig tjenesteproduksjon og hvilke styringsmål man har for samfunnsutviklingen.

I helgen deltok jeg på SV sin “Verden til venstre”-konferanse. En morsom opplevelse. Jeg er enig med SV i mangt. Jeg er tilhenger av et egalitært samfunn. Jeg er motstander av å sette bestemor på anbud. Jeg er sterkt kritisk de verdiene som i dag akkumuleres blant et lite knippe steinrike superkapitalister.

Samtidig er jeg bedriftseier. Jeg er kapitalist - eller småkapitalist. Jeg har skapt mine egne arbeidsplasser gjennom aktivt eierskap i hele mitt voksne liv. Sammen med gode partnere hr jeg tilført staten mange millioner i moms og arbeidsgiveravgift - og skyhøye gebyrer for forsent innbetalte fakturaer. I tillegg har vi skapt masse ringvirkninger på arbeidsplasser med tariffregulert lønn og sterk fagorganisering. I Posten, I trykkebransjen. I internettbedrifter. I banker. Og ikke minst – i offentlige kontrollorganer og forvaltningsinstitusjoner.

I denne spagaten er det vankelig å føle seg hjemme noe sted i norsk politikk. Og jeg må innrømme at jeg føler jeg meg en smule fremmedgjort på venstresiden i norsk politikk. Jeg har forsøkt å systematisere hva jeg sliter med, under tre hovedoverskrifter.

1. DET VANSKELIGE MARKEDET

Det klassiske skillet mellom lønnsarbeideren, den som leier ut hodet og kroppen sin til timepris, og kapitaleieren – den som eier produksjonsmidlene, er selve grunnlaget for sosialistisk teori. Min påstand er at venstresiden anno 2008 har et hull i sin ideologiske plattform.

Hva gjør vi med det hersens markedet?

En gang kunne man hvile seg på utopien om et kommunistisk drømmesamfunn der alt var annerledes. Denne drømmen har forvitret. Venstresiden har stilltiende akseptert at det frie markedet, i betydningen en privat, etterspørselsregulert markedsplass for varer og tjenester – uten at de har tatt de nødvendige politiske konsekvenser av dette og tilpasset sin politiske retorikk til denne virkeligheten. Om man aksepterer det frie markedet på visse områder, må man også ha en politikk for å stimulere og regulere det frie markedet.

Her er man på høyresidens tradisjonelle banehalvdel. Da må man også kunne diskutere betingelsene for et velfungerende markedet. Man må kunne bruke liberalistisk teori for å sikre et velfungerende marked. Og man kan bruke liberalistisk teori for å vise at offentlige anbudssystemer innenfor transport og helse ikke tilfredsstiller kravene til et fungerende marked. Den innsatsstyrte finansieringen av sykehusene - og de til mange halvoffentlige selskapene med begrenset innsyn er andre effekter av markedstenkning i offentlig sektor.

2. DEN TUNGINDUSTRIELLE NEI-POLITIKKEN

Venstresidens, og særlig SVs, næringspolitikk (eller i det minste kommunikasjonen av den) fremstår som bundet opp i en tvungen marxistisk retorikk der noen eier produksjonsmidlene og andre er lønnsarbeidere. Det finnes liksom ingenting i midten. I kommunikasjonen av SVs politikk opplever jeg ofte en slags svartmaling av eierskap, en form for paranoid forestilling mot det å eie aksjer i et selskap i seg selv er et slags skattehull.

Ta ordet ”opsjonsavtaler” for eksempel. I en SV-verden er det utelukkende er knyttet til skattegunstig tilleggsavlønning av allerede rike mennersker. For meg er ordet er positivt ladet. En opsjon er en mulighet for en ansatt til å bli med på en fremtidig finansiell verdistigning i et selskap. Flere burde fått opsjonsavtaler, ikke færre. Ikke minst i små og mellomstore selskaper.

Det som har skjedd de siste årene er at gapet mellom lønnsmottakere og kapitaleiere har økt, fordi det alltid vil være et etterslep på lønnssiden i en oppgangskonjunktur. Kraftig børsvekst og god lønnsomhet gjør at de som allerede er på eiersiden tar et stadig større kakestykke av av næringslivets totale verdiskapning. Om man ikke vil nedlegge markedet eller regulere det i hjel, bør man da ha en politikk som går på to fronter:

1. Å sikre at fleste mulig har eierskap (eller opsjoner på eierskap) i sine bedrifter.
2. Å sikre at flest mulig etablerer egen virksomhet, og senke risikoen for dem som velger å gjøre det.
3. Å sørge for at mest mulig penger blir værende i bedriftene, ved å la det svir mer å tappe selskaper for store verdier. Da må man selvsagt skille mellom overføringer mellom bedrifter og uttak av utbytte til personlig berikelse. Og man må være relativt rause med bunnfradraget.

Behold gjerne den konfronterende tonen mot storkapitalen, men bygg samtidig en allianse med småkapitalistene. Dette krever en ja-politikk som er fraværende i dag. SV er alt for lite initiativrike på dette politikkområdet. Partiet overlater i alt for stor grad til Lars Sponheim å boltre seg fritt inne i 16-meteren og skåre billige mål for alle som identifiserer seg med underskogen i norsk næringsliv. Fra toppen av hodet kan jeg fyre løs: Hva med å tilby unge mennesker som starter egen bedrift en “startpakke” som inkluderer regnskapshjelp det første året? Hva med et eget mentorprogram for unge “gründertyper”? Eller man kan klippe rett fra Venstres program (direkte hentet fra venstre.no):
• Bedre sosiale rettigheter for gründere og selvstendig næringsdrivende.
• Rett til næringsfradrag på linje med minstefradrag for selvstendig næringsdrivende.
• Bedre regelverket for selvstendig næringsdrivende som har gjeld knyttet til egen næringsvirksomhet.
• Økt tilgang på risikovillig og kompetent kapital både gjennom det offentlige virkemiddelapparat og gjennom skattestimulans for private investorer for eksempel ved såkalte ”Business Angels”.

3. DEN UDIFFERENSIERTE NÆRINGSPOLITIKKEN

De fleste bedrifter startes i det små, og de små har helt andre utfordringer enn store, globaliserte selskaper med komplekse konsernstrukturer. Floraen av selskaper, eierkonstallasjoner og driftsformer er stor. Hvorfor i all verden skal et lite selskap med minimal inntjening forholde seg til det eksakt samme regelverket som et internasjonalt konsern? Når venstresiden engasjerer seg næringspolitisk handler det om utflagging, nedbemanning eller skattetilpasning. Vel og bra. Men dersom politikkutformingen bare handler om å tette skattehull og jobbe for kontroll med den delen av næringslivet som driver med internfakturering, avanserte bonusprogrammer og avanserte holdingstrukturer, forholder man seg bare aktivt til den grå ansiktsløse kapitalismen. Det har ingenting med min kapitalisme å gjøre!

Uten å gå i detaljer vil jeg utfordre SV til å legge vekk sjablongpolitikken og heller finne frem fingerspissfølsomheten - og erkjenne de ulike virkelighetene i norsk næringsliv.

Ta arveavgiften som eksempel. Det er stor forskjell på å arve en likvid aksjepost i et børsnotert selskap, og å arve et familiedrevet hotell i Solvorn i Luster i Sogn. Hvis arveavgifter og skattesystemer tilpasset en ansiktsløs kapitalisme gjør at Petter Stordalen overtar en lokalt eid familiebedrift er vi på vei mot en forflatning av samfunnet vårt. Det samme ser man i spørsmålet om opsjonsavtaler.

Å tilby eierskap i en gründerfase fordi man ikke har råd til å betale anstendig lønn er noe ganske annet enn å å tilføre fremtidige millionbonuser til toppledere! Hvis en generell nei-politikk knyttet til opsjonsprogrammer rammer små sårbare entusiastbedrifter er dette negativt for et potensielt positivt mål: At flere arbeidere har mer kontroll over sin egen arbeidsplass og får del i den verdiskapningen som kun kan taes ut i en finansielt marked.

Forskjellene mellom de rike og de fattigste er både et sosialt problem, og et problem for markedet. Eierkonsentrasjon og monopol er ikke i tråd med teorien om det frie markedet. Det at de store spiser de små er negativt, og krever en aktiv politikk - for eksempel at konkurransetilsynet får skjerpet sine instrukser og tilført mer ressurser.

Mitt grunnsyn er at vi trenger flere og mindre kapitalister i dette landet. Da holder det ikke bare å skape problemer for de store. Man må også skape muligheter for de små.

Meningsløs moms-motstand

Er det ikke godt å ha noen å mislike?

Den konservative maktarrogante snusfornuften har fått en ny talsmann i Norge. Navnet er Geir Axelsen, han er statssekretær i finansdepartementet, og representerer Arbeiderpartiet. I dag var han på lufta og tilbakeviste Fremtiden i Våre Henders forslag om å fjerne moms på brukte varer. FIVH, som over lang tid har spilt inn en mengde konstruktive forslag til å utnytte forbrukerbeskatning til det beste for miljøet, mener en slik tilpasnimng kan vri forbruket i retning gjenbruk og dermed ha en miljøeffekt. Dessuten er det et paradoks at en vare skal kunne forbruksbeskattes flere ganger.

Men Axelsen svarte blankt avvisende på Dagsrevyen i går . Slike tilpasninger skal vi ikke ha noe av. Axelsen er veldig god på to ting:
1. Å umyndiggjøre aktører som forsøker å få til en debatt omkring beskatning (særlig forbrukerbeskatning)
2. Å bevisst henge seg opp i en detalj som ikke berører kjernen i kritikken som blir fremmet

Det første (umyndiggjøring/latterliggjøring) fikk vi et eksempel på i går, da budskapet i praksis var slik: “Dersom vi skulle ta hensyn til alle slike morsomme forslag til skattelettelser, ville det ikke være mye penger igjen til å drive politikk for. Men dette har disse umodne miljøorganisasjonene sikkert litt vanskelig for å forstå.”

På klassisk maktarrogant vis klarte han ikke en gang å påpeke at forslaget er interessant, eller signalisere at regjeringen vil realitetsbehandle forslaget før de felte sin dom.

Den andre teknikken (å henge seg opp i en irrelevant detalj) fikk vi et eksempel på i forbindelse med den høyst betimelige kritikken mot regjeringens manglende evne til å innføre grønne skatter. 1995 var Norge best i Europa på grønne skatter. Den gang hentet vi inn 3,2 prosent av BNP i miljøskatter. Ti år senere er andelen grønne skatter sunket til 1,9 prosent av BNP. I denne sammenheng “fnyser” Axelsen av kritikken. Han lister opp tiltak som at regjeringen har økt grunnavgiften på fyringsolje til samme nivå som elavgiften. Wow. Men den retoriske genistreken er å fremstille det hele som om kritikerne mener at staten tjener for lite penger på slik beskatning. Han kommer med besserwisser-bemerkninger som at “hovedpoenget er å få folk til å endre adferd”.

Ja, Axelsen. Det er hovedpoenget. Alle, absolutt alle, er enige om at grønne skatter skal få folk til å endre adferd. Kritikken dreier seg om at regjeringen har vist seg ekstremt lite villig til å vri beskatningen over på det som skaper de store miljøproblemene, nemlig miljøskadelig overforbruk. Og de har vist seg veldig lite lyttende overfor aktører som foreslår endringer.

Det går forøvrig mot nyvalg. Jeg bidro til rødgrønn seier i forrige runde. Axelsens knirkende skattekonservatisme fremstår i mine øyne som et velrettet selvskudd i foten.

To pluss to er tre

Skjebnen har innrettet det så viselig at jeg er oppvokst i Bergen - og har blitt boende her. I motsetning til svært mange av mine studievenner og tidligere kollegaer har jeg aldri gitt etter for suget fra øst.

Min holdning har hele tiden vært at om ikke ikke finner drømmejobben her på Vestlandet, må jeg skape den. Da jeg var med å etablere magasinet Fri Flyt med hovedkvarter i Bergen i 1998 - var tanken som følger: Bergen er en medieby, men mangler et forlag som satser på nisjemedier. Her finnes det mediefaglige nettverk - og her finnes det trykkerier, kapital og alliansepartnere på nettutvikling. Så Bergen må jo være perfekt!

Akk. Hadde det vært så enkelt.

Ti år senere kan jeg konkludere med at selskapet jeg fortsatt er medeier i blomstrer som aldri før - i Oslo. Etter seks års i Bergen med kontinuerlig topplinjevekst , flyttet vi i 2004 hele røkla østover - og vokste raskere enn noen gang. Det var et sammensatt årsaksbilde bak beslutningen, men hovedgrunnen er brutal:

Bergen ikke er en by for unge gründerselskaper med et uvanlig produkt- og markedskonsept innenfor noe så “soft” som forlagsbransjen.

Etter seks år som en åpen, samarbeidsvillig og kapitalsøkende bedrift i Bergen var vår erfaring at de viktige beslutningstakerne i Bergen er konservative, nettverkene er lukkede, mye av kapitalen er ikke opptjent men nedarvet, samhandlingsinteressen mangler og den “oppsøkende investoren” er totalt fraværende - så lenge det ikke dreier seg om “hard business” - fisk, olje, eiendom.

Da jeg ble presentert for Bergensscenarier 2020 i 2003 - tenkte jeg at “her er det noe på gang”. To pluss to skulle bli fem. Men er egentlig så mye endret?

Det har skjedd noe. Innovasjon Norge er i mine øyne flinke til å dyrke lokale innovatører - ihvertfall de innovatørene som er flinke til å skrive overbevisende søknader. Vi har fått en bra næringskonferanse i GROW, drevet fram av unge og utålmodige entusiaster. Det skapes enkelte arenaer der det bygges nettverk mellom ulike bransjer - og det etableres kontakt mellom oljedirektører, eiendomsinvestorer og plateselskapsgrundere.

Spørsmålet om disse nettverkene endre noe som helst, dersom de ikke på et tidspunkt også medfører en overføring av makt. Min erfaring er at både kommunen og tildels næringslivet i byen bruker “de unge” som pausefyll ved festlige anledninger, og delvis som gallionsfigurer for diverse satsninger på “kulturnæringene” (hva nå det er). Da man utpekte styremedlemmer til Bergen Business Region valgte man for eksempel en mannsdominert forsamling med snittalder 57 år. Ikke en eneste person representerer den idèrike men kapitalfattige igangsetteren. Ikke en eneste person representerer det blomstrende kulturlivet.
Da Henning Warloe gitt ut i BT og og forsvarte den aldeles håpløse styresammensetningen ble Magnus Stangeland trukket fram som “gründeralibi” fordi han har vært involvert i 19 bedriftsetableringer det siste året. Her viser finansbyråden at nettverksjobbingen i “the establishment” har ført ham langt unna det næringslivet han var en del av da han drev motebutikk i Nygårdsgaten. Ikke et vondt ord om Magnus Stangeland, men han er ikke “gründer” slik jeg liker å forstå begrepet, han er først og fremst investor og styregrossist med 55 millioner i formue, og et nettverk av beslutningstakere en ung spirrevipp bare kan drømme om? Og innenfor hvilke næringer er det Stangeland gjør business? Jo, fisk, shipping, olje og eiendom. Hardt, hardt, hardt, hardt.
Mer av det samme.

Hvor vil jeg med dette? Basert på mine egne erfaringer vil jeg gjerne komme med tre oppfordringer til Warloe, Friele, Stangeland - og de andre makthaverne på toppen i næringslivet i Bergen (dere vet forhåpentligvis hvem dere er).

1. Gi slipp på hegemoniet - dere vil tjene på det!
Å være ung i en verden som endrer seg fortere enn noen gang, er en kvalifikasjon i seg selv. Mange “umodne” bedrifter og ildsjeler burde vært løftet inn i den sfæren som påvirker rammebetingelsene og legger føringer for offentlig virkemiddelbruk. Hvorfor? Unge mennesker har en integrert forståelse for interaksjonsmedier og den store overgangen samfunnet er inne i - fra en serviceøkonomi til en opplevelsesøkonomi. Og unge mennesker har en tendens til å omfavne galskap. Er det noe Bergen og Vestlandet har underskudd på så er det visjonære ute-av-boksen-initiativer av den sorten som forandrer verden.

2. Støtt ideer og dyktige hoder - så kommer bunnlinjen over tid!
Mange dyktige gründere i “kreative næringer” er (bevisst eller ubevisst) på jakt etter kraftfulle allianser med den etablerte delen av næringslivet, men sliter med skeptiske, konservative og uengasjerte investormiljøer. I “såkornfond” er ofte nåløyet så trangt at det ikke er verdt innsatsen. Å bli alt for bunnlinjeorientert i en produktutviklingsfase kan bety døden for entusiasmen - den viktigste råvaren i slike selskaper. Hvor er de modige, rause investorene som tør å gå på en smell fordi de tenner på et forretningskonsept eller tror på et kreativt miljø? I Bergen seifer man seg til fant.

3. Kjøp tjenester av de uetablerte bedriftene
Enhver som beslutter kjøp av kreative tjenester i Bergen burde henge en lapp med tykke tusjbokstaver over kontorpulten: KJØP UNGT! Mange ferske bedrifter - eksempelvis innenfor design, film, arkitektur, software og reiseliv - kunne oppnådd rask vekst forbi kritisk ordremasse dersom store etablerte selskaper eller det offentlige (kommune/fylkeskommune) var flinkere til å velge dem fremfor “den faste leverandøren”. Hvorfor ikke tenke som Nasjonale Turistveger? De investerer tungt i infrastruktur og attraksjonsutvikling, men investeringen anvendes også for å løfte unge arkitektmiljøer og gi dem spennende kontrakter og et “utstillingsvindu” . I Bergen i dag dag må man bevise i flere år før man får være i kampen om de store kontraktene. Jeg kjenner mange som har bukket under på grunn av manglende tålmodighet.

Enn så lenge får de små it-selskaper, designbedrifter, konsulenmiljøer og arkitektkontorer i Bergen jobbe på egenhånd, og samhandle seg i mellom som best de kan, der nede - i underskogen. Når det butter for mye får man heller flytte til Oslo. Eller Stavanger - som de siste årene har hatt en eksplosiv vekst i spennende nyetableringer. Min analyse er at beslutningstakerne i Stavanger er tilflyttere. De er mer internasjonalt orientert, og mindre bundet opp av provinsielle nettverk. De er på jakt etter spennende underleverandører, rett og slett fordi de har oppdaget vidunderkuren:

Friskt blod er en glimrende medisin mot stivbeinthet og anemi.

På dypt vann

Åtte forskningsmiljøer i Bergen ønsker å gjøre Bergen til europeisk hovedstad for marin forskning. De har dannet en klynge, og visjonen er å knytte syv hundre forskernettverk sammen for å løse utfordringer innen klima, miljø, ressurser, teknologi og helse. Dette er et spennende initiativ, ikke minst fordi marint liv er det livet vi mennesker driver mest rovdrift på (vi ser det ikke, men under havoverflaten skjer det dramatiske endringer. Hadde vi utradert arter og marginalisert store bestander og ødelagt vegetasjon i samme tempo på landjorda, hadde det vært opplagt for alle at vi for lengst hadde gått over streken.) Også innenfor maritim sektor er Bergen kompetansemiljø i verdenstoppen, ikke minst innenfor subsea-teknologi – noe klyngeprosjektet NCE SubSea er et veldig godt eksempel på. Bergen trenger slike miljøer, for å ikke sakke fullstendig akterut i kampen med langt mer dynamiske Stavanger og Oslo.

Men i vår tid er ikke sterke fagmiljøer nok til å bygge identitet. En by som vil bli kjent for innovasjon, trenger en tydelig historie, en manifestasjon av alle denne kompetansen. En fyrlykt som synes, og som forteller verden at “hei, er vi”. I serien “jeg lanserer gode ideer” har jeg tatt meg vann over hodet og foreslår rett og slett en undervannsverden, et opplevelsessenter under vann.

Jeg jobber i dag med reiseliv, og ser tydelig at Bergen og Vestlandet mangler en stor besøksattraksjon med familiefokus. Vi har Akvariet, men i det lange løp er dette for stusslig. Derfor mener jeg at man burde etablert et besøksanlegg, gjerne i tilknytning til et av industriområdene på Sotra. Et utstillingsvindu for undervannsteknologi, og et opplæringssenter om livet i havet, om havet som klimafaktor, om havet som ressurskilde.
Det er nok av aktører som kunne profitert på den oppmerksomheten en slik satsning ville gitt byen . Havforskningsinstituttet og Universitetsmiljøet i Bergen burde sett på dette som et forskningsformidlingsprosjekt. Næringslivet vest for Bergen burde sett på verdiskapningspotensialet - både direkte i form av turister, og indirekte i form av branding av kompetansebedriftene i regionen. Dette er jo også helt i tråd med visjonene i Bergen business region. Her går reisemålsutvikling, forskning og teknologidrevet næringsvirksomhet sammen som hånd i neoprenhanske.

I verden foregår det forøvrig mye spennende på undervannsfronten. I Dubai bygges det et storslått undervannshotell. Milford Sound i NewZealand har et undervannsobservatorium som sin fremste attraksjon, med hundretusener av besøkende hvert år. På Maldivene blir turister tatt med i verdens etter sigende eneste passasjer-undervannsbåt.
Kanskje Bergen kan lansere nummer to?

Prinsippene for skattlegging

Det er oppstått en klassisk debatt mellom kapitalister og politikere i Dagens Næringsliv. Mangemilliardæren Stein-Erik Hagen gikk ut mot regjeringen, og eiendomskongen Thon kalte Norge “den siste sovjetstat”, hvorpå finansministeren og statsministeren fortalte at de var lut lei “sytingen fra de rike”. Debatten har flere svakheter. Rikingene tar i bruk emosjonell retorikk og bruker håpløse klisjeer om øst-europeiske forhold som bare bidrar til å tåkelegge hva de egentlig mener om helt konkret politikk. Regjeringen svarer med å kalle alt for “sutring”, og dermed på arrogant vis se bort fra de delene av kritikken som faktisk har substans. For de rike kapitalistene har faktisk et poeng når de viser til skillet mellom arbeidende kapital og kapital som tas ut til personlig forbruk.

Jeg mener at en fremtidig skattereform burde baseres på følgende prinsipper:

1. Kapital i arbeid bør får arbeide i fred. Det vil si at et menneske som velger å skyte inn penger i et selskap og dermed skape arbeidsplasser og samfunnsmessige ringvirkninger, belønnes for dette i skattemessig forstand - i motsetning til de som bruker midlene til personlig forbruk eller eiendomsinvesteringer. Hagen har rett i at de fleste superkapitalistene i Norge har store deler av sine formuer bundet opp i maskiner og produksjonsutstyr. Jeg mener at det blir feil å skattlegge den delen av formuen som bidrar til å skape arbeidsplasser. Samtidig er investert kapital i stor grad utsatt for store verdisvingninger.

2. Eiendom og cash bør svi. Eiendomsinvesteringer er passive investeringer, og bankinnskudd tjener ingen andre enn kontohaveren. Eiendommer skaper ikke virksomhet, men er virksomhet som gjennom leieinntekter profitere på andres næringsvirksomhet. Dessuten er husrom et knapphetsgode. Det skal koste å eie et hus uten å tilby noen å bo der. Derfor bør eiendom skattlegges spesifikk. Likvide midler som står i banken, eller i andre typer likvide verdipapirer bør også skattlegges.

3. Penger har avtagende grensenytte. De første 200 000 kronene går til dekning av grunnleggende behov. Jo flere penger, jo mer unyttig konsum. Det er ingen mennesker i Norge som trenger mer enn 3 millioner kroner i året i lønn. Derfor er jeg tilhenger av progressiv beskatning, gjerne mer progressiv i dag. Man kunne gjerne også innført progressiv beskatning av utbytte på investert kapital. Slik kan man straffe folk som taper selskapene for driftsmidler.

4. Konsum kan og bør styres. Det finnes bra forbruk og dårlig forbruk. Moms og avgifter er en god måte å styre forbruk i ønsket retning på. Dette verktøyet kan gjerne brukes i langt større grad enn i dag. Bilavgiftene for forurensende biler kan for eksempel skrues dramatisk opp. Hvorfor ikke jobbe for at co2-regnskapet for ulike produkter kommer til uttrykk i form av høyere pris? Torsk som er sendt til Kina for filetering blir dyrere fordi produksjonsmetoden forurenser mer.

Har du innspill til andre prinsipper? Fyr løs.

Sveve over byen

Byplanleggerne i Bergen har en utfordring. Byens topografi, med bebyggelse oppover i høyden gjør skinnegående transport til en suboptimal løsning i deler av byen. Samtidig er viktige sentrumsnære veier, som Kalvedalsveien og Ibsensgate,  overtrafikkert. Og det er hverken ønskelig eller mulig å utvide dem. Hva er da alternativet?

Jeg har et helt konkret forslag.

Bygg en kabelbane fra sentrum og opp til Haukeland Sykehus. En ekspressheis med eggeformede små kabiner som svever lydløst til og fra sentrum.  

Alle som har vært på skiferie i alpene vet hva jeg snakker om. Og i flere moderne storbyer i verden har man også begynt å forstå at det å løfte trafikken opp i luften er arealeffektivt, med lav kostnad og høy driftseffektivitet. Både i Oslo og Trondheim har svevebaner blitt vurdert som alternativer til andre transportformer. I Tromsø jobber interessenter for at en svevebane skal binde sammen Tromsdalen med Tromsøya. Men ingen av disse byene har de samme topografiske utfordringene som Bergen, eller en tilsvarende stor arbeidsplass som Haukeland Sykehus som sikre trafikkgrunnlaget. Vi har dessuten et behov for å utvide det potensielle kundegrunnlaget til bybanens første byggetrinn for å sikre at denne blir en suksess. Min klare mening er man burde lagt en nedre stasjon for svevebanen i tilknytning til et stopp på bybanen. Om man uten kø og venting på neste buss komme seg raskt fra Bergen til Haukeland, vil kundegrunnlaget for den skinnegående storinvesteringen få et løft.

Jeg har diskutert saken både med politikere, byutviklere, ansatte på sykehuset og folk i transportnæringen i Bergen. Tanken høster entusiasme. Jeg har ennå ikke hørt et eneste motargument - bortsett fra at det er få som tror en så utradisjonell tanke kan slå rot i en så konservativ by som Bergen.

Vel, dem om det. Jeg er en grunnleggende optimist med tanke på menneskers evne til å samles om gode ideer, og fyrer løs. Det er flere grunner til at en sveveheis vil egne seg nettopp på den nevnte strekningen.

1. En heis svever over byen, og båndlegger ikke areal. La oss si at vi legger nedre stasjon i tilknytning til bystasjonen.  En mulig trase kan gå langs Storelungeren og opp over Møllendal kirkegård og ender i nærheten av bygg for biologiske basalfag (det nye svære nabobygget til sykehuset). Det eneste arealet som trengs er noen kvadratmetre med søylefundamenter langs strekningen. Konflikten med bebyggelse er minimal langs hele strekningen, og grunnen er stort sett offentlig.

2. Haukeland er byens største arbeidsplass. Og ikke nok med det! Hver dag skal tusenvis av pasienter og pårørende innom sykehuset. I tillegg kommer alle som studerer eller forsker i tilknytning til sykehuset eller BBB, samt alle som bor i Bjørndalen/Lægdene/Fløen og som trenger en effektiv transportvei til byen. Resultatet kan bli redusert trafikktrykk i Kalfaret og Ibsensgate, og mindre behov for parkeringsplasser ved sykehuset. Samtidig reduseres behovet for dieselslukende busser på lavt gir i motbakke.

3. Ulriksbanen kobles mot Bergen sentrum! Ulriksbanen trenger en forlengelse til byen. En gondolbane fra byen ville linke sammen byens høyeste fjell og sentrum på en helt ny måte. En moderne ekspressheis er et moderne, miljøvennlig og stilig infrastrukturanlegg som også vil kunne bety et visuelt kjennetegn for Bergen.

4. Det er miljøeffektivt å sveve. Og tidseffektivt. Og kostnadseffektivt. I bratte motbakker er det mer effektivt å sveve enn å rulle. Dette kan sikkert en fysiker forklare. Men faktum er at de bratte bakkene opp mot Haukeland sykehus ikke er egnet for busstransport når det finnes et alternativ. Alle syklister som har kjent dieseldunsten etter leddbussene oppover Kalfarveien skjønner at dette ikke er fremtidens transportmiddel. Det er en grunn til at det går svevebaner og ikke busser til de store fjelltoppene i Europa. De fleste moderne svevebaner har en kapasitet på minst 3000 mennesker i timen per vei. Banene går i rundt 30 kilometer i timen. Det er under 3 kilometer fra Kaigaten til Haukeland i luftlinje. Rask hoderegning sier en reisetid på rundt 6 minutter. Banen går kontinuerlig, så man slipper å vente. Dessuten kan banen drives av et lite knippe ansatte, slik at driften kan bli svært kostnadseffektiv med lave lønnskostnader per transportert passasjer.

5. Mange moderne byer i verden har skjønt at svevebaner er fremtiden. Over hele verden er svevebaner aktualisert som transportmetode, ikke minst i byer som er overbelasted med privatbiler og har topografi eller vannårer som gjør effektiv transport vanskelig (i likhet med Bergen). I Portland, Oregon har man bygget en “arial tram” for understøtte utvidelsen av Oregon Health and Science University. Her har en helt ny bydel fått nytt liv takket være svevebanen, som åpnet i januar 2007. I Philadelphia og Camden har man bygget svevebanen Camden Waterfront for å forbinde de to byene. Dette betraktes som en viktig turistattraksjon og et infrastrukturgrep for å vitalisere sjøfronten i begge byer. I Telluride, Colorado ble det bygget en gondol mellom den historiske byen og nyere utviklingsområder på grunn av forurensning fra biler osv. Det er en kjempesuksess. I Venezia vil “The Cable Liner Shuttle” binde sammen øyen  Tronchetto med det historiske sentrum.  I Medellin i Colombia ble den overbelastede trafikken avlastet. I tillegg har banen en sosial dimensjon fordi den rett og slett er billigere å drive enn andre kollektive transportmetoder. Her kan du se hvordan den funker:

Kort oppsummert: I mine øyne er det ingen alternativer som overgår en ekspressgondol på den nevnte strekningen.  Jeg har tilgode å høre gode motargumenter (de finnes sikkert). Derfor vil jeg utfordre byplanleggerne, politikerne, ledelsen ved Haukeland sykehus og det nye selskapet som skal drifte Ulriksbanen til å komme med sine perspektiver på en slik løsning for en fremtidig transportåre mellom sentrum og Haukeland.

Menn som seksualobjekter

Mads Larsen er på farten igjen, denne gangen med et slag mot seksualiserte reklame, og objektiviseringen av menn. Nok en gang påpeker han at menn er taperne på markedet for seksuelle transaksjoner. Han mener reklamemakerne spiller på unge menns usikkerhet på et kjønnsmarked der kvinnene har tatt makta: “Du får deg ikke noe, men kjøp produktet vårt, så skal du se at det ordner seg.”

Dette er nok ikke det skarpeste innlegget til Larsen, men nok en markering av en interessant og etterhvert beundringsverdig standhaftig posisjon i kjønnsdebatten. Merkelig nok er feminister ofte de mest kritiske til Larsen, til tross for at han anvender svært velbrukte argumenter, bare med motsatt kjønn. Jeg har merket meg to standard-reaksjoner mot Larsen, som jeg mener trekker kjønnsdebatten ned mange hakk, og kun bidrar til skyttergravsargumentasjon.

1. “Siden mannen er en vinner når det gjelder lønn og maktposisjoner, er det selvmedlidende å fremheve ham som taper på andre områder”.
Dette er ren hersketeknikk. Vi må kunne diskutere kjønnsdimensjonen også der hvor menn taper og kvinner vinner. Larsen har belyst ett aspekt ved å være mann, som jeg tror mange kjenner seg igjen i.

2. “Menn er seksualovergripere og voldsutøvere, ikke kom her og snakk om stakkarslighet”.
Dette er en håpløst stigmatiserende og direkte håpløs tilnærming både til kjønnsdebatten og voldsdebatten. De fleste ensomme og forsmådde menn bærer sine tap med behersket verdighet. Vold og voldtekt kan tolkes som kynisk maktbruk av iskalde menn - men trolig kan man sikkert forstå mer av dette problemet ved å lese inn en stakkarslighet ute av kontroll.

Selv setter jeg stor pris på det forfriskende perspektivet til Mads Larsen, selv om jeg ikke alltid er helt enig. Og jeg vil oppfordre kvinner til å sette seg inn i hans til tider presise forsøk på å beskrive mannens opplevelse av å være mann i 2008, før de finner fram det groveste feminist-skytset.

Er det ett område hvor det finnes minst to sanne virkelighetsbeskrivelser, så er det i kjønnsdebatten.

Hva er galt med eierskap?

Morgenbladet trykket tidligere i høst en artikkel om lederlønninger og opsjonsavtaler, der Jon Hippe i FAFO etterlyste økt oppfinnsomhet blant norske politikere for å sikre en jevnere fordeling av verdier i det norske samfunnet. Han nevner styrking av ansattes eierskap som et mulig virkemiddel. Som mangeårig gründer er jeg helt enig med Hippe, og jeg føler ikke minst et behov for å stille spørsmål ved venstresidens snodige allergi mot aktivt eierskap og opsjonsavtaler.

Jeg har personlig erfaring med at slike avtaler kan være er et viktig instrument i små selskapers kamp for å overleve og beholde nøkkelmedarbeidere. Det kan også, tro det eller ei, være et virkemiddel mot lønnspress. Men min holdning til dette dreier seg også om at jeg er kritisk til de voksende forskjellene mellom fattig og rik.

Jeg er kort sagt opptatt av at verdiene som skapes i et samfunn skal spres på så mange hender som mulig. Og i dette perspektivet finner jeg det vanskelig å forstå hvorfor vi på død og liv må beholde det tradisjonelle skillet mellom lønnsmottakere og kapitaleiere? Hvorfor ikke fremelske opsjonsavtaler og belønne selskaper som radikalt fordeler veksten i aksjeverdiene blant sine ansatte?

Statssekretær Geir Axelsen (AP) i Finansdepartementet er, ikke overraskende, skeptisk til tanken om ansatt-eierskap. Han avviser kategorisk å differensiere mellom store internasjonale selskaper og småbedrifter. ”Vi kan ikke gi lettelser til en, og ikke til alle”, sier han.

Da må jeg spørre: Hvorfor ikke?

I Norge er det lang tradisjon for progressiv beskatning av personinntekt. Tjener du lite nok, slipper du til å med å skatte i det hele tatt. Men for aksjeselskaper er jussen er lik for alle, selv om virkeligheten ikke er det.
Tiltakene mot skjult avlønning og kapitalinntekter i millionklassen, fremstår som totalt absurde for små og mellomstore selskaper med mer beskjedne inntekter.
Paradoksalt nok bidrar den ufølsomme og ensidige politikken på dette området kun til å forsterke kapitalismens klassiske utgangspunkt: Kun noen få kakser eier produksjonsmidlene. Resten er henvist til å tilby sine tjenester i bytte mot lønn.

Om jeg ikke husker feil, handler sosialisme om at arbeiderne skal overta produksjonsmidlene. Min utfordring til venstresiden er å vurdere en annerledes, aktiv og etter min mening radikal politikk knyttet til opsjonsavtaler og eierskap.
Å fremme størst mulig medeierskap er bra for bedriftene fordi det fremmer skaperkraft, og gir ansatte økt ansvarsfølelse for selskapets økonomi. Det er bra for den enkelte fordi det gir gevinst ved utbytte og salg av aksjepost (dersom aksjeposten har steget i verdi i løpet av ansettelsesforholdet). Og det er bra for samfunnet fordi det bidrar til at kapitalinntekter ikke bare er forbeholdt de som er veldig rike fra før.