Menn som seksualobjekter

Mads Larsen er på farten igjen, denne gangen med et slag mot seksualiserte reklame, og objektiviseringen av menn. Nok en gang påpeker han at menn er taperne på markedet for seksuelle transaksjoner. Han mener reklamemakerne spiller på unge menns usikkerhet på et kjønnsmarked der kvinnene har tatt makta: “Du får deg ikke noe, men kjøp produktet vårt, så skal du se at det ordner seg.”

Dette er nok ikke det skarpeste innlegget til Larsen, men nok en markering av en interessant og etterhvert beundringsverdig standhaftig posisjon i kjønnsdebatten. Merkelig nok er feminister ofte de mest kritiske til Larsen, til tross for at han anvender svært velbrukte argumenter, bare med motsatt kjønn. Jeg har merket meg to standard-reaksjoner mot Larsen, som jeg mener trekker kjønnsdebatten ned mange hakk, og kun bidrar til skyttergravsargumentasjon.

1. “Siden mannen er en vinner når det gjelder lønn og maktposisjoner, er det selvmedlidende å fremheve ham som taper på andre områder”.
Dette er ren hersketeknikk. Vi må kunne diskutere kjønnsdimensjonen også der hvor menn taper og kvinner vinner. Larsen har belyst ett aspekt ved å være mann, som jeg tror mange kjenner seg igjen i.

2. “Menn er seksualovergripere og voldsutøvere, ikke kom her og snakk om stakkarslighet”.
Dette er en håpløst stigmatiserende og direkte håpløs tilnærming både til kjønnsdebatten og voldsdebatten. De fleste ensomme og forsmådde menn bærer sine tap med behersket verdighet. Vold og voldtekt kan tolkes som kynisk maktbruk av iskalde menn – men trolig kan man sikkert forstå mer av dette problemet ved å lese inn en stakkarslighet ute av kontroll.

Selv setter jeg stor pris på det forfriskende perspektivet til Mads Larsen, selv om jeg ikke alltid er helt enig. Og jeg vil oppfordre kvinner til å sette seg inn i hans til tider presise forsøk på å beskrive mannens opplevelse av å være mann i 2008, før de finner fram det groveste feminist-skytset.

Er det ett område hvor det finnes minst to sanne virkelighetsbeskrivelser, så er det i kjønnsdebatten.

Hva er galt med eierskap?

Morgenbladet trykket tidligere i høst en artikkel om lederlønninger og opsjonsavtaler, der Jon Hippe i FAFO etterlyste økt oppfinnsomhet blant norske politikere for å sikre en jevnere fordeling av verdier i det norske samfunnet. Han nevner styrking av ansattes eierskap som et mulig virkemiddel. Som mangeårig gründer er jeg helt enig med Hippe, og jeg føler ikke minst et behov for å stille spørsmål ved venstresidens snodige allergi mot aktivt eierskap og opsjonsavtaler.

Jeg har personlig erfaring med at slike avtaler kan være er et viktig instrument i små selskapers kamp for å overleve og beholde nøkkelmedarbeidere. Det kan også, tro det eller ei, være et virkemiddel mot lønnspress. Men min holdning til dette dreier seg også om at jeg er kritisk til de voksende forskjellene mellom fattig og rik.

Jeg er kort sagt opptatt av at verdiene som skapes i et samfunn skal spres på så mange hender som mulig. Og i dette perspektivet finner jeg det vanskelig å forstå hvorfor vi på død og liv må beholde det tradisjonelle skillet mellom lønnsmottakere og kapitaleiere? Hvorfor ikke fremelske opsjonsavtaler og belønne selskaper som radikalt fordeler veksten i aksjeverdiene blant sine ansatte?

Statssekretær Geir Axelsen (AP) i Finansdepartementet er, ikke overraskende, skeptisk til tanken om ansatt-eierskap. Han avviser kategorisk å differensiere mellom store internasjonale selskaper og småbedrifter. ”Vi kan ikke gi lettelser til en, og ikke til alle”, sier han.

Da må jeg spørre: Hvorfor ikke?

I Norge er det lang tradisjon for progressiv beskatning av personinntekt. Tjener du lite nok, slipper du til å med å skatte i det hele tatt. Men for aksjeselskaper er jussen er lik for alle, selv om virkeligheten ikke er det.
Tiltakene mot skjult avlønning og kapitalinntekter i millionklassen, fremstår som totalt absurde for små og mellomstore selskaper med mer beskjedne inntekter.
Paradoksalt nok bidrar den ufølsomme og ensidige politikken på dette området kun til å forsterke kapitalismens klassiske utgangspunkt: Kun noen få kakser eier produksjonsmidlene. Resten er henvist til å tilby sine tjenester i bytte mot lønn.

Om jeg ikke husker feil, handler sosialisme om at arbeiderne skal overta produksjonsmidlene. Min utfordring til venstresiden er å vurdere en annerledes, aktiv og etter min mening radikal politikk knyttet til opsjonsavtaler og eierskap.
Å fremme størst mulig medeierskap er bra for bedriftene fordi det fremmer skaperkraft, og gir ansatte økt ansvarsfølelse for selskapets økonomi. Det er bra for den enkelte fordi det gir gevinst ved utbytte og salg av aksjepost (dersom aksjeposten har steget i verdi i løpet av ansettelsesforholdet). Og det er bra for samfunnet fordi det bidrar til at kapitalinntekter ikke bare er forbeholdt de som er veldig rike fra før.

Politisk selvangivelse

Heisann. Da hiver jeg meg på kommentatorkjøret. Det er all grunn til å være skeptisk. Trenger Norge enda en stemme i web 2.0-versjonen av det politiske kan-ikke-synge-koret? Det er nok mas om de samme sakene. Allerede for mange som mener for bastant om ting som er for komplekse.
Vel, dette blogg-eksperimentet er oppriktig et forsøkt på lansere noen perspektiver jeg sjelden ser selv. I tillegg håper jeg å få litt motstand på mine egne standpunkt, for å kunne modne politisk.
Jeg har tilgode å høre en norsk politiker si “vet du, det har jeg ikke tenkt på! Godt argument! Mitt standpunkt bør kanskje revurderes.”

Jeg er helt åpen for å komme med slike utsagn.
Jeg har tenkt å legge opp til en slags prosess gjennom denne bloggen. Jeg starter på scratch, helt på nullpunktet. Jeg vet i dag ikke hvor jeg hører hjemme i det norske politiske landskapet.

Bakgrunnen min er radikal:

Foreldrene mine var AKP (m-l), min far var feminist, sjølproletarisert fagforeningsleder og palestina-aktivist, min mor var brennende opptatt av menneskeverdet til mennesker med psykisk utviklingshemning. Senere har engasjementet deres glidd mer over i kulturminnevern og denslags, og i dag er de langt mer moderat. Men de gav meg en slags “jording” på venstresiden, og da var veien kort til å bli miljøaktivist. Jeg var aktiv i Natur og Ungdom , var opptatt av klimaspørsmål før det overhodet var et mainstreampolitisk tema (hadde vært morsomt å konfrontert dagens politikerne med en del av svarene de gav dengang). Som naiv antiglobalist var jeg opptatt av alternative måter å organisere verdensøkonomien på, Jeg var dypt inne i ulike radikale forklaringsmodeller for ulikheten i verden, da jeg tragisk nok ble student i Sammenliknende Politikk på Universitetet i Bergen. Der kom jeg i kontakt med en forskningskultur som relativiserte alle politiske standpunkter, samtidig som man hadde en slem tendens til å ville gjøre politiske prosesser om til retrospektive naturvitenskapelige eksperimenter. Man isolerte enkelte variabler, og prøvde å forenkle historien. Dette ledet til konklusjoner av typen “hvis betingelse A og B er tilstede er det sannsynlig at allianse C vil oppstå og dermed vil beslutning D bli vedtatt”. Jeg slet med dette, uten at jeg helt klarte å sette ord på det, men resultatet var at jeg ble mer likegyldig. Jon Elster har nylig gått hard ut mot “hard obskurantisme” og bruken av kvantitative metoder og matematiske modeller i naturvitenskapene. Han er langt mer presis i sin fagkritikk enn meg:-)

Vel, vel. Jeg ble etterhvert journalist, ved en tilfeldighet. Og der lærte jeg også en del om at politikk er kommunikasjon. At ethvert politisk parti er et slags firma, med kjerneverdier, forretningsstrategier, rekrutteringsstrategier og – ikke minst – kommunikasjonsstrategier. Som velgere er vi “kunder”, stemmegivningen er en slags valuta og den mest lønnsomme strategien belønnes med makt.

En viktig faktor som bidro til min postideologiske forvirring var at jeg plutselig ble kapitalist, eller kapitaleier om du vil. Ved å etablere Fri Flyt AS hadde jeg i utgangspunktet ett formål: Å gjøre det mulig for meg og kompisen min å reise rundt på ski og gå i fjellet og skrive om det.
Ganske snart viste det seg at å være bedriftsleder er en veldig krevende øvelse, særlig i en bedrift med minimalt med kapital. Vi kompenserte med engasjement, kreativitet og ulike geriljataktikker for å overleve. Vi unngikk heldigvis skifteretten, bygget stein på stein og i dag har bedriften flyttet fra Bergen til Oslo (grunnet en type Oslo-gravitasjon jeg gjerne skriver om senere), et titalls mennesker er ansatt i selskapet som gir ut magasinet Fri Flyt, magasinet TERRENGSYKKEL og driver nettbutikken eksponert.no. Selv er jeg gått fra å være ansvarlig redaktør til å bli eier som nå ser bedriften videreutvikle seg takket være andre menneskers dyktighet og engasjement.

Erfaringen som bedriftseier (kapitalist) og gründer har gjort noe med meg og min forståelse for hvordan et samfunn utvikler seg. Jeg mener at jeg skjønner litt mer av dynamikken i næringslivet. Hvorfor oppstår ny teknologi, nye kommunikasjonsplattformer, nye distribusjonsmetoder? Er det fordi noen vil tjene seg rike?

Nei.
Det er ikke hovedgrunnen.

Jeg mener bestemt at nyetableringer og innovasjon handler om virkelyst. Mennesker flest har et ønske om å sette spor etter seg. Vi vil merke verden, hver på vår måte. Det er denne virkelysten som er grunnenergien i all innovasjon, og det frie markedet regulerer energien ved å sette pris på ideer, og belønne innovasjon. Det gir gründere (som meg selv) et ørlite håp om at det sinnsyke prosjektet du har satt i gang kanskje en gang vil være verdt det, også i kroner og øre. Drømmen om den store pengepremien er likevel ikke hovedgrunnen for de fleste aktører i næringslivets underskog . For dem er forretningsvirksomhet en måte å uttrykke seg på. En systemtenkende it-nerd uttrykker seg gjennom en publiseringsløsning slik en fotograf uttrykker seg gjennom bilder. En arkitekt drømmer om å sette spor i form av bygninger, slik en forfatter drømmer om å sette spor gjennom fortellinger. Problemet er at systemtenkeren må stifte et IT-selskap for å realiserer drømmen, og en arkitekt må etablere et arktitektselskap.
Dermed blir de per definisjon kapitalister.
Og her starter mine politiske problemene.

Både  Arbeiderpartiet og  Sosialistisk Venstreparti har et uavklart forhold til markedsmekanismene, og er historisk belastet med sitt ensidig negative forhold til “kapitaleieren” (uavhengig av om det er en 23 år gammel gründer med to tomme hender eller en gammelrik storkar). I sin iver etter å skattlegge de få svært rike, hindrer de det bredere lag av folket i å ta del i den verdiskapningen som handler om avkastning på investeringer. Dermed samler de eierskap på få hender. Den ensidig demonisering av opsjonsavtaler er et eksempel på en slik politikk. Istedenfor å kjempe for spredning av eierskap på flest mulig hender, jobber venstresiden i praksis for at kapitalmakten skal samles på så få hender som mulig, for deretter å prøve å regulere med stram hånd. Ta en helt alternativ tanke: Tenk hvis de mest tålmodige kassedamene på Rimi fikk en lovpålagt eierpost for lang og tro tjeneste? Hvis 10 prosent av Stein Erik Hagens formue hadde havnet i hendene på en lavtlønnet kvinnearbeidsgruppe? Det hadde vært mer effektivt enn et hvilket som helst virkemiddel som ble rutet innom NAV-systemet. Samtidig opplever jeg en viss skuffelse over at disse partiene har mistet troverdighet i klimapolitikken. Dessuten føler jeg at de er så bundet opp i den korporative jernhånd at jeg føler de mangler fleksibilitet og takhøyden for galskap/stortenkning ethvert parti i 2008 bør ha. Verden snur seg raskt.
Av partiene på Stortinget som best uttrykker forståelse for den kreative sfæren av norsk næringsliv, samt har begynt å tygge på tanker om eierskap som verktøy for redistribusjon, er Venstre. Men de er på sin side ikke radikale nok i sin kamp for et egalitært samfunn. Dessuten sliter de med andre ting. Manglende ryggrad i posisjon. Troverdighet. Og en litt for kjepphøy partileder. Og der står jeg. Med et sosialt sinnelag, og de best intensjoner.
Og føler meg ikke hjemme noen steder.