Men jeg er også opptatt av dynamikken i innovasjonsprosesser og etablering av ny virksomhet. Det er veldig sjelden et helt kollegium sammen kommer opp med en ide som forandrer verden – enten det er et forretningskonsept eller en produktidè. Eierskap er i dag ikke forankret i demokrati. Det vil si at enkeltpersoner – gjerne de som eier produksjonsmidlene og har makt over forretningsstrategien – har muligheten til holde fast i en visjon, selv i tider med stor utskiftning av arbeidskraft og lav lønnsomhet. Personlig erfaring sier meg at sammensatte grupper ikke har den kollektive selvtilliten og tålmodigheten som skal til. Og det er sjelden at en stor gruppe mennesker kollektivt er i en livsfase der de er villig til å risikere hus og hjem for noe de tror på.

Som oftest er det enkeltpersoner eller et lite team som ruller igang snøballen. Det finnes masse forskning på hvilke bedrifter som bukker under og hvilke som ikke gjør det. Konkursprosenten øker med antallet eiere og med motstrømmens intensitet i den kritiske startfasen.

Derfor tror jeg mer på skattemodeller og incentivsystemer som sprer eierskap etterhvert som bedriften vokser. Lånemuligheter er selvsagt også en mulighet. Men dette er selvsagt avhengig av bransje. Noen lever av servicekonsepter, andre driver råvareutvinning, andre foredling mens noen utviklinger teknologiløsninger som lisensieres videre. Hver bransje har sin dynamikk. Jeg vil tro kooperativet som organisasjonsform fungerer best i utvalgte næringer.

Jeg synes det er interessant at du reiser eierskapsdebatten. Jeg tror den kommer for fullt i årene som kommer. Det vil skje utfra ganske forskellige vinkler og motiver. På den ene siden har du de som ønsker å inkludere flere i fordelingen av overskuddene i store selskap, og som frykter for effektiviteten i bedrifter hvor makt og inntekter blir så til de grader monopolisert som de blir i dag. Det er, om du vil, en linje som handler om hvordan vi kan utvikle en kapitalisme som er mer bærekraftig enn dagens.

Jeg har et litt annet perspektiv. Jeg har reist eierskapsspørsmålet i ulike sammenhenger de siste årene, blant annet gjennom en del konkrete forslag i SVs gjeldende partiprogram. Jeg mener demokrati er den viktigste årsaken til å gjøre noe med fordelingen av eierskap i samfunnet. Vårt samfunn er altfor avansert, og vanlige mennesker for kunnskapsrike, til at vi ikke skal utfordre den hierarkiske strukturen som fortsatt dominerer arbeidslivet. Det handler om å se at i det moderne samfunnet ligger mye innsikt og kunnskap om hvordan vi kan utvikle bedre løsninger ubrukt. Tradisjonelt har venstre- og høyresiden kjempet om hvorvidt det er staten eller den private entrepenøren som har mest av denne innsikten. Jeg tror den moderne venstresiden må forfekte et tredje standpunkt, nemlig at vanlige ansattes kunnskap må vektlegges langt mer.

Men skal vi ta steg i denne retningen er det ikke opsjonsavtaler eller minoritetsaksjeposter som gjelder. Da trenger vi reelt eierskap, med et bedriftsdemokrati hvor de ansatte eier og styrer selv. Jeg mener derfor vi må se på hvordan vi kan stimulere til etablering av flere ansatteide bedrifter og gjenopplive samvirke-tankegangen. Det avgjørende for å få dette til er å sikre slike bedrifter kapitaltilgang. I andre land med en mer levende samvirke-sektor løser de dette med egne kooperative banksystemer. Å favorisere slike bedrifter gjennom lånemuligheter fra offentlige fond, kanskje også skattefordeler, er også en mulig del av løsningen.

En som har spennende perspektiver på dette er økonom Kalle Moene, som for noen år siden skrev en bok om arbeiderstyrte bedrifter, “Marked uten kapitalisme”.