Jeg, en råsyklist

Syklistene i bergenstrafikken ønsker ikke å dø. De kjemper daglig for å overleve. Bergens Tidende har satt fokus på ”råsykling” i gårsdagens utgave. Det er Jan Gunnar Bøe ved trafikkavsnittet på Sentrum politistasjon som står for analysen. Bøe, som sikkert er en dyktig politimann, velger interessant nok en psykologisk innfallsvinkel. Han mener at en stor andel av syklistene faktisk ønsker å ta sitt eget liv og at det er derfor de kjører på rødt lys, nesten kolliderer med hverandre i sykkelfelt eller sykler over overgangsfelt uten å gå av sykkelen. Infrastruktur og tilrettelegging er, symptomatisk nok, ikke nevnt med et ord.

Bergens Tidende er velvillig mikrofonstativ for en virkelighetsbeskrivelse der ”kaoset” ene og alene tilskrives ”kamikazeholdningene” til syklistene. Bøe er også opptatt av følelseslivet til bilistene.
– Hvis de (syklistene) ikke tar hensyn og viser respekt for trafikkreglene skapes det irritasjon blant bilistene. Det er et faremoment i seg selv, minner han oss på.

La meg innrømme det med en gang. Jeg er en råsyklist. Jeg sykler fra mitt bosted i Lægdene og til sentrum hver dag såfremt jeg kan. Jeg gjør det av hensyn til klimaet og bymiljøet i Bergen. Og på min ferd bryter jeg rutinemessig flere av trafikkreglene herr Bøe er satt til å forvalte.

Kort oppsummert:
• Jeg sykler på rødt lys. Hvorfor? Jo, først og fremst for å unngå å bli påkjørt bakfra eller skubbet ut i veiskulderen av akselerasjonskåte biler.
• Jeg sykler mot kjøreretninger. Hvorfor?  Fordi jeg i så stor grad som mulig unngår fortau for å slippe konflikt med mykere trafikanter enn meg selv. I mangel på egne filer for syklister tar jeg et valg. Jeg bryter loven.
• Jeg går ikke av sykkelen ved fotgjengeroverganger – såfremt jeg rekker over før neste bil kommer. Dette gjør jeg med overlegg, og jeg har ingen illusjoner om at biler tar hensyn. Hvorfor? Som syklist tvinges jeg til å velge: Er jeg bilist eller er jeg fotgjenger i denne situasjonen? Vi er en utsatt gruppe i en verden som ikke er tilrettelagt for oss. Vi må ta raske beslutninger. Vi må kontinuerlig vurdere trafikkbildet og all involvert risiko. Inkludert risikoen for å komme for sent til jobben.

Som syklist føler man seg fort fremmedgjort i alt pratet om ”holdninger”. Hvis det er noen som møter ”holdninger” i bergenstrafikken er det syklistene. Vi møter dem i form av manglende sykkelveier – eller dårlig veidekke, dårlig brøyting og skumle trafikkfeller. Vi møter dem i form av sjåfører som glemmer å sjekke dødsonen eller som tuter ut sin aggresjon i møtet med en stakkars tohjuling som forsøker å finne sin plass i et landskap av dieseldrevne dødsmaskiner. Man blir spylt ned, skjelt ut og forbikjørt i stort tempo. Gjennom sin unyanserte og stigmatiserende tilnærming viser også bergenspolitiet holdninger.

Nå har jeg selv innrømmet min kriminelle praksis, og dermed blitt rammet av Bøes hobbypsykiatriske gruppediagnose. Ved min ærlighet har jeg muligens frarøvet meg selv all troverdighet. Likevel drister jeg meg til å foreslå noen alternative forklaringer. For jeg er nemlig også bilist, innimellom. Og fotgjenger. Og uansett hvilken rolle jeg velger i trafikkbildet ser jeg det samme:

En bergensspesifikk ”ukultur” som ene og alene er skapt av vegmyndigheten og politiske beslutningstakere over mange år.

Vi snakker om unnlatelsessynd: Ved å aldri å betrakte syklistene som en gruppe med egne behov for tilrettelegging, har man i mange år tvunget syklistene til å ta i bruk spanske løsninger. Som bastard i trafikken veksler man hele tiden mellom å være myk og hard trafikant. Valget står mellom å skremme fotgjengere eller «irritere» bilistene. Jeg velger ofte det siste, og vil ubeskjedent påstå at jeg er en ekspert i hvordan å utnytte lyskryssenes vekslinger, hvordan å hurtig skifte mellom veibanen og fortauet, hvordan man best tråkler seg mot trafikkretningen. Alle som har forsøkt seg som hverdagssyklister vet at det er slik det er i Bergen. Det er klart dette skaper et uryddig trafikkbilde!

Men er det syklistenes feil? Nei.

Selv har jeg drevet på slik siden jeg lære å sykle for 27 år siden, og er sikkert uhelbredelig preget av omgivelsene. På samme måte som Tarzan i jungelen, eller en taxisjåfør i Bombai. Skal du få meg ut bort fra råsykling, må det bli slutt på moralistisk vrøvl og psykologisering. Man må bli konkret, og begynne å snakke om omgivelser. Fysisk tilrettelegging. Politiske prioriteringer. Det er slikt som til syvende og sist skaper trafikkadferd.

Det ligger flotte sykkelprosjekter klar til lansering, blant dem en sykkeltunnell fra Mindemyren til Møllendal. Det hadde løst hele floken på Danmarksplass og gitt bilfri sykkelvei fra Bergensdalen til sentrum. Hvor er engasjementet fra vegsjefen? Hvor er den store masterplanen? Hvorfor står ikke trafikkpolitiet, førstehåndsvitnene til de mange sykkelulykkene, på barikadene?
En gåte.

Kan svaret være at beslutningstakerne og planleggerne ikke sykler selv?

Siden Bøe ser det hele fra utsiden, uten egen erfaring, forstår jeg at han kan reagere på min oppførsel i trafikken.  På sykkel har man 360 graders overblikk, man har rask nedbremsingstid og man hører alle sine medtrafikanter. For en ikke-syklist kan det virke som om man opererer med små marginer. Men bergenstrafikken har formet meg. Nei, jeg vil ikke dø. Det er motsatt: I min daglige for å unngå ulykker skjerpes sansene. Overlevelsesinstinktet vekkes til liv.

Til tross for Bøes formaninger mener jeg enkelt og greit at et et lite lovbrudd er bedre enn et stygt armbrudd. Jeg er blitt flink til å håndtere de livsfarlige omgivelsene, og samtidig utnytte sykkelens fortrinn: Det er et raskt og fleksibelt fremkomstmiddel. Som far til to små barn vet jeg hva som ligger i potten. En ulykke mellom en bil og en sykkel medfører i verste fall en ripe i lakken for bilisten. På sykkelsetet er jeg livredd biler. Hele tiden. Det er takket være min evne til å lese bilisters hensynsløshet at jeg har sluppet unna. Faktisk har jeg kun vært involvert i en eneste ulykke i min karriere som syklist.

Det var en kald morgen da saltebilen hadde ”glemt” å salte den smale stripen i veiskulderen som er forbeholdt syklister. Et lag med is lå forræderisk og ventet. På neste representant fra trafikkens pariakaste.
Som uheldigvis var meg.

9 comments

  1. carl christian

    godt at jeg ikke er alene – jeg vurderte å lage et blogginnlegg om denne Jan Gunnar Bøe selv, men jeg sliter litt med å komme i gang med blogginga etter sommerne. Men så kom du, og sier omtrent det jeg ville si. Litt grundigere, og med litt flere ord enn meg kanskje, men ja, jeg kan skrive under på at jeg har mange av de samme erfaringene og meningene som deg. …Bortsett fra at jeg ofte har datteren i barnesete bak mens jeg sykler i trafikken (jeg mener; hvordan skal man ellers komme seg fra Torgalmenningen og forbi fisketorget og bort langs bryggen??).

    Ellers ville jeg ha trukket frem at han faktisk indirekte nevner infrastruktur, men han vet åpenbart ikke hva han snakker om, og da blir det hele håpløst: «En prøver å tilrettelegge for alle i trafikken, da må alle ta hensyn, sier Bøe.» -For det er nettopp det han ikke har skjønt; Det er ikke tilrettelagt for alle i trafikken. …og det viktigste poenget, slik jeg ser det, Når det ikke er godt nok tilrettelagt for en trafikkantgruppe (en type transportmiddel), så får det ringvirkninger for alle de andre.
    Så derfor er det bilister som virkelig burde ønske seg bedre sykkelveier. Men det er det samme problemet som på mange andre områder, man ser bare problemet fra sitt eget utgangspunkt, uten å tenke at den beste løsningen kan ligge et annet sted….

  2. Erik Kolstad

    Bra innlegg, men jeg vil anføre at jeg selv, som syklist, ofte blir månebedotten av andres kamikazesykling. Mange blåser over fotgjengerfelt på rødt lys uten å se seg for. Hva hvis det kommer et lite menneske, skjult av de ventende bilene, gående på grønt? Det er ikke artig å bli truffet av en syklist i 40 km/t. Dette er sikkert alle enige i, men det hører med i en helhetlig diskusjon av syklistenes roll i trafikkbildet. Takk for meg.

  3. eilif

    God bloggartikkel.

    Jeg husker selv da jeg begynte å bli voksen og jeg noen ærlige forsøk på å følge trafikkreglene ordentlig: stoppet på rødt, byttet kjørefelt og la meg på rett sted til rett tid … Vannvidd! Jeg har aldri følt meg mere utrygg. Det holdt på å gå riktig galt flere ganger om dagen. Problemet er at ingen bilist gidder å vente på en normalt treg syklist. Det blir forbikjøringer både til høyre og venstre, i hytt og pine.

    Nå er jeg tilbake på god gammel fornuftig sykling: Krysse veien på strategiske steder, mot kjøreretningen, på rødt lys osv. Det er det eneste som nytter slik ting er lagt opp i Norge. Politimesteren får hytte med nevene så mye han vil.

    I Danmark derimot, der kan man sykle ordentlig og føle seg trygg på en og samme gang. Men det er klart, danskene har råd til å holde seg med sykkelkultur også. Penger har de nok av.

  4. Richard Sanders

    Godt skrevet! Selv bor og sykler jeg i Trondheim, og er lobbist for å fremme hverdagssykling. Forholdene er ikke mye bedre enn i Bergen, og man kjenner seg igjen i din beskrivelse. Med tiden må jo Norge bli et moderne samfunn som legger til rette for sykling, og legger hindringer for unødvendig bilkjøring, slik som Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland og andre land det er naturlig å sammenligne seg med. I mellomtida: Hold frem som du stevner!

  5. simenberg

    Daglig frustrasjon og angst for utrolig mange nordmenn, dette. Tragisk at helse, miljø og trafikksikkerhet kun er valgflesk hvert andre år som dermed også ryker når budsjettene skal klubbes.

    Simen – kamikazesyklist i Oslo + på diverse stier og i heisanlegg.

  6. Mads

    Det er ikkje tvil om at tilrettelegginga er det store problemet i Bergen. Eg syklar sjølv, og merakar kor tregt det går når ein heile tida må ut og inn av vegbanen. Som fotgjengar er eg imidlertid sjokkert over kor lite hensyn enkelte syklistar tar. Å stadig bli sust forbi bakfrå er gale nok, men her om dagen skulle eg passere eit fotgjengarfelt på grøn mann. I vegbana kom ein mannleg syklist i kondomdress rett mot meg (ca. 40 km/t) som om eg var usynleg. Eg måtte kaste meg ut av vegen, men hadde mest lyst til å dytte typen overende og lære han folkeskikk. Eg har opplevd mykje drit frå bilistar, men dersom dei opplever slikt så er det faktisk ikkje rart dei er irrasjonelle.

  7. Torstein

    To the point, Anders. Reflekterte poenger. Har selv blitt aktiv på racersykkel de siste årene og trener dermed langs landevei, i tillegg til å ha syklet til og fra jobb Landås-sentrum og Søreide-sentrum, i flere år, og har mye samme adferd og like holdninger som deg til valgene jeg gjør som syklist. Jeg har enda ikke kræsjet, men vært så og si inne i bilen til sjåfører en del ganger, da spesielt i rundkjøringer. Takket være min passive holdning i de tilfellene (og tviholding på bremsene) har jeg unngått kollisjoner. Og skader.

    På min vei fra Søreide til sentrum sykler jeg av og til over Melkeplassen for variasjonens/treningens skyld. Innover M. Krohnsgate til Danmarksplass sykler jeg fortere enn alle biler – totalt sett. Likevel er det noen bilister som, i det korte strekket jeg ligger under deres akseptable fartsnivå, må kjøre forbi (les: med tilhørende fløyting/pressing av meg ut til siden/mot fortauskant, parkerte biler etc) før de når køen igjen 280 meter lenger fremme. Hvor er logikken? Hva tenker de på? Hva oppnår de? Ikke så mye. Og deres handlinger skyldes trolig at de ikke sykler selv.

    Nå er M. Krohnsgate tilrettelagt med sykkelfelt. Store deler av strekningen i hvert fall. Men plutselig er det et parti hvor det er slutt på det, og syklisten må velge enten a) å snirkle seg sikksakk mellom bilene/på utsiden av bilene og tilhørende risiko, eller b) bruke den delen av fortauet som kan benyttes og risikere å møte noen av de hyggelige beboerne i det de kommer ut av inngangsdøren sin. Ja, for ytterste del av fortauet er selvsagt forbeholdt buskvekster slik at man må sykle klin inntil veggen…. Joda, tilrettelagt er det. Men jeg kan banne på at det er av noen som ikke sykler selv. Og hvorfor må alle trafikkøyer lages «med hump» og ikke bare åpen sluse slik at en kan sykle på samme nivå som på sykkelstien? Det er så mange dårlige løsninger at jeg får fnatt.

    Som over snittet aktiv treningssyklist er det ikke alltid så mange alternativer enn å benytte kjørebanen hvis utbyttet av treningen skal bli bra. Bruker så langt det lar seg gjøre lite traffikerte veier. Men jeg blir av og til rystet over holdningen til enkelte bilførere. Dere vil ikke tro hvor nærme en del av dem har vært i det de passerte meg. Og det uten at det kommer biler i mot. For å markere et eller annet sannsynligvis. De som kjører utenom og tuter er greie, de vet ikke bedre. Men de som sneier nærmest mulig, gjør det bevisst for å skremme eller noe. Har de tenkt på konsekvensene ved at jeg evt skulle falle? At autovernet med sine mye trestokker står 40 cm ved siden av meg? At vinneren av hode-og-ribbebein-mot-trestokker-konkurransen (i 30+ km/t, med hjelm) ikke er min lett knuselige skalle… Og tror bilistene at det er syklisten som vil få skylden ved et evt. dødsfall? (ikke det at det da spiller noen rolle for syklisten lenger…)

    Samtidig ser jeg at det syndes mye blant syklistene. Er man i veibanen, må man stoppe f.eks på rødt lys. Selv om det er aldri så irriterende, innrømmer det selv. Episoder hvor syklister sneier fotgjengere ser jeg mange av. Dessverre.

    Men er enig i oppsummeringen din. Skal det bli holdningsendringer må infrastrukturen bedres betydelig.

    Ble visst et lite hjertesukk dette…

  8. Tilbaketråkk: Waage
  9. Tilbaketråkk: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Sykling på rødt lys

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s