Snubleflaks

Serendipity er et vakkert engelsk ord, og det regnes som et av de vanskeligste å oversette. Det betyr noe sånt som “å ved en tilfeldighet oppdage noe nyttig som man egentlig ikke lette etter”, noe man snubler over mens man er på jakt etter noe helt annet. Dette begrepet representerer for meg det fascinerende ved mikroblogging som fenomen. Det at man, uten å vite hva man leter etter, kommer over ny kunnskap, tankevekkende refleksjoner og spennende mennesker.

Rødgrønt vakuum

Bt-redaktør Trine Eilertsen har skrevet en god kommentar om fraværet av næringspolitikk på venstresiden i norsk politikk. Jeg har tidligere på bloggen gitt utrykk for et tvisyn: Jeg er tilhenger av stor redistribusjon og høy grad av offentlig tjenesteproduksjon. Samtidig mener jeg samfunnet vårt er avhengig av en aktiv nærings- og innovasjonspolitikk, og en rasjonalisering av offentlig sektor – for å sikre enda mere velferd for pengene. Uten at man nødvendigvis skal kutte i statens skatteinntekter.

En god idé!

Jeg har tidligere i denne bloggen problematisert evnen til å lytte til og realitetsbehandle borgerinitiativer i Bergen kommune. Jeg mener kommunenes nåværende ledelse er et helt greit fungerende administrasjonsbyråd, men ikke noe mer. Vi mangler både visjoner og god praktisk politikk som fører oss i en retning. Samtidig myldrer det blant folk flest. Planer evalueres. Alternative planer lanseres. Rundt lunsjbordet. Dialogen om byens utvikling foregår på to plan:

1. Blant folk flest.
2. I bystyret/byrådet.

Vi mangler noe veldig enkelt:
Et system som kobler de to dialogene sammen.

Svevebane til Haukeland

Morsomt å se av blogging virker. Etter at jeg foreslo å bygge en svevebane til Haukeland i en tidligere bloggpost, har ideen blitt fanget opp av Bjørn Kolstad, lederen for Bydelsutvalget i Årstad Bydel.

Google Earth under vann

Storkapitalen er ikke det den var en gang. Nå har Google, trolig verdens mektigste medieaktør, gjort et fantastisk stykke arbeid for å synliggjøre verdiene av landskap og biologisk mangfold under havoverflaten.

Småkapitalismens kår på venstresiden

I helgen deltok jeg på SV sin “Verden til venstre”-konferanse. En morsom opplevelse. Er jeg sosialist? Eller er jeg en liberalist? Disse merkelappene betyr mindre og mindre for meg. Alle norske partier er tilhenger av en blandingsøkonomi. Spørsmålet er hvor streken går mellom privat og offentlig tjenesteproduksjon og hvilke styringsmål man har for samfunnsutviklingen.

To pluss to er tre

Skjebnen har innrettet det så viselig at jeg er oppvokst i Bergen – og har blitt boende her. I motsetning til svært mange av mine studievenner og tidligere kollegaer har jeg aldri gitt etter for suget fra øst.

Min holdning har hele tiden vært at om ikke ikke finner drømmejobben her på Vestlandet, må jeg skape den. Da jeg var med å etablere magasinet Fri Flyt med hovedkvarter i Bergen i 1998 – var tanken som følger: Bergen er en medieby, men mangler et forlag som satser på nisjemedier. Her finnes det mediefaglige nettverk – og her finnes det trykkerier, kapital og alliansepartnere på nettutvikling. Så Bergen må jo være perfekt!

Akk. Hadde det vært så enkelt.

Ti år senere kan jeg konkludere med at selskapet jeg fortsatt er medeier i blomstrer som aldri før – i Oslo. Etter seks års i Bergen med kontinuerlig topplinjevekst , flyttet vi i 2004 hele røkla østover – og vokste raskere enn noen gang. Det var et sammensatt årsaksbilde bak beslutningen, men hovedgrunnen er brutal:

Bergen ikke er en by for unge gründerselskaper med et uvanlig produkt- og markedskonsept innenfor noe så “soft” som forlagsbransjen.

Etter seks år som en åpen, samarbeidsvillig og kapitalsøkende bedrift i Bergen var vår erfaring at de viktige beslutningstakerne i Bergen er konservative, nettverkene er lukkede, mye av kapitalen er ikke opptjent men nedarvet, samhandlingsinteressen mangler og den “oppsøkende investoren” er totalt fraværende – så lenge det ikke dreier seg om “hard business” – fisk, olje, eiendom.

Da jeg ble presentert for Bergensscenarier 2020 i 2003 – tenkte jeg at “her er det noe på gang”. To pluss to skulle bli fem. Men er egentlig så mye endret?

Det har skjedd noe. Innovasjon Norge er i mine øyne flinke til å dyrke lokale innovatører – ihvertfall de innovatørene som er flinke til å skrive overbevisende søknader. Vi har fått en bra næringskonferanse i GROW, drevet fram av unge og utålmodige entusiaster. Det skapes enkelte arenaer der det bygges nettverk mellom ulike bransjer – og det etableres kontakt mellom oljedirektører, eiendomsinvestorer og plateselskapsgrundere.

Spørsmålet om disse nettverkene endre noe som helst, dersom de ikke på et tidspunkt også medfører en overføring av makt. Min erfaring er at både kommunen og tildels næringslivet i byen bruker “de unge” som pausefyll ved festlige anledninger, og delvis som gallionsfigurer for diverse satsninger på “kulturnæringene” (hva nå det er). Da man utpekte styremedlemmer til Bergen Business Region valgte man for eksempel en mannsdominert forsamling med snittalder 57 år. Ikke en eneste person representerer den idèrike men kapitalfattige igangsetteren. Ikke en eneste person representerer det blomstrende kulturlivet.
Da Henning Warloe gitt ut i BT og og forsvarte den aldeles håpløse styresammensetningen ble Magnus Stangeland trukket fram som “gründeralibi” fordi han har vært involvert i 19 bedriftsetableringer det siste året. Her viser finansbyråden at nettverksjobbingen i “the establishment” har ført ham langt unna det næringslivet han var en del av da han drev motebutikk i Nygårdsgaten. Ikke et vondt ord om Magnus Stangeland, men han er ikke “gründer” slik jeg liker å forstå begrepet, han er først og fremst investor og styregrossist med 55 millioner i formue, og et nettverk av beslutningstakere en ung spirrevipp bare kan drømme om? Og innenfor hvilke næringer er det Stangeland gjør business? Jo, fisk, shipping, olje og eiendom. Hardt, hardt, hardt, hardt.
Mer av det samme.

Hvor vil jeg med dette? Basert på mine egne erfaringer vil jeg gjerne komme med tre oppfordringer til Warloe, Friele, Stangeland – og de andre makthaverne på toppen i næringslivet i Bergen (dere vet forhåpentligvis hvem dere er).

1. Gi slipp på hegemoniet – dere vil tjene på det!
Å være ung i en verden som endrer seg fortere enn noen gang, er en kvalifikasjon i seg selv. Mange “umodne” bedrifter og ildsjeler burde vært løftet inn i den sfæren som påvirker rammebetingelsene og legger føringer for offentlig virkemiddelbruk. Hvorfor? Unge mennesker har en integrert forståelse for interaksjonsmedier og den store overgangen samfunnet er inne i – fra en serviceøkonomi til en opplevelsesøkonomi. Og unge mennesker har en tendens til å omfavne galskap. Er det noe Bergen og Vestlandet har underskudd på så er det visjonære ute-av-boksen-initiativer av den sorten som forandrer verden.

2. Støtt ideer og dyktige hoder – så kommer bunnlinjen over tid!
Mange dyktige gründere i “kreative næringer” er (bevisst eller ubevisst) på jakt etter kraftfulle allianser med den etablerte delen av næringslivet, men sliter med skeptiske, konservative og uengasjerte investormiljøer. I “såkornfond” er ofte nåløyet så trangt at det ikke er verdt innsatsen. Å bli alt for bunnlinjeorientert i en produktutviklingsfase kan bety døden for entusiasmen – den viktigste råvaren i slike selskaper. Hvor er de modige, rause investorene som tør å gå på en smell fordi de tenner på et forretningskonsept eller tror på et kreativt miljø? I Bergen seifer man seg til fant.

3. Kjøp tjenester av de uetablerte bedriftene
Enhver som beslutter kjøp av kreative tjenester i Bergen burde henge en lapp med tykke tusjbokstaver over kontorpulten: KJØP UNGT! Mange ferske bedrifter – eksempelvis innenfor design, film, arkitektur, software og reiseliv – kunne oppnådd rask vekst forbi kritisk ordremasse dersom store etablerte selskaper eller det offentlige (kommune/fylkeskommune) var flinkere til å velge dem fremfor “den faste leverandøren”. Hvorfor ikke tenke som Nasjonale Turistveger? De investerer tungt i infrastruktur og attraksjonsutvikling, men investeringen anvendes også for å løfte unge arkitektmiljøer og gi dem spennende kontrakter og et “utstillingsvindu” . I Bergen i dag dag må man bevise i flere år før man får være i kampen om de store kontraktene. Jeg kjenner mange som har bukket under på grunn av manglende tålmodighet.

Enn så lenge får de små it-selskaper, designbedrifter, konsulenmiljøer og arkitektkontorer i Bergen jobbe på egenhånd, og samhandle seg i mellom som best de kan, der nede – i underskogen. Når det butter for mye får man heller flytte til Oslo. Eller Stavanger – som de siste årene har hatt en eksplosiv vekst i spennende nyetableringer. Min analyse er at beslutningstakerne i Stavanger er tilflyttere. De er mer internasjonalt orientert, og mindre bundet opp av provinsielle nettverk. De er på jakt etter spennende underleverandører, rett og slett fordi de har oppdaget vidunderkuren:

Friskt blod er en glimrende medisin mot stivbeinthet og anemi.

Prinsippene for skattlegging

Det er oppstått en klassisk debatt mellom kapitalister og politikere i Dagens Næringsliv. Mangemilliardæren Stein-Erik Hagen gikk ut mot regjeringen, og eiendomskongen Thon kalte Norge “den siste sovjetstat”, hvorpå finansministeren og statsministeren fortalte at de var lut lei “sytingen fra de rike”. Debatten har flere svakheter. Rikingene tar i bruk emosjonell retorikk og bruker håpløse klisjeer om øst-europeiske forhold som bare bidrar til å tåkelegge hva de egentlig mener om helt konkret politikk. Regjeringen svarer med å kalle alt for “sutring”, og dermed på arrogant vis se bort fra de delene av kritikken som faktisk har substans. For de rike kapitalistene har faktisk et poeng når de viser til skillet mellom arbeidende kapital og kapital som tas ut til personlig forbruk.

Jeg mener at en fremtidig skattereform burde baseres på følgende prinsipper:

1. Kapital i arbeid bør får arbeide i fred. Det vil si at et menneske som velger å skyte inn penger i et selskap og dermed skape arbeidsplasser og samfunnsmessige ringvirkninger, belønnes for dette i skattemessig forstand – i motsetning til de som bruker midlene til personlig forbruk eller eiendomsinvesteringer. Hagen har rett i at de fleste superkapitalistene i Norge har store deler av sine formuer bundet opp i maskiner og produksjonsutstyr. Jeg mener at det blir feil å skattlegge den delen av formuen som bidrar til å skape arbeidsplasser. Samtidig er investert kapital i stor grad utsatt for store verdisvingninger.

2. Eiendom og cash bør svi. Eiendomsinvesteringer er passive investeringer, og bankinnskudd tjener ingen andre enn kontohaveren. Eiendommer skaper ikke virksomhet, men er virksomhet som gjennom leieinntekter profitere på andres næringsvirksomhet. Dessuten er husrom et knapphetsgode. Det skal koste å eie et hus uten å tilby noen å bo der. Derfor bør eiendom skattlegges spesifikk. Likvide midler som står i banken, eller i andre typer likvide verdipapirer bør også skattlegges.

3. Penger har avtagende grensenytte. De første 200 000 kronene går til dekning av grunnleggende behov. Jo flere penger, jo mer unyttig konsum. Det er ingen mennesker i Norge som trenger mer enn 3 millioner kroner i året i lønn. Derfor er jeg tilhenger av progressiv beskatning, gjerne mer progressiv i dag. Man kunne gjerne også innført progressiv beskatning av utbytte på investert kapital. Slik kan man straffe folk som taper selskapene for driftsmidler.

4. Konsum kan og bør styres. Det finnes bra forbruk og dårlig forbruk. Moms og avgifter er en god måte å styre forbruk i ønsket retning på. Dette verktøyet kan gjerne brukes i langt større grad enn i dag. Bilavgiftene for forurensende biler kan for eksempel skrues dramatisk opp. Hvorfor ikke jobbe for at co2-regnskapet for ulike produkter kommer til uttrykk i form av høyere pris? Torsk som er sendt til Kina for filetering blir dyrere fordi produksjonsmetoden forurenser mer.

Har du innspill til andre prinsipper? Fyr løs.

Sveve over byen

Bergen kveles, og byplanleggerne i Bergen har en utfordring. Byens topografi, med bebyggelse oppover i høyden gjør skinnegående transport til en suboptimal løsning i deler av byen. Samtidig er viktige sentrumsnære veier, som Kalvedalsveien og Ibsensgate, overtrafikkert. Og det er hverken ønskelig eller mulig å utvide dem. Hva er da alternativet?

Vi trenger å tenke høyt, sammen. Og jeg har et helt konkret forslag.

Bygg en kabelbane fra sentrum og opp til Haukeland Sykehus. En ekspressheis med eggeformede små kabiner som svever lydløst til og fra sentrum.

I flere moderne storbyer i verden har man begynt å forstå at det å løfte trafikken opp i luften er arealeffektivt, med lav kostnad og høy driftseffektivitet. Både i Oslo og Trondheim har svevebaner blitt vurdert som alternativer til andre transportformer. I Tromsø jobber interessenter for at en svevebane skal binde sammen Tromsdalen med Tromsøya. Men ingen av disse byene har de samme topografiske utfordringene som Bergen, eller en tilsvarende stor arbeidsplass som Haukeland Sykehus som sikre trafikkgrunnlaget. Vi har dessuten et behov for å utvide det potensielle kundegrunnlaget til bybanens første byggetrinn for å sikre at denne blir en suksess. Min klare mening er man burde lagt en nedre stasjon for svevebanen i tilknytning til et stopp på bybanen. Om man uten kø og venting på neste buss komme seg raskt fra Bergen til Haukeland, vil kundegrunnlaget for den skinnegående storinvesteringen få et løft.

Jeg har diskutert saken både med politikere, byutviklere, ansatte på sykehuset og folk i transportnæringen i Bergen. Tanken høster entusiasme. Jeg har ennå ikke hørt et eneste motargument – bortsett fra at det er få som tror en så utradisjonell tanke kan slå rot i en så konservativ by som Bergen.

Med fare for å bli stemplet som luftslottarkitekt fyrer jeg løs. Det er flere grunner til at en sveveheis vil egne seg nettopp på den nevnte strekningen.

1. En heis svever over byen, og båndlegger ikke areal. La oss si at vi legger nedre stasjon i tilknytning til bystasjonen. En mulig trase kan gå langs Storelungeren og opp over Møllendal kirkegård og ender i nærheten av bygg for biologiske basalfag (det nye svære nabobygget til sykehuset). Det eneste arealet som trengs er noen kvadratmetre med søylefundamenter langs strekningen. Konflikten med bebyggelse er minimal langs hele strekningen, og grunnen er stort sett offentlig.

2. Haukeland er byens største arbeidsplass. Og ikke nok med det! Hver dag skal tusenvis av pasienter og pårørende innom sykehuset. I tillegg kommer alle som studerer eller forsker i tilknytning til sykehuset eller BBB, samt alle som bor i Bjørndalen/Lægdene/Fløen og som trenger en effektiv transportvei til byen. Resultatet kan bli redusert trafikktrykk i Kalfaret og Ibsensgate, og mindre behov for parkeringsplasser ved sykehuset. Samtidig reduseres behovet for dieselslukende busser på lavt gir i motbakke.

3. Ulriksbanen kobles mot Bergen sentrum! Ulriksbanen trenger en forlengelse til byen. En gondolbane fra byen ville linke sammen byens høyeste fjell og sentrum på en helt ny måte. En moderne ekspressheis er et moderne, miljøvennlig og stilig infrastrukturanlegg som også vil kunne bety et visuelt kjennetegn for Bergen.

4. Det er miljøeffektivt å sveve. Og tidseffektivt. Og kostnadseffektivt. I bratte motbakker er det mer effektivt å sveve enn å rulle. Dette kan sikkert en fysiker forklare. Men faktum er at de bratte bakkene opp mot Haukeland sykehus ikke er egnet for busstransport når det finnes et alternativ. Alle syklister som har kjent dieseldunsten etter leddbussene oppover Kalfarveien skjønner at dette ikke er fremtidens transportmiddel. Det er en grunn til at det går svevebaner og ikke busser til de store fjelltoppene i Europa. De fleste moderne svevebaner har en kapasitet på minst 3000 mennesker i timen per vei. Banene går i rundt 30 kilometer i timen. Det er under 3 kilometer fra Kaigaten til Haukeland i luftlinje. Rask hoderegning sier en reisetid på rundt 6 minutter. Banen går kontinuerlig, så man slipper å vente. Dessuten kan banen drives av et lite knippe ansatte, slik at driften kan bli svært kostnadseffektiv med lave lønnskostnader per transportert passasjer. Alle som har vært på skiferie i Alpene vil ha personlig erfaring med hvor effektiv en slik transportåre kan være.

5. Stadig flere moderne byer i verden har skjønt at svevebaner er fremtiden. Over hele verden er svevebaner aktualisert som transportmetode, ikke minst i byer som er overbelasted med privatbiler og har topografi eller vannårer som gjør effektiv transport vanskelig (i likhet med Bergen). I Portland, Oregon har man bygget en “arial tram” for understøtte utvidelsen av Oregon Health and Science University. Her har en helt ny bydel fått nytt liv takket være svevebanen, som åpnet i januar 2007. I Philadelphia og Camden har man bygget svevebanen Camden Waterfront for å forbinde de to byene. Dette betraktes som en viktig turistattraksjon og et infrastrukturgrep for å vitalisere sjøfronten i begge byer. I Telluride, Colorado ble det bygget en gondol mellom den historiske byen og nyere utviklingsområder på grunn av forurensning fra biler osv. Det er en kjempesuksess. I Venezia vil “The Cable Liner Shuttle” binde sammen øyen Tronchetto med det historiske sentrum. I Medellin i Colombia ble den overbelastede trafikken avlastet. I tillegg har banen en sosial dimensjon fordi den rett og slett er billigere å drive enn andre kollektive transportmetoder. Her kan du se hvordan den funker:

Kort oppsummert: I mine øyne er det ingen alternativer som overgår en ekspressgondol på den nevnte strekningen. Jeg har tilgode å høre gode motargumenter (de finnes sikkert). Derfor vil jeg utfordre byplanleggerne, politikerne, ledelsen ved Haukeland sykehus og det nye selskapet som skal drifte Ulriksbanen til å komme med sine perspektiver på en slik løsning for en fremtidig transportåre mellom sentrum og Haukeland.

Hva er galt med eierskap?

Morgenbladet trykket tidligere i høst en artikkel om lederlønninger og opsjonsavtaler, der Jon Hippe i FAFO etterlyste økt oppfinnsomhet blant norske politikere for å sikre en jevnere fordeling av verdier i det norske samfunnet. Han nevner styrking av ansattes eierskap som et mulig virkemiddel. Som mangeårig gründer er jeg helt enig med Hippe, og jeg føler ikke minst et behov for å stille spørsmål ved venstresidens snodige allergi mot aktivt eierskap og opsjonsavtaler.

Jeg har personlig erfaring med at slike avtaler kan være er et viktig instrument i små selskapers kamp for å overleve og beholde nøkkelmedarbeidere. Det kan også, tro det eller ei, være et virkemiddel mot lønnspress. Men min holdning til dette dreier seg også om at jeg er kritisk til de voksende forskjellene mellom fattig og rik.

Jeg er kort sagt opptatt av at verdiene som skapes i et samfunn skal spres på så mange hender som mulig. Og i dette perspektivet finner jeg det vanskelig å forstå hvorfor vi på død og liv må beholde det tradisjonelle skillet mellom lønnsmottakere og kapitaleiere? Hvorfor ikke fremelske opsjonsavtaler og belønne selskaper som radikalt fordeler veksten i aksjeverdiene blant sine ansatte?

Statssekretær Geir Axelsen (AP) i Finansdepartementet er, ikke overraskende, skeptisk til tanken om ansatt-eierskap. Han avviser kategorisk å differensiere mellom store internasjonale selskaper og småbedrifter. ”Vi kan ikke gi lettelser til en, og ikke til alle”, sier han.

Da må jeg spørre: Hvorfor ikke?

I Norge er det lang tradisjon for progressiv beskatning av personinntekt. Tjener du lite nok, slipper du til å med å skatte i det hele tatt. Men for aksjeselskaper er jussen er lik for alle, selv om virkeligheten ikke er det.
Tiltakene mot skjult avlønning og kapitalinntekter i millionklassen, fremstår som totalt absurde for små og mellomstore selskaper med mer beskjedne inntekter.
Paradoksalt nok bidrar den ufølsomme og ensidige politikken på dette området kun til å forsterke kapitalismens klassiske utgangspunkt: Kun noen få kakser eier produksjonsmidlene. Resten er henvist til å tilby sine tjenester i bytte mot lønn.

Om jeg ikke husker feil, handler sosialisme om at arbeiderne skal overta produksjonsmidlene. Min utfordring til venstresiden er å vurdere en annerledes, aktiv og etter min mening radikal politikk knyttet til opsjonsavtaler og eierskap.
Å fremme størst mulig medeierskap er bra for bedriftene fordi det fremmer skaperkraft, og gir ansatte økt ansvarsfølelse for selskapets økonomi. Det er bra for den enkelte fordi det gir gevinst ved utbytte og salg av aksjepost (dersom aksjeposten har steget i verdi i løpet av ansettelsesforholdet). Og det er bra for samfunnet fordi det bidrar til at kapitalinntekter ikke bare er forbeholdt de som er veldig rike fra før.