Som forhenværende journalist synes jeg det er snodig at norske medier virker svært lite interessert i pensjonsfondets investeringer.  Jeg og mange andre har argumentert for at pensjonsfondet bør redusere sin eksponering mot fossil energi. Dette er innlysende, både fordi mange av de energiprosjektene som realiseres ved hjelp av norske skattepenger gjør det stadig vanskeligere å nå togradersmålet, men også fordi å investere i dyr fossilenergi utgjør en gigantisk finansiell risiko.

I et scenario der oljefondet skal kvitte seg med fossilaksjer, er selskaper som driver med oljesand de første som bør ryke. Men hvor mye penger er det egentlig snakk om? Jeg brukte en liten time etter leggetid til litt gravejournalistikk. Jeg tok selskapene som var oppført på Oilsands Infomine og på Rainforest Action Network og matchet dem mot oljefondets beholdningsoversikt per 31. desember 2012. Slik ble resultatet:

Totalt har vi altså bidratt med 106.049.490.420 kroner til selskaper som driver med verdens minst effektive og mest klimaødeleggende energiproduksjon.

Det er selvsagt ikke hundre prosent nøyaktighet her, jeg kjenner ikke i hvor stor grad hvert enkelt selskap er involvert i oljesandvirksomhet. Det er godt mulig det er flere av pensjonsfondets selskaper som driver med oljesand. Det er i hvert fall svært mange flere olje- og gass-selskaper i porteføljen enn de som er listet her. Hvis man i tillegg ser på kullselskapene (listet under “basic materials” og kan være vanskelig å få oversikt over), er det sannsynlig at andelen av oljepengene våre som brukes til å styrke den fossile verdikjeden er astronomiske. Et sentralt spørsmål er selvsagt hvordan vi bruker vår eiermakt. Argumenterer vi mot eller for videre utvinning? Jeg aner ikke. Hvor får man vite sånt?

Jeg har punsjet disse tallene inn i et google spreadsheet. Hvis noen journalister, programmerere eller andre oppegående folk vil bidra til å utvide/utvikle graveoperasjonen (for eksempel ved å dissekere hele den svære pdf-en ved å bruke tjenester som f.eks. DocHive), send meg gmail-adressen på epost (anders ætt dreis dott no) så skal du få tilgang til regnearket.

Illustrasjon: Statnett

Vi lever i en fossilboble, konstaterer rapporten Unburnable Carbon. Fossile energiselskaper bygger sine forventninger på varig vekst, mens kunnskapen vi nå har om klimaendringene tilsier at to tredjedeler av kjente fossile reserver må bli liggende under bakken. Hva betyr dette for Vestlandet?

Norsk klimadebatt er dominert av elefanten i handlingsrommet: Uviljen mot å koble energipolitikken med klimapolitikken. Offisiell norsk energipolitikk handler om å øke fossilproduksjonen. Offisiell norsk klimapolitikk handler om å redusere fossilkonsumet. Regnestykket går ikke opp. Stoltenberg tviholder på sine behagelige løgner.  Om vi lykkes å nå togradersmålet kan det bety at næringslivet i vest går på en kjempesmell. Vi har en historie for å være både fremsynte og mulighetsorienterte, her i vest. Vi har en unik historisk mulighet for å bidra til en myk landing og samtidig være en veiviser for verden, i en og samme operasjon. På samme måte som Norge ikke kan vente på verden, kan ikke Vestlandet vente på Norge. Derfor spør jeg: Hva er offisiell vestlandspolitikk?

Verden trenger noen som går foran, og viser handlekraft – også på regionalt nivå. Mange steder i verden planlegges i disse dager store endringer, tilpasninger som koster, men som legger grunnlaget  for framtidig vekst. Tyskland har lagt dette til grunn for sin “Energiewende“: En grønnere økonomi tvinger seg fram, og overgangen kan bli like dramatisk og mulighetsskapende som den industrielle revolusjon – og gå langt raskere. I Norge står vi overfor et dilemma. Hva er plan A for Sogn og Fjordane, spør Alfred Bjørlo i dag: Olje eller fornybar? Spørsmålet bør også stilles i de andre vestlandsfylkene. Problemstillingen inviterer til flere oppfølgingsspørsmål: Hvordan kan regional næringsutvikling understøtte et klimavennlig Europa? Hvilke sektorsatsninger og infrastruktursatsninger kan forløse nye muligheter?

To sektorer skiller seg ut: Fornybar energiproduksjon og grønn IT. Energiproduksjon fordi vi er fantastisk utrustet med vind, vann og bioråstoff. Grønn IT fordi vi har kortreist strøm, gode lagringsfasiliteter og unike muligheter for energieffektiv kjøling. De to industriene har to ting til felles: Råvarene som produseres fraktes ikke på tankskip, men i kabler. Det gjør at en markedsregion skiller seg ut som særlig interessant: Storbritannia. Det er på tide å revitalisere gamle handelstradisjoner.

For å ta grønn IT først: Datasentre representerer  en av verdens raskest voksende industrier. Den spiste i 2011 31 gigawatt av verdens energiproduksjon (1 gigawatt tilsvarer strøm til 750 000 husstander), hvorav stor andel kullkraft – og økningen i energikonsum er forventet å øke med hele 19% i løpet av 2012. Nesten all datatrafikk fra Vestlandet går i dag over fjellet til Oslo, og videre til internasjonale knutepunkter. Målt i datatrafikk er Internett-Norge ekstremt sentralisert. Det finnes allerede en fiberoptisk kabel over Nordsjøen, som (så langt) begrenset grad har vært koblet aktivt inn i innholds-økosystemet på Vestlandet. Med etableringen av Lefdal gruver løftes denne forbindelsen for første gang frem som et salgsargument overfor britisk næringsliv, som er en tungvekter innenfor IT. Med drahjelp kan Vestlandet bli et digitalt veikryss på det internasjonale internett-kartet. Om næringsaktørene får gehør for sine visjoner, kan vi skape et nytt industrieventyr basert på grønn energi, som raskt kan bidra med en betydelig klimagevinst. Men det vil aldri skje uten tyngre politisk drahjelp.

Fornybar strøm er et annen sektorsatsning skreddersydd for Vestlandet. Ja, elektrifisering av sokkelen har en betydelig klimagevinst. Men diskusjonen må ikke stoppe ved hvordan vi skal redusere de knappe 2 prosentene av oljen som blir brent av i produksjonen. Hovedproblemet, for klimaet, er hvordan vi skal kompensere for verdens umettelige behov for de resterende 98 prosentene.

Statnett har etablert intensjonavtaler om å bygge verdens lengste strømkabel over Nordsjøen – med en kapasitet på 1 400 MW. Spennende. Men skal vi stoppe der? Sintef laget i 2010 en rapport om offshore vind og elektrifisering i den nordlige delen av nordsjøbassenget. Om det skal bli mulig å tenke seg et fornybart Nord-Europa må vi tenke understøttende infrastruktur både for landbasert og offshore kraftproduksjon – og smart strømutveksling på tvers av nordsjøbassenget. Overføringskabler i den nordlige Nordsjøen kan i følge SINTEF være et viktig bidrag til å utjevne vindkraftvariasjoner mellom nordlige og sørlige deler av Nordsjøen, og legge grunnlaget for grønn krafteksport til et karbonintensivt energimarked. En slik kabel vil også kunne balansere strømnettet ved storskala offshore vindutbygging i Storbritannia, Danmark og Nederland.

Jeg er ikke ingeniør, men klarer likevel å se at vi fremover trenger å se ting i en større sammenheng. Næringslivet på Vestlandet er ekstremt eksponert mot fossil industri. Business as usual blir en stadig mer risikabel strategi. Vi må ut av vante spor. Det krever modige og visjonære politikere. Alle klimascenarioer tyder på at det er  tide å raskt starte arbeidet med å bygge nye industrielle bærebjelker for Vestlandet. En tung satsning på å konvertere vind og regn til arbeidsplasser og resultater på bunnlinjen krever også en mer koordinert utbyggingsstrategi for å verne viktige deler av vassdrags- og fjordlandskapet. Det er på tide at regionens politikere legger kunnskapsgrunnlaget for en tydelig regional visjon. Linjene mot vest representerer et stort, utappet potensiale.

Vi har stolte tradisjoner for samarbeid rundt infrastruktur i vest. Nå må vi ta tak i de lange linjene.

Både i konkret og overført betydning.

I flere tiår har vi sett en enorm utvikling av urbane områder, og en korresponderende nedbygging av distriktsområder.  Resultatet (i det minste på statistisk nivå) er nedbygging av landbruk, fraflytting, tapping av hjernekraft og en utarming nærings- og samfunnslivet i distriktsområder.

Hva ligger bak?

Jeg tror det kan være fruktbart å prøve å isolere to ulike drivkrefter:

1. En rasjonell drivkraft, som handler om harde realiteter på bakken. Færre arbeidsplasser i landbruk og fiskere, høyere minimumskrav til tjenestetilbud, forventninger om sosiale strukturer og mulighetene for sceneskifter i livet sitt. Det handler om hva som faktisk finnes og ikke finnes i byen og på landet.

2. En konseptuell drivkraft, som handler om de forestillinger og grunnfortellinger som preger enkeltmennesker og den politiske samtalen. Den handler om  ideer – om hva livet i byen og livet i bygden innebærer, om verdiskapning og mulighetsbilder. Det handler om de ordene vi bruker, de bildene vi tegner. Det handler om hva som blir sagt og tenkt. Og om hva som ikke blir sagt og tenkt.

Ofte tar diskusjonen utgangspunkt i en grov forenkling. For å unngå kompleksitet gjør vi bygden og byen til ensartede stereotypier. Det settes likhetstegn mellom livet i Oslo og livet i Kristiansand. Og mellom utfordringene i Geiranger og utfordringene i Mosjøen. Distriktspolitikk er på et vis løsrevet fra alle andre politikkområder, one size fits all, og blir alt for ofte en diskusjon om å bevare for å bevare. Og der reiseliv og opplevelsesproduksjon er det eneste svaret vi sitter igjen med når alt annet svikter.

Og så dukker spørsmålene opp:

Hva er mest bærekraftig? Livet på bygden, eller livet i byen? 
Hvor er man mest lykkelig? I bygda eller på byen?
Og hvem subsidierer hvem?

Det finnes et annet perspektiv. Det krever at vi zoomer ut, og får øye på noe større. Et økosystem, av ulike samfunn, næringsvirksomheter og livsvalg. Her blir bygden bare et samlebegrep for en røys av ulike samfunnsformer. Kystbygden, landbruksbygden, fjellbygden, industribygden, bygdebyen. Det de har til felles er at de er relativt få mennesker. Og ikke har søkt om bystatus. I fugleperspektiv åpenbarer det seg dessuten noe annet, og viktig: De mange avhengighetene som finnes på regionalt nivå. Turistbyen Bergen er ingenting uten fjordbygdene, slik fjordbygdene ville vært lite uten knutepunktet Bergen. Datalagringsanlegg i distriktene kan åpne et nytt internasjonalt marked for urbane IT-bedrifter. Fiskerisektoren booster transportsektoren. Kvaliteten på beste restaurantene i Oslo starter med dyktige matentreprenører (også kalt bønder) i Gudbrandsdalen. Også videre.

I dette perspektivet nyter bygden godt av byen som marked. Byen nyter godt av bygdens lokalt forankrede verdiskapning. Byen blir en opplevelsesarena for bygden. Bygden blir en opplevelsesarena for byen. Om kartutsnittet blir større, blir det meningsløst å måle verdiskapning og bærekraft isolert, fordi det foreligger gjensidige nytterelasjoner. Vi måler outputt fra regionen som helhet. En god region har gode byer. En god region har gode bygder. En god region dyrker dynamikk, mangfold, kompetanse og poteter. I en god region er vi hverandres interessenter, ikke hverandres konkurrenter.

Jeg er språkmann i utgangspunktet. Noen ganger savner jeg begreper. Finnes det et ord, eller et måleparameter, som beskriver hvor flink vi er til å ta ut verdiene i disse gjensidig forsterkende relasjonene? Måten vi å fortelle historien på, gjør noe med våre forestillinger. I dag vil jeg hevde at diskusjonen foregår i feil målestokk og den fokuserer mer på problemer og kamp om knappe ressurser enn på muligheter og uforløste synergier. Og den smitter, desverre over på identiteten og holdningene, både hos byfolket og bygdefolket.

La oss derfor glemme fremskrivninger av trender og deterministisk pessimisme for et øyeblikk, og tenke noe så vilt som at fremtiden ikke kommer: Den skapes. Som nasjon står vi midt oppi store systemutfordringer knyttet til både bærekraft, livskvalitet og personmobilitet. Hva om vi prøvde å se etter mulighetsrom i ny teknologi, nye modeller i arbeidslivet og nye holdninger og aspirasjoner hos de stadig flere som befolker landet vårt? Kan bygden, både som sted og konsept,  stå foran en renessanse? Det er flere ting som tyder på at det er tilfelle.

• Økt forbrukerbevissthet kan skape økt etterspørsel etter foredlede landbruksprodukter med stedlig identitet.

• Behov for nye energiformer gjør skogbruks- og arealressurser ny betydning, og kan gjøre bysamfunnet til en stakeholder i forhold til omlandet sitt, med arealressurser som forvaltes av bygder.

• Mikrogrids, smarte regionale produksjons- og distribusjonsystemer for elektrisk kraft, kan innebærer en desentralisering av kraftforsyningssystemet med ringvirkninger vi ikke har sett ennå. Det første anlegget er etablert i distrikstkommunen Dyrøy.

• Økende digitalisering av arbeidslivet og båndbredde kan bety et endelig gjennombrudd fra fjernjobbing som konsept – i et virtualisert og globalisert arbeidsmarked spiller arbeidssted mindre rolle.

• Produksjonskostnadene i den digitale tjenesteøkonomien synker, det blir enklere å etablere nye virksomheter.  Noen hever at 3d-printing vil revolusjonere mange verdikjeder i perioden frem mot 2025.

• Fremveksten av en ny, smart gründerskapskultur, eller indie capitalism som amerikanerne kaller det, kan bety nye og kreative småskalabedrifter med lokal forankring.

• En eventuell satsning på lyntog innebærer en utvidelse av arbeidsmarkedsområder, og kan skape helt nye bosetnings-infrastrukturer og samfunn som kombinerer bygdens kvaliteter med byens muligheter. 1 times reisetid med lyntog mellom Bergen og Stavanger vil i praksis skape en stor “distribuert” Vestlandsby. Andre snakker om å utløse en skandinavisk “megaregion” med 8 millioner innbyggere langs aksen mellom Oslo og København.

Merk ordbruken. KAN og ikke VIL. Dette er en fremtid som ikke kommer av seg selv, men som må iscenesettes, dyrkes, skapes. Men på kort sikt gjenstår likevel en viktig utfordring.

En hver bygd trenger nytt blod.
Vi er få folk i dette landet. Det er kamp om de beste hodene.

Å få folk til å flytte til bygdene må bygdene løse selv. Det er her konkurransen står, og den henger sammen smarte løsninger for å styrke tjenestetilbud, og bekjempelse av den paradoksale kombinasjonen spredt bebyggelse, men invaderende sosiale strukturer.  Som dels er en myte, altså forankret i forestillinger. Og dels er en sannhet, forankret i harde, fysiske realiteter.

Å fjerne myter krever en ny måte å fortelle historien om bygda på, og en strategi som handler om å møte fremtiden aktivt, ikke med lua i hånda. Å endre fysiske realitetene krever at man investerer i fremtiden, og at man ser arealplanlegging, næringsutvikling, bærekraft og tjenesteutvikling i en større sammenheng. Det krever en innovasjonspolitikk som også tar vare på samfunnsperspektivet. Et godt eksempel fikk vi fra Flakstad kommune, et av pilotprosjektene i Framtidens Bygder. De har vært en pådriver for å få til innovasjon knyttet til kystfiskerflåten – ikke bare underkaste seg den selvbekreftende teorien om at fremtiden tilhører de store industriskipene langt til havs. Hva har speedsjarker og nye fiskeredskap med stedsutvikling å gjøre? Vel, det bygger på en interessant og ganske dramatisk erkjennelse: De kaivendte bygdene på Nordlandskysten er en god og hensiktsmessig samfunnsform, som gir  grunnlag for gode familieliv, livskvalitet for fiskerne, bærekraftig høsting av naturen, og sekundæreffekter i form av lokal landbasert foredling og relevante leverandørnæringer. Men det hele hviler på en kritisk grunnforutsetning. At det finnes et fremtidig grunnlag for kortreist kystfiske. Dette er de harde realitetene. Å løse denne spesifikke utfordringen krever noe annet enn et nytt kommunalt slagord. Flakstad rigger seg for fremtiden gjennom praktisk innovasjon, fiskeripolitikk og arealutvikling som forløser stedlige kvaliteter.

Vidvinkelperspektivet, i kombinasjon med beboerkompetanse, smart annerledestenkning og foredling av det som er småbrukerens viktigste kjernekompetanse:  kostnadseffektive do-it-yourself-løsninger, kan bli fremtidsbygdens store fortrinn.

Om man lykkes vil man ha modeller med eksportverdi. Det er nemlig et stort, og voksende marked av nærsamfunn, også innenfor rammene av de voksende byene. Om vi zoomer inn, ned til hverdagsperspektivet, er byer nemlig et mylder av overlappende lokalområder. Små landsbyer i et stort urbanisert rom. Det å finne balansen mellom privatliv og fellesskap, det å utvikle kostnadseffektive lokale tjenestetilbud, det å skape grunnlag for næringsvirksomheter, finansiere fellesgoder eller gjøre hverdagslivet mer bærekraftig er problemstillinger som også er hyperaktuelle i de urbane områder. I bydelen Landås i Bergen, hvor jeg selv kommer fra, forsøker vi gjennom prosjektet Bærekraftige Liv på Landås å få til en slags bygdifisering, som en vi ser på som innvevd i et større perspektiv knyttet til bærekraftig urbanitet. Vi tenker at vi er få nok til å være smarte, og mange nok til å gjøre en forskjell. Men selv om vi får mye oppmerksomhet, gjør en stor bykommune det vanskelig å få ideene politisk forankret og speilet i planverket som former fremtiden. For visjonære bygder og småkommuner vil det være mye lettere.

Jeg tror ikke det er utenkelig at konseptet for fremtidens byer blir utviklet på bygda.

Et lite PS: Etter at jeg skrev denne bloggposten ble jeg tipset om et utviklingsprosjekt ved samme navn – nemlig “Bygda 2.0″ på Stokkøya. Det er et prosjekt som operasjonaliserer en god del av den tenkningen jeg tar til orde for i bloggen. Tydelig at det er flere som tenker i samme baner for tiden! Her er en beskrivelse av de spennende planene.

Haudemann uttaler seg i kraft av å være kapitalist, rik sådan. Nå har det seg slik at jeg også er kapitalist. Både jeg og han har bygget selskaper fra ingenting til suksess, solgt og kjøpt eierposter, tjent penger, tapt penger. Jeg i mindre skala enn ham. Selv om jeg i egne øyne er en selveiende idèarbeider og Haudemann-Andersen anser seg selv som kapitalforvalter, er vi i samme bransje: Vi eier produksjonsmidler, med alt det innebærer av mulighet og risiko.

Nettopp derfor blir jeg trist, langt inn i sjelen, når jeg innser at det er mulig for en mann med så så mye økonomisk makt å være så himmelropende ureflektert, ignorant og kunnskapsløs. Jeg har nemlig, i min naivitet, tenkt at penger har avtagende grensenytte. At kapitalens frihet gir intellektet vinger. At man, når man sitter trygt beskyttet innenfor en mur av tujahekker, vil lure på hvordan virkeligheten ser ut utenfor. At man plutselig rammes av en selverkjennelse: Hey, er jeg en del av et samfunn?

De som eier produksjonsmidler, borgerskapet, har alltid vært en viktig drivkraft for den kontinuerlige fornying av samfunnet. En av dem som anerkjente dette, var gode gamle Marx. Faktisk er den første del av det kommunistiske manifest paradoksalt nok nærmest en hyllest til borgerskapet og kapitalmaktens transformative kraft. Han så kapitalismen som helt nødvendig for å frigjøre samfunnet fra fastlåste maktstrukturer. Fremveksten av frie markeder og risikovillig kapital muliggjorde det umulige, skapte rom for samhandling på tvers av landegrenser og etablering av en rik og kritisk dannelseskultur. Borgerskapets fremvekst var et brudd med gamle statiske samfunnsformer, og et viktig skritt i retning en frigjøring av individet. Det var de private kapitaleiere som,  gjennom utrettelig innovasjon og organiserte produksjonsmetoder,  “viste hva menneskeheten kan være i stand til å utrette” (min oversettelse).

Ikke så dum, han Marx, eller hva, Jan?

Som politisk interessert med tilgang til all den kunnskap jeg måtte ønske meg, tilhører jeg kategorien Marx-kritisk Marx-leser. Marx har hatt en massiv betydning for samfunnsvitenskapene. Å forstå ham og klasseteorien er nødvendig for å forstå hvordan ideer har formet europeisk historie og det samfunnet som har muliggjort at Haudemann-Andersen har tjent sin formue. Det betyr ikke at jeg er tilhenger av Marx. Jeg er kritisk når han går fra å analysere til å predikere. Der han beskriver hvordan det kapitalistiske samfunnet blir et samfunn der makt (i alle fasetter) uvilkårlig hopes opp på stadig færre hender,  tror jeg han feiler. Jeg tror ikke på ideen om at kapitalmakt er ensbetydende med grenseløs griskhet og utbytting. Jeg tror ikke det frie markedet har så mørke skyggesider at revolusjon er den eneste mulige utgang.

Min kritikk mot denne farlige determinismen bunner i min tro på enkeltmennesker, kanskje særlig dem i privilegerte posisjoner, og deres evne til å utvikle ansvarlighet og (selv)kritisk refleksjon. Jeg ser på stadig økende kunnskap som en motkraft mot fremmedgjøring, jeg mener at det norske samfunnet er et levende eksempel på at samfunnspakten kan demme opp mot urettferdighet og sosial nød. Forhandlingsmekanismen som gjør dette mulig er demokratiet, med sine stadige avveininger mellom de priviligertes frihet og de underprivilegertes muligheter.

For at denne avveingen skal være mulig, trenger vi et parti som SV, fordi de gir en stemme til de som ser verden fra rennesteinen, kommunale omsorgsboliger og asylmottak. På samme måte trenger vi et parti som Høyre, som viser hvilke verdier bedrifter og private initiativtakere kan tilføre samfunnet. Det betyr ikke at jeg er SVer eller høyremann. Det betyr at jeg tror på verdien av en opplyst samtale. Kapitalister bør bidra i denne samtalen, fordi de kjenner verdien av ideer, av vågemot og av ansvarlig forvaltning. De kunne for eksempel, med basis i sin kompetanse, gitt legitimitet til poenget om at sosial stabilitet og ansvarlige uttak fra naturens lagerbeholdning er god asset management på samfunnsnivå.

Det finnes heldigvis kloke kapitalister, som demmer opp for trangsyntheten som preger deler av den norske herskapskapitalismen. Jan Haudemann-Andersen får meg aldri til å bli marxist med sitt latterlige, nærmest parodiske, sneversyn.

Men han gjør sitt beste for å bekrefte teorien.

Problemet er at de partiene som anerkjenner betydningen av et vitalt næringsliv og en fruktbar underskog av små og mellomstore bedrifter, også i praksis er tilhenger av en nedbygging av velferdsstaten og likhetssamfunnet (eller de står i fare for å støtte en regjering som har dette som mål).

Da jeg holdt et innlegg på Verden til Venstre-konferansen i fjor (i regi av SV), tok jeg til orde for å la være å skattlegge arbeidende kapital. Jeg oppfordret også SV til å lansere en et program for å stimulere til medarbeidereierskap. Hvorfor? For å spre de samlede kapitalinntekter på flere hender, og sikre høyeste mulig grad av reinvestering framfor unødvendig uttak til personlig berikelse. En politikk som belønner de selskapene som gir sine ansatte opsjoner, vil innebære at man motarbeider det lønnsetterslepet man alltid opplever i oppgangskonjunkturer. Vi trenger flere kapitalister (i betydningen “de som eier produksjonsmidlene”), ikke færre. Her er det et stort, åpent politisk rom med stor kreativ takhøyde. Også for radikal redistribusjon. Hva med kjønnskvotering av opsjonsverdier? Hva med skattemessig belønning ved spredning av eierskap på alle ansatte, inkludert vaskedamen fra Somalia?

Det frie markedet er jo tross alt, selv av SV, anerkjent som en arena for regulering av tilbud og etterspørsel.  SV har i sin politiske retorikk alltid vært opptatt av å regulere det frie markedet, med fokus på kontroll. Men anerkjenner man at markedet er en vesentlig del av velferdssamfunnets distribusjonsmekanisme, må man også ha en politikk for å stimulere det. Og da mener jeg ikke bare stimulering i form av Keynesianske nødinjeksjoner og skreddersydde rammebetingelser for shippinggutta og den tunge, internasjonaliserte og kraftkrevende industrien.

Jeg savner kort sagt en mer lyttende holdning til de utfordringene norske selskaper opplever i ulike modningsfaser. Jeg savner en gründerpolitikk, en anerkjennelse av igangsetterne – de som foretrekker høy risiko som aktører framfor sikre posisjoner som regulatører. Jeg savner tydelige politiske mål knyttet til innovasjonsgraden i norsk næringsliv, gjerne brutt ned på strategisk viktige bransjeområder. Kutt ut et par møter med fagforeninger, og bruk tiden til en prat med de mange som er arbeidsgivere og arbeidstakere i en og samme person, som vasker kontoret selv, og som ikke i overskuelig framtid kan tilkjempe seg overskuddstid nok til å drive lobbying på Stortinget. Det er mange av dem.

I den skarpe enden av næringspolitikken, i grensesnittet mellom privat og offentlig sektor, kan man utrette mye. Her er det offentlige både premissleverandør og kunde (og til tider konkurrent, og mengden potensielle virkemidler er stor, med både indirekte og direkte effekter. Et av de få gode eksemplene når det gjelder strategisk bruk av offentlige innkjøp er prosjektet Nasjonale Turistveier, som har stimulert tilveksten av unge selskaper i arkitektbransjen. Dette prosjektet ble vedtatt i 2001, under Bondevik 2-regjeringen. Hvorfor har ikke de rødgrønne iverksatt tilsvarende spenstige prosjekter? Dette har ikke med ideologi å gjøre. Det har med kreativitet, bransjeforståelse og visjoner å gjøre. Verktøyene er mange, også for den rødgrønne regjeringen. Men de ligger og støver ned i verktøykassen. Hvorfor?

Da jeg skrev min forrige bloggpost om aktiv eierskap, ga Audun Lysbakken et svar der han ønsket en gjenoppliving av “kooperativet” framfor et strukturelt rammeverk av incentiver som sprer mindre eierposter på flere hender. I tenårene var jeg anarkosyndikalist, så Lysbakkens svar vekker til live nostalgisk sympati. Men dette er  både for enkelt (i teorien) og for komplisert (i praksis) til å være det eneste trumfkortet i en politikk for å utvikle norsk næringsliv i en spennende retning. Svaret speiler på et vis problemet: En mangel på uttrykt forståelse for dynamikken i næringslivet, og de avveininger alle selskaper står oppe i. Selv de største industrielle foretak er ofte resultatet av en person, eller en liten gruppe menneskers, visjoner og risikovilje. Slike visjoner trenger anerkjennelse, også politisk. Så følger faser av organisk vekst eller strategiske oppkjøp og fusjoner, internasjonalisering mv, en konstant tilstand av flux i en omskiftelig verden. Det krever politikere med mangefasettert tilnærming, et tydelig lyttende øre og inviterer til dugnad for å utvikle et større arsenal av politiske spesialverktøy, gjerne bransjespesifikke. Det krever rett og slett en annen politisk tilnærming enn den man tar i bruk overfor offentlig sektor, der inntekssiden (skattetrykket) er politisk regulerbar og kostnadene relativt forutsigbare og direkte knyttet til sosialpolitiske, ideologiske mål.

Og poenget? Jeg kommer til å stemme rødgrønt i år, trolig SV, først og fremst av hensyn til miljøet og oljefeltene utenfor Lofoten og Vesterålen, vår tids viktigste politiske kampsak. Men jeg hadde følt meg mere trygg på min stemme, dersom partier på rødgrønn side hadde erstattet smelteverksretorikk med næringspolitisk oppfinnsomhet, vilje og fingerspissfølsomhet.

Samtidig har selskapet en tvilsom eierstruktur, der morselskapet, konsulent- og engineeringselskapet Pöyry Plc, har store egeninteresser knyttet til økt oljeutvinning. Denne gangen er konklusjonen at oljeutvinning i nord (les: Lofoten og Vesterålen), vil skape 1000-2000 arbeidsplasser i regionen. Oppdragsgiver er KonKraft, en “samarbeidsarena for OLF, Norsk Industri, Norges Rederiforbund (NR) og Landsorganisasjonen (LO)”. Denne maktkonstellasjonen har ifølge egne nettsider følgende mandat:

KonKraft skal bidra til å styrke norsk sokkels konkurransekraft for å sikre at norsk sokkel er et attraktivt investeringsområde. KonKraft skal bidra til å styrke norsk leverandørindustris konkurranseevne på norsk sokkel og internasjonalt.  Hovedfokuset i 2008 er rettet mot gjennomføring og formidling av Nasjonal strategi for petroleumssektoren.

Kort fortalt: De ønsker å pumpe opp mest mulig olje, raskest mulig.

I tilfellet Vesterålen og Lofoten sliter de heldigvis med dette strategiske målet, først og fremst grunnet stor lokal motstand. Ingen regjering vil starte oljeboring mot lokalsamfunnets vilje. Hva er da mer strategisk riktig enn å produsere en “rapport” som konkluderer med store sysselsettingseffekter? Beregningene er basert på erfaringer fra andre norske regioner som har vært arena for oljeutbygging (mellom linjene leser vi: Stavanger-regionen, der de fleste oljeselskapene valgte å legge sine hovedbaser). Vi legger merke til følgende sitat “selskapet understreker riktignok at det hefter stor usikkerhet ved beregningen”, samt at rapporten har også tatt utgangspunkt i KonKrafts optimistiske vurdering om at områdene utenfor Lofoten og Vesterålen har olje og gassressurser tilsvarende 3,4 milliarder fat oljeekvivalenter. Nok et lavmål fra Econ, som i mine øyne har alt for mye makt, er alt for tett knyttet til sine oppdragsgivere og mister mer og mer troverdighet. Flere av selskapets rapporter slaktes også på grunnlag av kritikkverdig metodebruk og sviktende ressonementer, som du kan se her, her, her, her, her, og her.

For de av oss som mener at oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen er uetisk og fullstendig uakseptabelt er det viktig å jobbe på to fronter. Man må sikre at den lokale motstanden forsterkes og formaliseres. Og man må sikre at dette blir en konflikt som blir løftet opp på et internasjonalt nivå. Et av virkemidlene for å oppnå sistnevnte er å bli med i den engelskspråklige facebookgruppen som er opprettet, og bidra til å spre ordet til venner og kjente i internasjonale nettverk. Og bruke internasjonale mediekontakter for alt det er verdt.

Det som må settes i spill her, er Norges omdømme som miljønasjon.

Rapporten, som både er og fremstår som et rent bestillingsverk fra Oljeindustriens Landsforbund, ble kraftig imøtegått av både Bellona og Naturvernforbundet. Sistnevntes Lars Haltbrekken karakteriserte rapporten som det reneste sludder. Og han har helt rett. Rapporten fokuserer på norsk oljeproduksjon som “klimavennlig” fordi utslippene ved produksjonen er lavere enn i andre land. Slik glatter de over det faktum at det er sluttbrukerens forbruk av olje og gass som skaper verdens klimaproblemer. De overser også glatt hvordan prismekanismen vil tre i kraft når oljeproduksjonen går ned, og dermed at markedet vris i favør av fornybare energikilder. Dermed blir konklusjonen i tråd med oljeindustriens interesser, men går på tvers av alt vi nå vet om klimaproblemets natur og våre felles globale utfordringer.

Hvordan er det mulig for et “uavhengig” konsulentmiljø å produsere “ekspertrapporter” som kun har til formål å propagandere for miljøskadelig industriutvikling? Jeg ble nysgjerrig på ECON, og sjekket litt. Ifølge ECONs egne nettsider (Econ Pöyry er forresten det riktige navnet) er de “den nordiske grenen” av det globale og konsulent- og engineeringselskapet Pöyry Plc. Hva eierselskapet driver med? Jo, de selger prosjektledertimer og ingeniørkompetanse, ikke minst til oljeindustrien, blant annet i forbindelse med nye utbyggingsprosjekter. Ikke da så overraskende om at selskapets norske “eksperter” produserer rapporter som konkluderer med at det er miljøvennlig å åpne for nye oljefelt i Barentshavet?

Selskapet opererer etter eget sigende i “skjæringspunktet mellom marked, teknologi og politikk” – altså i den sonen der enhver viktig energipolitisk beslutnig befinner seg. De har ved flere anledninger både produsert argumentasjon og frontet velregisserte konklusjoner på vegne av aktører i oljeindustrien. Og båndene til mektige krefter i energisektoren er tette. Dette ble blant annet avdekket i dokumentaren “Nettverket” på NRK Brennpunkt.

Hva så med etikken? Selskapets egne nettsider skriver at de “for å ivareta våre grunnleggende verdier og hold­ninger” har utarbeidet råd som skal “rettlede medarbeiderne”. Hovedessensen i disse er at alle oppdrag skal utføres (og vi siterer)

innenfor rammer fastlagt i dialog med oppdragsgiver når det gjelder problem­stil­ling, prosess, prioriteringer og prosjektressurser

med høye krav til faglig kvalitet, uavhengighet og integritet

Hm. Oppdragsgiver legger rammene både på problemstilling, prosess, prioriteringer og ressurser. Hvor stort rom er det da igjen for “uavhengighet og integritet”?

Det jeg leser mellom linjene er at dette selskapet selger sjelen sin, og at de har en skitten agenda.

Og denne konklusjonen forsterkes av vissheten om ECON-konsernets dobbeltrolle – morselskapet er også underleverandør for oljeindustrien. I dette konkrete tilfellet var dømmekraften så dårlig og argumentasjonen så syltynn at ECON-konsernet smussete agenda ble vist fram i all sin prakt. Dermed svekkes forhåpentligvis alliansens gjennomslag. Mitt råd til alle beslutningstakere med integriteten i behold er å legge ECONs rapporter der de hører hjemme -  i resirkuleringsdunken.

Om oljeindustrien mener alvor med sitt ønske om å bli miljøvennlige bør de finne seg nye konsulenter, som har ryggrad nok til å gi bransjen den nødvendige motstand. Om de bare ønsker å fremstå som miljøvennlige, finnes det sikkert flere som som er villige til å produsere umoralske konklusjoner i et marked som tilbyr såpass gode priser.

En av dem som er opptatt av å bevare klassen som primærkategori i politisk kommunikasjon er Audun Lysbakken, som har initert en spennende prosess knyttet til vitaliseringen av venstresiden. Hans motsvar på høyre flanke – Torbjørn Røe Isaksen ser nesten bort fra klasseperspektivet i sin nye bok om konservatismen. Det er merkelig, for klasseidentiteten er en viktig del av konservatismens historie. Ideologien har blitt drevet fra skanse til skanse, av arbeiderbevelsen – som har preget verden på viktige områder, og gang på gang fått rett. Men dette var i en epoka da frontene stod mellom dem som eide produksjonsmidlene og dem som satte liv og helse på spill for å betjene dem. Det sosialistiske prosjektets vitalitet i Norge og en del andre land baserte seg på rene skillelinjene og kraftfulle allianser innenfor en kulturelt homogene nasjonalstater. Bakteppet var politisk teori – en marxistisk samfunnsanalyse og medfølgende beskrivelser av en teoretisk mulig, men ennå uprøvd fremtidig samfunnsorganisering.

I dag lever vi i en ekstrem verden, i et ekstremt land, i en ekstrem tid. I et globalt bilde har klassebegrepet fortsatt stor forklaringskraft. Sett fra månen eller deromkring er Norge som land verdenssamfunnets svar på Stein Erik Hagen. Vi eier andres produksjonsmidler.

Samtidig øker endringstakten i verden, identiteter dannes på nye måter, utopien er død, de hellige (politiske) skriftene mister sin forklaringsmakt, det oppstår nye skillelinjer. På nasjonalt nivå i Norge er alle tilhengere av en blandingsøkonomi, men vi diskuterer blandingsforholdet heftig. I arbeidslivet går ingen lenger for gullklokka, vi vil at jobben skal være en arena for selvutfoldelse eller en finansieringskilde for andre prosjekter i tilværelsen.

Selv jeg, som er oppvokst i et hjem preget av knallhard klasseretorikk, opplever meg som en del av et mer eller mindre klasseløst samfunn. Jeg er grunnleggende overbevist om at de største ideer og visjoner er individuelle prestasjoner, og at individet som som endringsagent er undervurdert i sosialdemokratisk historieforståelse. Samtidig som jeg ser at vårt gode samfunn aldri hadde vokst frem uten at kollektive grupperinger har stått samlet – i kampen for sosial utjamning, og ikke minst i kampen for et samfunn tuftet på menneskerettigheter. Jeg tror fortsatt på kollektive bevegelser. Men ikke nødvendigvis med sosioøkonomisk status som fellesnevner.

I mine øyne er klasse fortsatt en merkelapp som sier noe om inntektsnivå, status i yrkes- og samfunnslivet, og selvsagte i hvilken grad man eier produksjonsmidler. I dag er klassekampen en global kamp. Norges skattebetalere eier andre nasjoners produksjonsmidler, og sitter ved maktenden av bordet i det globale samfunnet. Skal man foredle det norske velferdssamfunnet, må man bruke andre briller, og et annet språk.

I markedsføringssammenheng er man synkende grad opptatt av demografiske variabler som alder og kjønn, og mer opptatt av mikrotrender, de små verdiene, valgene og kollektive identitetene som gjør oss til målgrupper for smalere produktgrupper. På basis av viktige mikroindikatorer blir vi kartlagt og plassert i bredere forbrukersegmenter. Slik er det kanskje i politikken også? En og samme person er arbeider, musiker, småbarnsfar, sykkelentusiast, etnisk norsk, opptatt av eksperimentell samtidslitteratur og bosatt i en småby på nordvestlandet. Her er det mange skillelinjer og kollektive identiteter. Og i en norsk samtidig kontekst: Hvilken identitet er viktigst?

Min bidrag i diskusjonen om Frp-koden er at partiet er ekseperter i å identifisere slike mikroindikatorer fra det klamme, norske folkedypet, gruppere dem, utvikle et salgbart politisk-konseptuelt rammeverk og profitere i form av oppslutning. En bottom-up politisk skapelsesprosess som er frigjort fra det gamle idelogiske rammeverket, fundert på folks opplevde virkelighet og (vrang)forestillinger. Frp både finner og skaper kollektive identitetsmarkører, “pakker” av synspunkter som viser seg å ha mobiliseringskraft. Det handler om praktisk politikk, men like mye om språk og kommunikasjon. Frp sampler på sett og vis arbeiderbevegelsens vinnermelodi fra back in the days – de utvikler begrepspar som beskriver kollektive identiteter og fiendebilder. De skaper språket – og tvinger andre over på sin banehalvdel.

Et eksempel er den kollektive kategorien “bilister” som (uten at det er eksplisitt uttalt) står i motsetning kategorien til “busspassasjerer og syklister”. Siv Jensen skårer stadig på å stå på bilistenes side og i sin retorikk gjør de umerkelig “bilistene” til en alliansepartner i norsk offentlighet, selv om selv SV-ere flest kjører bil. Carl Christian Grøndahl har skrevet godt om denne retorikken i sin blogg, og setter et betimelig spørsmålstegn ved grunnlaget for den. De fleste veksler mellom ulike trafikale roller. Det er et samfunnsansvar å se “den reisende” under ett, og tilrettelegge for å reise enkelt, effektivt og – i et ressursperspektiv – rasjonelt, uavhengig av transportmiddel.

Men Frp har et destruktivt prosjekt gående, innenfor rammen av en klam norskhet. Og de har knekket noen viktige koder venstresiden kan lære av. Frigjort fra tunge idelogiske merkelapper og begreper er de lett på foten – de kan konsentrere seg om å beskrive en verden folk kjenner seg igjen i og skreddersy språket sitt mot ulike velgersegmenter.

Kan det hende at tilhengere av et rausere, mer rettferdig og grønnere samfunn på samme måte bør legge av seg noe av stammespråket for å tiltrekke seg nye velgere? Uten å miste det grunnleggende verdigrunnlaget av synet mener jeg man bør jobbe aktivt for å konstruere nye innganger til et samfunnprosjekt med sosial profil, føre et mer nyansert og raffinert språk, øve inn politiske finter og mobilisere velgere som i dag sliter med den innestengte luften i klasserommet.

Samtidig er jeg bedriftseier. Jeg er kapitalist – eller småkapitalist. Jeg har skapt mine egne arbeidsplasser gjennom aktivt eierskap i hele mitt voksne liv. Sammen med gode partnere hr jeg tilført staten mange millioner i moms og arbeidsgiveravgift – og skyhøye gebyrer for forsent innbetalte fakturaer. I tillegg har vi skapt masse ringvirkninger på arbeidsplasser med tariffregulert lønn og sterk fagorganisering. I Posten, I trykkebransjen. I internettbedrifter. I banker. Og ikke minst – i offentlige kontrollorganer og forvaltningsinstitusjoner.

I denne spagaten er det vankelig å føle seg hjemme noe sted i norsk politikk. Og jeg må innrømme at jeg føler jeg meg en smule fremmedgjort på venstresiden i norsk politikk. Jeg har forsøkt å systematisere hva jeg sliter med, under tre hovedoverskrifter.

1. DET VANSKELIGE MARKEDET

Det klassiske skillet mellom lønnsarbeideren, den som leier ut hodet og kroppen sin til timepris, og kapitaleieren – den som eier produksjonsmidlene, er selve grunnlaget for sosialistisk teori. Min påstand er at venstresiden anno 2008 har et hull i sin ideologiske plattform.

Hva gjør vi med det hersens markedet?

En gang kunne man hvile seg på utopien om et kommunistisk drømmesamfunn der alt var annerledes. Denne drømmen har forvitret. Venstresiden har stilltiende akseptert at det frie markedet, i betydningen en privat, etterspørselsregulert markedsplass for varer og tjenester – uten at de har tatt de nødvendige politiske konsekvenser av dette og tilpasset sin politiske retorikk til denne virkeligheten. Om man aksepterer det frie markedet på visse områder, må man også ha en politikk for å stimulere og regulere det frie markedet.

Her er man på høyresidens tradisjonelle banehalvdel. Da må man også kunne diskutere betingelsene for et velfungerende markedet. Man må kunne bruke liberalistisk teori for å sikre et velfungerende marked. Og man kan bruke liberalistisk teori for å vise at offentlige anbudssystemer innenfor transport og helse ikke tilfredsstiller kravene til et fungerende marked. Den innsatsstyrte finansieringen av sykehusene – og de til mange halvoffentlige selskapene med begrenset innsyn er andre effekter av markedstenkning i offentlig sektor.

2. DEN TUNGINDUSTRIELLE NEI-POLITIKKEN

Venstresidens, og særlig SVs, næringspolitikk (eller i det minste kommunikasjonen av den) fremstår som bundet opp i en tvungen marxistisk retorikk der noen eier produksjonsmidlene og andre er lønnsarbeidere. Det finnes liksom ingenting i midten. I kommunikasjonen av SVs politikk opplever jeg ofte en slags svartmaling av eierskap, en form for paranoid forestilling mot det å eie aksjer i et selskap i seg selv er et slags skattehull.

Ta ordet ”opsjonsavtaler” for eksempel. I en SV-verden er det utelukkende er knyttet til skattegunstig tilleggsavlønning av allerede rike mennersker. For meg er ordet er positivt ladet. En opsjon er en mulighet for en ansatt til å bli med på en fremtidig finansiell verdistigning i et selskap. Flere burde fått opsjonsavtaler, ikke færre. Ikke minst i små og mellomstore selskaper.

Det som har skjedd de siste årene er at gapet mellom lønnsmottakere og kapitaleiere har økt, fordi det alltid vil være et etterslep på lønnssiden i en oppgangskonjunktur. Kraftig børsvekst og god lønnsomhet gjør at de som allerede er på eiersiden tar et stadig større kakestykke av av næringslivets totale verdiskapning. Om man ikke vil nedlegge markedet eller regulere det i hjel, bør man da ha en politikk som går på to fronter:

1. Å sikre at fleste mulig har eierskap (eller opsjoner på eierskap) i sine bedrifter.
2. Å sikre at flest mulig etablerer egen virksomhet, og senke risikoen for dem som velger å gjøre det.
3. Å sørge for at mest mulig penger blir værende i bedriftene, ved å la det svir mer å tappe selskaper for store verdier. Da må man selvsagt skille mellom overføringer mellom bedrifter og uttak av utbytte til personlig berikelse. Og man må være relativt rause med bunnfradraget.

Behold gjerne den konfronterende tonen mot storkapitalen, men bygg samtidig en allianse med småkapitalistene. Dette krever en ja-politikk som er fraværende i dag. SV er alt for lite initiativrike på dette politikkområdet. Partiet overlater i alt for stor grad til Lars Sponheim å boltre seg fritt inne i 16-meteren og skåre billige mål for alle som identifiserer seg med underskogen i norsk næringsliv. Fra toppen av hodet kan jeg fyre løs: Hva med å tilby unge mennesker som starter egen bedrift en “startpakke” som inkluderer regnskapshjelp det første året? Hva med et eget mentorprogram for unge “gründertyper”? Eller man kan klippe rett fra Venstres program (direkte hentet fra venstre.no):
• Bedre sosiale rettigheter for gründere og selvstendig næringsdrivende.
• Rett til næringsfradrag på linje med minstefradrag for selvstendig næringsdrivende.
• Bedre regelverket for selvstendig næringsdrivende som har gjeld knyttet til egen næringsvirksomhet.
• Økt tilgang på risikovillig og kompetent kapital både gjennom det offentlige virkemiddelapparat og gjennom skattestimulans for private investorer for eksempel ved såkalte ”Business Angels”.

3. DEN UDIFFERENSIERTE NÆRINGSPOLITIKKEN

De fleste bedrifter startes i det små, og de små har helt andre utfordringer enn store, globaliserte selskaper med komplekse konsernstrukturer. Floraen av selskaper, eierkonstallasjoner og driftsformer er stor. Hvorfor i all verden skal et lite selskap med minimal inntjening forholde seg til det eksakt samme regelverket som et internasjonalt konsern? Når venstresiden engasjerer seg næringspolitisk handler det om utflagging, nedbemanning eller skattetilpasning. Vel og bra. Men dersom politikkutformingen bare handler om å tette skattehull og jobbe for kontroll med den delen av næringslivet som driver med internfakturering, avanserte bonusprogrammer og avanserte holdingstrukturer, forholder man seg bare aktivt til den grå ansiktsløse kapitalismen. Det har ingenting med min kapitalisme å gjøre!

Uten å gå i detaljer vil jeg utfordre SV til å legge vekk sjablongpolitikken og heller finne frem fingerspissfølsomheten – og erkjenne de ulike virkelighetene i norsk næringsliv.

Ta arveavgiften som eksempel. Det er stor forskjell på å arve en likvid aksjepost i et børsnotert selskap, og å arve et familiedrevet hotell i Solvorn i Luster i Sogn. Hvis arveavgifter og skattesystemer tilpasset en ansiktsløs kapitalisme gjør at Petter Stordalen overtar en lokalt eid familiebedrift er vi på vei mot en forflatning av samfunnet vårt. Det samme ser man i spørsmålet om opsjonsavtaler.

Å tilby eierskap i en gründerfase fordi man ikke har råd til å betale anstendig lønn er noe ganske annet enn å å tilføre fremtidige millionbonuser til toppledere! Hvis en generell nei-politikk knyttet til opsjonsprogrammer rammer små sårbare entusiastbedrifter er dette negativt for et potensielt positivt mål: At flere arbeidere har mer kontroll over sin egen arbeidsplass og får del i den verdiskapningen som kun kan taes ut i en finansielt marked.

Forskjellene mellom de rike og de fattigste er både et sosialt problem, og et problem for markedet. Eierkonsentrasjon og monopol er ikke i tråd med teorien om det frie markedet. Det at de store spiser de små er negativt, og krever en aktiv politikk – for eksempel at konkurransetilsynet får skjerpet sine instrukser og tilført mer ressurser.

Mitt grunnsyn er at vi trenger flere og mindre kapitalister i dette landet. Da holder det ikke bare å skape problemer for de store. Man må også skape muligheter for de små.

Min holdning har hele tiden vært at om ikke ikke finner drømmejobben her på Vestlandet, må jeg skape den. Da jeg var med å etablere magasinet Fri Flyt med hovedkvarter i Bergen i 1998 – var tanken som følger: Bergen er en medieby, men mangler et forlag som satser på nisjemedier. Her finnes det mediefaglige nettverk – og her finnes det trykkerier, kapital og alliansepartnere på nettutvikling. Så Bergen må jo være perfekt!

Akk. Hadde det vært så enkelt.

Ti år senere kan jeg konkludere med at selskapet jeg fortsatt er medeier i blomstrer som aldri før – i Oslo. Etter seks års i Bergen med kontinuerlig topplinjevekst , flyttet vi i 2004 hele røkla østover – og vokste raskere enn noen gang. Det var et sammensatt årsaksbilde bak beslutningen, men hovedgrunnen er brutal:

Bergen ikke er en by for unge gründerselskaper med et uvanlig produkt- og markedskonsept innenfor noe så “soft” som forlagsbransjen.

Etter seks år som en åpen, samarbeidsvillig og kapitalsøkende bedrift i Bergen var vår erfaring at de viktige beslutningstakerne i Bergen er konservative, nettverkene er lukkede, mye av kapitalen er ikke opptjent men nedarvet, samhandlingsinteressen mangler og den “oppsøkende investoren” er totalt fraværende – så lenge det ikke dreier seg om “hard business” – fisk, olje, eiendom.

Da jeg ble presentert for Bergensscenarier 2020 i 2003 – tenkte jeg at “her er det noe på gang”. To pluss to skulle bli fem. Men er egentlig så mye endret?

Det har skjedd noe. Innovasjon Norge er i mine øyne flinke til å dyrke lokale innovatører – ihvertfall de innovatørene som er flinke til å skrive overbevisende søknader. Vi har fått en bra næringskonferanse i GROW, drevet fram av unge og utålmodige entusiaster. Det skapes enkelte arenaer der det bygges nettverk mellom ulike bransjer – og det etableres kontakt mellom oljedirektører, eiendomsinvestorer og plateselskapsgrundere.

Spørsmålet om disse nettverkene endre noe som helst, dersom de ikke på et tidspunkt også medfører en overføring av makt. Min erfaring er at både kommunen og tildels næringslivet i byen bruker “de unge” som pausefyll ved festlige anledninger, og delvis som gallionsfigurer for diverse satsninger på “kulturnæringene” (hva nå det er). Da man utpekte styremedlemmer til Bergen Business Region valgte man for eksempel en mannsdominert forsamling med snittalder 57 år. Ikke en eneste person representerer den idèrike men kapitalfattige igangsetteren. Ikke en eneste person representerer det blomstrende kulturlivet.
Da Henning Warloe gitt ut i BT og og forsvarte den aldeles håpløse styresammensetningen ble Magnus Stangeland trukket fram som “gründeralibi” fordi han har vært involvert i 19 bedriftsetableringer det siste året. Her viser finansbyråden at nettverksjobbingen i “the establishment” har ført ham langt unna det næringslivet han var en del av da han drev motebutikk i Nygårdsgaten. Ikke et vondt ord om Magnus Stangeland, men han er ikke “gründer” slik jeg liker å forstå begrepet, han er først og fremst investor og styregrossist med 55 millioner i formue, og et nettverk av beslutningstakere en ung spirrevipp bare kan drømme om? Og innenfor hvilke næringer er det Stangeland gjør business? Jo, fisk, shipping, olje og eiendom. Hardt, hardt, hardt, hardt.
Mer av det samme.

Hvor vil jeg med dette? Basert på mine egne erfaringer vil jeg gjerne komme med tre oppfordringer til Warloe, Friele, Stangeland – og de andre makthaverne på toppen i næringslivet i Bergen (dere vet forhåpentligvis hvem dere er).

1. Gi slipp på hegemoniet – dere vil tjene på det!
Å være ung i en verden som endrer seg fortere enn noen gang, er en kvalifikasjon i seg selv. Mange “umodne” bedrifter og ildsjeler burde vært løftet inn i den sfæren som påvirker rammebetingelsene og legger føringer for offentlig virkemiddelbruk. Hvorfor? Unge mennesker har en integrert forståelse for interaksjonsmedier og den store overgangen samfunnet er inne i – fra en serviceøkonomi til en opplevelsesøkonomi. Og unge mennesker har en tendens til å omfavne galskap. Er det noe Bergen og Vestlandet har underskudd på så er det visjonære ute-av-boksen-initiativer av den sorten som forandrer verden.

2. Støtt ideer og dyktige hoder – så kommer bunnlinjen over tid!
Mange dyktige gründere i “kreative næringer” er (bevisst eller ubevisst) på jakt etter kraftfulle allianser med den etablerte delen av næringslivet, men sliter med skeptiske, konservative og uengasjerte investormiljøer. I “såkornfond” er ofte nåløyet så trangt at det ikke er verdt innsatsen. Å bli alt for bunnlinjeorientert i en produktutviklingsfase kan bety døden for entusiasmen – den viktigste råvaren i slike selskaper. Hvor er de modige, rause investorene som tør å gå på en smell fordi de tenner på et forretningskonsept eller tror på et kreativt miljø? I Bergen seifer man seg til fant.

3. Kjøp tjenester av de uetablerte bedriftene
Enhver som beslutter kjøp av kreative tjenester i Bergen burde henge en lapp med tykke tusjbokstaver over kontorpulten: KJØP UNGT! Mange ferske bedrifter – eksempelvis innenfor design, film, arkitektur, software og reiseliv – kunne oppnådd rask vekst forbi kritisk ordremasse dersom store etablerte selskaper eller det offentlige (kommune/fylkeskommune) var flinkere til å velge dem fremfor “den faste leverandøren”. Hvorfor ikke tenke som Nasjonale Turistveger? De investerer tungt i infrastruktur og attraksjonsutvikling, men investeringen anvendes også for å løfte unge arkitektmiljøer og gi dem spennende kontrakter og et “utstillingsvindu” . I Bergen i dag dag må man bevise i flere år før man får være i kampen om de store kontraktene. Jeg kjenner mange som har bukket under på grunn av manglende tålmodighet.

Enn så lenge får de små it-selskaper, designbedrifter, konsulenmiljøer og arkitektkontorer i Bergen jobbe på egenhånd, og samhandle seg i mellom som best de kan, der nede – i underskogen. Når det butter for mye får man heller flytte til Oslo. Eller Stavanger – som de siste årene har hatt en eksplosiv vekst i spennende nyetableringer. Min analyse er at beslutningstakerne i Stavanger er tilflyttere. De er mer internasjonalt orientert, og mindre bundet opp av provinsielle nettverk. De er på jakt etter spennende underleverandører, rett og slett fordi de har oppdaget vidunderkuren:

Friskt blod er en glimrende medisin mot stivbeinthet og anemi.