Storkapitalen er ikke det den var en gang. Nå har Google, trolig verdens mektigste medieaktør, gjort et fantastisk stykke arbeid for å synliggjøre verdiene av landskap og biologisk mangfold under havoverflaten. Dette temaet har jeg selv vært innom tidligere på bloggen min. Dette gjør de (offisielt) for å styrke arbeidet til de mange verden over som etterlyser et sterkere marint vern, og introduksjon av et globalt nettverk av marine vernesoner. På IUCN sin offiselle blogg om marin vern leser vi følgende:

Today as part of the celebrations at the 4th World Conservation Congress in Barcelona we are launching a special IUCN WCPA – Marine layer through Google Earth Outreach that not only shows you where we have protected the sea, but which also allows you to get involved by sharing pictures, videos and stories about your local sites in a way not previously possible. In doing so we will make history by working together to provide the first illustrated picture of global ocean protection of wildlife and habitats using Marine Protected Areas (MPAs). The MPA layer is an outreach initiative between Google, the International Union for the Conservation of Nature and its global commission of scientific experts – the World Commission on Protected Areas.

Les mer her:
earth.google.com/outreach/showcase.html

Last ned laget her:

http://earth.google.com/outreach/kml_entry.html#tMarine%20Protected%20Areas

Nordmenn er blant de beste i klassen på arealbasert naturvern for å sikre artsmangfoldet og unike landskapsområder. Når skal den samme politikken innføres i forhold til marine arter og områder?

I Norge har vi mer enn 30 nasjonalparker, samlet under vignetten “natur som får være seg selv”. Alle disse parkene er en del av vår nasjonale stolthet og flere av dem er tildels strengt forvaltet fordi de habitatet til viktige dyre-, fugle og plantearter Norge som nasjon forvalter på vegne av et globalt fellesskap. All jakt på landbaserte dyr er strengt regulert, og flere steder er også ferdsel regulert – eksempelvis av hensyn til særskilt viktige hekkeområder, kalving og sesongbaserte trekkruter.

Vernet tar utgangspunkt i en viktig erkjennelse: Mennesket som art er dominant. Gjennom industriell utnyttelse, overbeskatning og permanente forstyrrelser i andre arters leveområder kan vi potensielt forårsake stor skade. Den økologiske balansen forrykkes. Arter kan miste sitt naturlige eksistensgrunnlag og genetisk materiale kan tapes for alltid. Gjennom et nært og godt samspill mellom lovgivende myndigheter og forskning har man sikret store arealer for viktige arter som villrein, bjørn og gaupe – og man har vernet mindre våtmarker, fuglefjell og andre nøkkelområder hvor sårbare arter er registrert.

Å sikre gode leveområder er altså vårt viktigste politiske virkemiddel for å sikre biologisk mangfold.

På landjorda.

For av en eller annen grunn har vi valgt å se helt bort fra det kanskje viktigste naturområdet vi har ansvar for: Det som befinner seg under vannoverflaten. Fiskene, skalldyrene, plantene, mikroorganismene – den ekstreme artsrikdommen i norske farvann mangler helt arealbasert vern i landet vårt. Hvorfor er det slik? Er det noe ved marint liv som tilsier at man ikke trenger områder uten menneskelige inngrep?

Svaret er nei!

Om det er noen art som trenger “trygge havner” hvor de kan unnslippe den industrielt baserte beskatningen de møter i nesten alle farvann på kloden, så er det fisken! De har yngleplasser, trekkruter og viktige beiteområder – eksakt som landbaserte pattedyr. Det marine livet er under et ekstremt press fra industriell fiskeindustri, oljeaktivitet, generell forurensning og global oppvarming. Vi vet stadig mer om hvor lite vi vet om disse sammensatte økosystemene. Likevel driver vi fiskeriforvaltning totalt uten fingerspissfølsomhet, utelukkende basert på kvoter. Siste nytt er oljeletingen i Barentshavet som skremmer bort fisken. Forskning fra nittitallet viser at fisken skremmes inntil 35 kilometer vekk fra leteområdet under seismisk skyting. Det tar flere uker før den kommer tilbake og det er umulig å fiske der.

Hva vet vi om langtidsvirkningene av slik aktivitet? Alt for lite
Hva vet vi om virkningene på arter som ikke er “kommersielt interessante”? Ingenting.

Mitt første møte med “marine reserves” fikk jeg i New Zealand, et foregangsland innenfor vern av alle naturtyper – inkludert livet i de rike havområdene. Da jeg oppdaget hvor langt New Zealand er kommet på dette området (de opprettet sitt første marinreservat på 70-tallet, i likhet med USA), ble jeg flau over kystnasjonen Norge. Ideen om et arealbasert vern med strenge “no-take” reguleringer er enkel, den er gjennomførbar og det finnes, bokstavelig talt, et hav av gode argumenter for også å etablere dette i norsk farvann. I boken “Marine Reserves for New Zealand” (nedlastbar som pdf) skriver professor Bill Ballantine (min oversettelse):

“Livet i havet er sammensatt, mobilt, vilt og vanskelig å manipulere. Det passer ikke inn i våre landbaserte ideer. Å få kunnskap om det marine livet er vanskelig…. Hvis vi bestemte oss for at vi ønsket at noen marine områder skulle få være så uforstyrret og naturlig som mulig, kunne vi lært oss hva som var naturlig, istedenfor bare å forestille oss det. Med en slik naturtilstand i bunnen for all forskning, kunne vi målt effektene av våre aktiviteter – ikke bare argumentert for dem. Hvis vi hadde bedre forståelse av hvordan havet opererer som system, kunne vi planlagt en bærekraftig innhøsten og vår manipulering kunne blitt mer følsom – for å unngå de store svingningene i bestandene.”

Ballantine mener også at en vernestatus kan bli en kilde til nye økonomiske og samfunnsmessige ringvirkninger (effekter New Zealand har bevist at det er mulig å ta ut).

“Gjennom marine vernesoner kan vi lære barna hvordan det marine livet tar seg ut i sin naturtilstand (utdanning), vi kan ha glede av å oppleve det selv (rekreasjon) og vi kan invitere andre hit for å oppleve det sammen med oss (turisme).”

Du trenger hverken være marinbiolog eller rakettforsker for å skjønne at det skjer dramatiske ting langs norskekysten. Enhver hobbyfisker har forlengst erfart at kysttorsken snart er utradert. Samtidig forteller forskerne oss at torskestammen i Nordsjøen på tredve år (fra 1971 til 2001) er redusert med fem sjettedeler. Tilsvarende dramatikk finner vi i forhold til andre fiskearter. Hver dag driver vi rovdrift på viktige ledd i næringskjeder vi vet alt for lite om. Et ekstremt viktig og sårbart økologisk system viser tegn til kollaps, og det er tvingende nødvendige å tenke nytt. Likevel fortsetter vi som ingenting har hendt.

Hvorfor?

Skyldes det at vi ikke klarer å la oss berøre av det som skjer under havoverflaten fordi artene der vurderes som mindreverdige, altså det frittalende dyrevernere kaller artsfascisme? Er det slik at næringsinitiert forskning slår ihjel konklusjonene til den uavhengige forskningen? Eller skyldes det et fiskeri-industrielt kompleks – der båndene mellom de kommersielle interessene og feige beslutningstakere er blitt for tette?

La oss ta et et litt karikert eksempel:

Om man skulle overføre de marine forvaltningsprinsippene (ren kvoteregulering) til for eksempel villreinforvaltning, burde det bli fritt frem for veibygging og husbygging i nasjonalparker, kommersiell høsting av viktige beiteplanter for reinen og etablering av rockefestival midt i kalvingstiden. Sterke kommersielle krefter ville fått fellingstillatelse på et i overkant stort antall dyr basert på grove estimater av bestanden. Presisjonen i jakten ville vært elendig, omtrent som å skyte med maskingevær fra hoften.

Alle forstår at et slikt vern, utelukkende basert på fellingsløyver uten hensyn til reinens leveområder, ville ført galt avsted over tid. En politikk for fremtiden handler om å videreføre prinsippene vi har etablert for landbasert vern også for marine arter og landskapstyper. Det er ingen tvil om at fangst- og oljeforbud vil møte motstand fra mektige krefter. Men nå er det på tide at politikerne i Norge blir tøffe i sine valg- og lager en aktiv politikk for å møte de utvedtydige bekymringsmeldingene fra dypet.

Om man evner å løfte blikket burde alle – fiskerinæringen inkludert – snarest omfavne ideen om soner som er absolutt fri for fangst. Flere studier viser at innenfor slike vernesoner ser man en dramatisk vekst i biologisk mangfold, tetthet av individer – og en vekst i gjennomsnittstørrelsen på fisk, med påfølgende forsterket forplantningsevne. Man ser også rent kommersielle effekter utenfor vernesonen, ved at fiskestammen tar seg opp i tilstøtende områder. Flere forskningsrapporter konkluderer med at en kombinasjon av fangstfrie vernesoner og kvoteregulering er den beste måten å forvalte fiskeristammen på. På global basis er knappe 0,5 prosent av havområdene vernet. Men heldigvis skjer det noe. I New Zealand er fiskerinæringen blitt blant pådriverne for flere vernesoner. I 2004 foreslo Royal Commission on Environmental Pollution i UK at en tredjedel av britisk farvann skulle vernes mot menneskelig aktivitet. I 2007 fikk syv særlig sårbare områder områder vernestatus (dog uten fangstforbud) – og det er lansert et ambisiøst program om å utvide vernepolitikken mot 2012. EU er også på banen, og har gjennom The Marine Strategy Directive begynt et arbeid med en mer helhetlig blikk på livet i de viktige Europeiske havområdene – med 2020 som en slags deadline.

Hvor er Norge i dette bildet? Hvorfor går ikke “annerledeslandet” ut med et godt eksempel?

En ny Greenpeace-rapport, ”Rescuing the North and Baltic seas: marine reserves – a key tool” synliggjør de mange truslene som truer Nordsjøen og Østersjøen, og de tar til orde for rask etablering av store marine reservater med strenge reguleringer. Jeg siterer (min oversettelse):

“Slike reservater burde omfatte gyte- og beiteområder, samt migrasjonsruter for viktige fiskearter. Slike oppnår vi et stort antall fisk å nå høy alder, vi styrke reproduksjonen – et mottrekk mot den katastrofale nedgangen i fiskebestanden. Reservatene bør være vernet mot avfallsdumping, fisking – og i enkelte områder bør all menneskelig aktivitet være forbudt.”

Dette er radikalt. Men jeg mener det er en av de viktigste politiske sakene i vår tid. Livet under havet er den viktigste bidragsyteren til menneskelig bosetting i Norge, og en svært viktig næringskilde i en tid der matmangel er et stort globalt problem. I lang tid har vi hentet ufattelige verdier opp fra dypet i form av olje og gass. Nå har vi råd til å se større på ting. Det blinker store, røde lys på alle kanter. Den etikken vi så fint har implementert på landjorda, fungerer også under vann. Det er på tide å oppheve det uetiske klasseskillet mellom de som puster med gjeller og de som ikke gjør det.

Og det haster.