Bt-redaktør Trine Eilertsen har skrevet en god kommentar om fraværet av næringspolitikk på venstresiden i norsk politikk. Jeg har tidligere på bloggen gitt utrykk for et tvisyn: Jeg er tilhenger av stor redistribusjon og høy grad av offentlig tjenesteproduksjon. Samtidig mener jeg samfunnet vårt er avhengig av en aktiv nærings- og innovasjonspolitikk, og en rasjonalisering av offentlig sektor – for å sikre enda mere velferd for pengene. Uten at man nødvendigvis skal kutte i statens skatteinntekter.

Problemet er at de partiene som anerkjenner betydningen av et vitalt næringsliv og en fruktbar underskog av små og mellomstore bedrifter, også i praksis er tilhenger av en nedbygging av velferdsstaten og likhetssamfunnet (eller de står i fare for å støtte en regjering som har dette som mål).

Da jeg holdt et innlegg på Verden til Venstre-konferansen i fjor (i regi av SV), tok jeg til orde for å la være å skattlegge arbeidende kapital. Jeg oppfordret også SV til å lansere en et program for å stimulere til medarbeidereierskap. Hvorfor? For å spre de samlede kapitalinntekter på flere hender, og sikre høyeste mulig grad av reinvestering framfor unødvendig uttak til personlig berikelse. En politikk som belønner de selskapene som gir sine ansatte opsjoner, vil innebære at man motarbeider det lønnsetterslepet man alltid opplever i oppgangskonjunkturer. Vi trenger flere kapitalister (i betydningen “de som eier produksjonsmidlene”), ikke færre. Her er det et stort, åpent politisk rom med stor kreativ takhøyde. Også for radikal redistribusjon. Hva med kjønnskvotering av opsjonsverdier? Hva med skattemessig belønning ved spredning av eierskap på alle ansatte, inkludert vaskedamen fra Somalia?

Det frie markedet er jo tross alt, selv av SV, anerkjent som en arena for regulering av tilbud og etterspørsel.  SV har i sin politiske retorikk alltid vært opptatt av å regulere det frie markedet, med fokus på kontroll. Men anerkjenner man at markedet er en vesentlig del av velferdssamfunnets distribusjonsmekanisme, må man også ha en politikk for å stimulere det. Og da mener jeg ikke bare stimulering i form av Keynesianske nødinjeksjoner og skreddersydde rammebetingelser for shippinggutta og den tunge, internasjonaliserte og kraftkrevende industrien.

Jeg savner kort sagt en mer lyttende holdning til de utfordringene norske selskaper opplever i ulike modningsfaser. Jeg savner en gründerpolitikk, en anerkjennelse av igangsetterne – de som foretrekker høy risiko som aktører framfor sikre posisjoner som regulatører. Jeg savner tydelige politiske mål knyttet til innovasjonsgraden i norsk næringsliv, gjerne brutt ned på strategisk viktige bransjeområder. Kutt ut et par møter med fagforeninger, og bruk tiden til en prat med de mange som er arbeidsgivere og arbeidstakere i en og samme person, som vasker kontoret selv, og som ikke i overskuelig framtid kan tilkjempe seg overskuddstid nok til å drive lobbying på Stortinget. Det er mange av dem.

I den skarpe enden av næringspolitikken, i grensesnittet mellom privat og offentlig sektor, kan man utrette mye. Her er det offentlige både premissleverandør og kunde (og til tider konkurrent, og mengden potensielle virkemidler er stor, med både indirekte og direkte effekter. Et av de få gode eksemplene når det gjelder strategisk bruk av offentlige innkjøp er prosjektet Nasjonale Turistveier, som har stimulert tilveksten av unge selskaper i arkitektbransjen. Dette prosjektet ble vedtatt i 2001, under Bondevik 2-regjeringen. Hvorfor har ikke de rødgrønne iverksatt tilsvarende spenstige prosjekter? Dette har ikke med ideologi å gjøre. Det har med kreativitet, bransjeforståelse og visjoner å gjøre. Verktøyene er mange, også for den rødgrønne regjeringen. Men de ligger og støver ned i verktøykassen. Hvorfor?

Da jeg skrev min forrige bloggpost om aktiv eierskap, ga Audun Lysbakken et svar der han ønsket en gjenoppliving av “kooperativet” framfor et strukturelt rammeverk av incentiver som sprer mindre eierposter på flere hender. I tenårene var jeg anarkosyndikalist, så Lysbakkens svar vekker til live nostalgisk sympati. Men dette er  både for enkelt (i teorien) og for komplisert (i praksis) til å være det eneste trumfkortet i en politikk for å utvikle norsk næringsliv i en spennende retning. Svaret speiler på et vis problemet: En mangel på uttrykt forståelse for dynamikken i næringslivet, og de avveininger alle selskaper står oppe i. Selv de største industrielle foretak er ofte resultatet av en person, eller en liten gruppe menneskers, visjoner og risikovilje. Slike visjoner trenger anerkjennelse, også politisk. Så følger faser av organisk vekst eller strategiske oppkjøp og fusjoner, internasjonalisering mv, en konstant tilstand av flux i en omskiftelig verden. Det krever politikere med mangefasettert tilnærming, et tydelig lyttende øre og inviterer til dugnad for å utvikle et større arsenal av politiske spesialverktøy, gjerne bransjespesifikke. Det krever rett og slett en annen politisk tilnærming enn den man tar i bruk overfor offentlig sektor, der inntekssiden (skattetrykket) er politisk regulerbar og kostnadene relativt forutsigbare og direkte knyttet til sosialpolitiske, ideologiske mål.

Og poenget? Jeg kommer til å stemme rødgrønt i år, trolig SV, først og fremst av hensyn til miljøet og oljefeltene utenfor Lofoten og Vesterålen, vår tids viktigste politiske kampsak. Men jeg hadde følt meg mere trygg på min stemme, dersom partier på rødgrønn side hadde erstattet smelteverksretorikk med næringspolitisk oppfinnsomhet, vilje og fingerspissfølsomhet.

Det politiske establishment lukker porten bak seg, med god hjelp fra allmennkringkasteren NRK. Det er et demokratisk problem at små partier ikke slipper til i valgsendingene.

Valg handler om framtid. Det handler om friske perspektiver på utfordringene vi står overfor. Når små partier som De Grønne, Pensjonistpartiet og Demokratene ikke slipper til med sine perspektiver representerer det en blokkering av alternative synsvinkler og argumenter fra den offentlige samtalen. Det hindrer også en sunn fornyelse av det politiske landskapet, i en tid der de skillelinjene er flere og mer komplekse enn noen sinne. Selv har jeg sans for De Grønnes radikale, kritiske tilnærming til ideen om en vekstøkonomi. I de etablerte partiene, inkludert regjeringskameratene i SV, er vekst nærmest blitt en premiss man ikke stiller spørsmål ved. De Grønne i Norge har aldri klart å bli en maktfaktor slik de har blitt andre steder i Europa, noe som delvis må tilskrives mangel på profesjonalitet i den norske organisasjonen. I år har partiet tatt et skritt i retning av å bli et seriøst alternativ, og de stiller lister i alle fylker. Flere av kandidatene kunne ha representert viktige, kritiske korrektiv til etablissementet i den kritiske valgperioden vi er på vei inn i, i likhet med kandidatene fra partiet Rødt. Men da må de altså få slippe til. Jeg støtter derfor deres kampanje for å få tilgang til den eneste skattefinansierte arenaen for debatt, altså det nærmeste vi kommer et offentlig, instituasjonalisert rammeverk for offentlig ordskifte.

Ved å endre maskevidden og la mindre partier få delta i de viktige, store debattene i forkant av et valg, får man også med seg paranoiamotivert politisk grums, som eksempelvis Demokratene representerer. Men jeg mener at det er bedre at det grumset som måtte finnes, får motstand å bryne seg mot. Paranoia vokser best i mørket og NRK gjør deres konspiratoriske selvbilde selvbekreftende. Jeg er prinsipielt kritisk til ideen om at statskanalen skal drive en slags “sak-til-sak” vurdering av hvem som skal få fremføre sine standpunkter, med henvisning til en løpende redaksjonell evaluering der vi (velgerne) ikke har innsikt i hvilke kriterier ligger til grunn for evalueringen. Hvilke parametre er det man vurderer, hvis det ikke handler om politikkens innhold? Må partiet ha vært på Stortinget tidligere? Har det noe med oppslutning i valgprognoser å gjøre? Hvordan kan man i det ene øyeblikket hindre et parti i å delta i valgsendingene, og i neste øyeblikk på kommentatorplass forklare fluktuasjoner i andre partiers velgeroppslutning med god innsats i de samme debattene?

Jeg forstår selvsagt at debattene blir mer uforutsigbar, og at det gjør den redaksjonelle jobben (som strengt tatt bør handle om å stille gode spørsmål og skape dramaturgi ved å styre ordskiftet) mer krevende. Men å løse denne utfordringen ved å aktivt usynliggjøre den politiske underskogen, er ikke en offentlig finansiert allmenkringkaster verdig.

En utfordring til partiet Venstre: Bli blokkuavhengig, svelg noen allmennpolitiske kameler og gjør dere til garantist for en grønn regjering!Jeg er slett ingen politisk analytiker. Men jeg har likevel gjort meg noen tanker om valget som kommer, særlig med tanke på partiet Venstre.

I tråd med tradisjonelle tradisjonelle skillelinjer består norsk politikk i to blokker, skilt av ulik holdning til næringspolitikken og organiseringen av fellesoppgaver i samfunnet. Den borgerlig side har et felles fokus på økt ”valgfrihet” og næringslivets innovasjons- og effektiviseringspotensiale. Den sosialistisk side som vektlegger betydninen av et samfunn med høy redistribusjon av verdier og sterkt innslag av offentlig tjenesteproduksjon. Samtidig er det en rekke andre skillelinjer på kryss og tvers av den sosioøkonomiske – knyttet til andre politikkområder – kulturpolitikk, innvandringspolitikk, samfunnssikkerhet og ikke minst miljøvern.

Spørsmålet er, hvor viktig er den interne samfunnsorganiseringen de neste fire årene? Og hvor mye fuckup kan en regjeringskonstellasjon klare å skape i vårt administrasjonssamfunn? Sammenliknet med de fleste andre vestlige demokratier, er norske partier relativt homogen. Vi er alle tilhengere av en offentlig sektor som skal drive visse former for tjenesteyting. Vi vil ha en privat sektor som omfatter vareproduksjon, handels og tjenester, og der staten både sikrer den frie handelens livsbetingelser og setter krav til virksomhetene knyttet til sosiale, miljømessige og juridiske forhold. Vi er tilhenger av et offentlig sikkerhetsnett. Diskusjonen går på maskevidden i dette sikkerhetsnettet, skatteprosenter og graden av offentlig intervensjon.  Mye av dette er, tross alt, relativt reversible samfunnsforandringer.

Foran valget 2009 må man spørre hvilke saker som er helt kritiske i et større, langsiktig perspektiv. Hvilke allmennpolitiske saker kan man ofre, og hvilke saker er absolutte?

Vi lever i ekstraordinært dramatiske tider. Det blir stadig tydeligere hvordan nasjonal politikk griper inn i globale livsbetingelser, og alarmene uler. Valget 2009 handler ikke om kollektivisme vs. individualisme i tradisjonell, økonomisk forstand. Det handler om i hvilken grad man ser (og tar) det ansvaret som påhviler norske stemmeberettigete individer av arten Homo Sapiens i forhold til den økologien vi inngår som en del av. Det handler om starte på reisen fra et energisløsende oljesamfunn, til en bærekraftig samfunn etter en modell vi ennå ikke kjenner. Å styre blindt etter forbruksvekst er i denne sammenheng å gå i feil retning.  Vi må utvikle våre politiske modeller. Vi må bake inn en ”handlingsregel” knyttet til det ressursuttaket vår generasjon står for, for å unngå å stjele enda mer av lagerbeholdningen til fremtidens generasjoner. Å erkjenne dette politisk er radikalt, men nødvendig.

Jeg har et håp for dette valget. At noen tør å snakke om det vi må ofre for å bli et bærekraftig samfunn. At noen tør å skape et språk som synliggjør det politiske temaet som utgjør den tyngste moralske børen på skuldrene til politikerne våre i 2009: Forholdet mellom nordmenn, og den globale økologiske konteksten vi inngår i.  Og at noen tør å sette makt bak kravet når regjeringskabalen skal gjøres opp.

Det kommende Storting vil kjempe flere slag i den store kampen. Hvilken ”offervilje”  er man villig til å utvise i forhold til oljeutvinningstempoet?  Hvor massivt og radikalt vil man satse på teknologiutvikling og infrastruktur som skaper et samfunn for fremtiden. Hvor tungt vil man investere, både politiske og finansielt, i tiltak for å sikre en bærekraftig utvikling globalt? I hilken grad tar man på alvor de enorme forpliktelser som påhviler oss som forvalter av store havområder, og sikre en langt mer progressiv vernefilosofi når det gjelder marint liv?  Jeg savner mer enn denne lovnaden. Jeg savner noen som er villig til å bruke hard maktutøvelse på dette saksfeltet.

Venstre hevder at slike saker står aller øverst på deres politiske agenda. Jeg har ingen erfaring med spillet om makt etter et valg, men ser fra utsiden at partiet er i en unik situasjon. De er en liberospiller, og markedsfører en ”tredje vei”, samtidig som de gjør seg selv til garantist for en frp-fri regjering. Vel og bra. Men slik jeg ser det, i lys av utfordringene vi står overfor, bør vesle Venstre måle sin suksess på et eneste område. Miljøpolitikk. Legge alle kurvene i en kurv, så og si. Det innebærer at man stiller noen absolutte krav til enhver regjering, og slik gjør seg til garantist for en grønn profil. Man må dermed fokusere mer på politikkens innhold enn på partikoalisjoner, frigjøre seg fra tradisjonelle næringspolitiske skillelinjer, og ofre noen kampsaker fra andre politikkområder. Glem historien, løft den grønne fanen! Gi støtte til den mest miljøprogressive regjeringskonstellasjonen, gjerne med helt tydelige krav (som olje-nei i Lofoten,  innføring av et program for marine nasjonalparker, økte bevilgninger til nye energiformer, radikal sykkelpolitikk, høyhastighetstog mv). Slik kan venstre dra begge regjeringsalternativer i grønn retning, inkludert en regjering med industri(bak)tunge Arbeiderpartiet i førersetet!

I et best-case scenario kan da Venstre komme på vippen, og drive knallharde forhandlinger på begge sider. Man vil enten havne i regjeringskonstellasjon med Høyre og kraftig modifisere deres bakstreberske oljepolitikk eller man vil kunne være en motvekt til Arbeiderpartiets aldeles uansvarlige allmisser til industribaserte fagforeninger. Det er godt mulig det er dette som er planen uansett. Men valgkampstrategisk tror jeg partiet vil tjene stort på å frasi seg plassen på den tradisjonelle blårøde aksen og forhåndslansere noen absolutte, grønne krav til regjeringsalternativene på begge sider.

Får jeg en ”grønn garanti”, får venstre min stemme. Da er jeg sikret at vi vinner de viktigste sakene de neste fire årene, og at Venstres makt ikke smøres tynt utover. Stemmen min teller, uansett hvem som vinner regjeringsmakten.

Jeg har tidligere i denne bloggen problematisert evnen til å lytte til og realitetsbehandle borgerinitiativer i Bergen kommune. Jeg mener kommunenes nåværende ledelse er et helt greit fungerende administrasjonsbyråd, men ikke noe mer. Vi mangler både visjoner og god praktisk politikk som fører oss i en retning. Samtidig myldrer det blant folk flest. Planer evalueres. Alternative planer lanseres. Rundt lunsjbordet. Dialogen om byens utvikling foregår på to plan:

1. Blant folk flest.
2. I bystyret/byrådet.

Vi mangler noe veldig enkelt:
Et system som kobler de to dialogene sammen.

Det er 2009. Vi lever i interaksjonssamfunnet. Nettopp den Store Samtalen blir en viktige og viktigere innovasjonsmotor, og den finner i stort monn sted på internett. De fleste bedrifter har for lengst skjønt at man må lytte til kundene – om relasjonen og tillitten skal vare ved. Følelsen av å blir hørt er blitt en essensiell komponent i den miksen av erfaringer som i sum skaper kundetilfredshet.

Denne logikken, vil jeg anta, er like gyldig for den politiske sfæren. Hvordan kan man etablere og skape en forsterket samhandling mellom politiske ledelse på ulike nivåer i samfunnet – og folk flest? Dette er et relevant og viktig spørsmål, som handler om politisk legitimitet, om engasjement og tilgang til en bredere bukett av alternative løsninger på de mange utfordringer vi kommer til å møte fremover.

I denne forbindelse var det med stor interesse jeg leste Børges blogg, der han skriver om nettopp dette: mikrobloggingstjenester og andre digitale verktøy for å kommunisere med folket, hvor han legger vekt på to viktige aspekter ved sosiale medier: Aktiv lytting og fokus på dialog.

I bloggen viser han til et meget interessant case, nemlig kommunen Skanderborg i Danmark, som har satt opp en egen portal der innbyggerne inviteres til å komme med ideer og innspill, og der andre innbyggere kan “stemme” på ideene og kommentere dem. Børge skriver:

Det vakre med slike nettsider som IdeaStorm er at de eliminerer terskelen for å gi uttrykk for hva man syns bør gjøres av et firma, organisasjon, eller politisk enhet. Tidligere har det alltid vært en mer eller mindre høy terskel.

Jeg mener han har et poeng. Det er ikke snakk om et sanntidsdemokrati, men et sted for idélansering og mobilisering rundt borgerinitiativ – som nå er en del av kommuneloven, og som kun i liten grad benyttes. Ideer trenger utredning og behandling både i de politiske partiene og i kommunestyret. Hadde en slik portal kommet på plass ville jeg umiddelbart foreslått å bevilge penger til et forprosjekt for å utrede svevebane fra sentrum til Haukeland sykehus. Men jeg hadde selvsagt akseptert at ideen ble nedstemt om det viste seg at det fantes andre og bedre forslag som løste de samme utfordringene.

Det står ikke på snusfornuft i beslutningssfæren, hverken i Norge eller i Bergen. Men man er sulteforet på visjoner og ideer i en tid som krever radikale forandringer på alle strukturelle nivåer i samfunnet.

Econ Pöyri er på banen igjen, på vegne av oljenæringen. Dette såkalte “ekspertmiljøet” tjener gode penger på å produsere pseudovitenskapelige rapporter som underbygger oppdragsgiverens kommunikasjonsbehov.

Samtidig har selskapet en tvilsom eierstruktur, der morselskapet, konsulent- og engineeringselskapet Pöyry Plc, har store egeninteresser knyttet til økt oljeutvinning. Denne gangen er konklusjonen at oljeutvinning i nord (les: Lofoten og Vesterålen), vil skape 1000-2000 arbeidsplasser i regionen. Oppdragsgiver er KonKraft, en “samarbeidsarena for OLF, Norsk Industri, Norges Rederiforbund (NR) og Landsorganisasjonen (LO)”. Denne maktkonstellasjonen har ifølge egne nettsider følgende mandat:

KonKraft skal bidra til å styrke norsk sokkels konkurransekraft for å sikre at norsk sokkel er et attraktivt investeringsområde. KonKraft skal bidra til å styrke norsk leverandørindustris konkurranseevne på norsk sokkel og internasjonalt.  Hovedfokuset i 2008 er rettet mot gjennomføring og formidling av Nasjonal strategi for petroleumssektoren.

Kort fortalt: De ønsker å pumpe opp mest mulig olje, raskest mulig.

I tilfellet Vesterålen og Lofoten sliter de heldigvis med dette strategiske målet, først og fremst grunnet stor lokal motstand. Ingen regjering vil starte oljeboring mot lokalsamfunnets vilje. Hva er da mer strategisk riktig enn å produsere en “rapport” som konkluderer med store sysselsettingseffekter? Beregningene er basert på erfaringer fra andre norske regioner som har vært arena for oljeutbygging (mellom linjene leser vi: Stavanger-regionen, der de fleste oljeselskapene valgte å legge sine hovedbaser). Vi legger merke til følgende sitat “selskapet understreker riktignok at det hefter stor usikkerhet ved beregningen”, samt at rapporten har også tatt utgangspunkt i KonKrafts optimistiske vurdering om at områdene utenfor Lofoten og Vesterålen har olje og gassressurser tilsvarende 3,4 milliarder fat oljeekvivalenter. Nok et lavmål fra Econ, som i mine øyne har alt for mye makt, er alt for tett knyttet til sine oppdragsgivere og mister mer og mer troverdighet. Flere av selskapets rapporter slaktes også på grunnlag av kritikkverdig metodebruk og sviktende ressonementer, som du kan se her, her, her, her, her, og her.

For de av oss som mener at oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen er uetisk og fullstendig uakseptabelt er det viktig å jobbe på to fronter. Man må sikre at den lokale motstanden forsterkes og formaliseres. Og man må sikre at dette blir en konflikt som blir løftet opp på et internasjonalt nivå. Et av virkemidlene for å oppnå sistnevnte er å bli med i den engelskspråklige facebookgruppen som er opprettet, og bidra til å spre ordet til venner og kjente i internasjonale nettverk. Og bruke internasjonale mediekontakter for alt det er verdt.

Det som må settes i spill her, er Norges omdømme som miljønasjon.

Da jeg leste Audun Lysbakkens sistesidekommentar i Morgenbladet i helgen, ble jeg glad. Den er foreløpig ikke lagt ut på bloggen hans, men kommer sikkert. Endelig et skikkelig, prinsipielt og velbegrunnet oppgjør med konkurranseutsettingsmanien i norsk politikk.

Kommentaren fikk problematisert flere myter om konkurranseutsetting. Særlig hadde jeg sans for det maktteoretiske perspektivet – med en fiffig finte plasserer Lysbakken SV nærmere individet enn høyresiden, fordi høyresiden alltid må plassere et privat selskap i beslutningstakerrollen. Lysbakken mener at et offentlig system for helsetjenester potensielt kan overføre mye mer makt til den som utfører jobben – hjemmehjelperen for eksempel. Det er jo i feltet mellom den enkelte pasient og den enkelte hjemmehjelperen at opplevd kvalitet oppstår.

Lysbakken kler av flere myter, blant annet den om at alt som underlegges en form for markedslogikk og tilbys av private entrepenører blir billigere og bedre. Det vil etter sigende lanseres en rapport med motfakta  til diverse bestillingsverk om new public management som har preget offentligheten de siste årene, herunder den siste “ekspertrapporten” til omstridte Econ, et tvilsomt utredningsforetak som du kan lese mer om her. La oss håpe at rapporten nyanserer “sannheten” om det blir færre byråkrater og mindre “byråkratlogikk av alskens anbudsregimer. Det er på høy tid.

Kommentarartikkelen bar preg av en modning i holdningen til “statens” velsignelser internt i SV. Det jeg er spent på, er imidlertid hvor SV selv setter grensen mellom offentlig og privat tjenesteproduksjon. Og jeg håper på et overraskende og velfundert JA til visse kjøp av private tjenester. Dersom SV også markerer en grense for statens ekspansjon på serviceområdet, vil partiet stå støtt – også når Lars Sponheim og Siv Jensen kommer full fart bakfra med sklitaklingene sine.

Jeg har tidligere i bloggen min vært tildels rystet over Econ Pöyri og deres etiske retningslinjer. Fra dette såkalte “ekspertmiljøet” kommer det stadig vekk reaksjonære og tildels ekstremt unyanserte “anbefalinger” og “analyser” som konkluderer i den retning oppdragsgiver ønsker. For eksempel at det er svært miljøvennlig å pumpe mest mulig olje opp av havet i nord, så raskt som mulig. I dag kom jeg over følgende tankevekkende dobbelintervju i bladet Forskning – med kunsthistorisker Siri Meyer, som leder senter for Europeiske Kulturstudier ved UiB og Ottar Brox, mangeårig forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR).

Meyer: Forskernes markedstilpasning er et akutt problem, og det gjelder etter hvert også ved universitetene. Vi sosialiseres til å tenke marked og det skaper en helt annen type tenkning og en annen type forskning. Dette er ikke bare maktens feil.

Forskning: Kan du gi eksempler?

Meyer: Historien om ECON Senter for økonomisk analyse, som vi tar opp i boken «Kunnskapsmakt», er et eksempel på nettopp dette. Senteret har gjennom en lang periode fått status som faglig premissleverandør på en rekke felt, uten å støtte seg på faglig autoritet i tradisjonell forstand. Likefullt blir de betraktet som uavhengig ekspertise av beslutningstakere og næringslivsorganisasjoner. Stoltenberg sa jo ofte i sin periode som statsminister: «Som forskningen viser» og viste til ECON. Men ECON er politikkprodusent, ikke kunnskapsprodusent. ECON har vært gratispassasjer på forestillingen om forskeren som et nøytralt vitne.

Brox: ECON må vel helst kalles en argumentleverandør, ikke et forskningsinstitutt! Forskere burde legge Føllesdal, Elster og Walløes argumentasjonslære, som ble brukt på forberedende etter min tid, til grunn for sitt arbeid. Der finner vi en utrolig enkel operasjonell definisjon av «objektiv framstilling»: «En framstilling av en sak er objektiv først når den har med så mange pro- og contra-argumenter at ingen endrer oppfatning om noen føyer flere til på listene. Det betyr at alle interessante og relevante argumenter er med.» ECON-senteret aksepterer, slik jeg har forstått det, å bare presentere argumentene for oppdragsgivernes interesser i saken. Det burde være forskernes plikt å gi en fremstilling som i alle fall er i samsvar med minimumskravene fra forberedende!

Meyer: Faren er at det er ECON som blir forbilde for hva forskning er, ikke universitetsforskningen. Det merker man på unge studenter, som ikke forstår forskjellen.

Brox: Vi «ECON-iseres» i hodene våre alle sammen.

Her vil jeg gjerne legge til: Ikke jeg.
Men det er kanskje fordi jeg er en halvstudert røver.

Man skal være forsiktig med å kritisere kollegarer. Men som representant for konsulentstanden ble jeg rett og slett sjokkert da jeg i dag hørte Econs ekstremt uelegante forsøk på å fremstille økt oljeproduksjon i Norge som miljøpolitikk i praksis. Dette er grønnvasking av verste sort, der man med ekstremt snevert fokus, selektivt og unyansert, bruker statistikk for å få norsk olje- og gassindustri til å framstå som de rene miljøfyrtårn.

Rapporten, som både er og fremstår som et rent bestillingsverk fra Oljeindustriens Landsforbund, ble kraftig imøtegått av både Bellona og Naturvernforbundet. Sistnevntes Lars Haltbrekken karakteriserte rapporten som det reneste sludder. Og han har helt rett. Rapporten fokuserer på norsk oljeproduksjon som “klimavennlig” fordi utslippene ved produksjonen er lavere enn i andre land. Slik glatter de over det faktum at det er sluttbrukerens forbruk av olje og gass som skaper verdens klimaproblemer. De overser også glatt hvordan prismekanismen vil tre i kraft når oljeproduksjonen går ned, og dermed at markedet vris i favør av fornybare energikilder. Dermed blir konklusjonen i tråd med oljeindustriens interesser, men går på tvers av alt vi nå vet om klimaproblemets natur og våre felles globale utfordringer.

Hvordan er det mulig for et “uavhengig” konsulentmiljø å produsere “ekspertrapporter” som kun har til formål å propagandere for miljøskadelig industriutvikling? Jeg ble nysgjerrig på ECON, og sjekket litt. Ifølge ECONs egne nettsider (Econ Pöyry er forresten det riktige navnet) er de “den nordiske grenen” av det globale og konsulent- og engineeringselskapet Pöyry Plc. Hva eierselskapet driver med? Jo, de selger prosjektledertimer og ingeniørkompetanse, ikke minst til oljeindustrien, blant annet i forbindelse med nye utbyggingsprosjekter. Ikke da så overraskende om at selskapets norske “eksperter” produserer rapporter som konkluderer med at det er miljøvennlig å åpne for nye oljefelt i Barentshavet?

Selskapet opererer etter eget sigende i “skjæringspunktet mellom marked, teknologi og politikk” – altså i den sonen der enhver viktig energipolitisk beslutnig befinner seg. De har ved flere anledninger både produsert argumentasjon og frontet velregisserte konklusjoner på vegne av aktører i oljeindustrien. Og båndene til mektige krefter i energisektoren er tette. Dette ble blant annet avdekket i dokumentaren “Nettverket” på NRK Brennpunkt.

Hva så med etikken? Selskapets egne nettsider skriver at de “for å ivareta våre grunnleggende verdier og hold­ninger” har utarbeidet råd som skal “rettlede medarbeiderne”. Hovedessensen i disse er at alle oppdrag skal utføres (og vi siterer)

innenfor rammer fastlagt i dialog med oppdragsgiver når det gjelder problem­stil­ling, prosess, prioriteringer og prosjektressurser

med høye krav til faglig kvalitet, uavhengighet og integritet

Hm. Oppdragsgiver legger rammene både på problemstilling, prosess, prioriteringer og ressurser. Hvor stort rom er det da igjen for “uavhengighet og integritet”?

Det jeg leser mellom linjene er at dette selskapet selger sjelen sin, og at de har en skitten agenda.

Og denne konklusjonen forsterkes av vissheten om ECON-konsernets dobbeltrolle – morselskapet er også underleverandør for oljeindustrien. I dette konkrete tilfellet var dømmekraften så dårlig og argumentasjonen så syltynn at ECON-konsernet smussete agenda ble vist fram i all sin prakt. Dermed svekkes forhåpentligvis alliansens gjennomslag. Mitt råd til alle beslutningstakere med integriteten i behold er å legge ECONs rapporter der de hører hjemme -  i resirkuleringsdunken.

Om oljeindustrien mener alvor med sitt ønske om å bli miljøvennlige bør de finne seg nye konsulenter, som har ryggrad nok til å gi bransjen den nødvendige motstand. Om de bare ønsker å fremstå som miljøvennlige, finnes det sikkert flere som som er villige til å produsere umoralske konklusjoner i et marked som tilbyr såpass gode priser.

Aftenposten melder at Jonas Gahr Støre var Høyremann på åttitallet. Dette er å koke nyhetssuppe på velkjente råvarer, men fortjener selvsagt en repetisjon i det offentlige rom. Ikke et vondt ord om Jonas, som er en kjernekar og en visjonær og viktig politiker. Men i den tilbakevendende diskusjonen om Fremskrittspartiets vekst, er den norske eliterekrutteringskulturen et interessant fenomen.

Særlig toppledelsen i “arbeidernes parti” har i snart en liten generasjon vært preget av mennesker som fødes til kulturell og økonomisk makt, og som etter en broilerutdanning og noen runder i nærings/organisasjonslivet går rett til topps i partiledelsen. Jens Stoltenberg og hans far Thorvald er andre eksempler. Om jeg ikke husker feil startet også gamle-Stoltenberg sitt politiske virke under Høyres flagg.  Den første virkelige systematiske kartleggingen av dette fenomenet fikk jeg i boken Frp-koden av Magnus Marsdal. Det er veldig fascinerende, litt trist og litt skremmende.

Rent partistrategisk kan man jo spørre hva dette eliteregimet gjør med språket, legitimiteten og agendaen i et parti som ideologisk jobber for de svakest stilte. I amerikansk politikk har både Palin og Obama vist oss at personlig bakgrunn kan være et kraftfullt mobiliseringsverktøy – særlig for nye velgergrupper. Politikken tilføres autensitet – smaken av levd liv. Kan en “amerikanisering” i denne forstand være positivt også for norsk politikk? Og burde norsk presse blitt tøffere i sin belysning av nettverkene til de menneskene som tar beslutninger på vegne av fellesskapet?

Jeg tror uansett at flere partier burde blitt flinkere til å rekruttere nedenfra og opp – og ikke bare blant sine skoleflinke likemenn.

Forøvrig hadde det vært mer interessant om politikerne møttes til debatt FØR partiprogrammet ble utformet enn etterpå. Kanskje alle partier burde invitert andre partier til en obligatoriske “arbeidsuke” i forbindelse med utformingen av partiprogram. Da tror jeg definitivt diskusjonene i korridorene hadde blitt langt mer interessante.

Nordmenn er blant de beste i klassen på arealbasert naturvern for å sikre artsmangfoldet og unike landskapsområder. Når skal den samme politikken innføres i forhold til marine arter og områder?

I Norge har vi mer enn 30 nasjonalparker, samlet under vignetten “natur som får være seg selv”. Alle disse parkene er en del av vår nasjonale stolthet og flere av dem er tildels strengt forvaltet fordi de habitatet til viktige dyre-, fugle og plantearter Norge som nasjon forvalter på vegne av et globalt fellesskap. All jakt på landbaserte dyr er strengt regulert, og flere steder er også ferdsel regulert – eksempelvis av hensyn til særskilt viktige hekkeområder, kalving og sesongbaserte trekkruter.

Vernet tar utgangspunkt i en viktig erkjennelse: Mennesket som art er dominant. Gjennom industriell utnyttelse, overbeskatning og permanente forstyrrelser i andre arters leveområder kan vi potensielt forårsake stor skade. Den økologiske balansen forrykkes. Arter kan miste sitt naturlige eksistensgrunnlag og genetisk materiale kan tapes for alltid. Gjennom et nært og godt samspill mellom lovgivende myndigheter og forskning har man sikret store arealer for viktige arter som villrein, bjørn og gaupe – og man har vernet mindre våtmarker, fuglefjell og andre nøkkelområder hvor sårbare arter er registrert.

Å sikre gode leveområder er altså vårt viktigste politiske virkemiddel for å sikre biologisk mangfold.

På landjorda.

For av en eller annen grunn har vi valgt å se helt bort fra det kanskje viktigste naturområdet vi har ansvar for: Det som befinner seg under vannoverflaten. Fiskene, skalldyrene, plantene, mikroorganismene – den ekstreme artsrikdommen i norske farvann mangler helt arealbasert vern i landet vårt. Hvorfor er det slik? Er det noe ved marint liv som tilsier at man ikke trenger områder uten menneskelige inngrep?

Svaret er nei!

Om det er noen art som trenger “trygge havner” hvor de kan unnslippe den industrielt baserte beskatningen de møter i nesten alle farvann på kloden, så er det fisken! De har yngleplasser, trekkruter og viktige beiteområder – eksakt som landbaserte pattedyr. Det marine livet er under et ekstremt press fra industriell fiskeindustri, oljeaktivitet, generell forurensning og global oppvarming. Vi vet stadig mer om hvor lite vi vet om disse sammensatte økosystemene. Likevel driver vi fiskeriforvaltning totalt uten fingerspissfølsomhet, utelukkende basert på kvoter. Siste nytt er oljeletingen i Barentshavet som skremmer bort fisken. Forskning fra nittitallet viser at fisken skremmes inntil 35 kilometer vekk fra leteområdet under seismisk skyting. Det tar flere uker før den kommer tilbake og det er umulig å fiske der.

Hva vet vi om langtidsvirkningene av slik aktivitet? Alt for lite
Hva vet vi om virkningene på arter som ikke er “kommersielt interessante”? Ingenting.

Mitt første møte med “marine reserves” fikk jeg i New Zealand, et foregangsland innenfor vern av alle naturtyper – inkludert livet i de rike havområdene. Da jeg oppdaget hvor langt New Zealand er kommet på dette området (de opprettet sitt første marinreservat på 70-tallet, i likhet med USA), ble jeg flau over kystnasjonen Norge. Ideen om et arealbasert vern med strenge “no-take” reguleringer er enkel, den er gjennomførbar og det finnes, bokstavelig talt, et hav av gode argumenter for også å etablere dette i norsk farvann. I boken “Marine Reserves for New Zealand” (nedlastbar som pdf) skriver professor Bill Ballantine (min oversettelse):

“Livet i havet er sammensatt, mobilt, vilt og vanskelig å manipulere. Det passer ikke inn i våre landbaserte ideer. Å få kunnskap om det marine livet er vanskelig…. Hvis vi bestemte oss for at vi ønsket at noen marine områder skulle få være så uforstyrret og naturlig som mulig, kunne vi lært oss hva som var naturlig, istedenfor bare å forestille oss det. Med en slik naturtilstand i bunnen for all forskning, kunne vi målt effektene av våre aktiviteter – ikke bare argumentert for dem. Hvis vi hadde bedre forståelse av hvordan havet opererer som system, kunne vi planlagt en bærekraftig innhøsten og vår manipulering kunne blitt mer følsom – for å unngå de store svingningene i bestandene.”

Ballantine mener også at en vernestatus kan bli en kilde til nye økonomiske og samfunnsmessige ringvirkninger (effekter New Zealand har bevist at det er mulig å ta ut).

“Gjennom marine vernesoner kan vi lære barna hvordan det marine livet tar seg ut i sin naturtilstand (utdanning), vi kan ha glede av å oppleve det selv (rekreasjon) og vi kan invitere andre hit for å oppleve det sammen med oss (turisme).”

Du trenger hverken være marinbiolog eller rakettforsker for å skjønne at det skjer dramatiske ting langs norskekysten. Enhver hobbyfisker har forlengst erfart at kysttorsken snart er utradert. Samtidig forteller forskerne oss at torskestammen i Nordsjøen på tredve år (fra 1971 til 2001) er redusert med fem sjettedeler. Tilsvarende dramatikk finner vi i forhold til andre fiskearter. Hver dag driver vi rovdrift på viktige ledd i næringskjeder vi vet alt for lite om. Et ekstremt viktig og sårbart økologisk system viser tegn til kollaps, og det er tvingende nødvendige å tenke nytt. Likevel fortsetter vi som ingenting har hendt.

Hvorfor?

Skyldes det at vi ikke klarer å la oss berøre av det som skjer under havoverflaten fordi artene der vurderes som mindreverdige, altså det frittalende dyrevernere kaller artsfascisme? Er det slik at næringsinitiert forskning slår ihjel konklusjonene til den uavhengige forskningen? Eller skyldes det et fiskeri-industrielt kompleks – der båndene mellom de kommersielle interessene og feige beslutningstakere er blitt for tette?

La oss ta et et litt karikert eksempel:

Om man skulle overføre de marine forvaltningsprinsippene (ren kvoteregulering) til for eksempel villreinforvaltning, burde det bli fritt frem for veibygging og husbygging i nasjonalparker, kommersiell høsting av viktige beiteplanter for reinen og etablering av rockefestival midt i kalvingstiden. Sterke kommersielle krefter ville fått fellingstillatelse på et i overkant stort antall dyr basert på grove estimater av bestanden. Presisjonen i jakten ville vært elendig, omtrent som å skyte med maskingevær fra hoften.

Alle forstår at et slikt vern, utelukkende basert på fellingsløyver uten hensyn til reinens leveområder, ville ført galt avsted over tid. En politikk for fremtiden handler om å videreføre prinsippene vi har etablert for landbasert vern også for marine arter og landskapstyper. Det er ingen tvil om at fangst- og oljeforbud vil møte motstand fra mektige krefter. Men nå er det på tide at politikerne i Norge blir tøffe i sine valg- og lager en aktiv politikk for å møte de utvedtydige bekymringsmeldingene fra dypet.

Om man evner å løfte blikket burde alle – fiskerinæringen inkludert – snarest omfavne ideen om soner som er absolutt fri for fangst. Flere studier viser at innenfor slike vernesoner ser man en dramatisk vekst i biologisk mangfold, tetthet av individer – og en vekst i gjennomsnittstørrelsen på fisk, med påfølgende forsterket forplantningsevne. Man ser også rent kommersielle effekter utenfor vernesonen, ved at fiskestammen tar seg opp i tilstøtende områder. Flere forskningsrapporter konkluderer med at en kombinasjon av fangstfrie vernesoner og kvoteregulering er den beste måten å forvalte fiskeristammen på. På global basis er knappe 0,5 prosent av havområdene vernet. Men heldigvis skjer det noe. I New Zealand er fiskerinæringen blitt blant pådriverne for flere vernesoner. I 2004 foreslo Royal Commission on Environmental Pollution i UK at en tredjedel av britisk farvann skulle vernes mot menneskelig aktivitet. I 2007 fikk syv særlig sårbare områder områder vernestatus (dog uten fangstforbud) – og det er lansert et ambisiøst program om å utvide vernepolitikken mot 2012. EU er også på banen, og har gjennom The Marine Strategy Directive begynt et arbeid med en mer helhetlig blikk på livet i de viktige Europeiske havområdene – med 2020 som en slags deadline.

Hvor er Norge i dette bildet? Hvorfor går ikke “annerledeslandet” ut med et godt eksempel?

En ny Greenpeace-rapport, ”Rescuing the North and Baltic seas: marine reserves – a key tool” synliggjør de mange truslene som truer Nordsjøen og Østersjøen, og de tar til orde for rask etablering av store marine reservater med strenge reguleringer. Jeg siterer (min oversettelse):

“Slike reservater burde omfatte gyte- og beiteområder, samt migrasjonsruter for viktige fiskearter. Slike oppnår vi et stort antall fisk å nå høy alder, vi styrke reproduksjonen – et mottrekk mot den katastrofale nedgangen i fiskebestanden. Reservatene bør være vernet mot avfallsdumping, fisking – og i enkelte områder bør all menneskelig aktivitet være forbudt.”

Dette er radikalt. Men jeg mener det er en av de viktigste politiske sakene i vår tid. Livet under havet er den viktigste bidragsyteren til menneskelig bosetting i Norge, og en svært viktig næringskilde i en tid der matmangel er et stort globalt problem. I lang tid har vi hentet ufattelige verdier opp fra dypet i form av olje og gass. Nå har vi råd til å se større på ting. Det blinker store, røde lys på alle kanter. Den etikken vi så fint har implementert på landjorda, fungerer også under vann. Det er på tide å oppheve det uetiske klasseskillet mellom de som puster med gjeller og de som ikke gjør det.

Og det haster.