Det er mulig jeg tar feil, men jeg har en teori: Indignasjonen over annerledeshet i Norge har vært relativt konstant gjennom historien, uansett hvor like eller ulike vi som befolker steinrøysa langt mot nord har vært. Du skal ikke ha mye kontakt med mangegenerasjonsbønder på Vestlandet før du hører beretninger om generelle, negative karaktertrekk ved slekten på gården borti veien. Mistro er en del av vår kulturarv.

Det er på en måte logisk. Om du ikke møter så mange på livets vei, er det å irritere seg over uvaner og irriterende trekk ved naboen, eller frykte utviklingstrekk i samfunnet man selv ikke kjenner på kroppen, en effektiv krysspeiling for å finne deg sjæl. Det er dessuten et påskudd for sosialisering:  Om man deler på fasiten er det lett å finne felles glede i egen fortreffelighet og tilhørende påpekning av andres feil og mangler.

Men når fortidens kortreiste forutsigbarhet blir til hypermodernitetens globale mylder, forsvinner individet av syne. Vi begynner å snakke om grupper. Vi slutter å snakke om konkrete, individuelle forskjeller, men om det tåkete begrepet kultur – i betydningen brede, antropologiske antagelser (som Hadia Tadjik presist påpekte).

Tybring-Gjedde hevder at norsk kultur er et sterkt lim, og ønsker – slik jeg forstår han – å fange en slags stedsånd eller tidsånd som har preget oss gjennom generasjonene, og verne den mot tilsmussing. Problemet er at dette eksperimentet, forsøket på å definere norskhet, også limer deg fast til et gitt punkt på tidsaksen. Kulturen er en bevegelse, ikke et tverrsnitt. Det er så man får vondt av Tybring-Gjeddes bestrebelser. Du verden, så dårlig integrert denne fyren er i tiden vi lever i! Blikket hans er rettet mot fortiden, tankegodset foreldet, ressonementet endimensjonalt. Som nordmann har jeg en helt annen verdensanskuelse enn ham, til tross for at vi deler kultur.

Og det er ikke rart: Det er mye som former oss. Individets identitet inngår i mange sirkler av fellesskap. Summen av alt dette sammensatte, men norske, inngår i tillegg i en stadig tettere dialog med mer eller mindre fremmede regionale og globale perspektiver.

Tybring-Gjeddes norskhet er både for stor og for liten. Den er for stor, fordi den bygger på myter og romantisering, og den er for liten fordi den er for snever og ekskluderende – selvsagt for ikke-etniske nordmenn, men også for etniske nordmenn som i økende grad har erfaringer fra andre kulturer, er påvirket av ulike globale strømninger eller kanskje bare velger en utradisjonell vei gjennom livet.

Spørsmålet bør ikke være hva som er det norske man må integreres til, men hvordan flere kan få delta i utforming av det nye norske:  Et bredere kulturelt fellesskap som ikke er statisk, men preget av aktive møter, og forhandlinger, med mennesker som er ulike oss selv. Dette er en utfordring, men heldigvis får vordende  borgere overbevisende brukeropplevelser. Norge, som samlende konsept, funker i all hovedsak bra. Fremover er utfordringen å gi flere et eierskap til konseptet. Slik tilfører vi en robusthet til en samfunnsmodell som fremover vil oppleve økende erosjon fra en kompleks og uforutsigbar virkelighet.

Vi lever i en tid preget av global mobilitet uten sidestykke og såpass sterke endringskrefter at det meste av det vi tok for gitt for noen tiår siden smuldrer under beina våre mens vi løper. “Everything solid will melt in to air”, sa Marx i 1848. Han prøvde å definere tidsånden i moderniteten, fremskrev utviklingen og endte opp med å ta til orde for revolusjon. I dag er det andre endringskrefter som gjelder, og de påvirker om mulig samfunnet både sterkere og raskere enn den gang. Så hva er det det nye limet?

Ikke revolusjon og omveltning.
Ikke høyere murer mot omverden.
Ikke inngjerding av et avgrenset “vi” og offentlig forpleining av en etnisk masterideologi.

I mine øyne bør det nye limet være en bred aksept av at mangfold ikke er en unntakstilstand, men et grunnleggende kjennetegn ved vår tid. Det bør være et samfunnsprosjekt som bidrar til at enkeltmennesker og grupper styrkes i sin evne til å møte hverandre med åpenhet. Det bør være en politisk omfavnelse og dyrking av hybridkulturer, fordi de er en en viktig ressurs, ikke minst i lys av et internasjonalisert og innovasjonsdrevet næringsliv. Vi verken bør eller kan bygge vår velstand på en kulturell avsondring fra viktige markeder.

Det å romantisere en fjern og trolig overvurdert fortid – enten mytologien stammer fra norsk fjordbygder eller pakistanske landsbyer – er det motsatte av å konstruere det kulturelle klimaet vi trenger i årene som ligger foran oss. Det er en bakstreverskhet som må møte motstand, enten den fremføres som moralske formaninger av religiøse mørkemenn eller som velformulert snusfornuft av intellektuelle gjerrigknarker fra Sunnmøre.

Nei, spørsmålet til Tybring-Gjedde er ikke viktig, slik Jon Hustad hevder. Spørsmålet er en avsporing, i en tid der offentligheten burde vært opptatt av helt andre, større, og langt mer konkrete, utfordringer.

Men, ja: finnes selvsagt mye i det norske samfunnet vi har grunn til å være stolte av.

Økonomisk likeverdighet, velferdsordningene og et tillitsbasert samfunn er blant komponentene i limet som holder Norge sammen. Men hva skjer med likeverdigheten om arbeidslivet ekskluderer mennesker med feil etnisitet? Hva skjer med troen på det offisielle Norge når barn født og oppvokst i Norge blir “returnert” til ingenting, eller i praksis brutalt får revet all trygghet ut av tilværelsen? Hva skjer med tillitten om vi møter mennesker med annen bakgrunn med mistro og mistenkelighet?

Tybring-Gjedde limer intet, bygger intet. Om han skal ha troverdighet som talsmann for denne fantastiske norskheten, har han en unik mulighet i kraft av sitt politiske tillitsverv:

Show it, don’t tell it.

La oss begynne med ungdomspolitikken. Jeg har et dobbelt forhold til ungdomspolitikerne anno 2012. På den ene siden synes jeg de unge talentene er imponerende kunnskapsrike og veltalende. På den andre siden synes jeg det er litt creepy å høre en sekstenåring, uten førerkort, snakke overbevisende om veiprising og bensinavgifter. Det er nesten litt trist når en en tyveåring, i sin ungdoms vår, viser oppriktig engasjement i diskusjoner om pensjonsopptjening.

Det er som om de gjenforteller en historie som ikke er deres egen. De er for flinke, og det virker som om de har glemt den viktigste samfunnsrollen sin: Ungdomspolitikerne skal være samfunnets vrengpedal. De som får fart på sakene, og setter ting på spissen.

I en tid preget av behov for fundamental nytenkning, ikke minst i lys av klimakrisen, trenger vi ungdommeligheten, upolertheten og de skinnende idealene sine for å konfrontere etablerte sannheter, avsløre utdaterte løsninger og tom retorikk.

Ungdomspolitikerne skal avkle voksenpolitikere. Desverre ser vi oftere voksenpolitikere som avkler ungdomspolitikere.
Og da ikke i overført betydning.

Avsløringene om usunne seksuelle relasjoner (kjære internett-troll: nei, ikke bare i Ap) de siste årene forteller en tydelig historie om at en klam og usunn kultur for lenge har fått preget politikksfæren. Kanskje handler det om utbredt konfrontasjonsvegring. Kanskje sier det noe om et hierarki med uklare rekrutteringsmekanismer der enkeltpersoner har for mye makt. Eller kanskje er det rett og slett bare normalitetsforståelse på avveie. Fåglarne vet. Uansett forklaring: Disse historiene er uttrykk for en krise man skal ta på dypt alvor, ikke bare som enkelthendelser, men som uttrykk for noe mye, mye større: Et demokratiproblem. Jeg vegrer meg i dag for tanken om at min datter om noen år kanskje skal engasjere seg i et ungdomsparti og dermed med voksenpersoner som ikke er tillitten verdig. Men sviket til voksenpersoner i politikksfæren er bare ett av flere forhold som for lengst burde få alarmbjellene til å ringe:

• Forskningen viser at medlemstallene stuper. 29 prosent av medlemmene i de politiske partiene her til lands har forlatt organisasjonen siden 1980. Norske studier har vist at Høyre har mistet hele 80 prosent av medlemmene sine siden 1990. Også for Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti går nedover. De har halvparten så mange medlemmer i dag som for 20 år siden.
• Bare fem prosent av de norske velgerne er i dag medlem av et politisk parti. Langt færre engasjerer seg aktivt. Partiorganisasjonene har gått fra bredere mobilisering på grasrotplanet, til en snodig markedslogikk: En liten elitegruppe i partiene kjemper om prestisjefylte politiske stillinger. De selger politikken. Vi andre kjøper en pakke, (nå snakker jeg for meg selv) og vandrer mer og mer desorienterte i det politiske shoppingsenteret.

Et annet forhold er at mens valgperiodene og programprosessene er uendret, har samfunnet skrudd opp tempoet. Vi vet mindre om vår nære tidshorisont enn noensinne. Kurvene peker oppover, målt i endringstakt, enten vi snakker teknologiutvikling, helse eller ressursutfordringer:  Det er dermed lengre og lengre avstand mellom det programmet vi velger våre politikere inn på, og den virkeligheten de realisere politikken i. Gapet vokser, styringssignalet fra folket svekkes fortere enn tidligere.

Summen av alt dette er i mine øyne redusert medvirkningskraft og et svekket demokrati. Intet mindre. Hvis du har lest mine tidligere bloggposter vil du kanskje ha fått med deg at jeg ofte mener alt henger sammen med alt. At mye av det vi prøver å isolere og finne enkeltårsaker til, ofte er systemfeil. Systemfeil krever systemreparasjoner.

Byggesteinen i vårt demokratiske system er partiorganisasjonene.

Dermed er det naturlig at å spøre: Hva vil norske partiorganisasjoner egentlig være?  Vil de være brytematter for politiske kamphaner med stort ego og spisse albuer? Vil de fungere som smussfiltre som siler bort annerledestenkende? Vil de fungere som ensrettende skoler i forhåndsprogrammert argumentasjon? Eller har de andre ambisjoner på egne vegne?

La meg snakke for meg selv: Min egen politiske hjemløshet og aversjon mot å engasjere meg partipolitisk kan knyttes nettopp til disse egenskapene ved partipolitikken: Maktspillet, det til tider nådeløse forsvaret for etablert tankegods og det påfallende fraværet av tvisyn og usikkerhet gir meg rett og slett en dårlig følelse. Det frister ikke. Det blir for lukket, for klamt. Ja, jeg ser det hele utenfra. Det er mulig at virkeligheten ser annerledes ut innenfra. Men hvor er veien inn til programarbeidet og den løpende politiske prosessen for en som ikke er med i The Five Percent Community?

Jeg tror politikken er eksponert for mye av det samme endringene som også næringsliv, media og offentlig sektor er utsatt for: Den kompetente, deltakende forbrukeren/leseren/brukeren. Eller i partiorganisasjonens verden: Velgeren. Den som ikke bare nøyer seg med å kjøpe pakken, men som responderer, deltar og forventer å bli involvert.

Å klare omstillingen blir krevende, siden det vil innebære å rive de siloveggene som for mange i dag fungerer som et vern mot en komplisert virkelighet, og ressonanskasse for partimenighetens klappsalver.

Skal politikken vinne tilbake sin attraktivitet og anstendighet er det på tide med en kraftig revisjon av partiorganisasjonenes virksomhetsmodell. En slik revisjon bør være en ypperlig anledning til å be de unge kreftene i politikken legge snillismen til side, og lage veikartet for å gjenreise partiorganisasjonene som inkluderende arenaer for samfunnsentreprenørskap og nytenkning.  For å ta ut potensialet i det deltakerpotensialet som preger vår tid, er mitt råd er å ta utgangspunkt i tre enkle, vanskelige stikkord:

Åpenhet, åpenhet, åpenhet.

Paradoksalt nok, avslutningen tatt i betraktning: Jeg har stengt dette innlegget for kommentarer. Kommentarfeltet ble fullt av stygge karakteristikker av andre mennesker, fremført av anonyme debattanter. Denne bloggen er et fritidsprosjekt, og jeg har ikke tid til å redigere vekk slike kommentarer nå. Hvis du vil kommentere det, send meg heller en kommentar via twitter. 

Samfunnet må betale dyrt for naturmangfoldet, skriver Dagbladet i dag. Saken handler om at naturen noen ganger kommer i konflikt med byggeprosjekter. Nyhetspoenget, i den grad det finnes et nyhetspoeng, er – hold på hatten! - at det koster penger å tilrettelegge for at dyr og planter ikke skal få ødelagt viktige leveområder. De håndplukkede politikerne som er intervjuet mener selvsagt at dette er dyrt sløseri. Det finnes andre og bedre ting å bruke penger på. I tilnærming er saken identisk med et oppslag for noen uker siden der det ble trukket fram at fisken tobis ville koste Statoil fem millioner om dagen. At sakens kjerne er at Statoils oljeboring truer gyteområdet til en viktig art i det marine økosystemet, var det ingen som fikk med seg.

Noe av det viktigste jeg lærte av eldre og klokere journalister som ung medarbeider i Bergens Tidende på begynnelsen av 2000-tallet var dette: God journalistikk handler om å lete etter den store himmelen over de små sakene. Det handler om å stille spørsmål ved maktstrukturer og og utfordre grunnfortellinger. Det betyr også at man som journalist må tørre å utfordre egne oppfatninger om hvordan verden er skrudd sammen.

Hva er den store himmelen over en frosketunnel til 70 000 kroner ved Solasplitten i Stavanger, eller byggestopp i Jevnaker på grunn av den sjeldne planten Dragehode?

En del av bildet er at Norge, som ofte opptrer som miljøets varme forkjemper på internasjonale arener, har tatt på seg tunge internasjonale forpliktelser – blan annet gjennom Konvensjonen for biologisk mangfold, og Bernkonvensjonen. En annen del av bildet er at utviklingen, trass i de gode intensjonene, går i feil retning. Vi er vitne til en dramatisk reduksjon av artsmangfoldet i alle verdenshjørner. En myriade av lokale utbyggingsprosjekter verden over, spiser daglig små jafs av ulike naturtyper.

De norske artene som er under press finnes på den nasjonale rødlisten. Blant de artsgruppene som er mest truet, og som vi i Norge har et særlig stort ansvar for å ta vare på, er ulike typer sopp, moser og insekter. Jeg gjentar: Sopp, moser, insekter. Om vi skal ta våre forpliktelser på alvor, må vi altså ta hensyn til arter, som (tilsynelatende) er helt uten direkte nyttefunksjon i menneskeverden.

Som leser opplever jeg at journalister (eller desken, som jeg tidligere har skrevet om) svært ofte tar utbyggerens perspektiv i konflikten mellom utbyggingsiver og forpliktelser overfor ulike naturtyper. De speilvender nesten konsekvent historien: Naturarven er en trussel mot vekst og fremskritt. Det er alltid ramsløkfluen som ødelegger for byggeprosjektet, og ikke byggeprosjektet som ødelegger for ramsløkfluen. Dårlige rutiner for konsekvensutredning og dårlige prosjekter er aldri et tema. I valget av titler og tilnærming vinkles sakene som om de handler byråkratenes makt, sløsing med skattekroner og statlig overformynderi. VG pleide å markere slike saker med en “Heia Norge!”-vignett.

Molbolandet, liksom.

Vel, noen ganger er det faktisk grunn til å heie på Norge. Vi tar i økende grad våre internasjonale forpliktelser på alvor. Prosjekter stoppes faktisk på grunn av brudd på naturmangfoldloven. Det er bra. Systemet fungerer. Men i dekningen av slike saker, er det ikke utbyggeren eller prosjektet som får kjørt seg, det er systemene vi har etablert for å bremse hodeløsheten. Hvorfor stilles det spørsmål ved premisset i saker som har med natur å gjøre, og ikke på andre samfunnsområder?

Det er ingen medier som skriver kritisk om hvor mye det koster å å bygge trygge skoleveier til ungene våre. Aldri ser vi oppslag om hvor mye sikkerhetstiltak i arbeidslivet koster industrien. Med naturmangfold er det annerledes. Der skal vi hele tiden spole tilbake til start. Det tas omkamp på omkamp om selve prinsippet. Det som burde vært en del av kjerneoppgaven for regulerende og prosjekterende myndigheter, aktiveres alltid som en kostnad.

Å stille spørsmål ved våre forpliktelser når det gjelder biologisk mangfold, er det motsatte av kritisk journalistikk.  I møte med massiv nedbygging er det naturen som er den svake part. Hvorfor fremstilles likevel alltid utbyggeren, eller “samfunnet” som et “offer” for andre arters livsbetingelser? En del av forklaringen kan selvsagt være at journalister er rammet av den samme fremmedgjøringen overfor naturen som folk flest. En annen del av forklaringen er kunnskapsløshet og middelmådig håndtverk. Norske medier dekker de små slagene, men har ikke oppdaget hva krigen handler om.

Om det er noe forskningen har lært oss de siste tiårene, er det at vi mennesker i økende grad påvirker både natur og klima – på måter som kan få konsekvenser for livsbetingelsene til fremtidige generasjoner. Nedgangen i bie-bestanden som preget nyhetsbildet for noen år siden, aktualiserte problemstillingen, men kun fordi akkurat denne arten gjør et viktig arbeid  - pollinering – svært nær oss i næringskjeden. Hva med de endringene som skjer utenfor vår radar? Det er en myte at økosystemer er tilpasningsdyktig, selvstabiliserende og søker tilstander av likevekt. Tvert i mot, naturen – også i lokal skala – er sårbar for selv små endringer, og kan vippe over i helt nye tilstander om balansen mellom arter forskyves.

Vår tids hypermodernitet representerer en ekstrem stressfaktor overfor en natur  menneskeheten (enten vi vil eller ikke) er innvevd i, og – at the end of the day – helt avhengig av. Politikkens manglende evne til å håndtere klimautfordringen viser at den fortsatt ikke tar på alvor kunnskapen vi i dag har om naturens sensitivitet overfor menneskelig påvirkning. Det er ingen tvil om at det i årene fremover tvinger seg frem en grunnleggende omstilling i retning et grønnere samfunn, og en endring i synet på menneskets forhold til sine omgivelser. Journalistikken vil forhåpentligvis spille en viktig rolle i denne snuoperasjonen.

Men foreløpig er alt for mange journalister en del av problemet, ikke løsningen. Desverre.

Spol noen år tilbake, zoom litt ut. Da er det lett å se at det er skjedd noe oppsiktsvekkende de siste årene. Den politiske prosessen er blitt mere gjennomsiktig, i hvert fall for de av oss som bruker twitter. De nye personlige ytrings- og dialogverktøyene har kortet inn avstanden mellom den politiske eliten og politisk interesserte borgere. Enkelte politikere bruker denne kanalen aktivt i sin gjerning. En av de beste i klassen her i Bergen er Filip Rygg – byråd for byutvikling, klima og miljø. Han er mann jeg kan være politisk uenig med i ganske mye, men som har en god egenskap: Han lytter. Takket være ham har jeg, i kraft av min rolle som en helt vanlig borger, fått gleden av å få plante en idé – som Bergen Kommune nå har begynt å realisere. Dette skjedde:

Jeg deltok på et møte om klimastatus for kommunen, og sendte ut en melding på twitter om at jeg syntes “idefattigdommen, visjonsløsheten og mangelen på smart helhetstenkning var påfallende“.

Filip Rygg observerte dialogen, og svarte slik:

Han møtte kritikk med nysgjerrighet. Stjerne i boken. Vi møttes for en kaffe.

Jeg fortalte ham om de ambisiøse målene  - og prosessene som ledet fram til dem – knyttet til klima i Portland, Oregon. Dette er en type deltakende byutvikling jeg har fulgt med en viss interesse fordi jeg både jobber med og brenner for samfunnsutvikling, og fordi jeg er opptatt av klimautfordringen.

Mitt budskap til Filip Rygg var følgende: Lokalpolitikken har en viktig oppgave. De strukturene bypolitikere i Bergen har beslutningsmyndighet over (arealplaner, veier, avfallshåndtering og skoleverk etc) er blant våre viktigste verktøy – om man vil gjøre noe som monner med tanke på klimautfordringene. Dette er lokal globalpolitikk, og som krever noe annet enn teknokratisk planlegging i kjente spor. Det krever engasjement og kollektiv endringsvilje blant en lang rekke interessenter. Og jeg utfordret ham på å ta i bruk en kombinasjon av digitale verktøy og dialogprosesser for å gjøre Bergen til norges mest ambisiøse klimakommune.

Filip Rygg tok poenget. Han bragte initiativet videre, forankret det i kommunen og viste handlekraft. Denne uken sendte Filip Rygg ut denne tweeten:

Dette er selvsagt fantastisk. En seier, ikke fordi jeg har demonstrert mot noe, men fordi jeg har pekt på noe som inspirerer. Det føles godt å få gjennomslag (ikke minst når andre gjør jobben), og nettressursen klimahandling.no er en veldig god start på en spennende prosess. Men samtidig tenker jeg at denne historien illustrerer noe viktig.

Jeg er en relativt vanlig samfunnsborgere. Som borgere er de fleste av oss (i ulik grad) engasjert innenfor ulike temaer, og vi har ulike kompetanseområder. Vi følger ulike informasjonskanaler, og vi får ulike impulser utenfra, som vi (også dette i varierende grad) omsetter til ideer for vårt eget lokalsamfunn.

Problemet til Filip Rygg er følgende: Hvis han skulle drukket kaffe for å kartlegge alle de gode ideene og innspillene borgerne i Bergen brant inne med, ville han både fått magesår, blitt bekymringsfullt høy på koffein, oversteget representasjonsbudsjettet sitt – og fått lite tid til å gjennomføre noe som helst i praksis. Så hva er alternativet?

Den eneste bakdøren som sikrer politiske behandling av initiativ som kommer utenom partipolitiske og administrative prosesser er såkalte innbyggerinitiativ - som krever at 300 personer eller 2 prosent av kommunens befolkning signerer på et innspill, som da kan kreve politisk realitetsbehandling. Rokkansenteret analyserte ordningen i 2010, og konkluderte med at det var en “forholdsvis marginal deltagelsesform” – kun 25 prosent av kommunen har fått fremmet slike saker, og under 2 prosent av befolkningen har deltatt i gjennom underskriftslister. Med andre ord er ikke dette tilstrekkelig som verktøy for å fange opp perspektiver utenfra.

Behovet for entreprenørskap og innovasjon begrenser seg ikke til næringslivet. Vi lever i en tid der pådrivet for endring, ikke minst på samfunnsnivå, akselererer. Valgperioden på fire år blir stadig lengre, målt i hvor mye premissene for politikken endrer seg. Men lite har forandret seg på det strukturelle planet. Vi holder oss fortsatt med politikk-as-usual. Grunnfortellingene og de ideene som settes i spill defineres fortsatt i stor grad innad i partisiloer og revirbevisste etater i kommuneadministrasjonen.

For å bygge bro mellom den fremvoksende deltakerkulturen og en lukket forvaltningskultur, har nesten alle etater, vesener og kommuner nå etablert seg på sosiale plattformer. Å tilrettelegge for tilbakemeldinger via kommunens facebook-sider er en god start, definitivt. Men godt start – på hva?

SSB-tall fra 2007 viste at bare 3,5 prosent av befolkningen regner seg selv som aktive i et politisk parti, og andelen har falt dramatisk siden åttitallet. Bekymringsverdig? Ikke nødvendigvis. Mye tyder på at vi er på vei bort fra et godt strukturert organisasjonssamfunn og over i et åpnere, mer kaotisk og langt mer individualisert kommunikasjonssamfunn.

Dette bør en ny generasjon politikere ta på alvor.

Det handler ikke bare om å tenke nytt, om sin egen dialog med folket, men om hvordan den lyttende dialogen skal institusjonaliseres og bli en del av politikkens DNA.  Spørsmålene er mange. Hvordan kan man aktivere en stadig mer internasjonalisert og ressurssterk befolkning i arbeidet med å gjøre politikken – både den lokale og den nasjonale – smartere? Hvilke konsekvenser har denne formen for deltakelse for partiorganisasjoner? Hvordan skal man etablere lytteposter og aktivt stimulere til innspill ikke bare før valg, men gjennom hele valgperioden? På hvilket nivå bør lyttepostene forankres i administrasjonen?  Kan offentlige planprosesser bli mer inviterende, forståelige? Hvordan kan de i tidlig fase åpnes opp av spørsmål og ikke så raskt lukkes mot konklusjoner og fastlåste posisjoner? Kan aktiv medvirkning, eksempelvis i form av planverksteder, skape engasjement som aktiverer nye perspektiver, og gjør sivilsamfunnet til en motor for endring?

Lokalpolitikere snakker ofte om “handlingsrom” utelukkende som en funksjon av frie midler i kommunale budsjetter. Men minst en av veggene i handlingsrommet er den som er satt opp for å skjerme politikken fra folk flest. Det er alt for mange saker som aldri blir gjennomført fordi de aldri får sjansen til å komme på sakslisten. Politikk er samfunnsentreprenørskap. Drivstoffet i dette entreprenørskapet er ideer, som det går mange av på milen etterhvert som verden forandrer seg stadig raskere.

Hvordan skal vi unngå at tankene går tomme?

Problemene med et tungdrevet, pseudo-markedsstyrt offentlig regime får gjennomgå i en kommentar av Morten Strøksnes i dag. Effektene av galskapen har i årevis vært kjent for pasienter, NAV-klienter og andre brukere av offentlige fellesgoder. For ikke å glemme frustrerte fotsoldater.

Merkelig nok kommer skytset mot “ukulturen” fra høyresiden. De har selv ivret for innføring av markedsinspirerte løsninger som i praksis skaper uforståelige konsernmodeller,  absurde insentiver og en maktpyramide som blir stadig tyngre på toppen. På grunn av mangel på alternative strategiske verdensanskuelser, havnet også venstresiden inn i det samme sporet.  Det tradisjonelle byråkratiet ble fort ineffektiv, lite styrbart og ute av stand til å levere på budsjett.  Svaret på dette, new public management, har skapt et system med uløselige målkonflikter, voksende kontrollbyråkrati og paradoksale insentiver. Nå har vi havnet  i en situasjon der høyresiden får gleden av å kritisere venstresiden for en ukultur preget av en organisasjonsform høyresiden selv har argumentert for. Løsningen er blitt problemet.

Hva har skjedd? Er det standardmodellen, det kjente tankegodset, som svikter oss?  Er det de etablerte lærebøkene som mangler svar? Eller er det bare at vi stiller oss selv feil spørsmål?

For å starte med det grunnleggende: Hva er det vi ønsker oss?  Selv vil jeg argumentere for at det overordnede målet bør være en politisk styrbar, effektiv offentlig sektor skodd for uendelig serie av små skritt mot det stadig bedre. Den må balansere forholdet mellom sentrale (politiske) føringer og lokal (faglig) fleksibilitet, og etablere effektive feedback-mekanismer fra brukere og førstelinje tilbake til relevante beslutningsnivåer.

Jeg foreslår, for en gangs skyld, at vi lar være å slå opp i de ideologiske oppskriftsheftene for å finne kilden til problemet. Istedet bør vi med åpent sinn lete etter inspirasjon og kunnskap som kan være kilden til løsningen. Jeg vil foreslå å starte med å se på den fascinerende omstillingen som har funnet sted i software-industrien. I 2001 fant 17 frustrerte IT-utviklere sammen i USA for å diskutere hvordan ideelt sett burde lede og organisere  krevende utviklingsprosjekter. Mange virksomheter var på dette tidspunktet preget av ineffektive utviklingsløp, utrivelige arbeidsprosesser, masse dokumentasjon – ofte med et sluttresultat hverken kunden eller leverandøren var fornøyd med.

Resultatet av møtet i 2001 ble “det smidige manifestet “-  som baserte seg på følgende overordnete verdier:

• Personer og samspill fremfor prosesser og verktøy
• Programvare som virker fremfor omfattende dokumentasjon
• Samarbeid med kunden fremfor kontraktsforhandlinger
• Å reagere på endringer fremfor å følge en plan

De som utviklet manifestet understreket at selv om punktene som står til høyre har verdi, så ble punktene til venstre verdsatt enda høyere.

Denne tenkemåten fikk store praktiske innvirkninger på organisasjon, beslutningsmyndighet og “kultur” i IT-bransjen i årene som fulgte. Verdifundamentet ble fulgt opp med tolv prinsipper for smidig programvareutvikling. Disse punktene beskriver en prosess preget av trinnvis (inkrementell på stammespråket) forbedring, åpenhet og løpende dialog mellom brukere, fagfolk og beslutningstakere. Metodikken er foredlet, testet og videreutviklet i tusenvis av IT-selskaper over hele verden, og ballen har rullet over i andre bransjer. Smidighet blir i økende grad fremholdt som en generell ledelses- og organisasjonsfilosofi.

Kan dette utsiktspunktet åpne noen nye perspektiver i diskusjonen om ukulturen i offentlig sektor? Som et lite eksperiment har jeg, basert på smidighets-prinsippene, laget noen hypotetiske målformuleringer for en tenkt, norsk offentlig sektor.

1. Den høyeste prioritet, for den enkelte og organisasjonen som helhet, er å tilfredsstille borgerne gjennom å levere offentlige tjenester av verdi. Stadig forbedring av disse tjenester er det primære målet på fremdrift.
2. Endringerforslag må ønskes velkommen, og håndteres løpende i lys av hvilke forbedringer de vil skape. Endringer implementeres skrittvis, ikke gjennom store omveltninger og reformer. Jo oftere, jo bedre.
3. Ledelse og ansatte må arbeide sammen daglig. Virksomheten må bygges rundt motiverte personer – basert på selvstyrte, og gjerne tverrfaglige team. Gi dem miljøet og støtten de trenger, og etabler en tillitskultur. Den mest effektive måten å formidle informasjon inn til og innad i en organisasjon, er å snakke ansikt til ansikt.
4. Enkelhet – kunsten å maksimere mengden arbeid som ikke trenger å gjøres for å levere det ønskede resultat – er essensielt. Målet er å skape en jevn, forutsigbar produktivitet politikere, borgere og offentlig ansatte kan forholde seg til.
5. Med jevne mellomrom bør team, organisasjon og politiske beslutningstakere i fellesskap reflektere over hvordan virksomheten kan forbedres og så justerer det adferden sin deretter.

Det er i årene etter 2001 skrevet side opp og side ned om smidig utvikling. Det finnes selvsagt kritiske røster, men man har også en drøss erfaringer på at det kan øke trivsel, effektivitet, kvalitet – og kreativitet. Jeg er ikke den eneste som tenker at prinsippene kan ha noe for seg i offentlig sektor – ikke minst i lys av de erfaringene vi har gjort oss når det gjelder beredskap overfor det ukjente. Patrick Dunleavy ved London School of Economics skrev allerede i 2005 dødsattesten over New Public Management, og tok til orde for en ny tilnærming basert på å “re-integrerere” en offentlig sektor som har gått seg vill i organisatorisk kompleksitet. Målet er et behovsbasert og helhetlig regime som tar utgangspunkt i en vår tid preget av digitalisering og eksponensiell uforutsigbarhet. Dunleavy argumenterer for at new public management bør erstattes av det de kaller ‘‘digital-era governance’’ (DEG).

Forskerne hevder at vi – akkurat nå – har en unik mulighet la etablere en varig, selvdrevet endringskultur i offentlig sektor – og at dette vil gjøre oss i stand til å kunne navigere smartere og mer mulighetsorientert i en verden preget av stadig mer sammenvevde teknologiske, organisatoriske, kulturelle og sosiale sammenhenger.

Å legge om fra et toppstyrt kontrollkultur til en smidighetskultur drevet nedenfra er en dyp og krevende endring. Krevende fordi den må legge til grunn forestillinger om fremtiden mer enn historiske erfaringer og etablerte sannheter. Den vil kreve at vi tenker grunnleggende nytt om både organisasjonsmodeller og politiske prosesser. Det ville trolig vært velferdssamfunnets største og mest krevende reform noensinne.

Men det ville også vært den siste. En reform som gjør at vi slipper flere reformer.

Det faglige utgangspunktet til Hannesson er økonomisk teori. Ressursforvaltning. Hans kunnskaper om dette temaet har jeg stor respekt for. Dette til tross for at jeg ikke deler hans grenseløse tillit til markedmekanismer og tilsvarende skepsis til felleskapsløsninger.

Det jeg derimot sliter med, er hans åpenbare mangel på anerkjennelse av at det finnes andre utsiktstårn, andre måleparametre, andre brennvidder enn de han selv behersker. Jeg undres over behovet hans for å fremstå som en slags allviter. Jeg må nesten le av hvordan han lader ordene med doserende patos, og bruker selektive eksempler og håndplukker fakta for å styre retorikken inn mot en på forhånd inntatt konklusjon. Økonomisk teori er en tilnærming – ikke en fasit. Sosiale og kulturelle fagdisipliner bringer inn samfunnsperspektiver. Psykologien forteller oss mer om menneskets sammensatte natur. Biologene sitter på forståelse av de økologiske sammenhengene. Med klimavitenskapen har vi fått inn et nytt perspektiv – erkjennelsen om at menneskelig aktivitet påvirker sensitive mekanismer i atmosfæren – med potensielt store og langvarige systemeffekter.

Det mangedimensjonale rommet som spennes opp i møtet mellom ulike fagperspektiver rommer ikke nødvendigvis enkle svar. Men det rommer mange viktige spørsmål. I 2012 bør vi forskere kunne enes om et enkelt felles premiss: Verden er vanskelig. Virkeligheten er sammensatt.

Hvorfor er dette premisset viktig? Vi lever i et politisk klima preget av en tidvis unødvendig polarisert debatt om virkemidler, og taus enighet om problematiske grunnforestillinger ingen stiller åpne spørsmål ved. I politikken velges ikke standpunkter kun fordi de er smarte, men også fordi de fungerer merkevarebyggende og bidrar til å forsterke båndene til strategiske velgergrupper. I møte med en politisk dialog som ofte er mer skuespill enn reell meningsutveksling, kan akademia fungere som en motvekt. Ikke i form av halvkvalifiserte standpunkter, men i form av å demonstrere hvordan en faktabasert og saklig ytringskultur kan bringe verden fremover. Forskernes viktigste bidrag er nøste opp i sammensatte problemstillinger, og klarggjøre de avveininger som enhver politisk beslutning innebærer. De kan gjerne provosere, underholde og være tydelige. Men de må gjøre rede for sin faglige grensesteiner, og bidra til å lyssette kompleksiteten – ikke mørklegge den.

Selv har jeg ingen akademiker-ambisjoner. Jeg ville ha en bred, ikke smal, kunnskapshorisont, og bli en aktør mer enn en observatør. Jeg syntes selv som laveregradsstudent at småkjekling mellom ulike instituttmiljøer brøt med det jeg betraktet som akademiske grunnverdier: Respekt for ulike metoder og teorier. Nysgjerrighet. Og ydmykhet. Mange forskere står for disse verdiene. De jobber i forskningsmiljøer ved universiteter og høyskoler som har en viktigere samfunnsrolle enn noensinne. I kraft av sine akademiske idealer. Og i kraft av ny kunnskap og friske perspektiver som er helt nødvendige for at vi skal kunne navigere riktig i møtet med kritiske globale utfordringer. I dette bildet er det dypt problematisk at akademiske provokatører på tynn faglig is stjeler så mye av ordskiftet. Det er bekymringsverdig at så stor andel av forskere ser taust på at professortitler gir legitimitet til ideologiske sleivspark kamuflert som faglige korrektiv.

Medieoppmerksomhet er et knapphetsgode. Det er mange kloke kunnskapsbærere der ute som bør begynne å heve stemmen.

I flere tiår har vi sett en enorm utvikling av urbane områder, og en korresponderende nedbygging av distriktsområder.  Resultatet (i det minste på statistisk nivå) er nedbygging av landbruk, fraflytting, tapping av hjernekraft og en utarming nærings- og samfunnslivet i distriktsområder.

Hva ligger bak?

Jeg tror det kan være fruktbart å prøve å isolere to ulike drivkrefter:

1. En rasjonell drivkraft, som handler om harde realiteter på bakken. Færre arbeidsplasser i landbruk og fiskere, høyere minimumskrav til tjenestetilbud, forventninger om sosiale strukturer og mulighetene for sceneskifter i livet sitt. Det handler om hva som faktisk finnes og ikke finnes i byen og på landet.

2. En konseptuell drivkraft, som handler om de forestillinger og grunnfortellinger som preger enkeltmennesker og den politiske samtalen. Den handler om  ideer – om hva livet i byen og livet i bygden innebærer, om verdiskapning og mulighetsbilder. Det handler om de ordene vi bruker, de bildene vi tegner. Det handler om hva som blir sagt og tenkt. Og om hva som ikke blir sagt og tenkt.

Ofte tar diskusjonen utgangspunkt i en grov forenkling. For å unngå kompleksitet gjør vi bygden og byen til ensartede stereotypier. Det settes likhetstegn mellom livet i Oslo og livet i Kristiansand. Og mellom utfordringene i Geiranger og utfordringene i Mosjøen. Distriktspolitikk er på et vis løsrevet fra alle andre politikkområder, one size fits all, og blir alt for ofte en diskusjon om å bevare for å bevare. Og der reiseliv og opplevelsesproduksjon er det eneste svaret vi sitter igjen med når alt annet svikter.

Og så dukker spørsmålene opp:

Hva er mest bærekraftig? Livet på bygden, eller livet i byen? 
Hvor er man mest lykkelig? I bygda eller på byen?
Og hvem subsidierer hvem?

Det finnes et annet perspektiv. Det krever at vi zoomer ut, og får øye på noe større. Et økosystem, av ulike samfunn, næringsvirksomheter og livsvalg. Her blir bygden bare et samlebegrep for en røys av ulike samfunnsformer. Kystbygden, landbruksbygden, fjellbygden, industribygden, bygdebyen. Det de har til felles er at de er relativt få mennesker. Og ikke har søkt om bystatus. I fugleperspektiv åpenbarer det seg dessuten noe annet, og viktig: De mange avhengighetene som finnes på regionalt nivå. Turistbyen Bergen er ingenting uten fjordbygdene, slik fjordbygdene ville vært lite uten knutepunktet Bergen. Datalagringsanlegg i distriktene kan åpne et nytt internasjonalt marked for urbane IT-bedrifter. Fiskerisektoren booster transportsektoren. Kvaliteten på beste restaurantene i Oslo starter med dyktige matentreprenører (også kalt bønder) i Gudbrandsdalen. Også videre.

I dette perspektivet nyter bygden godt av byen som marked. Byen nyter godt av bygdens lokalt forankrede verdiskapning. Byen blir en opplevelsesarena for bygden. Bygden blir en opplevelsesarena for byen. Om kartutsnittet blir større, blir det meningsløst å måle verdiskapning og bærekraft isolert, fordi det foreligger gjensidige nytterelasjoner. Vi måler outputt fra regionen som helhet. En god region har gode byer. En god region har gode bygder. En god region dyrker dynamikk, mangfold, kompetanse og poteter. I en god region er vi hverandres interessenter, ikke hverandres konkurrenter.

Jeg er språkmann i utgangspunktet. Noen ganger savner jeg begreper. Finnes det et ord, eller et måleparameter, som beskriver hvor flink vi er til å ta ut verdiene i disse gjensidig forsterkende relasjonene? Måten vi å fortelle historien på, gjør noe med våre forestillinger. I dag vil jeg hevde at diskusjonen foregår i feil målestokk og den fokuserer mer på problemer og kamp om knappe ressurser enn på muligheter og uforløste synergier. Og den smitter, desverre over på identiteten og holdningene, både hos byfolket og bygdefolket.

La oss derfor glemme fremskrivninger av trender og deterministisk pessimisme for et øyeblikk, og tenke noe så vilt som at fremtiden ikke kommer: Den skapes. Som nasjon står vi midt oppi store systemutfordringer knyttet til både bærekraft, livskvalitet og personmobilitet. Hva om vi prøvde å se etter mulighetsrom i ny teknologi, nye modeller i arbeidslivet og nye holdninger og aspirasjoner hos de stadig flere som befolker landet vårt? Kan bygden, både som sted og konsept,  stå foran en renessanse? Det er flere ting som tyder på at det er tilfelle.

• Økt forbrukerbevissthet kan skape økt etterspørsel etter foredlede landbruksprodukter med stedlig identitet.

• Behov for nye energiformer gjør skogbruks- og arealressurser ny betydning, og kan gjøre bysamfunnet til en stakeholder i forhold til omlandet sitt, med arealressurser som forvaltes av bygder.

• Mikrogrids, smarte regionale produksjons- og distribusjonsystemer for elektrisk kraft, kan innebærer en desentralisering av kraftforsyningssystemet med ringvirkninger vi ikke har sett ennå. Det første anlegget er etablert i distrikstkommunen Dyrøy.

• Økende digitalisering av arbeidslivet og båndbredde kan bety et endelig gjennombrudd fra fjernjobbing som konsept – i et virtualisert og globalisert arbeidsmarked spiller arbeidssted mindre rolle.

• Produksjonskostnadene i den digitale tjenesteøkonomien synker, det blir enklere å etablere nye virksomheter.  Noen hever at 3d-printing vil revolusjonere mange verdikjeder i perioden frem mot 2025.

• Fremveksten av en ny, smart gründerskapskultur, eller indie capitalism som amerikanerne kaller det, kan bety nye og kreative småskalabedrifter med lokal forankring.

• En eventuell satsning på lyntog innebærer en utvidelse av arbeidsmarkedsområder, og kan skape helt nye bosetnings-infrastrukturer og samfunn som kombinerer bygdens kvaliteter med byens muligheter. 1 times reisetid med lyntog mellom Bergen og Stavanger vil i praksis skape en stor “distribuert” Vestlandsby. Andre snakker om å utløse en skandinavisk “megaregion” med 8 millioner innbyggere langs aksen mellom Oslo og København.

Merk ordbruken. KAN og ikke VIL. Dette er en fremtid som ikke kommer av seg selv, men som må iscenesettes, dyrkes, skapes. Men på kort sikt gjenstår likevel en viktig utfordring.

En hver bygd trenger nytt blod.
Vi er få folk i dette landet. Det er kamp om de beste hodene.

Å få folk til å flytte til bygdene må bygdene løse selv. Det er her konkurransen står, og den henger sammen smarte løsninger for å styrke tjenestetilbud, og bekjempelse av den paradoksale kombinasjonen spredt bebyggelse, men invaderende sosiale strukturer.  Som dels er en myte, altså forankret i forestillinger. Og dels er en sannhet, forankret i harde, fysiske realiteter.

Å fjerne myter krever en ny måte å fortelle historien om bygda på, og en strategi som handler om å møte fremtiden aktivt, ikke med lua i hånda. Å endre fysiske realitetene krever at man investerer i fremtiden, og at man ser arealplanlegging, næringsutvikling, bærekraft og tjenesteutvikling i en større sammenheng. Det krever en innovasjonspolitikk som også tar vare på samfunnsperspektivet. Et godt eksempel fikk vi fra Flakstad kommune, et av pilotprosjektene i Framtidens Bygder. De har vært en pådriver for å få til innovasjon knyttet til kystfiskerflåten – ikke bare underkaste seg den selvbekreftende teorien om at fremtiden tilhører de store industriskipene langt til havs. Hva har speedsjarker og nye fiskeredskap med stedsutvikling å gjøre? Vel, det bygger på en interessant og ganske dramatisk erkjennelse: De kaivendte bygdene på Nordlandskysten er en god og hensiktsmessig samfunnsform, som gir  grunnlag for gode familieliv, livskvalitet for fiskerne, bærekraftig høsting av naturen, og sekundæreffekter i form av lokal landbasert foredling og relevante leverandørnæringer. Men det hele hviler på en kritisk grunnforutsetning. At det finnes et fremtidig grunnlag for kortreist kystfiske. Dette er de harde realitetene. Å løse denne spesifikke utfordringen krever noe annet enn et nytt kommunalt slagord. Flakstad rigger seg for fremtiden gjennom praktisk innovasjon, fiskeripolitikk og arealutvikling som forløser stedlige kvaliteter.

Vidvinkelperspektivet, i kombinasjon med beboerkompetanse, smart annerledestenkning og foredling av det som er småbrukerens viktigste kjernekompetanse:  kostnadseffektive do-it-yourself-løsninger, kan bli fremtidsbygdens store fortrinn.

Om man lykkes vil man ha modeller med eksportverdi. Det er nemlig et stort, og voksende marked av nærsamfunn, også innenfor rammene av de voksende byene. Om vi zoomer inn, ned til hverdagsperspektivet, er byer nemlig et mylder av overlappende lokalområder. Små landsbyer i et stort urbanisert rom. Det å finne balansen mellom privatliv og fellesskap, det å utvikle kostnadseffektive lokale tjenestetilbud, det å skape grunnlag for næringsvirksomheter, finansiere fellesgoder eller gjøre hverdagslivet mer bærekraftig er problemstillinger som også er hyperaktuelle i de urbane områder. I bydelen Landås i Bergen, hvor jeg selv kommer fra, forsøker vi gjennom prosjektet Bærekraftige Liv på Landås å få til en slags bygdifisering, som en vi ser på som innvevd i et større perspektiv knyttet til bærekraftig urbanitet. Vi tenker at vi er få nok til å være smarte, og mange nok til å gjøre en forskjell. Men selv om vi får mye oppmerksomhet, gjør en stor bykommune det vanskelig å få ideene politisk forankret og speilet i planverket som former fremtiden. For visjonære bygder og småkommuner vil det være mye lettere.

Jeg tror ikke det er utenkelig at konseptet for fremtidens byer blir utviklet på bygda.

Et lite PS: Etter at jeg skrev denne bloggposten ble jeg tipset om et utviklingsprosjekt ved samme navn – nemlig “Bygda 2.0″ på Stokkøya. Det er et prosjekt som operasjonaliserer en god del av den tenkningen jeg tar til orde for i bloggen. Tydelig at det er flere som tenker i samme baner for tiden! Her er en beskrivelse av de spennende planene.

Haudemann uttaler seg i kraft av å være kapitalist, rik sådan. Nå har det seg slik at jeg også er kapitalist. Både jeg og han har bygget selskaper fra ingenting til suksess, solgt og kjøpt eierposter, tjent penger, tapt penger. Jeg i mindre skala enn ham. Selv om jeg i egne øyne er en selveiende idèarbeider og Haudemann-Andersen anser seg selv som kapitalforvalter, er vi i samme bransje: Vi eier produksjonsmidler, med alt det innebærer av mulighet og risiko.

Nettopp derfor blir jeg trist, langt inn i sjelen, når jeg innser at det er mulig for en mann med så så mye økonomisk makt å være så himmelropende ureflektert, ignorant og kunnskapsløs. Jeg har nemlig, i min naivitet, tenkt at penger har avtagende grensenytte. At kapitalens frihet gir intellektet vinger. At man, når man sitter trygt beskyttet innenfor en mur av tujahekker, vil lure på hvordan virkeligheten ser ut utenfor. At man plutselig rammes av en selverkjennelse: Hey, er jeg en del av et samfunn?

De som eier produksjonsmidler, borgerskapet, har alltid vært en viktig drivkraft for den kontinuerlige fornying av samfunnet. En av dem som anerkjente dette, var gode gamle Marx. Faktisk er den første del av det kommunistiske manifest paradoksalt nok nærmest en hyllest til borgerskapet og kapitalmaktens transformative kraft. Han så kapitalismen som helt nødvendig for å frigjøre samfunnet fra fastlåste maktstrukturer. Fremveksten av frie markeder og risikovillig kapital muliggjorde det umulige, skapte rom for samhandling på tvers av landegrenser og etablering av en rik og kritisk dannelseskultur. Borgerskapets fremvekst var et brudd med gamle statiske samfunnsformer, og et viktig skritt i retning en frigjøring av individet. Det var de private kapitaleiere som,  gjennom utrettelig innovasjon og organiserte produksjonsmetoder,  “viste hva menneskeheten kan være i stand til å utrette” (min oversettelse).

Ikke så dum, han Marx, eller hva, Jan?

Som politisk interessert med tilgang til all den kunnskap jeg måtte ønske meg, tilhører jeg kategorien Marx-kritisk Marx-leser. Marx har hatt en massiv betydning for samfunnsvitenskapene. Å forstå ham og klasseteorien er nødvendig for å forstå hvordan ideer har formet europeisk historie og det samfunnet som har muliggjort at Haudemann-Andersen har tjent sin formue. Det betyr ikke at jeg er tilhenger av Marx. Jeg er kritisk når han går fra å analysere til å predikere. Der han beskriver hvordan det kapitalistiske samfunnet blir et samfunn der makt (i alle fasetter) uvilkårlig hopes opp på stadig færre hender,  tror jeg han feiler. Jeg tror ikke på ideen om at kapitalmakt er ensbetydende med grenseløs griskhet og utbytting. Jeg tror ikke det frie markedet har så mørke skyggesider at revolusjon er den eneste mulige utgang.

Min kritikk mot denne farlige determinismen bunner i min tro på enkeltmennesker, kanskje særlig dem i privilegerte posisjoner, og deres evne til å utvikle ansvarlighet og (selv)kritisk refleksjon. Jeg ser på stadig økende kunnskap som en motkraft mot fremmedgjøring, jeg mener at det norske samfunnet er et levende eksempel på at samfunnspakten kan demme opp mot urettferdighet og sosial nød. Forhandlingsmekanismen som gjør dette mulig er demokratiet, med sine stadige avveininger mellom de priviligertes frihet og de underprivilegertes muligheter.

For at denne avveingen skal være mulig, trenger vi et parti som SV, fordi de gir en stemme til de som ser verden fra rennesteinen, kommunale omsorgsboliger og asylmottak. På samme måte trenger vi et parti som Høyre, som viser hvilke verdier bedrifter og private initiativtakere kan tilføre samfunnet. Det betyr ikke at jeg er SVer eller høyremann. Det betyr at jeg tror på verdien av en opplyst samtale. Kapitalister bør bidra i denne samtalen, fordi de kjenner verdien av ideer, av vågemot og av ansvarlig forvaltning. De kunne for eksempel, med basis i sin kompetanse, gitt legitimitet til poenget om at sosial stabilitet og ansvarlige uttak fra naturens lagerbeholdning er god asset management på samfunnsnivå.

Det finnes heldigvis kloke kapitalister, som demmer opp for trangsyntheten som preger deler av den norske herskapskapitalismen. Jan Haudemann-Andersen får meg aldri til å bli marxist med sitt latterlige, nærmest parodiske, sneversyn.

Men han gjør sitt beste for å bekrefte teorien.

Jeg er ofte enig med Sjur Holsen i BT, men hans i overkant kjappe presentasjon av valgresultatet i Bergen som “et ja til stø kurs” synes jeg er en drøy tolkning av velgernes styringssignal for Bergen.  I skrivende stund sitter de potensielle byrådspartiene i forhandlinger. Venstre er ute i kulden, Frp er inne i varmen, ifølge BA. Det er altså det sittende byrådet som skal reforhandle. Signaler fra blant annet Filip Rygg tyder på at den sittende allianser opplever at de har fått “fornyet tillit”.

Ja. Høyre har fått tillit.
Ja. Krf har fått tillitt.

Men, nei. Et byråd med støtte av FrP har ikke fått fornyet tillitt. Snarere tvert i mot. Fløypartiet Frp har mistet halvparten av velgermassen og 7 seter i bystyret. Oppskriftene og ideene de bringer inn i politikken har lavere tillit hos velgerne enn på svært lenge.

Samtidig har det man kan kalle et “grønt sentrum” vokst med over 4 prosentpoeng, og er nå like store som Frp. Både Venstre, Byluftlisten og De Grønne har gitt uttrykk for et ønske om å samarbeide med Krf og Høyre. De tar til orde for langt tøffere virkemidler og tyngre satsning for å skape en grønn og menneskevennlig by. Det har velgerne premiert dem for.

Byluftlistens oppslutning er i seg selv et bevis på hvor viktig denne enkeltsaken er. 1 av 100 velgere stemmer et parti som kun ønsker konkrete, gjennomtenkte og smarte løsninger på den akutte lokal forurensingskrisen i byen. FrP mener problemet skyldes “for dårlige veier”, vil asfaltere mer, nevner ikke sykkel en eneste gang i sitt program – men bruker store bokstaver for å gjøre seg til garantist for “friheten” til den konstruerte karakteren “bilisten”.  Den eneste miljøpolitiske lovnaden de gir er en ”garanti mot rushtidsavgift”.

En velgerlekkasje på 10 prosentpoeng er et styringssignal. Det bør få konsekvenser for hvem som får ha hånden på rattet i Bergen de neste fire årene. Monica Mæland er ubestridt kaptein, men hun bør plukke sitt mannskap med omhu. Hun gikk selv til valg på ambisiøse miljømålsetninger. Mener hun alvor?

Miljøpolitikk er ikke en vertikal sektorsatsning. Det er en horisontal som må innveves i de fleste politikkområder. Et byrådsprogram som skal være miljøpolitisk handlekraftig krever en felles problemforståelse. Frp, som “er mot enhver form for tids- eller miljødifferensierte bompenger”, som vil asfaltere og bygge parkeringsplasser for å løse bilkrisen, er blitt problemfornektere. De deler en fundamentalt annen analyse av de utfordringene byen står overfor enn resten av det politiske landskapet. Hvis man teller med stemmene til SV og AP, har et overveldende flertall av byens borgere gitt  beskjed om at grønne løsninger for byen er viktig. Kanskje viktigst.

Konklusjonen er overtydelig: Høyre og Krf bør vende seg mot sine nye, grønne venner.

Frp bør i denne bystyreperioden plasseres der de hører hjemme.
I opposisjon.

NB; Har oppdatert listen med tre gode kandidater med innvandrerbakgrunn! Vi står i fare for å få et blendahvitt bystyre. Slett ikke verdig en verdensby som Bergen!

Mer åpenhet, mer demokrati! Jeg følger opp Carl Christian Grøndahls initiativ og er ikke bare åpen om hva jeg stemmer og hvorfor – men også om hvem jeg kumulerer inn i valget i Bergen Kommune. Jeg har plukket listen basert på min egen erfaring med folk i sosiale medier, eller researchet de siste dagene. Jeg dropper forhåndskumulerte personer, men ønsker å løfte bra folk som utenfor sikker plass på listen. Det er folk jeg kan være uenige med, men som er villig til å diskutere i et åpent transparent format. Her er listen:

I klassen “bra folk som mestrer dialog i sosiale medier “:  

• Espen Edvardsen – SV
• Pål Hafstad Thorsen – AP
• Roger Valhammer – AP
• Stian Ludvigsen - V
• Per-Arne Larsen – V
• Morten Myksvoll – FRP
• Daniel Hägglund - FRP
• Idun Bortne – V

I klassen “Bacon til folket”: