Lysbakkken trekker fram selskapet Kantega som sannhetsvitne for at selskaper heleid av ansatte fungerer. Kantega var en velfungerende kompetansearbeidsplass som på et tidspunkt skulle nedlegges. Selskapet ble overtatt av en gruppe ansatte. I Kantegas tilfelle har man laget interne vedtekter som regulerer rettigheter og begrensninger knyttet til eierskap. De er sånn sett et bevis på at denne eierskapsformen faktisk er mulig innenfor rammene av et regulært AS. I ethvert selskap vil vedtekter være et strategisk instrument for å oppnå selskapets mål, enten det er medbestemmelse, arbeidsmiljø eller mest mulig overskudd. I svært mange gründerbedrifter er det enkeltpersoner eller en liten gruppe mennesker som tar stor risiko, og så vil eiersitsen reguleres etter hvert som selskapet gjennomgår ulike modningsfaser. For mange selskaper vil det være helt avgjørende å få tilgang til kapital, andre ganger vil man invitere inn aktører med strategiske nettverksressurser. Noen ganger er det beste å tilby eierposter til nøkkelmedarbeidere. Eller fordele eierposter flatt på alle ansatte, som i Kantegas tilfelle. Det har skapt problemer for dem, fordi de ikke uten videre kan bruke eierskapsverktøyet til å få tilgang til kapital uten å gå på bekostning av eiermodellen. Det er som i politikken: En avveining.

Poenget er at ethvert aksjeselskap har rik anledning til å bruke vedtekter og aksjonæravtaler slik man måtte ønske. Næringslivet er i sin natur preget av turbulens, av høytrykk, lavtrykk og plutselige vindkast. Aksjeloven åpner for eierskaps-strategisk bekledning for alle værtyper. Heldigvis.

Jeg er enig i Lysbakkens mål. Flere småkapitalister, nå! En ny selskapsform kan godt utredes. Men det er større muligheter knyttet til  å endre eierdynamikken i alle de selskapsformene som allerede er etablert. Men jeg tror Lysbakken på sett og vis hopper bukk over hovedutfordringen: Det vi trenger er incentiver for spredning av eierposter og aktivt eierskap, implementert på en organisk måte som skaper endring over tid. Man trenger systemer som avlaster risiko for de aksjonærer som påtar seg eieransvar (ja, det er et ansvar). Og man trenger belønningssystemer for de selskapene som lager opsjonsprogrammer for sine ansatte. Det er her politikken kommer inn. Man trenger grønne fingre. Få en ny kultur for eierskap til å få bedre vekstbetingelser i norsk næringsliv.

Det er bra at SV har sluttet å tro at kapitalinntekter og eiermakt er noe som kun kan reguleres til døde. De åpner for en politikk som handler om spredning av disse inntektene og denne makten. Inntil nylig var det en kampsak for partiene på venstresiden i politikken å hindre muligheter for opsjoner. Grunnen var at ultrakapitalister og ansiktsløse equity-konstellasjoner åpnet for å gi eierposter til en liten gruppe ansatte, helt øverst i hierarkiet: Topplederne.  Istedenfor å spørre hvordan man kunne sikre at dette belønningsregimet ble spredt på flere, ble man opptatt av hvordan man kunne bli kvitt uvesenet. Ubevisst dyrket man altså frem skillet mellom arbeidskraft og kapitalister. Og sikret i praksis at den nylig avsluttede høykonjunkturen kun gav et lite knippe mennesker ekslusiv adgang til den voldsomme veksten på eierandeler i norsk næringsliv.

Lysbakken etterlyser debatt, og det er bra. Jeg mener venstresiden bør ta utgangspunkt i eksisterende næringsliv, ikke et bittelite antall sære vekster som velger Lysbakkens nye selskapsstruktur. Jeg er dessuten  usikker på om kooperativet er egnet i gründerfasen. Ingen selskap uten tunge kapitalinteresser ansetter 40 mennesker over natten. De fleste selskaper blir til takket være noen få menneskers visjoner og knallharde gratisinnsats. SV må, tross sin plassering på den etterhvert utdaterte høyre-venstre-aksen,  tørre å se på hele regimet av offentlige reguleringer knyttet til eierskap, og ta på alvor det mangfoldet av strategiske avveininger alle små og mellomstore selskaper lever under. Målet for SVs næringspolitikk bør være positive incentiver for spredning av eierskap i alle faser  et selskap går gjennom. Politikken bør etablere en mer bransjespesifikk verktøykasse, som også tar hensyn til eksempelvis familieeide bedrifter (hvor eierkonsentrasjon er positivt). Man bør anerkjenne at næringslivet, i likhet med politikken, er en arena for å sette et merke på verden. Ikke alle har profittmaksimering som mål i seg selv. På samme måte som at ikke alle politikere har politisk makt som mål i seg selv.

SV bør søke inspirasjon hos Venstre. Politikken til SV bør rigges som en motvekt mot markedets egen gravitasjon mot konsentrasjon i den internasjonaliserte, illojale, ansiktsløse enden av kapitalistskalaen. Gjennom skattelovgivning, kompetanse, risikoavlastning og tilskuddsordninger i virkemiddelapparatet kan politikken etablere et bedre fundament for økt ansatteierskap. Samtidig bør Lysbakken unngå venstresidens historiske tendens til å lage ferdigpakkede, detaljregulerte, politikerskapte løsninger. Eierskap er, og bør være, et bedriftsinternt strategisk virkemiddel. Kapital, i form av tilgjengelige finansielle ressurser, er en forutsetning for å lykkes, ikke minst i teknologibedriftene som skal hjelpe oss å skape en bærekraftig fremtid. Likevel er det stort rom for å øke den delen av norske arbeidstakere som bør få en hånd på rattet og tilgang til det overskuddet og den selskapsverdien de selv har bidratt til å skape.

Selv er jeg opptatt av at man forstår at dette er en løsning for en helt spesifikk og særlig trafikkbelastet strekning innenfor det sentrale Bergen, der man rett og slet ikke har nytt areal å ta av for å forsterke kollektivtilbudet, og der parkering er en evig hodepine. Bybanens fremste funksjon er at den skaper et kollektivbasert transportsystem som knytter sammen bykjernen og de mange boligområdene i en større radius rundt sentrum. Svevebanen er tenkt som et komplementært tilbud som forsterker bybanens attraksjonskraft og utvider grensene for hvilke deler av sentrum det er lett å nå fra trafikkknutepunktet bystasjonen.En transportlinje som er uavhengig av allerede overbelastet infrastruktur, og som kan integreres i utbyggingsplanen for områdene langs Store Lungegårdsvann. I lys av en overhengende klimakrise kan svevebanen implementeres raskt. Og i lys av begrensede budsjetter kan det bli billig (avhengig av hvor fancy den må gjøres). Med tanke på fremtidige, alternative løsninger kan den fjernes sporløst.

Det finnes sikkert gode motforestillinger (jeg er ikke trafikkforsker eller urbanitetsekspert). Men jeg registrerer at jeg foreløpig ikke har sett et eneste tilsvar som problematiserer ideen på en seriøs måte.

Det jeg derimot har sett, er at det parallelt, flere steder i verden, jobbes med tilsvarende ideer. Jeg kom i dag over nettsiden til en gruppe som jobber for en svevebane i Montreal. Her har de samlet sammen en god del informasjonsressurser. Interessant nok er reiselivsnæringen i Montreal svært positive til tanken. Bransjeorganisasjonen Tourism Montreal sier enkelt og greit:

The Montreal Aerial Gondola is a wow, sexy project – exactly what Montreal needs.

Det er også utført en economic impact study, utformet av the Conference Board of Canada and Tourisme Montréal. Konklusjonen er at dette vil bety en styrket attraksjonskraft for byen. Et miljøstudie som ser på CO2-regnskapet konkluderer med følgende:

Not only will the Montreal Aerial Gondola bolster the city’s economy, it will dramatically benefit the environment … reducing Greenhouse Gas emissions by over 8,000 metric tons per year… equivalent to the Greenhouse Gas produced from driving 1,000 mid sized vehicles around the world – every year.

Det er godt mulig at trafikktallene for en bane i Bergen vil være lavere, og dermed redusere den miljømessige gevinsten. Men nettopp antallet reisende, miljøeffektene, effektene på reiselivet og en eventuell forbedring av trafikkgrunnlaget for bybanens første byggetrinn er jo indikatorer man bør måle for å kunne fatte et velbegrunnet vedtak. Det er en slik rapport som bør danne grunnlaget for en endelig beslutning om hvordan man løser infrastrukturkrisen på Haukeland. Og med økende innbyggertall er det ingenting som tyder på svikt i etterspørselen etter sykethusets tjenester.

Enn så lenge: For meg er dette fortsatt først og fremst en test på viljen til å gripe fatt i ideer som oppstår utenfor bystyresalen. Det eneste jeg har foreslått er en utredning, og at dette eventuelt bakes inn i planverket for en del av byen med et stort utviklingspotensiale. Jeg tror fremover at vi trenger både takhøyde og en aktiv politikk for å mobilisere kreativiteten som skal til for å få til de store strukturelle endringene som ligger foran oss. Og som nevnt tidligere: Den moderne mediedynamikken spiller opp til en helt annen dialogpreget politisk kultur enn den vi opplever i dag.

Jeg tror de byene og regionene som makter å ha en aktiv, offisiell politikk på dette området, over tid vil belønnes med høyere innovasjonsgrad og innbyggertilfredshet. Her har Bergen masse å lære, eksempelvis av Skanderborg kommune i Danmark, som har lansert sin egen idèportal. Eller Portland, igjen, som har lagt opp til innbyggerdugnad for å bli en verdensledende by innenfor klima. Men dette er jo egentlig en diskusjon i seg selv, som jeg garantert kommer tilbake til.

1) Konfliktene opptrer under dekknavn – “Lofoten/Vesterålen”, “Hijab”, “The Pirate Bay”.
2) De later som om de er spesifikt norske, i tilfellet oljeutvinning, later spørsmålet som om det er nordlending.
3) De mobiliserer svært forutinntatte debattanter, med høy egeninteresse av det ene eller det andre utfall av saken.
4) Bikkjeslagsmålene mellom de nevnte aktørene virvler opp så mye pragmatisk-politisk støv at vi mister av syne hva de egentlig handler om.

Kommende valgkamp aktiverer veivalg som krever at politikerne makter å løfte seg selv over denne slagmarken. Kloke politikere må se hvordan disse lokale spørsmålene er norske avspeilinger av globaliserte, strukturelle utfordringer – med grensesnitt mot flere politikkområder. De må dermed våge å nærme seg en moralsk, prinsipiell og globalisert argumentasjon – og de må gjøre det med et åpent sinn.

Hijab er et symbolplagg. Symbol på hva? Muslimsk undertrykkelse eller frihet fra en trykkende monokultur? Kanskje det er debatten i seg selv som lader hodeplagget med mening? Er oljeutvinning i nord i  en næringspolitisk og regionalpolitisk sak, eller skal debatten plasseres inn i en globalisert klima- og ressurskontekst.

Det er de prinsipielle overtonene i disse sakene som utfordrer oss – og tilfører det nødvendige alvor. Vi vil bli målt på vår håndtering av disse utfordringene av fremtidens generasjoner. Likevel er tendensen slående: Samtalen befinner seg i alt for mange tilfeller på overflaten, i den realpolitiske vannskorpa, man klamrer seg til tradisjonelle alliansepartnere for å holde håret tørt, og vinker overtydelig til stakeholderne som følger debatten fra sidelinjen. Argumentasjonen blir slagordpreget,  kortsiktig, og det ligger en mengde skjulte og diskutable forutsetninger til grunn for ordskiftet. Dersom noen prøver å gå litt dypere, bryter de premissene for debatten. Er argumentasjonen spørrende (les: lite konfronterende) og sammensatt, passer den ikke lenger inn i en snever mediadramaturgi.
Et prinsipiellt argument får et pragmatisk tilsvar. God dag mann økseskaft.

Jeg vil i denne sammenheng gi partiet Venstre ros. De har vist en tilbakevendende evne til å behandle viktige spørsmål gjennom en en åpen og dialogpreget tilnærming, der spørsmålene synes viktigere enn svarene. Det gjelder Abid Rajas dialoginitiativ i integreringsdebatten, og det gjelder fildeling og opphavsrett. Trine Skei Grande skrev nylig i Aftenposten:

Debatten om fildeling handler i bunn og grunn om hvordan vi som lovgivere forholder oss til den teknologiske utviklingen, og om vi er villig til å møte mulighetene og utfordringene som ligger i denne.

Denne holdningen førte til at Trond Giske ville “avskilte Venstre som kulturparti”. Er det mulig? “Avskiltes” fordi de har en mer åpen og fremtidsrettet holdning til debatten om fildeling enn Ap. Jeg blir helt dårlig når landets kulturminister forsøker å skåre retoriske poenger overfor det eneste partiet som virkelig har sett hva rettsaken om The Pirate Bay handler om.

Hvis man skraper bittelitt i overflaten åpner det seg  problemstillinger av svært så prinsipiell og interessant karakter.  Ja, (den kapitaltunge delen av) kulturnæringen er i krise fordi de har en forretningsmodell som er bygget opp rundt fortidens distribusjonsformater. Skal det hindre den frie utviklingen av en digital infrastruktur – som har vist seg så avgjørende viktig på så mange andre samfunnsområder? Fortolkninger av dagens lovtekst er fullstendig irrelevant. Dette handler om fremtidens lovtekst. Det viktige spørsmålet er ikke om noen unggutter i Sverige er tyver eller ikke tyver. Den handler om balansen mellom åpenhet, tilgjengelighet og spredning av åndsverk, og kunstnerens krav på anerkjennelse og vederlag. Den krever en bredere analyse av hele det digitale distribusjonssystemet, og høyttenkning rundt hvilke reguleringer som kan innføres for å oppnå kulturpolitiske målsetninger. Da må man se tilbake – på de konfliktene og rettssakene FM-radioen, kassettspiller med opptaksmuligheter og cdr-formatet førte med seg. Dette løste seg selv, gjennom ny teknologi og nye forretningsmodeller. Gjennom tjenester som spotify ser vi allerede konturene av at lokalt lagrede mp3-filer hører fortiden til. Og man må se framover – prøve å skimte noen mulige fremtider der fremme. I horisonten.

Med den mulighetspaletten som ligger på det kommende stortingets bord, gir det våre politikere en utrolig sjanse til å prege fremtiden, å meisle ut et rammeverk som bringer oss i en retning vi kan være stolte av. Det kan, potensielt, utøves klokskap og fremsynthet. Men det krever at man gir disse spørsmålene litt rom, litt luft, at man åpner vinduet og slipper inn litt tvil. Moralske og ideologiske brytninger er nødvendig, man må tenke scenarisk, være åpen for at det kan finnes to svar på samme spørsmål. Skal vi peile ut kursen riktig fremover må vi innimellom betrakte verden med globale øyne, i hundreårsperspektiver. Politikk er ikke lett. Men i den rådende politiske kultur her i landet er det aller vanskeligste å innrømme at ting er vanskelig.

OPPDATERING: Jeg må bite i meg punchlinen. Flere politikere innrømmer ifølge NRK at teknologi er vanskelig. Og Skei Grande gir meg langt på vei rett, og mener mediepolitikere må tenke mer ideologisk enn praktisk.
- Før var det sånn at politikerne skulle bestemme hvilken teknologi vi skulle benytte oss av. Nå må vi som politikere definere innenfor hvilke rammer teknologien skal få inngripen i folks sitt liv, og så må teknologien få utvikle seg innenfor disse rammene. Dette er en helt annen måte å tenke politikk på.

I dag registrerte jeg NHH-professor Rögnvaldur Hannessons skremmende og utilslørte børslogikk i forbindelse med diskusjonen om oljeboring i nord. Han mener enkelt og greit at man må bore etter olje utenfor Lofoten og Vesterålen fordi risikoen for å tape penger på en miljøkatastrofe er så liten, sammenliknet med det man tross alt tjener. I kroner og øre.

“Hele debatten om å unndra havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen fra framtidig oljevirksomhet framstår som merkelig. Det er ingen som måler verdiene opp mot den minimale risikoen for tap, sier Hannesson til NTB.”

Jeg vet ikke hvordan det ser ut nede i hullet til Hannesson. Men når jeg ser rundt meg, observerer jeg en verden der selv verdens største kapitalister på sine eldre og klokere dager erkjenner at det er bare deler av tilværelsens verdier som kan konverteres til cash. Det vokser fram en økende bevissthet om at hver krone vi tjener i dag enten kan utvide eller redusere mulighetsrommet til fremtidige generasjoner. Og at her ligger det en tung moralsk avveining. Petroleumsindustrien selv har begynt å erkjenne at vi lever i en økologisk kontekst, og at det å gi adgang til ulike energikilder må underlegges en bred politisk vurdering som inneholder andre forhold enn det rent økonomiske.  Både FN og anerkjente økonomifaglige institusjoner over hele verden jobber med hvordan vi kan kalkulere inn “enviromental impact” i alternative lønnsomhetsberegninger. Alle ansvarlige beslutningstagere, både i politikken og næringslivet, forstår i dag at kortsiktige, lokale beslutninger må tas i lys av de globale, langsiktige utfordringene vi står overfor.

En av dem er klima, der forskere over hele verden er involvert i den store jobben med å modellere de komplekse mekanismene som regulerer klodens temperaturutvikling. De har lært oss noen, i denne sammenheng svært relevante, leksjoner:

1) Modellering av komplekse sammenhenger krever tverrfaglig og bred samhandling. Den “åpenbare konklusjonen” kan og bør på ingen måte trekkes av enkeltstående forsker som i liten grad lytter til andre forskere.

2) Tradisjonelle økonomiske modeller har hatt alt for lite fokus på skillet mellom fornybart og ikke-fornybart råstoff i produksjonen, og de kostnadene som ikke kan aktiveres i et tradisjonelt regnskap (men som spres i tid og rom ut over det globale samfunnet i form av eksempelvis forurensing). Norges enorme fortjeneste på salg av olje og gass må betraktes i dette lyset.

3) Om man ønsker å forvalte klodens produksjonsevne i et langsiktig perspektiv må vi være meget forsiktig med å fyre opp alt tilgjengelig fossilt brennstoff i løpet av et par generasjoner. Det kan få store konsekvenser (både målt i penger og menneskelig lidelse).

Til tross for et utvetydige krisevarsel knyttet til en fortsatt petroleumsdrevet global vekstkonjunktur, ønsker Hannesson at Norge AS skal pumpe mest mulig olje og gass opp fra havbunnen, for å speede veksten ytterligere. Tjen mest mulig. Nå! Skal du måle konsekvensene av en økologisk katastrofe, så mål den i penger, eller til nød i kilo. Torsk, vel og merke. Gi blaffen i de andre artene. Biodiversitet viser ikke på saldoutskriften.

Det er faktisk skremmende.

En professor, som i 2009 står og vifter med den banale barneskoleligningen “økonomisk fortjeneste minus potensielt økonomisk tap = sikret økonomisk gevinst”, når vi snakker om et sårbart økologisk system og noe så kontroversielt som å øke verdens totale petroleumsproduksjon! En økonom, som ikke tar hensyn til langsiktige produksjonsbetingelser. En akademiker, som kaller andre fagretningers motstand mot prosjektet “absurd” ( både Havforskningsinstituttet, SFT, Direktoratet for naturforvaltning og Norsk Polarinstitutt har faglige motargumenter mot oljeboring).

Det finnes et ord for slikt: Arroganse.

Er det gammeldagse  “kompetansebærere” av slik støpning, gjenferd fra jappetiden, som bør lære fremtidens økonomer forretningsmoral? Nei, jeg håper for NHH sin del at Hannessen har undervisningsfri. Om det er noe vi ikke trenger i 2009 er det å putte virkeligheten inn i en forenklet modell og konvertere alle verdier til norske kroner. Det blir for enkelt, for hardt.

Verden er, heldigvis, komplisert.

Først: Den gode nyheten. Det er mye bra med partiet Venstre. De har i mange år hatt et konsistent fokus på på innovasjon, og en aktiv politikk for å stimulere underskogen i norsk næringsliv.Partiet har hatt stor forståelse for den globale krigen om kildekode, de har hatt en progressiv posisjon i krigen om opphavsrett og gode analyser av overgangen til en opplevelsesøkonomi. De har hatt en raus innvandringspolitikk og fokus på de gode kvalitetene ved et flerkulturerelt samfunn. Som oppladning til årets valg tar partiet til orde for marine vernesoner, foreløpig som det eneste partiet. Veldig bra! Jeg vet ikke om det skyldtes at undertegnede tok oppfordringen deres og sendte inn dette som forslag til programkomiteen (selv om jeg ikke er medlem). Men det gir meg i hvert fall en følelse av at den interaktive samfunnskontakten til partiet funker. For det skal de ha: Partiet har trolig de beste hjemmesidene i den norske partifloraen. Og de skjønte tegningen lenge før Obama, selv om SV nå har overtatt ledertrøyen i bloggosfæren.

Så kommer vi over til de mer problematiske sidene ved partiet. Jeg tar de punktvis:

• Flat beskatning. Venstre fremhever at ordningen med progressiv beskatning fører til “en urimelig økning av marginskatten (skatten på siste tjente krone)”. Dette til tross for en etterhvert allmenn aksept av at penger har avtagende grensenytte (det har selv Eivind Reiten sagt), og forbruk er eksponensielt unyttig. Jo mer man kjøper, jo mindre trenger man det man kjøper. Både ut fra et sosial perspektiv og et miljøperspektiv bør skattlegging være progressiv.

• Konkurranseutsetting. I likhet med de fleste partier overvurderer Venstre de positive verdiene for sluttbruker knyttet til “bedre og mer variert tjenestetilbud”. Særlig i helsesektoren er det ikke variasjon (eksempelvis i bemanning), men forutsigbarhet og langsiktig rutineutvikling som står sentralt. Og hvor er salderingspostene i arbeidsintensiv tjenesteproduksjon? Jo, du kan kutte i lønnsbudsjettet, i etterutdanning, i sosiale goder og arbeidsmiljø. Men er det bra? Nei. Dessuten kan jeg ikke skjønne hvordan man skal få mer ut av hver krone  når en haug med selskaper skal overta det offentliges tidligere produksjon, og må legge til et markedsføringsbudsjett, masse ressurser på anbudsproduksjon – og i tillegg skal sette av 10 prosent av inntektene til fortjeneste for kapitaleierne. Høyres gamle parole “mer for pengene” er et slagord jeg gjerne skriver under på. Men da ville jeg heller sagt et rungende ja til en effektivitetsreform i offentlig sektor – der de ansatte selv ble involvert. I tråd med moderne ledelsespraksis.

• Politisk stil. Jeg savner et raust Venstre, som applauderer også når de er i opposisjon og er mer opptatt av politisk endring enn hvem som skaper den. Stilen med å gå til angrep på syltynne sutresaker, eksempelvis angrepet på Solhjells SFO-reform, en snusfornuftig argumentasjon mot bedre vitende, og et fryktelig gjennomskuelige forsøk på å karre seg til litt plass i rampelyset. Jeg synes for å være ærlig Dørum begynner å bli en gammel grinebiter. Og Sponheim er sikkert en likandes kar, men han har en litt uspiselig gammelprofessoral tone av og til. Han fremstår lite lyttende og litt bråkjekk, jeg tror ikke alltid på prosjektet hans. Dessuten savner jeg noen virkelig unge, friske Venstre-stemmer, med Abid Raja som hederlig unntak (han er for øvrig ikke med i politikeroversikten på nettsiden). Bekymringsmelding: Sliter de med rekrutteringen?

• Det idelogiske bakteppet. Vi lever i en tid der alle partier i praksis er enige om at vi trenger en privat sektor og en offentlig sektor som begge må drive en viss tjenesteproduksjon og omgås til dagen. Spørsmålet handler vel hvor grensen går. Det får jeg ikke noe klart svar på. Forøvrig sparker Venstre opp en god del åpne dører. Nesten alle kan i 2009 gi en homse en klem, alle er blitt glad i innvandrerkjøpmannen på hjørnet, ingen liker å fylle ut vanskelige skjemaer og alle synes Microsoft-konsernet suger. I denne virkeligheten blir “sosialliberalismen” til Venstre litt hul. Jeg savner en bedre og tydeligere maktteoretisk forankret ideologi, og et mer radikalt samfunnsprosjekt og konkrete, viktige kampsaker man løfter frem som særskilt viktige. På samme måte som venstresiden har måttet ta et oppgjør med sine museumsvoktere og autoritære tradisjoner, trenger også Venstre et oppgjør med gammelt ideologisk vrakgods knyttet til det globaliserte markedets velsignelser. Ikke minst i lys av den kombinerte klima og finanskrisen, der Venstres analyser er litt enkle.

• I forlengelsen av dette, noen ord om likhet. Partiet sier at de ønsker at alle skal ha et “likt utgangspunkt, men ikke at alle skal være like”. De skiller mellom “ulikhet som skyldes egne valg og innsats, og ulikhet som skyldes forhold utenfor individets kontroll” – så kan man jo stille spørsmål om hvem som gjør seg til dommer over hva som skyldes hva?  Feil “valg” og laber “innsats” kan jo også leses som individuelle symptomer på en dypereliggende systemfeil. Hvor langt vil partiet gå for å rette opp den systemfeilen? Hva med ulikt fordelte materielle og kulturelle verdier i samfunnet, skjevheter som kan skyldes høy grad av “individuell fleksibilitet”, flat skatt og ingen beskatning av allerede akkummulerte verdier (les: formueskatt). Kan det tenkes at man i noen tilfeller må velge mellom idealene fleksibilitet og “likt utgangspunkt”?

Til tross for kritikken: Jeg tror nesten alle oppegående mennesker har en liten plass til Venstre i hjertet sitt, og unner Sponheim en plass i partilederdebatten. Og alle håper Venstre kommer over sperregrensen.
Denne gangen også.

Til lykke med dagen!

1988: Jeg fikk vannkopper, hadde høy feber og lå i sengen min. Seint på kvelden kom det en lege på besøk. Vaktlegen, med svart legekoffert og stetoskop og reseptblokk. En offentlig ansatt lege – på hjemmebesøk til en liten gutt i Bergen sentrum. Min mor ringte, han kom etter noen timer, skrev ut en resept – og gikk.

2008: Min fire år gamle datter har hostet i en måned, og har hatt høy feber i noen dager og klager over øreverk. Min kone tar henne med til legevakten. Der, i et trekkfullt lokale fullt av syke/skade personer i alle former og farger, sitter min datter tålmodig i 5 – fem – timer. Resultatet, etter å omsider ha sluppet til, er å bli sendt hjem med beskjed om å “komme tilbake hvis hun ikke er bedre om noen dager”.

Køen på legevakten et mareritt, ikke minst hvis du er en del av den. Det er sinnbildet på alt som er galt med norsk helsevesen. Overarbeidete helsearbeidere. Et venterom med for få benker. En automat med sjokolade og kaffe i plastbeger. Blinkende lysrør. Lidende mennesker som hvisker for å unngå at hele køen skal få med seg hva de sier. Kombinasjonen fyllik med kuttskade som slår vitser – og en bekymret gammel mann som har fått vondt i brystet og holder hardt i sin kones arm.

Et ord melder seg: Uverdig.

Ja, det er velbrukt i helsedebatten. Men seriøst: Hvordan kan det ha seg at man har bygget ned “hverdagshelsetjenesten” så dramatisk i løpet av en generasjon? Eller er vi bare blitt sykere?

Når min datter tvinges til å tilbringe en halv dag i det mest anti-barnevennlige lokalet i Bergen, febersjuk og pjusk, setter jeg store spørsmål ved om denne delen av det offentlige tjenestetilbudet. Ikke minst med tanke på småungene som må gjennom denne kverna. Er beredskapens for hverdagshelsetjenester tilstrekkelig prioritert politisk? Er det godt nok organisert? Kø er som kjent ikke rasjonelt. I korridoren sitter det en mengde mennesker som burde vært hjemme under dyna og drukket varm te med honning. I stedet sitter de der, som ydmyke “kunder” i et system de selv er med å betale for.

Den største trusselen mot det offentlige helsevesenet er ikke nødvendigvis stykkprisfinansiering og Siv Jensen. Når kvaliteten på helsevesenets førstelinjesupport suger, er folk villig til å betale mye for private alternativer.

PS: Dagen etter besøket på legevakten konstaterte en barnelege dobbelsidig ørebetennelse og kraftig halsbetennelse. Hun burde vært på penicillin for flere dager siden, fikk vi vite, stikk i strid med legevaktens konklusjon. Så nå er hun på bedringens vei.

De første norske nasjonalparkene ble etablert i en tid der det “urørte” fikk en verdi – og har fungert som en viktig motkraft, særlig med tanke på presset mot norske vassdragsressurser. Forvaltningsregimet for de norske parkene ble utarbeidet i en tid med rural bosetning – og der landbruksnæringen trengte rammer for sin ekspansjon. Resultatet er at vi i dag har tatt vare på en rekke komplette naturområder – og sikret inntakte naturområder og biotoper for viktige dyrearter. Fastlands-Norge har hele 30 nasjonalparker, og antallet øker. Flere miljøvernministere har de siste årene solt seg i glansen når nye nasjonalparker er opprettet.

Norge er i global kontekst en ansvarlig forvalter av egen naturarv. Men dagens forvaltningsregime har en konfliktdimensjon – der de aktive brukerne av nasjonalparken settes opp mot vernemyndighetene. Konflikten handler om hvem nasjonalparken er til for, på hvilket forvaltingsnivå man bruker ressurser – og en tildels konstruert forestilling om at aktivitet er det samme som nedbrytning av verneinteresser. Et eksempel: I forslaget til ny naturmangfoldlov er det fremmet forslag om å fjerne flere T-merkete stier i Skarvheimen, Rondane og på Dovrefjell. DNT opplever også manglende forståelse for hyttebygging på Hardangervidda, i Jotunheimen, Breheimen og i Sylan, til tross for at dette vil øke sikkerheten i fjellet. Med dette er forvaltningen i ferd med å komme i konflikt med de som i sin tid var myndighetenes viktigste alliansepartner: Friluftsfolket.

Hvordan ser norsk forvaltning ut i et internasjonalt perspektivt?

Om man ser på nasjonalparkforvaltningen i ulike deler av Europa, Oseania og Nord-Amerika er det lett å oppdage at Norge skiller seg fra resten av verden på to viktige punkt:

1. Det første punktet handler om forvaltningens mandat. Her hjemme handler foredlingen av nasjonalparken utelukkende om å konservere – nærmest hermetisere nasjonalparken. Begrensinger – knyttet til infrastruktur, ferdsel og ressursforvalning står sentralt. Det er i veldig begrenset grad beskrevet aktive tiltak for å utløse det potensialet som ligger i nasjonalparkstatusen, gjennom tilrettelegging, markedsføring og attraksjonsutvikling. Når man på forvaltningsnivå for eksempel omtaler reiseliv – beskriver man kun potensielle problemer. Mulighetene – i form av lokal verdiskapning, formidling av naturopplevelser og styrking av livskraftige lokalsamfunn – overlater man med et skuldertrekk til andre forvaltningsnivåer – kommuner, fylker eller enkeltbedrifter. Om du besøker en nasjonalpark i Canada, New Zealand eller Skottland møter man en kultur som er snudd på hodet. Man skal verne, javisst. Men den viktigste agendaen er å utnytte den ressursen en nasjonalpark representerer – gjennom formidling, tilrettelegging og produktutvikling i og rundt nasjonalparken.

2. Det andre punktet der norsk nasjonalparkforvaltning i særklasse skiller seg fra andre land er offentlige tilskudd. Norsk nasjonalparkforvaltning er sentralisert, og det er påfallende lave overføringer – særlig til lokalområdene i og rundt parkens grenser. Det vil i 2008 bli brukt totalt 94,5 millioner kroner til arbeidet med nasjonalparker og andre store verneområder i Norge. Størsteparten av ”forvaltningen” skjer i form av ansatte som har sin daglige arbeidsplass i Direktoratet for Naturforvaltning eller fylkesmannsapparatet – alle bosatt i større byer. Den største norske nasjonalparken har kun en håndfull personer ansatt til lokal forvaltning. Og da i regi av Statens Naturoppsyn. Ingen er ansatt med tanke på aktiv tilrettelegging for bruk av nasjonalparken. Til sammenlikning har Loch Lomond & The Trossachs National Park i Skottland alene rundt 75 millioner kroner i budsjettet – den langt største andelen kommer fra det offentlige. 120 mennesker jobber fulltid i parken, som er blitt noe i nærheten av en hjørnesteinsbedrift. Overalt investeres det i flotte besøksanlegg, det utvikles stiplaner, det legges tilrette for kommersiell guiding og naturformidling. Det gjøres kort sagt en tung jobb i å gjøre nasjonalparkene til rekreasjonsarenaer for både lokalbefolkning og tilreisende – uten at grunnlaget for vern forringes. Nasjonalparken er blitt en ressurs som i vesentlig grad bidrar til et livskraftige lokalsamfunn – og ringvirkningene i form av næringsetablering er store.

Gjennom prosjektet Innovativ Fjordturisme er jeg i nær dialog med reiselivsnæringen i de fire vestlandsfylkene, samtidig som vi har kontaktpunkter mot offentlig forvaltning på ulike nivåer. Mitt bestemte inntrykk er at de sterkeste tilhengerne av dagens måte å forvalte nasjonalparkene på er de som bor lengst unna. Jo tettere man lever ved, eller har sitt virke i, et vernet naturområde, jo sterkere føler man begrensningene i praksis.

Norge er et sentralisert land. Saksbehandlerne sitter langt unna den ekstreme situasjonen mange norske bygdesamfunn opplever. Når det landbruksbaserte næringsgrunnlaget forvitrer mellom fingrene på innbyggerne og ingen kompetansearbeidsplasser etableres i distriktene er resultatet forutsigbart: Høyt utdannede kvinner og ungdom er de første som stikker. Å desentralisere forvaltningen av norske nasjonalparker ville gjort at man opprettet spennende lokale fagmiljøer – i grenseflaten mellom juss, reiseliv, naturforvaltning og forskningsformidling. Og dette i distrikter som hungrer etter arbeidsplasser for unge, høyt utdannete mennesker! En lokal forvaltning med et dobbel mandat – som skal stimulere både til vern og lokal verdiskapning – ville dessuten vært i en helt annen dialogpreget prosess med sine omgivelser. Med et strengt nasjonalt mandat i ryggen er det fullt mulig å sikre verneinteressene, og når vernet betyr arbeidsplasser i bygda ville det også gitt selve nasjonalparken større legitimitet lokalt.

Nasjonalparksenteret i Rosendal har i en årrekke har ønsket å få på plass en – 1 – geolog i en stilling for å formidle kunnskap om det unike bre- og fjellandskapet på Folgefonna. Men med et årlig tilskudd på rundt 500 000 kroner per nasjonalparksenter er dette fjern drøm. Jeg har møtt flere andre historier om lokale initiativtakere som stanger hodet i en vegg av udifferensierte vernebestemmelser og manglende politisk prioritering.

Hva må til? Regjeringen har antydet visse endringer på nasjonalparkområdet, blant annet med etablering av nasjonalparklandsbyer og nasjonalparkkommuner. Dette er en god start. Før man går videre mener jeg det er på tide med en grundig evaluering av dagens forvaltningsregime. Vi bør spørre oss hvordan vi best utnytter vår urørte natur til det beste for de som lever i tilknytning til den, optimalisere den lokale utnyttelse av nærings- og sysselsettingspotensialet parkene representerer. Om regjeringen mener alvor med satsningen på naturbasert reiseliv bør vi se en stor oppgradering av tilskuddene til foredling av råvaren. Man bør dessuten vurdere å differensiere forvaltningen i større grad enn i dag. Nasjonalparkene er av natur ulike – og det er stor forskjell på parkenes viktighet som habitat for fastboende mennesker. Det man må bort fra er den opplevelsen mange sitter igjen med – at “noen i Oslo” trykker et homogent, nærmest hermetisk vern over lokalsamfunn, og kaldkveler dem uten å gi noen muligheter for å ta ut de positive effektene. Slike følelser skaper en helt unødvendig konflikten mellom maktsfæren i de store byen og de som bor på bygda.

Det er ikke dermed sagt at man skal slakke av på alle vernekrav. I en tid med ekstremt press på urørt natur er et strengt vern selvsagt bra, og i enkelte nasjonalparker finnes det sikkert faglige begrunnelser for å stramme inn. Men det er en feilslutning å tro at “tilrettelegging” og “næringsutvikling” er umulig å kombinere med et bærekraftig vern. Det er ikke ATV-kjøring eller helikoptersafari vi snakker om. Snarere tvert om. De “produktene” man lanserer handler ikke nødvendigvis om tung infrastrukturutbygging – det handler like mye om å lære mennesker til å opptre skånsomt, og forstå mer av sammenhengene i en sårbar natur. I Skottland har man eksempelvis opplevd en eksplosiv vekst i wildlife viewing – etter at de etablerte sine første nasjonalparken på midten av 1990-tallet. Dette er bærekraftig turisme i sin aller edleste og mest skånsomme form – som ifølge skotske myndigheter bringer 200 millioner pund inn i skotsk økonomi og er basisen for virksomheten til mellom 250 og 300 bedrifter.

Mennesket som art er en av innbyggerne i nasjonalparken, og slik har det vært i tusener av år. Overalt i norsk natur finnes spor av bærekraftig menneskelig virksomhet i naturen. Da må det være mulig å få til et levelig samspill også i vårt århundre.

Men Axelsen svarte blankt avvisende på Dagsrevyen i går . Slike tilpasninger skal vi ikke ha noe av. Axelsen er veldig god på to ting:
1. Å umyndiggjøre aktører som forsøker å få til en debatt omkring beskatning (særlig forbrukerbeskatning)
2. Å bevisst henge seg opp i en detalj som ikke berører kjernen i kritikken som blir fremmet

Det første (umyndiggjøring/latterliggjøring) fikk vi et eksempel på i går, da budskapet i praksis var slik: “Dersom vi skulle ta hensyn til alle slike morsomme forslag til skattelettelser, ville det ikke være mye penger igjen til å drive politikk for. Men dette har disse umodne miljøorganisasjonene sikkert litt vanskelig for å forstå.”

På klassisk maktarrogant vis klarte han ikke en gang å påpeke at forslaget er interessant, eller signalisere at regjeringen vil realitetsbehandle forslaget før de felte sin dom.

Den andre teknikken (å henge seg opp i en irrelevant detalj) fikk vi et eksempel på i forbindelse med den høyst betimelige kritikken mot regjeringens manglende evne til å innføre grønne skatter. 1995 var Norge best i Europa på grønne skatter. Den gang hentet vi inn 3,2 prosent av BNP i miljøskatter. Ti år senere er andelen grønne skatter sunket til 1,9 prosent av BNP. I denne sammenheng “fnyser” Axelsen av kritikken. Han lister opp tiltak som at regjeringen har økt grunnavgiften på fyringsolje til samme nivå som elavgiften. Wow. Men den retoriske genistreken er å fremstille det hele som om kritikerne mener at staten tjener for lite penger på slik beskatning. Han kommer med besserwisser-bemerkninger som at “hovedpoenget er å få folk til å endre adferd”.

Ja, Axelsen. Det er hovedpoenget. Alle, absolutt alle, er enige om at grønne skatter skal få folk til å endre adferd. Kritikken dreier seg om at regjeringen har vist seg ekstremt lite villig til å vri beskatningen over på det som skaper de store miljøproblemene, nemlig miljøskadelig overforbruk. Og de har vist seg veldig lite lyttende overfor aktører som foreslår endringer.

Det går forøvrig mot nyvalg. Jeg bidro til rødgrønn seier i forrige runde. Axelsens knirkende skattekonservatisme fremstår i mine øyne som et velrettet selvskudd i foten.