Serendipity er et vakkert engelsk ord, og det regnes som et av de vanskeligste å oversette. Det betyr noe sånt som “å ved en tilfeldighet oppdage noe nyttig som man egentlig ikke lette etter”, noe man snubler over mens man er på jakt etter noe helt annet. Dette begrepet representerer for meg det fascinerende ved mikroblogging som fenomen. Det at man, uten å vite hva man leter etter, kommer over ny kunnskap, tankevekkende refleksjoner og spennende mennesker.

Javisst: Twitter representerer en slags kaotisk kakafoni. En evig strøm av blogglenker, nyhetsartikler, skeive sidebemerkninger, intimiteter og direkte, komprimert kritikk. Men det er ikke en vegg av støy, det er en jevn strøm av informasjon, kvalitetssikret av et menneskefilter du selv har komponert. Jeg liker godt analogien som forklarer fenomenet som et middagsselskap. Om du ikke følger med i noen samtaler er det bare bråk. Men om du begynner å lytte, og delta i en samtale, blir det straks mer interessant. Og du trenger ikke bare følge en samtale. Du kan opererere med vekslende oppmerksomhet. Du kan inkludere nye aktører i samtalen, stille åpne spørsmål eller bare være taus og lytte. Som Twitterbruker velger du selv hvem du følger. Hvert av disse enkeltindividene fanger opp interessant og lesverdig innhold (eller produserer det selv) og sender det videre til sine abonnenter. Slik kan jeg daglig bli oppdatert på hva Richard Florida mener om byutvikling, hva Bente Kalsnes i Origo og Øyvind Solstad i NRKbeta mener om teknologi, hva Hilde Ch. Solheim og Eirik Mykland mener om reiseliv, som jeg jobber med til daglig. Jeg kan komme med innspill til Morgenbladets debattredaktør om hvordan jeg mener de bør forny sin nettstrategi. Jeg kan hente inspirasjon, eksempelvis fra den klimaradikale borgermesteren i Portland, Oregon, som setter i verk en rekke tiltak som min hjemby Bergen kan lære av. Jeg har faktisk twittret med borgermesteren i Portland. Men jeg har aldri snakket med byråd for byutvikling i Bergen. Hun er sikkert travel.

Hva er de langsiktige implikasjonene av dette for de av oss som jobber med nettutvikling? Selv erfarerer jeg at i løpet av de månedene jeg har vært på twitter har jeg endret brukervaner på nett i ekstrem grad. Jeg har sluttet å surfe de tre-fire nettavisene jeg pleide å utforske. Nå kan jeg istedet lese 20 ulike informasjonskilder i løpet av en dag. Forusatt at mikroblogging tar steget over i det bredere samfunnsslag vil en spådom for fremtiden være at det viktige, relevante eller kontroversielle innholdet får flere lesere. En annen vil være at egenprodusert innhold blir viktigere trafikkdrivere enn syndikalisert stoff. En tredje vil være at sanntidsformidling blir viktigere, og at brukersesjonene blir kortere. Selv erfarerer jeg at jeg er inne på en enkeltstående artikkel, for så å vende tilbake til twitter for tips om andre lenker. Forutsatt at den nevnte artikkelen ikke genererer previews på annet relevant interessant innhold. Det krever en kontekstuell autolenking (som forutsetter en eller annen semantisk arkitektur) og et design som løfter relevant annet innhold frem på en intuitiv måte. Inn bakdøren, ikke via forsiden.

Før Twitter var søkemotorene eller nettsider du kunne navnet på det viktigste navigasjonsverktøyene. Søkemotoren er en robot bestående av en indekseringslogikk, en match mellom ordet du skriver inn og resultatsettet som bygger på at du leter etter det samme som alle andre. Søkemotoren gir null overraskelsesmoment, du kan replikere resultatet. Hvis du da ikke bruker “get lucky”-funksjonalitet (har aldri brukt det, hvorfor?) I en søkemotor må du vite hva du leter etter, og beskrive det ytterst presist. Ergo: Du må ha forutgående kjennskap til temaet for å finne cutting edge innhold, du jakter på bekreftelser på det du allerede mener, eller utdypelser av det du allerede kan. Og du får opp svar som alle andre har funnet interessant, over tid. Alt som kommer høyt i søkemotorene må være indeksert. Ingenting får høy rating før etter en tid. Dermed blir søkemotorene et slags selvforsterkende oppsummeringsarkiv. Selvsagt nyttig. Men kjedelig.

Twitter derimot, gir deg følelsen av å være med i skapelsen av noe. Av politiske ideer og bevegelser. Av innovasjon. Av humor. Vi har et eventyr i Norge, om viktigheten av Serendipity, nemlig fortellingen om Askeladden. Han som brukte øynene og fant ting han ikke visste han kom til å få bruk for. Jeg tror denne egenskapen, kaoskraften, tilfeldighetens spill er undervurdert som motor for innovasjon. Og jeg har allerede erfart at den menneskelige autensiteten i mikrobloggosfæren gjør internett mer interessant og relevant, både faglig, politisk og privat. Jeg har blitt både venn og kollega med bra folk i real-life etter interessante møter på Twitter. Jeg er sikkert naiv, men jeg aner konturene rammeverk for en ektefølt, kollektiv skaperånd. Denne fornemmelsen gir meg lyst til å bidra, positivt.

Jeg spurte på twitter etter hvordan man skal oversette serendipity til norsk. Da fikk jeg vite av den boklærde Bokdama at det har fått en ekstremt uelegant norsk oversettelse, Serendipitet. Høres i mine øyne ut som et farmasøytisk produkt, eventuelt en sær fagterm blant teatervitere eller paleogeologer. Jeg spurte etter alternativer. Og da rant det inn, fra mennesker jeg aldri har møtt, men som jeg finner interessante. Skjebnehell, karmalykke, antonymresultat, askeflaks (etter Askeladden), uventehell er noen av ordene som oppstod i denne lille 10-minutsseansen. Etter en nøye overveielse kom jeg til at snubleflaks var det mest intuitivt forståelige. Derav tittelen.

Dagbladet hadde et lavmål av et cover i dag, og har nå beklaget forsiden etter massiv twitterstorm og kraftige reaksjoner også fra kollegaer i den tradisjonelle presseverden. Bør deskens folk fram i lyset?

Jeg har tidligere på bloggen vært kritisk til Dagbladets journalistikk i forbindelse med oppslaget om Everestbestigeren Jarle Traa. I denne forbindelse problematiserte jeg ikke minst desken og forsideredigerernes vurderinger.

Jeg har selv bakgrunn som journalist, og har ved gjentatte anledninger opplevd at desken driver utilbørlig “spissing” av egne reportasjer. Noen ganger ble jeg helt dårlig av å se hvordan saken kom ut på forsiden, og hvordan deskmedarbeidere har “forenklet” kompleksiteten i teksten for å kunne forsvare en sexy tittel. Problemet er at desken, i motsetning til journalist og fotograf, er navnløse mennesker som jobber i team, og i skiftordninger. Deres arbeid kan ikke etterprøves like enkelt som journalistens, de jobber under et kommersialiseringspress og er i mindre grad underlagt et etisk regelverk. I enkelte redaksjoner har også journalisten og fotografen lite de skulle ha sagt når det gjelder spissing og bildeutvalg. Men all journalistikk er summen av alle virkemidler. Vekting av sitater, titler, bilde mot tekst, hovedartikkel mot støttesaker, kommentarer mot nyhetstekster – og ikke minst forsiden mot innholdet i selve avisen. Alt dette er i spill når desken går i gang med kverna, og journalisten og fotografen har lite, eller ingen, kontroll over resultatet.

Eter-mediene viser oftest hele produksjonsteamet som står bak et redaksjonelt arbeid, inkludert produsent, redigerer og lyddesigner. De synliggjør hvem som er ansvarlig for hvert virkemiddel. Kan det være en idè å tenke nytt rundt ansvarliggjøringen av produksjonsteamet også i printmedier?  Hvilke argumenter taler mot en slik praksis? Jeg tror de tradisjonelle mediene ville stått seg på høyere transparens i forhold til hvem som har bidratt på et stykke redaksjonelt arbeid, inkludert en byline for hvem som har komponert forsiden. Slik ansvarliggjøres hele linjen av de menneskene som setter agenda for samfunnsdebatten.

Å få navnet sitt på trykk er trolig en god vaksine mot blodtåka. Å tre ut av anonymetens skygge kan også, som en hyggelig bieffekt, bidra til sterkere faglig stolthet innenfor det krevende deskfaget.

Det er oppstått en interessant debatt om offentlige skattelister. Jeg noterer meg at liberale mennesker som i utgangspunkt er opptatt av digitale og transparente løsninger, plutselig blir relativt ufokuserte motstandere av den litt brutale åpenheten skattelisten representerer. Enkelte vil tilsynelatende tilbake til den tiden der journalistene stod i kø foran papirlister på ligningskontoret.

I mine øyne er ikke skattbar inntekt,  akkumulerte verdier og bidrag til fellesskapet noe som bør betraktes som sensitivt. Snarere tvert i mot. Jeg synes det er helt OK at naboen kan finne ut dette om meg.  Værsågod. Penger er makt. Makt bør og skal avdekkes. Det er ingen skam eller noe handikap å være rik. Hvorfor er  da de med høy inntekt eller en formue å forvalte så opptatt av å skjule det?

De tradisjonelle mediene har i løpet av skattelistenes første dag i offentlighet produsert både viktig journalistikk og meningsløst sludder. Individet står i fokus. Hvor mye har den ene og den andre tjent i år? Hvor mye bidro de til i felleskassen? Dette er selvsagt både relevante og riktige spørsmål, særlig når det gjelder mennesker i næringslivets og politikkens maktsfære. Mennesker med høye tillitsverv skal lyssettes. Mulige skjulte agendaer skal avdekkes. Helt ok. Samtidig undergraver de tradisjonelle mediene sine egen troverdighet i kjent stil. Den reklamefinansierte innholdsproduksjonen blir meningsløs når skattelistene brukes til å vri enda litt brakkvann ut av kjendis-svampen.

Det jeg tror de fleste reagerer på, er selve skattesøket. Brutaliteten i dette forsterkes i år av mashup-applikasjonene som kobler skatteinformasjon og andre informasjonskilder. Her er vi i den spede start av en ny teknologisk æra. Jeg synes Carl-Henrik W. Lund argumenterer godt for en alternativ og mer begrenset distribusjon, basert på virkningene av denne nye teknologien. Han mener vi må legge inn en CAPTCHA-kontroll som gjør at dataene om individer kan leses, men ikke brukes i tilleggsapplikasjoner. Et godt innspill, som også får støtte fra personvernkommisjonen.

Men etter min mening bør begrensningen bør stoppe der. Jeg er sterk kritisk til å hemmeligstemple denne informasjonen. Jeg er også motstanderen av ideen om at journalister skal ha ekslusiv adgang til listene, mens vi andre ikke skal ha det. Mer og mer av den viktige innholdsproduksjonen finner sted i bloggosfæren. Vi er alle journalister. Tradisjonelle medier er i større og større grad tvangsbundet til et underholdnings-medialt kompleks, de tvings til å spille på de mest grumsete instinkter hos sine lesere, med det for øye å skape enda noen hjernedøde klikk som skaper enda noen meningsløse sidevisninger.

Skillet mellom kommentariatet og folk flest er i ferd med å viskes helt ut. Journalister bør derfor på ingen måte gis en slags formell ekslusivitet til slike data. Data fra det offentlige skal enten være offentlige tilgjengelige for alle, eller lukket. Ingen mellomting, som gir tradisjonelle medier særfordeler.

Samtidig tror jeg selve ritualet rundt offentliggjøring av skattelister ville hatt godt av flere tjenester og mer innsyn. Da tenker jeg ikke innsyn om individer, men om den strukturelle fordelingen av inntekter og skattebyrden. Derfor mener jeg at skatteetaten bør distribuere anonymiserte lister der parametre som kjønn, skattekommune, alder og fordeling av kapitalinntekt og lønnsinntekt fremkommer. Disse dataene kunne i hendene av statistikkkyndige journalister vært brukt til å skape virkelig godt og viktig innhold. Skatteetaten burde i forbindelse med offentligjøringen bygget en applikasjon som gjorde det mulig for hvermansen å krysspeile dataene dynamisk. Målet må være å skape økt innsikt i hvordan verdiene i vårt samfunn fordeles. Mellom kjønn, mellom regioner, mellom aldersgrupper og mellom de som eier produksjonsmidler og de som ikke gjør det.

Slik ville vår nysgjerrighet vris i retning av å forstå mer av verden, ikke bare snike på naboens likviditet og skattemoral.

Som stemmegiver er jeg foran dette valget veldig usikker. Jeg mener at SV kunne vært tøffere/mer radikal på enkelte politikkområder (les: klima og olje) og mer konfronterende mot sine regjeringskompiser, og er samtidig usikker på hva de korporative båndene mot en reaksjonær fagbevegelse vil ha å si for LoVe-utbyggingenJeg mener APs mangel på posisjon i denne saken er et demokratisk problem. Sosioøkomiske reformer er til en viss grad reverserbare, streken for offentlig og privat tjenesteproduksjon kan flyttes frem og tilbake. Oljeutvinning i nord er en go/no go-beslutning, som for meg er den definitive tungen på vektskålen.

Når Venstre har en mye tydeligere næringspolitikk og stiller LoVe-ultimatum i alle retninger begynner jeg å lure på hvor stemmen min skal gå. Høyre kjenner dette ultimatumet, er et ja-til-olje-parti, men vil samarbeide med Venstre. I et scenario med borgerlig flertall fremstår Venstre som det sikreste kortet for å garantere for et oljefritt lofoten. Dersom det blir mindretallsregjering fra AP med støtte fra sentrum, vil også Venstres ultimatum kunne virke.  Jeg føler at en stemme til SV kan innebære to scenarioer:
1) Oljeutvinning i Lofoten i bytte mot andre (mindre viktige) politiske innrømmelser (det er ikke fremmet et ultimatum).
2) Ved et rødgrønt mindretall havner SV i opposisjon til enhver annen regjeringskonstellasjon. Da ville jeg foretrukket et sentrumsparti som er kritisk til utbygging.

Jeg kan for lite om det strategiske spiller i kulissene. Det er godt mulig analysen er feil. Er den det?

Audun Lysbakken gikk i går ut i Dagens Næringsliv, og lanserte forslaget om å etablere en ny selskapsform, Demokratisk Selskap (DS), som skal være selskaper som er heleid av selskapets egne ansatte. Han etterlyser en ny debatt om ansatteierskap, og ønsker videre utredning om hva som skal til for å få til for å la flere eie en andel i egen bedrift. Selv har jeg hatt spredning av eiermakt som et gjennomgående tema på bloggen min i lang tid. Jeg vil gjerne rose Lysbakken for den jobben han har gjort internt i SV. Han har åpnet for en annerledes, fremtidig  næringspolitikk, en politikk der det langsiktige målet er flere kapitalister (eller aksjeeiere) med vekt på medbestemmelse og spredning av verdier. En moderne marxistisk analyse, slik Paul Chauffey var inne på i printutgaven av DN.

Lysbakkken trekker fram selskapet Kantega som sannhetsvitne for at selskaper heleid av ansatte fungerer. Kantega var en velfungerende kompetansearbeidsplass som på et tidspunkt skulle nedlegges. Selskapet ble overtatt av en gruppe ansatte. I Kantegas tilfelle har man laget interne vedtekter som regulerer rettigheter og begrensninger knyttet til eierskap. De er sånn sett et bevis på at denne eierskapsformen faktisk er mulig innenfor rammene av et regulært AS. I ethvert selskap vil vedtekter være et strategisk instrument for å oppnå selskapets mål, enten det er medbestemmelse, arbeidsmiljø eller mest mulig overskudd. I svært mange gründerbedrifter er det enkeltpersoner eller en liten gruppe mennesker som tar stor risiko, og så vil eiersitsen reguleres etter hvert som selskapet gjennomgår ulike modningsfaser. For mange selskaper vil det være helt avgjørende å få tilgang til kapital, andre ganger vil man invitere inn aktører med strategiske nettverksressurser. Noen ganger er det beste å tilby eierposter til nøkkelmedarbeidere. Eller fordele eierposter flatt på alle ansatte, som i Kantegas tilfelle. Det har skapt problemer for dem, fordi de ikke uten videre kan bruke eierskapsverktøyet til å få tilgang til kapital uten å gå på bekostning av eiermodellen. Det er som i politikken: En avveining.

Poenget er at ethvert aksjeselskap har rik anledning til å bruke vedtekter og aksjonæravtaler slik man måtte ønske. Næringslivet er i sin natur preget av turbulens, av høytrykk, lavtrykk og plutselige vindkast. Aksjeloven åpner for eierskaps-strategisk bekledning for alle værtyper. Heldigvis.

Jeg er enig i Lysbakkens mål. Flere småkapitalister, nå! En ny selskapsform kan godt utredes. Men det er større muligheter knyttet til  å endre eierdynamikken i alle de selskapsformene som allerede er etablert. Men jeg tror Lysbakken på sett og vis hopper bukk over hovedutfordringen: Det vi trenger er incentiver for spredning av eierposter og aktivt eierskap, implementert på en organisk måte som skaper endring over tid. Man trenger systemer som avlaster risiko for de aksjonærer som påtar seg eieransvar (ja, det er et ansvar). Og man trenger belønningssystemer for de selskapene som lager opsjonsprogrammer for sine ansatte. Det er her politikken kommer inn. Man trenger grønne fingre. Få en ny kultur for eierskap til å få bedre vekstbetingelser i norsk næringsliv.

Det er bra at SV har sluttet å tro at kapitalinntekter og eiermakt er noe som kun kan reguleres til døde. De åpner for en politikk som handler om spredning av disse inntektene og denne makten. Inntil nylig var det en kampsak for partiene på venstresiden i politikken å hindre muligheter for opsjoner. Grunnen var at ultrakapitalister og ansiktsløse equity-konstellasjoner åpnet for å gi eierposter til en liten gruppe ansatte, helt øverst i hierarkiet: Topplederne.  Istedenfor å spørre hvordan man kunne sikre at dette belønningsregimet ble spredt på flere, ble man opptatt av hvordan man kunne bli kvitt uvesenet. Ubevisst dyrket man altså frem skillet mellom arbeidskraft og kapitalister. Og sikret i praksis at den nylig avsluttede høykonjunkturen kun gav et lite knippe mennesker ekslusiv adgang til den voldsomme veksten på eierandeler i norsk næringsliv.

Lysbakken etterlyser debatt, og det er bra. Jeg mener venstresiden bør ta utgangspunkt i eksisterende næringsliv, ikke et bittelite antall sære vekster som velger Lysbakkens nye selskapsstruktur. Jeg er dessuten  usikker på om kooperativet er egnet i gründerfasen. Ingen selskap uten tunge kapitalinteresser ansetter 40 mennesker over natten. De fleste selskaper blir til takket være noen få menneskers visjoner og knallharde gratisinnsats. SV må, tross sin plassering på den etterhvert utdaterte høyre-venstre-aksen,  tørre å se på hele regimet av offentlige reguleringer knyttet til eierskap, og ta på alvor det mangfoldet av strategiske avveininger alle små og mellomstore selskaper lever under. Målet for SVs næringspolitikk bør være positive incentiver for spredning av eierskap i alle faser  et selskap går gjennom. Politikken bør etablere en mer bransjespesifikk verktøykasse, som også tar hensyn til eksempelvis familieeide bedrifter (hvor eierkonsentrasjon er positivt). Man bør anerkjenne at næringslivet, i likhet med politikken, er en arena for å sette et merke på verden. Ikke alle har profittmaksimering som mål i seg selv. På samme måte som at ikke alle politikere har politisk makt som mål i seg selv.

SV bør søke inspirasjon hos Venstre. Politikken til SV bør rigges som en motvekt mot markedets egen gravitasjon mot konsentrasjon i den internasjonaliserte, illojale, ansiktsløse enden av kapitalistskalaen. Gjennom skattelovgivning, kompetanse, risikoavlastning og tilskuddsordninger i virkemiddelapparatet kan politikken etablere et bedre fundament for økt ansatteierskap. Samtidig bør Lysbakken unngå venstresidens historiske tendens til å lage ferdigpakkede, detaljregulerte, politikerskapte løsninger. Eierskap er, og bør være, et bedriftsinternt strategisk virkemiddel. Kapital, i form av tilgjengelige finansielle ressurser, er en forutsetning for å lykkes, ikke minst i teknologibedriftene som skal hjelpe oss å skape en bærekraftig fremtid. Likevel er det stort rom for å øke den delen av norske arbeidstakere som bør få en hånd på rattet og tilgang til det overskuddet og den selskapsverdien de selv har bidratt til å skape.

Bt-redaktør Trine Eilertsen har skrevet en god kommentar om fraværet av næringspolitikk på venstresiden i norsk politikk. Jeg har tidligere på bloggen gitt utrykk for et tvisyn: Jeg er tilhenger av stor redistribusjon og høy grad av offentlig tjenesteproduksjon. Samtidig mener jeg samfunnet vårt er avhengig av en aktiv nærings- og innovasjonspolitikk, og en rasjonalisering av offentlig sektor – for å sikre enda mere velferd for pengene. Uten at man nødvendigvis skal kutte i statens skatteinntekter.

Problemet er at de partiene som anerkjenner betydningen av et vitalt næringsliv og en fruktbar underskog av små og mellomstore bedrifter, også i praksis er tilhenger av en nedbygging av velferdsstaten og likhetssamfunnet (eller de står i fare for å støtte en regjering som har dette som mål).

Da jeg holdt et innlegg på Verden til Venstre-konferansen i fjor (i regi av SV), tok jeg til orde for å la være å skattlegge arbeidende kapital. Jeg oppfordret også SV til å lansere en et program for å stimulere til medarbeidereierskap. Hvorfor? For å spre de samlede kapitalinntekter på flere hender, og sikre høyeste mulig grad av reinvestering framfor unødvendig uttak til personlig berikelse. En politikk som belønner de selskapene som gir sine ansatte opsjoner, vil innebære at man motarbeider det lønnsetterslepet man alltid opplever i oppgangskonjunkturer. Vi trenger flere kapitalister (i betydningen “de som eier produksjonsmidlene”), ikke færre. Her er det et stort, åpent politisk rom med stor kreativ takhøyde. Også for radikal redistribusjon. Hva med kjønnskvotering av opsjonsverdier? Hva med skattemessig belønning ved spredning av eierskap på alle ansatte, inkludert vaskedamen fra Somalia?

Det frie markedet er jo tross alt, selv av SV, anerkjent som en arena for regulering av tilbud og etterspørsel.  SV har i sin politiske retorikk alltid vært opptatt av å regulere det frie markedet, med fokus på kontroll. Men anerkjenner man at markedet er en vesentlig del av velferdssamfunnets distribusjonsmekanisme, må man også ha en politikk for å stimulere det. Og da mener jeg ikke bare stimulering i form av Keynesianske nødinjeksjoner og skreddersydde rammebetingelser for shippinggutta og den tunge, internasjonaliserte og kraftkrevende industrien.

Jeg savner kort sagt en mer lyttende holdning til de utfordringene norske selskaper opplever i ulike modningsfaser. Jeg savner en gründerpolitikk, en anerkjennelse av igangsetterne – de som foretrekker høy risiko som aktører framfor sikre posisjoner som regulatører. Jeg savner tydelige politiske mål knyttet til innovasjonsgraden i norsk næringsliv, gjerne brutt ned på strategisk viktige bransjeområder. Kutt ut et par møter med fagforeninger, og bruk tiden til en prat med de mange som er arbeidsgivere og arbeidstakere i en og samme person, som vasker kontoret selv, og som ikke i overskuelig framtid kan tilkjempe seg overskuddstid nok til å drive lobbying på Stortinget. Det er mange av dem.

I den skarpe enden av næringspolitikken, i grensesnittet mellom privat og offentlig sektor, kan man utrette mye. Her er det offentlige både premissleverandør og kunde (og til tider konkurrent, og mengden potensielle virkemidler er stor, med både indirekte og direkte effekter. Et av de få gode eksemplene når det gjelder strategisk bruk av offentlige innkjøp er prosjektet Nasjonale Turistveier, som har stimulert tilveksten av unge selskaper i arkitektbransjen. Dette prosjektet ble vedtatt i 2001, under Bondevik 2-regjeringen. Hvorfor har ikke de rødgrønne iverksatt tilsvarende spenstige prosjekter? Dette har ikke med ideologi å gjøre. Det har med kreativitet, bransjeforståelse og visjoner å gjøre. Verktøyene er mange, også for den rødgrønne regjeringen. Men de ligger og støver ned i verktøykassen. Hvorfor?

Da jeg skrev min forrige bloggpost om aktiv eierskap, ga Audun Lysbakken et svar der han ønsket en gjenoppliving av “kooperativet” framfor et strukturelt rammeverk av incentiver som sprer mindre eierposter på flere hender. I tenårene var jeg anarkosyndikalist, så Lysbakkens svar vekker til live nostalgisk sympati. Men dette er  både for enkelt (i teorien) og for komplisert (i praksis) til å være det eneste trumfkortet i en politikk for å utvikle norsk næringsliv i en spennende retning. Svaret speiler på et vis problemet: En mangel på uttrykt forståelse for dynamikken i næringslivet, og de avveininger alle selskaper står oppe i. Selv de største industrielle foretak er ofte resultatet av en person, eller en liten gruppe menneskers, visjoner og risikovilje. Slike visjoner trenger anerkjennelse, også politisk. Så følger faser av organisk vekst eller strategiske oppkjøp og fusjoner, internasjonalisering mv, en konstant tilstand av flux i en omskiftelig verden. Det krever politikere med mangefasettert tilnærming, et tydelig lyttende øre og inviterer til dugnad for å utvikle et større arsenal av politiske spesialverktøy, gjerne bransjespesifikke. Det krever rett og slett en annen politisk tilnærming enn den man tar i bruk overfor offentlig sektor, der inntekssiden (skattetrykket) er politisk regulerbar og kostnadene relativt forutsigbare og direkte knyttet til sosialpolitiske, ideologiske mål.

Og poenget? Jeg kommer til å stemme rødgrønt i år, trolig SV, først og fremst av hensyn til miljøet og oljefeltene utenfor Lofoten og Vesterålen, vår tids viktigste politiske kampsak. Men jeg hadde følt meg mere trygg på min stemme, dersom partier på rødgrønn side hadde erstattet smelteverksretorikk med næringspolitisk oppfinnsomhet, vilje og fingerspissfølsomhet.

Det politiske establishment lukker porten bak seg, med god hjelp fra allmennkringkasteren NRK. Det er et demokratisk problem at små partier ikke slipper til i valgsendingene.

Valg handler om framtid. Det handler om friske perspektiver på utfordringene vi står overfor. Når små partier som De Grønne, Pensjonistpartiet og Demokratene ikke slipper til med sine perspektiver representerer det en blokkering av alternative synsvinkler og argumenter fra den offentlige samtalen. Det hindrer også en sunn fornyelse av det politiske landskapet, i en tid der de skillelinjene er flere og mer komplekse enn noen sinne. Selv har jeg sans for De Grønnes radikale, kritiske tilnærming til ideen om en vekstøkonomi. I de etablerte partiene, inkludert regjeringskameratene i SV, er vekst nærmest blitt en premiss man ikke stiller spørsmål ved. De Grønne i Norge har aldri klart å bli en maktfaktor slik de har blitt andre steder i Europa, noe som delvis må tilskrives mangel på profesjonalitet i den norske organisasjonen. I år har partiet tatt et skritt i retning av å bli et seriøst alternativ, og de stiller lister i alle fylker. Flere av kandidatene kunne ha representert viktige, kritiske korrektiv til etablissementet i den kritiske valgperioden vi er på vei inn i, i likhet med kandidatene fra partiet Rødt. Men da må de altså få slippe til. Jeg støtter derfor deres kampanje for å få tilgang til den eneste skattefinansierte arenaen for debatt, altså det nærmeste vi kommer et offentlig, instituasjonalisert rammeverk for offentlig ordskifte.

Ved å endre maskevidden og la mindre partier få delta i de viktige, store debattene i forkant av et valg, får man også med seg paranoiamotivert politisk grums, som eksempelvis Demokratene representerer. Men jeg mener at det er bedre at det grumset som måtte finnes, får motstand å bryne seg mot. Paranoia vokser best i mørket og NRK gjør deres konspiratoriske selvbilde selvbekreftende. Jeg er prinsipielt kritisk til ideen om at statskanalen skal drive en slags “sak-til-sak” vurdering av hvem som skal få fremføre sine standpunkter, med henvisning til en løpende redaksjonell evaluering der vi (velgerne) ikke har innsikt i hvilke kriterier ligger til grunn for evalueringen. Hvilke parametre er det man vurderer, hvis det ikke handler om politikkens innhold? Må partiet ha vært på Stortinget tidligere? Har det noe med oppslutning i valgprognoser å gjøre? Hvordan kan man i det ene øyeblikket hindre et parti i å delta i valgsendingene, og i neste øyeblikk på kommentatorplass forklare fluktuasjoner i andre partiers velgeroppslutning med god innsats i de samme debattene?

Jeg forstår selvsagt at debattene blir mer uforutsigbar, og at det gjør den redaksjonelle jobben (som strengt tatt bør handle om å stille gode spørsmål og skape dramaturgi ved å styre ordskiftet) mer krevende. Men å løse denne utfordringen ved å aktivt usynliggjøre den politiske underskogen, er ikke en offentlig finansiert allmenkringkaster verdig.

Min bloggpost om Dagbladets presseetikk, hvor jeg publiserte mailkorrespondansen med journalist Tore Gjerstad, har blitt lest av svært mange, og skaper debatt. Jeg vil gjerne gi Gjerstad honnør for at han har besvart mine eposter, og bidratt med sine refleksjoner rundt egen journalistikk. En oppsummering, sett med mine øyne:

Basert på tilbakemeldingene jeg har fått, er et tydelig for meg at holdningen til reportasjen (og tilhørende Dagblad-forside) henger sammen med hva man mener om Jarle Trås prosjekt. Et generelt inntrykk er at dersom man mener en oksygenfri bestigning av Everest er det reneste idioti, synes man også at Dagbladet har levert viktig, kritisk journalistikk. Er man positiv eller nøytral i forhold til Jarle Trås prosjekt, synes man Trå har opplevd et overtramp. For meg er dette et tydelig tegn på at saken, gjennom kildeutvalg, begrepsbruk og dramaturgi, er assymetrisk vinklet i disfavør av hovedpersonen. Den lukker seg, mot en konklusjon. God featurejournalistikk bør åpne seg, mot et spørsmål som utvider leserens forståelseshorisont. Leser man saken ord for ord, har Dagbladet “dekning” for reportasjen. Men summen av journalistiske virkemidler og et sjofelt førstesideoppslag viser tydelig hva Dagbladet selv mener om Trå. Som altså ennå ikke har fortalt sin historie.

Mitt første og viktigste ankepunkt handler om tilsvarsretten. Jeg er helt enig i at Jarle Trå må tåle å forsvare sitt ekstreme prosjekt. Spørsmålet er om han skal få komme seg på beina før han svarer. Dette er for meg et spørsmål om anstendighet. Vær Varsom-plakatens intensjon tilsier at det skal tungtveiende grunner til for å avkreve svar fra et menneske som under medisinsk behandling og i en meget vanskelig livssituasjon. Jarle Trå ber eksplisitt om ro fra media i en periode. Å avkreve svar fra et menneske som er i ferd med å amputere alle fingre og tær, tilsier at det bør være noe som haster, en tidskritisk faktor av samfunnsmessig interesse. Å trykke en så personvinklet sak uten å ha lyktes i å få angjeldende person i tale, tilsier at saken må ha kritisk viktighet for offentligheten.

Hvilke slike forhold forelå i denne saken?
Dette har jeg ennå ikke fått svar på.

Mitt andre ankepunkt er påstandene om “truende adferd” fra Erichsrud og co, som angivelig fremkommer fra UDs logg over hendelsene. Her blir de klatrerne som tar Trå i forsvar et sted i teksten, hans redningsmenn, plutselig den angrepne part i den samme teksten. På forsiden blir deres utspill i forhandlinger med UD karakterisert som “trusler”. De stemples og får redusert troverdighet som kilder allerede før man tar fatt på lesningen. Påstanden om “truende adferd” er sterkt diskutabel. “Truer” man UD om man “truer” med media? Gjerstad og Dagbladet stiller ikke dette spørsmålet, går UDs ærend og dropper til og med sitatstreken på forsiden. Jeg ser intet kontroversielt ved bruk av media som forhandlingsutspill i en vanskelig og kritisk situasjon, snarere tvert imot! Pressen er ofte den eneste sanksjonsmulighet individet har i møtet med maktstrukturer, og i dette tilfellet ble det jobbet med de beste hensikter: De ville redde et liv. Mener Dagbladet at det å bruke mediekontakt som sanksjonsmiddel er “truende adferd” overfor offentlige myndigheter?
Dette har jeg ennå ikke fått svar på.

Mitt tredje ankepunkt henger sammen med det første – forholdet mellom forsiden og reportasjen. Her vil jeg ta Gjerstad i forsvar. Det er navnløse mennesker på desken i Dagbladet som velger å trekke ut ensidig stemplende nyhetspoenger fra en reportasje som definitivt er mer balansert enn det forsiden tilsier. Slik “spissing” er vanlig, men blir likevel sjeldent underlagt pressefaglige vurderinger. Gjerstad har, muligens på grunn av kollegial lojalitet, unnlatt å kommentere mitt spørsmål: Fikk han en ubehagelig følelse da han så hvordan forsideredigererne hadde vinklet saken i disfavør av Trå, hvordan de gjorde påstander i teksten om til ferdigkonstaterte sannheter på forsiden, og illustrerte det hele med hovedpersonen smilende, thumbs up, i sykesenga?

Mitt siste ankepunkt er egentlig et hjertesukk: Medias bipolare forhold “risikoadferd”. Dersom det går bra, blir du helt. Om du feiler, blir du dømt. Må det være slik? Å leve er en ekstremsport. Vi er alle drømmere. Risikoen vi tar og utsetter andre for er et resultat av hvilke og hvor sterke drømmer vi bærer på og i hvilken grad vi følger dem. Oksygenfri bestigning av Everest er åpenbart farlig, og Trå var nær ved å bli en del av dødsstatistikken. Kritikken mot Trå er klatreetisk interessant, men representerer i beste fall bare en av flere “sannheter”. Jon Gangdal er en helt legitim kilde, og bidrar med en normativ vurdering av Trås prosjekt basert på egne erfaringer. Problemet er at Gangdal får stå alene som uhildet kommentator med sitt partsinnlegg, og heller ikke konfronteres med egen praksis. Dette til tross for at det finnes andre erfarne høydeklatrere som tar Trå i forsvar. Som himalayaklatrer tar også Gangdal dokumenterbar, objektiv risiko. Ved å involvere flere i sine prosjekter utsetter han også andre for denne risikoen, noe som har forårsaket et dødsfall. Ved bruk av oksygen er risikoen lavere, målt i prosent, men heller ikke Gangdal er fritatt for ansvar. I en situasjon der hovedpersonen ikke vurderer seg i stand til å håndtere media, bør journalisten i det minste opptre kritisk overfor kilder som målbærer denne typen kritikk.

Som nevnt har jeg selv mediebakgrunn. Jeg har selv opplevd hvordan journalistrollen har påvirket meg over tid, hvordan jeg ubevisst begynte å redusere mennesker til rollefigurer i en dramaturgi jeg selv hadde full kontroll over. Man får en makt, men skjønner ikke selv hvilken kraft man har mellom hendene. Samtidig blir man preget av deskens smittsomme verdensbilde: “Nyhetens interesse” er eneste gyldige måleparameter. Den instrumentelle kynismen kommer snikende, det er en yrkesskade, som heldigvis kan kureres ved en enkel leveregel:

Man skal opptre varsomt overfor mennesker som har det vanskelig.
God journalistikk bør også handle om å være et godt menneske.

Jeg reagerte sterkt på Dagbladets oppslag om Jarle Trå den 1. august, og skrev en epost til journalist Tore Gjerstad og med kopi til hans redaktør Lillian Vambheim. Brevvekslingen kan ha offentlig interesse, og jeg legger den derfor ut på bloggen min. OPPDATERT MED FLERE EPOSTER.

Bakgrunnen for saken er en lang reportasje i Magasinet, som pretenderer å fortelle “sannheten om Jarle Trå”, redningsaksjonen på Everest og stridens kjerne: “samfunnets ressursbruk” – 70 000 kroner i garantier fra UD (som det viste seg at det ikke var bruk for siden Trå selv tar denne regningen). Saken består av en dose tidligere kjent faktainformasjon, pluss angivelig “tilgang til UDs logg” (Er det Dagbladet eksklusivt som har fått tilgang til dette? Hvordan kan UD i så fall forsvare en slik offentlighetspolicy? Kan det tenkes at Dagbladets journalist her er utsatt for “ekslusivitetstrikset” og blir bruk av UD  i omdømmebyggende hensikt?). I tillegg har man ulike kilder, derav en ny, som i ulike grad “kommenterer” hendelsene og  underbygger reportasjens overtydelige konklusjoner: Å bestige høye fjell uten oksygen er moralsk forkastelig, UD gjorde alt rett,  Jarle Trå er en egoist. Reportasjen er bygget rundt et tynt aktualitetsferniss: Dawa Chhiri Sherpa, som i liten grad tar stilling til det moralske spørsmålet, er i Norge på jobb. I mangel på dømmende sitater fra ham, får Trå-kritikeren Jon Gangdal (som befant seg like langt fra dramaet som oss andre) boltre seg med “sannheter”. Reportasjen ble også hovedoppslag på Dagbladets forside, der det bombastisk konkluderes med at Trås redningsmenn truet UD (“trusselen” handlet om å  dele sin historie med pressen), at Trå “ikke registrerte seg i landet” (noe han gjorde, han unnlot bare å registrere reisen sin hos norsk UD) og at Trå satte andres liv i fare (noe han heller ikke gjorde, det var andre som bevisst og mot betaling tok risiko på hans vegne).  Alt uten at Trå, som er under medisinsk behandling og garantert er i en vanskelig livsfase, har følt seg klar for å komme med sin versjon av historien.

Jeg skrev først følgende epost:

Magasinet leverer vanligvis ettertenksom, sympatisk og balansert journalistikk. I utgaven den 1. august har Tore Gjerstads produsert en ni siders sak om redningen av Jarle Trå på Everest i mai. Reportasjen er et resirkulert oppsop av gamle sitater, oppsummering av det som allerede har fremkommet i media, ispedd spredte tilløp til reportasjedramaturgi. Klatreren Jon Gangdal får lov til å repetere sin omstridte “dom” over Trå, uten tilsvar fra andre klatrere. Som tidligere journalist får jeg vondt i magen. Saken mangler helt aktualitet, bortsett fra at man har fått tak i Dawa Chhiri Sherpa som en ny stemme i saken. Han er en interessant person i seg selv og kunne fint forsvart en egen reportasje. Men neida. Her skal det handle om Jarle Trå, en mann som i følge journalisten selv har bedt ettertrykkelig om ro fra media og er i en antatt svært krevende livsfase der han i disse dager må amputere både fingre og tær. Hvordan kan Magasinet prioritere en ni siders sak om Jarle Trå, når Jarle Trå ennå ikke ønsker å fortelle sin historie? Hvorfor ikke vente til hovedpersonen selv er klar til å prate om det som har hendt? Bildet av mangelfull empati i redaksjonen forsterkes av at forsideredigererne i hovedavisen vinkler saken i maksimal disfavør for Jarle Trå og hans redningsmenn, til dels langt ut over det de har dekning for i Gjerstads tekst. Jeg håper for journalistens del at han ikke har gått god for forsidetittelen “Sannheten om dramaet”. Saken forteller i beste fall sannheten om Dagbladet.

Anders Waage Nilsen
Skribent og konsulent

Noen timer senere fikke jeg et svar fra Tore Gjerstad. Det så slik ut:

Takk for tilbakemelding. Siden du ikke nevner hva du konkret reagerer på i saken – evnt feil eller etiske overtramp – går jeg ut i fra hovedpoenget ditt er at det er feil å undersøke og skrive om en sak sålenge hovedpersonen er taus i vår artikkel. Jeg har forståelse for at Trå er i en vanskelig situasjon. Men han har selv skrevet sin versjon på hjemmesida og sendt ut pressemelding. Han samarbeider også for tida om en dokumentar som skal sendes på NRK. Mener du det skal være slik at vi aldri kan skrive om en person med mindre han/hun selv vil bidra? Som det klart går fram i artikkelen skriver vi om dette fordi Trås handlinger ikke er private, men i høyeste grad angår samfunnet, både sherpaenes og vårt, med hensyn til livsfare og ressursbruk. Dette siste er det Trås nærmeste støttespillere som satte først på dagsorden. Og så har vi gått dem etter i sømmene.
Forøvrig, og her er jeg ganske inhabil, har jeg vanskelig for å se at reportasjen er “resirkulert oppsop”. I tillegg til Dawas historie, har vi UDs logg, opplysninger om mangel på forsikring og mangel på registrering i landet. Når det gjelder tilsvar fra andre klatrere, har vi snakket med Nyquist, Grønnerøe og Erichsrud som alle har kommet til orde. I tillegg har vi sitert sikkerhetsansvarlig i Klatreforbundet i faktasak. Og som vi skriver har Trå hatt rikelig anledning til å kommentere alle sider av denne saken. Når det gjelder forsida har vi dekning for den i saken.
Vennlig hilsen
Tore Gjerstad

Jeg besvarte Tore Gjerstads epost på denne måten:

Takk for svar. Jeg har selv vært journalist og mistet perspektiver av syne i jakten på en god sak. Jeg fatter fortsatt ikke hvordan en sånn sak kan smette forbi alle kontrollspørsmål og komme på trykk uten at Trå har fått tilsvar.

Mangel på selvransakelse i denne sammenheng er bare et fremskredet tegn på pressens selvbekreftende indre logikk. Psykologene kaller det kognitiv dissonans. Vi trykket det, ergo må vi finne opp en argumentasjon som legitimerer det. Eventuelt bare en arrogant konklusjon: “Dette hadde vi dekning for”.  Som journalist har du et ansvar, ikke bare for “samfunnet”, men også for de menneskene du plasserer i din journalistiske dramaturgi. Din makt som journalist er nærmest ubegrenset. Ved andre kildevalg kunne du havnet på eksakt motsatt konklusjon. Om Jarle Trå hadde lyktes hadde han fått portrettintervjuet i Magasinet, ikke den kritiske reportasjen. Han hadde fylt nasjonens umettelige behov for nye helter! Men Trå feilet. Nå er han blitt en syndebukk. Et slags “symbol” på det du kaller “ressursbruk” – til tross for at han selv har dekket alle kostnader i forbindelse med redningsaksjonen.

Det er mye jeg reagerer på i teksten din.

Du er opptatt av “livsfare”, og bruker Jon Gangdal som ekstern “ekspertkommentator”, selv om andre eksterne aktører, deriblant Stein P. Aasheim har havnet på helt andre konklusjoner og tatt Trå i forsvar. Hva vet Gangdal om Trås motiver? Hvorfor problematiserer dere ikke det faktum at Gangdal er blant de få norske klatrerne som har hatt dødsfall på egne ekspedisjoner (det rammet dog ikke ham selv, men en lokal sherpa). Skulle denne saken unngått å få bismaken av en rettet kampanje mot enkeltmennesket Trå, burde Gangdals retorikk bli vendt mot Gangdal selv. Han har også betalt for at at “andres liv blir satt i fare”, for å oppnå egne, egoistiske mål som objektivt sett er farlige. I motsetning til Gangdal tok ikke Trå med seg sherpaer opp i farlig terreng. Det var aldri en del av planen å bli reddet. Men Gangdal er jo en helt, ikke sant? Han kom jo til toppen med fingre og tær i behold. Han snublet aldri, og hadde marginene på sin side i møtet med objektive farer som alle himalayaklatrere utsetter seg selv for.

At du ikke engang har en dårlig følelse for forsiden overrasker meg.

Har du sjekket hvor vanlig det er å registrere seg ved UDs utekontorer ved ekspedisjoner (jeg har selv klatret i utlandet og har aldri gjort dette..)? Og har du belegg for å skrive “registrerte seg ikke i landet” på forsiden når Trå har gjort det formelle riktig i forhold til landets egne myndigheter? Kan du gå god for en konstatering av “trusler” når dette er en påstand fra UD som tilbakevises av Trås redningsmenn? Påstander skal ha sitatstrek, ikke bulletpoints. Du sier han har “rikelig med anledning til å kommentere saken”. Vet du det? Eller kan det tenkes at Trå er i en medisinsk og psykisk tilstand som gjør at han ikke ser seg i stand til å forvalte sine egne interesser? Burde denne uvissheten medvirket til at man utsatte publiseringen? Eller var det et “skup” å få Dawa Chhiri Sherpa i tale? Nyquist, Grønnerøe og Erichsrud er alle parter i saken, og utsettes for kritikk. De kan ikke regnes som en verdig motvekt til Gangdal, som på grunn av journalistens ærbødighet ikke har noe å forsvare i teksten.

Jeg tror man har rushet denne saken for å komme andre medier i forkjøpet med Sherpa som kilde, ikke fordi dette hadde kritisk samfunnsinteresse. Man vant kanskje noen eksemplarer i løssalg.
Taperen er Trå.

Anders

Dagen etter fikk jeg følgende svar fra Tore Gjerstad:

Du starter igjen med å slå fast noe som ikke stemmer: Trå har fått mulighet til tilsvar, men har valgt å la være. Derfor baserer vi oss på det han skriver på hjemmesida og pressemeldinga. Det er altså ikke slik at Trå er en hjelpeløs mann som ikke er i stand til å forklare seg. Vi har formidlet konkrete spørsmål til ham, og i tillegg gitt ham mulighet til å lese gjennom hele saken.
Det er ikke mangel på selvransakelse, som du hevder, å argumentere for våre valg. Det mediekritikere ikke kan vite er hvor lang tid, hvor mange ledd og hvor mange personer som har lest, kritisert og forandret saken før den kommer på trykk. Trå-saken er ikke et unntak i så måte. Når vi så får kritikk, bør vi svare. Å la være er det mest arrogante.
La meg derfor ta noen av påstandene dine.
1. Du skriver at “ved andre kildevalg kunne du havnet på eksakt motsatt konklusjon”. Det har du helt rett i. Derfor husker du kanskje hvordan sakene var under dramaet i slutten av mai. Selvsagt kunne enhver laget en sak med “eksakt motsatt konklusjon” hvis man hadde unnlatt å skrive Dawas historie og ikke publisert deler av UDs logg og i tillegg holdt opplysningene om mangel på forsikring og registrering skjult for leserne. Vi har lagt fram denne historien etter beste evne, vist til Trås støttespillere og hans egen versjon, og så får folk gjøre seg opp en mening. Jeg skjønner at mange, særlig de som kjenner Trås pågangsmot og erfaring, reagerer på denne historien. Men de kritiske sidene ved hans ekspedisjon må også komme fram.
2. Du er opptatt av Gangdals forhistorie. Den er jeg godt kjent med. Nettopp derfor er han en god kilde. Vi kaller ikke Gangdal en helt, og det er ikke han som er hovedpersonen i saken.
3. Jeg har ikke tall på hvor vanlig det er å registrere seg ved UDs ambassader. Men den anbefalte praksisen er i hvert fall godt nok kjent til at Trås kolleger Nyquist og Erichsrud hadde gjort det.
4. “Trusselen” ligger klart i den nedtegna uttalelsen fra Erichsrud om at vi går til media hvis ikke dere gjør noe.

Jeg besvarte Gjerstad umiddelbart, med denne eposten.

Jeg konstaterer at evnen til selvkritikk sitter dypt i Dagbladet om dagen.

Det virker som om du vet svært mye om Jarle Trås livssituasjon inkludert hans medisinske situasjon, til tross for at du ikke har vært i kontakt med ham. Du skriver at han har “valgt å la være” å gi sitt tilsvar. Kan det tenkes at han ikke var i stand til å gi sitt tilsvar? Hva vet du om hvor “hjelpeløs” Trå er? På nettsiden hans skriver han følgende: “Eg ønsker ikkje å snakke med noko media no, og håpar å bli respektert for det. Dette gjeld også min familie.” Du velger å tolke Vær Varsom-plakatens regel om tilsvarsrett til din egen og Dagbladets fordel. Dette mener jeg er presse-etisk sterkt diskutabelt, ikke minst i lys av den massive prioriteringen saken fikk i Dagbladet.

Jo flere som har lest saken i Dagblad-redaksjonen uten å sette foten ned, jo mer sier det om Dagbladets redaksjon. I denne saken har det totale medietrykke vært enormt, uten at hovedpersonen selv har fått anledning til å gi sin versjon av historien.

Når det gjelder Dawa, så sier han kun at han selv, via sitt selskap, ikke kunne tatt ansvar for en bestigning uten oksygen. Han roser Trå for hans fysikk og utholdenhet, og er langt fra å fordømme Trås klatrestil slik Gangdal gjør. Men i den konteksten du konstruere leses Dawas sitater inn i en dramaturgi som peker i Trås disfavør. Du har sikkert satt deg inn i at rent klatre-etisk vil mange, herunder Jarle Trå selv, mene at en bestigning i lett alpin stil uten oksygen er den edleste form for klatring. Mange vil også hevde at den er mest moralsk, fordi man kun setter seg selv i fare. I motsetning til Gangdal, som også drar med seg sherpaer opp i høyden for å realisere sine egoistiske motiver.

Du mener det er av stor betydning at Trå ikke var forsikret. Har du sjekket om det i det hele tatt finnes forsikringsselskap som er villig til å forsikre en 02-fri bestigning av Everest? Hvem er dette viktig for? Har det stor samfunnsmessig betydning? For hva er det egentlig som har stor samfunnsmessig betydning i denne saken? Disputten om 70 000 kroner?

Når det gjelder Gangdal kaller du ham ikke en helt, men du oppfører deg journalistisk som om han var det. Du forteller hvor mye ansvar han tok for sherpaens familie og landsby. Faktum er at Gangdals klatredrømmer har forårsaket en annen manns død. Bør han da få lov til å uttale seg så kritisk uten å få et eneste kritisk spørsmål tilbake, knyttet til egen klatrekarriere?

Tidspunktet for publisering er det kritiske her. Hvilken samfunnsmessig viktighet har “avsløringene” dine? Hvor viktig var det at Trå registrerte seg? UD visste fra første kontakt hvor Trå var, hvem hans nærmeste var og hvilken situasjon som utspant seg på fjellet.

Forsiden fremstår fortsatt som et overtramp. Som reportasjejournalist antar fortsatt at du innerst inne må ha fått en dårlig følelse når du så den negativt nyhetsvinklede forsiden som rammer en mann i en vanskelig livssituasjon. Men du har vel for mye Dagblad-lojalitet til å kunne være ærlig om slike følelser, som jeg vet er vanlig i journalistkretser.

En “trussel” er et sterkt ladet ord, som er juridisk definert og anvendes i strafferett. Bakteppet var en kritisk situasjon på fjellet. Erichsrud og co fortalte UD at de vurderte å fortelle sin historie til media, altså å offentliggjøre den pågående forhandlingen, gjøre den mer transparent. Dersom UD oppfattet dette som en trussel, betyr det at UD følte seg truet av offentlighetens lys. Er det virkelig riktig av en mediebedrift som Dagbladet å gå UDs ærend i dette tilfellet?

Jeg blir ikke overbevist av dine svar. Det er åpenbart at du pressefaglig er på tynn is. Bloggen min har vekket stor interesse, ikke minst i mediekretser. En tidligere redaktør fra en større norsk avis sendte meg en mail. Av hensyn til åpenheten bør du også få lese den.

“Takk for tilsendt bloggutdrag. Dette er helt typisk. Dette må være brudd på Vær Varsom Plakaten. Et voldsomt personangrep, mens den angrepne part ligger til medisinsk behandling og ikke får anledning til å forsvare seg. Her eksisterer ikke noe tidspress og rettferdiggjør offentliggjøring uten tilsvar. Ei heller er det en sak av stor samfunnsmessig betydning. Den rommer ingen viktige avsløringer. Maktmisbruk fra journalistens side. Og han lever opp til standens rykte – evnen til selvkritikk og refleksjon rundt eget arbeid er lik null. Deprimerende.”
MVH
Anders Waage Nilsen

Jeg har mottatt en avsluttende epost fra Tore Gjerstad.

I fare for at du får bekreftet din oppfatning av arrogante journalister: Det er fint du er engasjert, men nå er det tredje gang du gjentar påstanden om at “hovedpersonen ikke har fått anledning til å gi sin versjon av historien”. I tillegg til intervjuene i sykesenga i Katmandu, versjonen på hjemmesida og pressemelding, fikk han altså tilsendt konkrete spørsmål fra Magasinet og fikk via Nyquist beskjed om at han kunne få lese hele saken og selv bedømme om og evnt hva han ville kommentere.

Jeg har ingen forutsetning for å gå inn i en diskusjon om hva som er den “edleste form for klatring”. Jeg må bare konstatere at saken vår dokumenterer at å klatre som Trå ikke “kun setter seg selv i fare”. Fem sherpaer risikerte livet for ham. To ambassader og UD hjemme brukte store ressurser på aksjonen. Jeg skjønner rett og slett ikke hvordan du kan hevde at konsekvensene av Trås ekspedisjon ikke har samfunnsmessig betydning etter å ha lest saken. Jeg beklager å ikke kunne ta denne denne diskusjonen videre nå. Jeg er for tida på ferie og er tilbake på jobb mandag 24. august.

En utfordring til partiet Venstre: Bli blokkuavhengig, svelg noen allmennpolitiske kameler og gjør dere til garantist for en grønn regjering!Jeg er slett ingen politisk analytiker. Men jeg har likevel gjort meg noen tanker om valget som kommer, særlig med tanke på partiet Venstre.

I tråd med tradisjonelle tradisjonelle skillelinjer består norsk politikk i to blokker, skilt av ulik holdning til næringspolitikken og organiseringen av fellesoppgaver i samfunnet. Den borgerlig side har et felles fokus på økt ”valgfrihet” og næringslivets innovasjons- og effektiviseringspotensiale. Den sosialistisk side som vektlegger betydninen av et samfunn med høy redistribusjon av verdier og sterkt innslag av offentlig tjenesteproduksjon. Samtidig er det en rekke andre skillelinjer på kryss og tvers av den sosioøkonomiske – knyttet til andre politikkområder – kulturpolitikk, innvandringspolitikk, samfunnssikkerhet og ikke minst miljøvern.

Spørsmålet er, hvor viktig er den interne samfunnsorganiseringen de neste fire årene? Og hvor mye fuckup kan en regjeringskonstellasjon klare å skape i vårt administrasjonssamfunn? Sammenliknet med de fleste andre vestlige demokratier, er norske partier relativt homogen. Vi er alle tilhengere av en offentlig sektor som skal drive visse former for tjenesteyting. Vi vil ha en privat sektor som omfatter vareproduksjon, handels og tjenester, og der staten både sikrer den frie handelens livsbetingelser og setter krav til virksomhetene knyttet til sosiale, miljømessige og juridiske forhold. Vi er tilhenger av et offentlig sikkerhetsnett. Diskusjonen går på maskevidden i dette sikkerhetsnettet, skatteprosenter og graden av offentlig intervensjon.  Mye av dette er, tross alt, relativt reversible samfunnsforandringer.

Foran valget 2009 må man spørre hvilke saker som er helt kritiske i et større, langsiktig perspektiv. Hvilke allmennpolitiske saker kan man ofre, og hvilke saker er absolutte?

Vi lever i ekstraordinært dramatiske tider. Det blir stadig tydeligere hvordan nasjonal politikk griper inn i globale livsbetingelser, og alarmene uler. Valget 2009 handler ikke om kollektivisme vs. individualisme i tradisjonell, økonomisk forstand. Det handler om i hvilken grad man ser (og tar) det ansvaret som påhviler norske stemmeberettigete individer av arten Homo Sapiens i forhold til den økologien vi inngår som en del av. Det handler om starte på reisen fra et energisløsende oljesamfunn, til en bærekraftig samfunn etter en modell vi ennå ikke kjenner. Å styre blindt etter forbruksvekst er i denne sammenheng å gå i feil retning.  Vi må utvikle våre politiske modeller. Vi må bake inn en ”handlingsregel” knyttet til det ressursuttaket vår generasjon står for, for å unngå å stjele enda mer av lagerbeholdningen til fremtidens generasjoner. Å erkjenne dette politisk er radikalt, men nødvendig.

Jeg har et håp for dette valget. At noen tør å snakke om det vi må ofre for å bli et bærekraftig samfunn. At noen tør å skape et språk som synliggjør det politiske temaet som utgjør den tyngste moralske børen på skuldrene til politikerne våre i 2009: Forholdet mellom nordmenn, og den globale økologiske konteksten vi inngår i.  Og at noen tør å sette makt bak kravet når regjeringskabalen skal gjøres opp.

Det kommende Storting vil kjempe flere slag i den store kampen. Hvilken ”offervilje”  er man villig til å utvise i forhold til oljeutvinningstempoet?  Hvor massivt og radikalt vil man satse på teknologiutvikling og infrastruktur som skaper et samfunn for fremtiden. Hvor tungt vil man investere, både politiske og finansielt, i tiltak for å sikre en bærekraftig utvikling globalt? I hilken grad tar man på alvor de enorme forpliktelser som påhviler oss som forvalter av store havområder, og sikre en langt mer progressiv vernefilosofi når det gjelder marint liv?  Jeg savner mer enn denne lovnaden. Jeg savner noen som er villig til å bruke hard maktutøvelse på dette saksfeltet.

Venstre hevder at slike saker står aller øverst på deres politiske agenda. Jeg har ingen erfaring med spillet om makt etter et valg, men ser fra utsiden at partiet er i en unik situasjon. De er en liberospiller, og markedsfører en ”tredje vei”, samtidig som de gjør seg selv til garantist for en frp-fri regjering. Vel og bra. Men slik jeg ser det, i lys av utfordringene vi står overfor, bør vesle Venstre måle sin suksess på et eneste område. Miljøpolitikk. Legge alle kurvene i en kurv, så og si. Det innebærer at man stiller noen absolutte krav til enhver regjering, og slik gjør seg til garantist for en grønn profil. Man må dermed fokusere mer på politikkens innhold enn på partikoalisjoner, frigjøre seg fra tradisjonelle næringspolitiske skillelinjer, og ofre noen kampsaker fra andre politikkområder. Glem historien, løft den grønne fanen! Gi støtte til den mest miljøprogressive regjeringskonstellasjonen, gjerne med helt tydelige krav (som olje-nei i Lofoten,  innføring av et program for marine nasjonalparker, økte bevilgninger til nye energiformer, radikal sykkelpolitikk, høyhastighetstog mv). Slik kan venstre dra begge regjeringsalternativer i grønn retning, inkludert en regjering med industri(bak)tunge Arbeiderpartiet i førersetet!

I et best-case scenario kan da Venstre komme på vippen, og drive knallharde forhandlinger på begge sider. Man vil enten havne i regjeringskonstellasjon med Høyre og kraftig modifisere deres bakstreberske oljepolitikk eller man vil kunne være en motvekt til Arbeiderpartiets aldeles uansvarlige allmisser til industribaserte fagforeninger. Det er godt mulig det er dette som er planen uansett. Men valgkampstrategisk tror jeg partiet vil tjene stort på å frasi seg plassen på den tradisjonelle blårøde aksen og forhåndslansere noen absolutte, grønne krav til regjeringsalternativene på begge sider.

Får jeg en ”grønn garanti”, får venstre min stemme. Da er jeg sikret at vi vinner de viktigste sakene de neste fire årene, og at Venstres makt ikke smøres tynt utover. Stemmen min teller, uansett hvem som vinner regjeringsmakten.