Som forhenværende journalist synes jeg det er snodig at norske medier virker svært lite interessert i pensjonsfondets investeringer.  Jeg og mange andre har argumentert for at pensjonsfondet bør redusere sin eksponering mot fossil energi. Dette er innlysende, både fordi mange av de energiprosjektene som realiseres ved hjelp av norske skattepenger gjør det stadig vanskeligere å nå togradersmålet, men også fordi å investere i dyr fossilenergi utgjør en gigantisk finansiell risiko.

I et scenario der oljefondet skal kvitte seg med fossilaksjer, er selskaper som driver med oljesand de første som bør ryke. Men hvor mye penger er det egentlig snakk om? Jeg brukte en liten time etter leggetid til litt gravejournalistikk. Jeg tok selskapene som var oppført på Oilsands Infomine og på Rainforest Action Network og matchet dem mot oljefondets beholdningsoversikt per 31. desember 2012. Slik ble resultatet:

Totalt har vi altså bidratt med 106.049.490.420 kroner til selskaper som driver med verdens minst effektive og mest klimaødeleggende energiproduksjon.

Det er selvsagt ikke hundre prosent nøyaktighet her, jeg kjenner ikke i hvor stor grad hvert enkelt selskap er involvert i oljesandvirksomhet. Det er godt mulig det er flere av pensjonsfondets selskaper som driver med oljesand. Det er i hvert fall svært mange flere olje- og gass-selskaper i porteføljen enn de som er listet her. Hvis man i tillegg ser på kullselskapene (listet under “basic materials” og kan være vanskelig å få oversikt over), er det sannsynlig at andelen av oljepengene våre som brukes til å styrke den fossile verdikjeden er astronomiske. Et sentralt spørsmål er selvsagt hvordan vi bruker vår eiermakt. Argumenterer vi mot eller for videre utvinning? Jeg aner ikke. Hvor får man vite sånt?

Jeg har punsjet disse tallene inn i et google spreadsheet. Hvis noen journalister, programmerere eller andre oppegående folk vil bidra til å utvide/utvikle graveoperasjonen (for eksempel ved å dissekere hele den svære pdf-en ved å bruke tjenester som f.eks. DocHive), send meg gmail-adressen på epost (anders ætt dreis dott no) så skal du få tilgang til regnearket.

Det er mulig jeg tar feil, men jeg har en teori: Indignasjonen over annerledeshet i Norge har vært relativt konstant gjennom historien, uansett hvor like eller ulike vi som befolker steinrøysa langt mot nord har vært. Du skal ikke ha mye kontakt med mangegenerasjonsbønder på Vestlandet før du hører beretninger om generelle, negative karaktertrekk ved slekten på gården borti veien. Mistro er en del av vår kulturarv.

Det er på en måte logisk. Om du ikke møter så mange på livets vei, er det å irritere seg over uvaner og irriterende trekk ved naboen, eller frykte utviklingstrekk i samfunnet man selv ikke kjenner på kroppen, en effektiv krysspeiling for å finne deg sjæl. Det er dessuten et påskudd for sosialisering:  Om man deler på fasiten er det lett å finne felles glede i egen fortreffelighet og tilhørende påpekning av andres feil og mangler.

Men når fortidens kortreiste forutsigbarhet blir til hypermodernitetens globale mylder, forsvinner individet av syne. Vi begynner å snakke om grupper. Vi slutter å snakke om konkrete, individuelle forskjeller, men om det tåkete begrepet kultur – i betydningen brede, antropologiske antagelser (som Hadia Tadjik presist påpekte).

Tybring-Gjedde hevder at norsk kultur er et sterkt lim, og ønsker – slik jeg forstår han – å fange en slags stedsånd eller tidsånd som har preget oss gjennom generasjonene, og verne den mot tilsmussing. Problemet er at dette eksperimentet, forsøket på å definere norskhet, også limer deg fast til et gitt punkt på tidsaksen. Kulturen er en bevegelse, ikke et tverrsnitt. Det er så man får vondt av Tybring-Gjeddes bestrebelser. Du verden, så dårlig integrert denne fyren er i tiden vi lever i! Blikket hans er rettet mot fortiden, tankegodset foreldet, ressonementet endimensjonalt. Som nordmann har jeg en helt annen verdensanskuelse enn ham, til tross for at vi deler kultur.

Og det er ikke rart: Det er mye som former oss. Individets identitet inngår i mange sirkler av fellesskap. Summen av alt dette sammensatte, men norske, inngår i tillegg i en stadig tettere dialog med mer eller mindre fremmede regionale og globale perspektiver.

Tybring-Gjeddes norskhet er både for stor og for liten. Den er for stor, fordi den bygger på myter og romantisering, og den er for liten fordi den er for snever og ekskluderende – selvsagt for ikke-etniske nordmenn, men også for etniske nordmenn som i økende grad har erfaringer fra andre kulturer, er påvirket av ulike globale strømninger eller kanskje bare velger en utradisjonell vei gjennom livet.

Spørsmålet bør ikke være hva som er det norske man må integreres til, men hvordan flere kan få delta i utforming av det nye norske:  Et bredere kulturelt fellesskap som ikke er statisk, men preget av aktive møter, og forhandlinger, med mennesker som er ulike oss selv. Dette er en utfordring, men heldigvis får vordende  borgere overbevisende brukeropplevelser. Norge, som samlende konsept, funker i all hovedsak bra. Fremover er utfordringen å gi flere et eierskap til konseptet. Slik tilfører vi en robusthet til en samfunnsmodell som fremover vil oppleve økende erosjon fra en kompleks og uforutsigbar virkelighet.

Vi lever i en tid preget av global mobilitet uten sidestykke og såpass sterke endringskrefter at det meste av det vi tok for gitt for noen tiår siden smuldrer under beina våre mens vi løper. “Everything solid will melt in to air”, sa Marx i 1848. Han prøvde å definere tidsånden i moderniteten, fremskrev utviklingen og endte opp med å ta til orde for revolusjon. I dag er det andre endringskrefter som gjelder, og de påvirker om mulig samfunnet både sterkere og raskere enn den gang. Så hva er det det nye limet?

Ikke revolusjon og omveltning.
Ikke høyere murer mot omverden.
Ikke inngjerding av et avgrenset “vi” og offentlig forpleining av en etnisk masterideologi.

I mine øyne bør det nye limet være en bred aksept av at mangfold ikke er en unntakstilstand, men et grunnleggende kjennetegn ved vår tid. Det bør være et samfunnsprosjekt som bidrar til at enkeltmennesker og grupper styrkes i sin evne til å møte hverandre med åpenhet. Det bør være en politisk omfavnelse og dyrking av hybridkulturer, fordi de er en en viktig ressurs, ikke minst i lys av et internasjonalisert og innovasjonsdrevet næringsliv. Vi verken bør eller kan bygge vår velstand på en kulturell avsondring fra viktige markeder.

Det å romantisere en fjern og trolig overvurdert fortid – enten mytologien stammer fra norsk fjordbygder eller pakistanske landsbyer – er det motsatte av å konstruere det kulturelle klimaet vi trenger i årene som ligger foran oss. Det er en bakstreverskhet som må møte motstand, enten den fremføres som moralske formaninger av religiøse mørkemenn eller som velformulert snusfornuft av intellektuelle gjerrigknarker fra Sunnmøre.

Nei, spørsmålet til Tybring-Gjedde er ikke viktig, slik Jon Hustad hevder. Spørsmålet er en avsporing, i en tid der offentligheten burde vært opptatt av helt andre, større, og langt mer konkrete, utfordringer.

Men, ja: finnes selvsagt mye i det norske samfunnet vi har grunn til å være stolte av.

Økonomisk likeverdighet, velferdsordningene og et tillitsbasert samfunn er blant komponentene i limet som holder Norge sammen. Men hva skjer med likeverdigheten om arbeidslivet ekskluderer mennesker med feil etnisitet? Hva skjer med troen på det offisielle Norge når barn født og oppvokst i Norge blir “returnert” til ingenting, eller i praksis brutalt får revet all trygghet ut av tilværelsen? Hva skjer med tillitten om vi møter mennesker med annen bakgrunn med mistro og mistenkelighet?

Tybring-Gjedde limer intet, bygger intet. Om han skal ha troverdighet som talsmann for denne fantastiske norskheten, har han en unik mulighet i kraft av sitt politiske tillitsverv:

Show it, don’t tell it.

I Ny Tids leder 13. desember tar Dag Herbjørnsrud et oppgjør med “grunnleggende problemer med den norske pressens selvdømmeordning og selvhøytidelighet”.  Han problematiserer blant annet Pressens Faglige Utvalg  (PFU), og spør om utvalget bør få inn medlemmer utenfra, etter dansk modell.

Herbjørnsrud er modig, og stiller viktige spørsmål til sine redaktørkollegaer. Etter at 22. juli-rapporten ble lansert skrev jeg bloggposten “Pressen må gå” – der jeg hevdet at pressen sviktet sitt samfunnsoppdrag i forkant av terrordåden. At ukulturen fikk blomstre under radaren sier noe om at den samlede vekten av norsk presse de siste årene ikke har veid tungt nok i samfunnets maktbalanse. Det eksponerer også svakheter ved ressursprioriteringer, nyhetskriterier, samspillet mediene imellom, arbeidsmetoder – og rekrutteringen av faglig sterke gravejournalister. Min private blogg fikk mer enn 100 000 visninger, og var en stor trafikkdriver på bt.no. Teksten traff en nerve hos lesere. Hva var responsen blant medielederne som ble utfordret?  Taushet.
Vi er alle enige om at systemet sviktet oss. På hvilke måter var pressen en del av systemfeilen? Spørsmålet har selvsagt blitt artikulert, men bransjen har ennå til gode å gi et svar på hva som sviktet.

Hovedproblemet med pressens selvjustis er i mine øyne ikke organiseringen av PFU, men at det (med noen få lysende unntak) kun er PFU som åpent diskuterer faglige dilemmaer. Norske journalister deltar i begrenset grad i ektefølt faglig selvgranskning. I hvert fall ikke i åpne fora. I den grad kritikk artikuleres, er svaret ofte blank avvisning.  “Det er ikke dagligdags for journalister å be om unnskyldning. Slikt faller oss ikke naturlig”, skrev Harald Stanghelle i sommer. Er dette virkelig en naturlov, eller  er det en ukultur? I mine øyne undergraver mangelen på ydmykhet i det lange løp profesjonens legitimitet og evne til nyorientering. Den til tider nådeløse nedslaktningen av kritske stemmer tar dessuten fort motet fra de alt for få som prøver seg.

Det er trist, for vi trenger mange utsiktspunkter: Den digitale medievirkelighetens faglige og etiske dilemmaer er både konkrete og systemiske, velkjente og helt nye. De knytter seg til holdninger i den enkelte journalist, valg i den enkelte redaksjon, og rolleforståelsen i et ekspanderende informasjonsunivers der teknologien stadig skaper nye naturlover. I dette ukjente medielandskapet bør vi alle, inkludert den publiserende leser, tvile oss frem og være åpen om det når vi feiler. Mediene fungerer i dag som forsterkeranlegg i en verden av sosial deling. Klikkrater er den nye medieøkonomiens taksameter. Linjen mellom overtramp og skup kan være vanskelig å få øye på. Det oppstår nye skjæringspunkter mellom butikken og etikken.

Et eksempel: Hvordan dementerer man noe i digitale kanaler? I papiravisens velmaktsdager hadde mange aviser egne seksjoner for faktafeil og beklagelser.  I dag kan et overtramp bli delt to tusen ganger på facebook på et øyeblikk. Hvilke prinsipielle implikasjoner har det for redaksjonelle vurderinger? Kan man kompensere med mer åpenhet rundt metode og redaksjonelle valg?

“Sosiale medier er ikke et ekkokammer. Det virkelige ekkokammeret er samspillet mellom sosiale medier og tradisjonelle medier”, skrev twitterjournalisten Andy Carvin for noen dager siden. Han er en av flere viktige stemmer i selvransakelsen som preger amerikanske medier i disse dager  – etter at Ryan Lanza, pårørende til Newton-skytingen, feilaktig ble identisert som drapsmann. Jack Shafer hos Reuters er blant dem som plasserer hendelsen inn i en bredere sammenheng. Konklusjonen? “De første rapportene er alltid feilaktige”.

Her i Norge var Dagbladet blant dem som replikerte den anonyme kildeopplysningen, og dermed forsterket følgefeilen.

“Hva tenker dere om publiseringen av feil drapsmann i skoleskytingen?”, spurte jeg redaksjonssjef Bjørn Bore på twitter nylig. Han svarte, knapt og umiddelbart: “Det ble raskt rettet opp”.

Så enkelt kan det alså tenkes.

Fra ståstedet til en som ikke har tilgang til lukkede debattmøter i redaktørforeningen opplever jeg Herbjørnsruds problembeskrivelse som riktig. Selv om jeg synes PFU stort sett leverer godt begrunnede avgjørelser, skaper økende kompleksitet behov for nye og friske perspektiver. Mitt råd å gi utvalget større faglig bredde – ikke minst mer kunnskap om forholdet mellom journalistikk og sosiale medier. Men kanskje viktigere er selve mandatet til PFU: I en tid der gråsonene utvides og endringstakten øker, trenger ikke bransjen bare et organ som svarer ja eller nei på anklager om pressetiske overtramp. Det trengs også en tydelig oppspiller av viktige dilemmaer som fortjenere en bredere diskusjon, også med leserne.

Som alle journalister vet: Åpne spørsmål gir som oftest de beste svarene.

Denne bloggposten er basert på innlegg som stod på trykk i Ny Tid 21. desember (med noen mindre justeringer). 

La oss begynne med ungdomspolitikken. Jeg har et dobbelt forhold til ungdomspolitikerne anno 2012. På den ene siden synes jeg de unge talentene er imponerende kunnskapsrike og veltalende. På den andre siden synes jeg det er litt creepy å høre en sekstenåring, uten førerkort, snakke overbevisende om veiprising og bensinavgifter. Det er nesten litt trist når en en tyveåring, i sin ungdoms vår, viser oppriktig engasjement i diskusjoner om pensjonsopptjening.

Det er som om de gjenforteller en historie som ikke er deres egen. De er for flinke, og det virker som om de har glemt den viktigste samfunnsrollen sin: Ungdomspolitikerne skal være samfunnets vrengpedal. De som får fart på sakene, og setter ting på spissen.

I en tid preget av behov for fundamental nytenkning, ikke minst i lys av klimakrisen, trenger vi ungdommeligheten, upolertheten og de skinnende idealene sine for å konfrontere etablerte sannheter, avsløre utdaterte løsninger og tom retorikk.

Ungdomspolitikerne skal avkle voksenpolitikere. Desverre ser vi oftere voksenpolitikere som avkler ungdomspolitikere.
Og da ikke i overført betydning.

Avsløringene om usunne seksuelle relasjoner (kjære internett-troll: nei, ikke bare i Ap) de siste årene forteller en tydelig historie om at en klam og usunn kultur for lenge har fått preget politikksfæren. Kanskje handler det om utbredt konfrontasjonsvegring. Kanskje sier det noe om et hierarki med uklare rekrutteringsmekanismer der enkeltpersoner har for mye makt. Eller kanskje er det rett og slett bare normalitetsforståelse på avveie. Fåglarne vet. Uansett forklaring: Disse historiene er uttrykk for en krise man skal ta på dypt alvor, ikke bare som enkelthendelser, men som uttrykk for noe mye, mye større: Et demokratiproblem. Jeg vegrer meg i dag for tanken om at min datter om noen år kanskje skal engasjere seg i et ungdomsparti og dermed med voksenpersoner som ikke er tillitten verdig. Men sviket til voksenpersoner i politikksfæren er bare ett av flere forhold som for lengst burde få alarmbjellene til å ringe:

• Forskningen viser at medlemstallene stuper. 29 prosent av medlemmene i de politiske partiene her til lands har forlatt organisasjonen siden 1980. Norske studier har vist at Høyre har mistet hele 80 prosent av medlemmene sine siden 1990. Også for Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti går nedover. De har halvparten så mange medlemmer i dag som for 20 år siden.
• Bare fem prosent av de norske velgerne er i dag medlem av et politisk parti. Langt færre engasjerer seg aktivt. Partiorganisasjonene har gått fra bredere mobilisering på grasrotplanet, til en snodig markedslogikk: En liten elitegruppe i partiene kjemper om prestisjefylte politiske stillinger. De selger politikken. Vi andre kjøper en pakke, (nå snakker jeg for meg selv) og vandrer mer og mer desorienterte i det politiske shoppingsenteret.

Et annet forhold er at mens valgperiodene og programprosessene er uendret, har samfunnet skrudd opp tempoet. Vi vet mindre om vår nære tidshorisont enn noensinne. Kurvene peker oppover, målt i endringstakt, enten vi snakker teknologiutvikling, helse eller ressursutfordringer:  Det er dermed lengre og lengre avstand mellom det programmet vi velger våre politikere inn på, og den virkeligheten de realisere politikken i. Gapet vokser, styringssignalet fra folket svekkes fortere enn tidligere.

Summen av alt dette er i mine øyne redusert medvirkningskraft og et svekket demokrati. Intet mindre. Hvis du har lest mine tidligere bloggposter vil du kanskje ha fått med deg at jeg ofte mener alt henger sammen med alt. At mye av det vi prøver å isolere og finne enkeltårsaker til, ofte er systemfeil. Systemfeil krever systemreparasjoner.

Byggesteinen i vårt demokratiske system er partiorganisasjonene.

Dermed er det naturlig at å spøre: Hva vil norske partiorganisasjoner egentlig være?  Vil de være brytematter for politiske kamphaner med stort ego og spisse albuer? Vil de fungere som smussfiltre som siler bort annerledestenkende? Vil de fungere som ensrettende skoler i forhåndsprogrammert argumentasjon? Eller har de andre ambisjoner på egne vegne?

La meg snakke for meg selv: Min egen politiske hjemløshet og aversjon mot å engasjere meg partipolitisk kan knyttes nettopp til disse egenskapene ved partipolitikken: Maktspillet, det til tider nådeløse forsvaret for etablert tankegods og det påfallende fraværet av tvisyn og usikkerhet gir meg rett og slett en dårlig følelse. Det frister ikke. Det blir for lukket, for klamt. Ja, jeg ser det hele utenfra. Det er mulig at virkeligheten ser annerledes ut innenfra. Men hvor er veien inn til programarbeidet og den løpende politiske prosessen for en som ikke er med i The Five Percent Community?

Jeg tror politikken er eksponert for mye av det samme endringene som også næringsliv, media og offentlig sektor er utsatt for: Den kompetente, deltakende forbrukeren/leseren/brukeren. Eller i partiorganisasjonens verden: Velgeren. Den som ikke bare nøyer seg med å kjøpe pakken, men som responderer, deltar og forventer å bli involvert.

Å klare omstillingen blir krevende, siden det vil innebære å rive de siloveggene som for mange i dag fungerer som et vern mot en komplisert virkelighet, og ressonanskasse for partimenighetens klappsalver.

Skal politikken vinne tilbake sin attraktivitet og anstendighet er det på tide med en kraftig revisjon av partiorganisasjonenes virksomhetsmodell. En slik revisjon bør være en ypperlig anledning til å be de unge kreftene i politikken legge snillismen til side, og lage veikartet for å gjenreise partiorganisasjonene som inkluderende arenaer for samfunnsentreprenørskap og nytenkning.  For å ta ut potensialet i det deltakerpotensialet som preger vår tid, er mitt råd er å ta utgangspunkt i tre enkle, vanskelige stikkord:

Åpenhet, åpenhet, åpenhet.

Paradoksalt nok, avslutningen tatt i betraktning: Jeg har stengt dette innlegget for kommentarer. Kommentarfeltet ble fullt av stygge karakteristikker av andre mennesker, fremført av anonyme debattanter. Denne bloggen er et fritidsprosjekt, og jeg har ikke tid til å redigere vekk slike kommentarer nå. Hvis du vil kommentere det, send meg heller en kommentar via twitter. 

Illustrasjon: Statnett

Vi lever i en fossilboble, konstaterer rapporten Unburnable Carbon. Fossile energiselskaper bygger sine forventninger på varig vekst, mens kunnskapen vi nå har om klimaendringene tilsier at to tredjedeler av kjente fossile reserver må bli liggende under bakken. Hva betyr dette for Vestlandet?

Norsk klimadebatt er dominert av elefanten i handlingsrommet: Uviljen mot å koble energipolitikken med klimapolitikken. Offisiell norsk energipolitikk handler om å øke fossilproduksjonen. Offisiell norsk klimapolitikk handler om å redusere fossilkonsumet. Regnestykket går ikke opp. Stoltenberg tviholder på sine behagelige løgner.  Om vi lykkes å nå togradersmålet kan det bety at næringslivet i vest går på en kjempesmell. Vi har en historie for å være både fremsynte og mulighetsorienterte, her i vest. Vi har en unik historisk mulighet for å bidra til en myk landing og samtidig være en veiviser for verden, i en og samme operasjon. På samme måte som Norge ikke kan vente på verden, kan ikke Vestlandet vente på Norge. Derfor spør jeg: Hva er offisiell vestlandspolitikk?

Verden trenger noen som går foran, og viser handlekraft – også på regionalt nivå. Mange steder i verden planlegges i disse dager store endringer, tilpasninger som koster, men som legger grunnlaget  for framtidig vekst. Tyskland har lagt dette til grunn for sin “Energiewende“: En grønnere økonomi tvinger seg fram, og overgangen kan bli like dramatisk og mulighetsskapende som den industrielle revolusjon – og gå langt raskere. I Norge står vi overfor et dilemma. Hva er plan A for Sogn og Fjordane, spør Alfred Bjørlo i dag: Olje eller fornybar? Spørsmålet bør også stilles i de andre vestlandsfylkene. Problemstillingen inviterer til flere oppfølgingsspørsmål: Hvordan kan regional næringsutvikling understøtte et klimavennlig Europa? Hvilke sektorsatsninger og infrastruktursatsninger kan forløse nye muligheter?

To sektorer skiller seg ut: Fornybar energiproduksjon og grønn IT. Energiproduksjon fordi vi er fantastisk utrustet med vind, vann og bioråstoff. Grønn IT fordi vi har kortreist strøm, gode lagringsfasiliteter og unike muligheter for energieffektiv kjøling. De to industriene har to ting til felles: Råvarene som produseres fraktes ikke på tankskip, men i kabler. Det gjør at en markedsregion skiller seg ut som særlig interessant: Storbritannia. Det er på tide å revitalisere gamle handelstradisjoner.

For å ta grønn IT først: Datasentre representerer  en av verdens raskest voksende industrier. Den spiste i 2011 31 gigawatt av verdens energiproduksjon (1 gigawatt tilsvarer strøm til 750 000 husstander), hvorav stor andel kullkraft – og økningen i energikonsum er forventet å øke med hele 19% i løpet av 2012. Nesten all datatrafikk fra Vestlandet går i dag over fjellet til Oslo, og videre til internasjonale knutepunkter. Målt i datatrafikk er Internett-Norge ekstremt sentralisert. Det finnes allerede en fiberoptisk kabel over Nordsjøen, som (så langt) begrenset grad har vært koblet aktivt inn i innholds-økosystemet på Vestlandet. Med etableringen av Lefdal gruver løftes denne forbindelsen for første gang frem som et salgsargument overfor britisk næringsliv, som er en tungvekter innenfor IT. Med drahjelp kan Vestlandet bli et digitalt veikryss på det internasjonale internett-kartet. Om næringsaktørene får gehør for sine visjoner, kan vi skape et nytt industrieventyr basert på grønn energi, som raskt kan bidra med en betydelig klimagevinst. Men det vil aldri skje uten tyngre politisk drahjelp.

Fornybar strøm er et annen sektorsatsning skreddersydd for Vestlandet. Ja, elektrifisering av sokkelen har en betydelig klimagevinst. Men diskusjonen må ikke stoppe ved hvordan vi skal redusere de knappe 2 prosentene av oljen som blir brent av i produksjonen. Hovedproblemet, for klimaet, er hvordan vi skal kompensere for verdens umettelige behov for de resterende 98 prosentene.

Statnett har etablert intensjonavtaler om å bygge verdens lengste strømkabel over Nordsjøen – med en kapasitet på 1 400 MW. Spennende. Men skal vi stoppe der? Sintef laget i 2010 en rapport om offshore vind og elektrifisering i den nordlige delen av nordsjøbassenget. Om det skal bli mulig å tenke seg et fornybart Nord-Europa må vi tenke understøttende infrastruktur både for landbasert og offshore kraftproduksjon – og smart strømutveksling på tvers av nordsjøbassenget. Overføringskabler i den nordlige Nordsjøen kan i følge SINTEF være et viktig bidrag til å utjevne vindkraftvariasjoner mellom nordlige og sørlige deler av Nordsjøen, og legge grunnlaget for grønn krafteksport til et karbonintensivt energimarked. En slik kabel vil også kunne balansere strømnettet ved storskala offshore vindutbygging i Storbritannia, Danmark og Nederland.

Jeg er ikke ingeniør, men klarer likevel å se at vi fremover trenger å se ting i en større sammenheng. Næringslivet på Vestlandet er ekstremt eksponert mot fossil industri. Business as usual blir en stadig mer risikabel strategi. Vi må ut av vante spor. Det krever modige og visjonære politikere. Alle klimascenarioer tyder på at det er  tide å raskt starte arbeidet med å bygge nye industrielle bærebjelker for Vestlandet. En tung satsning på å konvertere vind og regn til arbeidsplasser og resultater på bunnlinjen krever også en mer koordinert utbyggingsstrategi for å verne viktige deler av vassdrags- og fjordlandskapet. Det er på tide at regionens politikere legger kunnskapsgrunnlaget for en tydelig regional visjon. Linjene mot vest representerer et stort, utappet potensiale.

Vi har stolte tradisjoner for samarbeid rundt infrastruktur i vest. Nå må vi ta tak i de lange linjene.

Både i konkret og overført betydning.

Samfunnet må betale dyrt for naturmangfoldet, skriver Dagbladet i dag. Saken handler om at naturen noen ganger kommer i konflikt med byggeprosjekter. Nyhetspoenget, i den grad det finnes et nyhetspoeng, er – hold på hatten! - at det koster penger å tilrettelegge for at dyr og planter ikke skal få ødelagt viktige leveområder. De håndplukkede politikerne som er intervjuet mener selvsagt at dette er dyrt sløseri. Det finnes andre og bedre ting å bruke penger på. I tilnærming er saken identisk med et oppslag for noen uker siden der det ble trukket fram at fisken tobis ville koste Statoil fem millioner om dagen. At sakens kjerne er at Statoils oljeboring truer gyteområdet til en viktig art i det marine økosystemet, var det ingen som fikk med seg.

Noe av det viktigste jeg lærte av eldre og klokere journalister som ung medarbeider i Bergens Tidende på begynnelsen av 2000-tallet var dette: God journalistikk handler om å lete etter den store himmelen over de små sakene. Det handler om å stille spørsmål ved maktstrukturer og og utfordre grunnfortellinger. Det betyr også at man som journalist må tørre å utfordre egne oppfatninger om hvordan verden er skrudd sammen.

Hva er den store himmelen over en frosketunnel til 70 000 kroner ved Solasplitten i Stavanger, eller byggestopp i Jevnaker på grunn av den sjeldne planten Dragehode?

En del av bildet er at Norge, som ofte opptrer som miljøets varme forkjemper på internasjonale arener, har tatt på seg tunge internasjonale forpliktelser – blan annet gjennom Konvensjonen for biologisk mangfold, og Bernkonvensjonen. En annen del av bildet er at utviklingen, trass i de gode intensjonene, går i feil retning. Vi er vitne til en dramatisk reduksjon av artsmangfoldet i alle verdenshjørner. En myriade av lokale utbyggingsprosjekter verden over, spiser daglig små jafs av ulike naturtyper.

De norske artene som er under press finnes på den nasjonale rødlisten. Blant de artsgruppene som er mest truet, og som vi i Norge har et særlig stort ansvar for å ta vare på, er ulike typer sopp, moser og insekter. Jeg gjentar: Sopp, moser, insekter. Om vi skal ta våre forpliktelser på alvor, må vi altså ta hensyn til arter, som (tilsynelatende) er helt uten direkte nyttefunksjon i menneskeverden.

Som leser opplever jeg at journalister (eller desken, som jeg tidligere har skrevet om) svært ofte tar utbyggerens perspektiv i konflikten mellom utbyggingsiver og forpliktelser overfor ulike naturtyper. De speilvender nesten konsekvent historien: Naturarven er en trussel mot vekst og fremskritt. Det er alltid ramsløkfluen som ødelegger for byggeprosjektet, og ikke byggeprosjektet som ødelegger for ramsløkfluen. Dårlige rutiner for konsekvensutredning og dårlige prosjekter er aldri et tema. I valget av titler og tilnærming vinkles sakene som om de handler byråkratenes makt, sløsing med skattekroner og statlig overformynderi. VG pleide å markere slike saker med en “Heia Norge!”-vignett.

Molbolandet, liksom.

Vel, noen ganger er det faktisk grunn til å heie på Norge. Vi tar i økende grad våre internasjonale forpliktelser på alvor. Prosjekter stoppes faktisk på grunn av brudd på naturmangfoldloven. Det er bra. Systemet fungerer. Men i dekningen av slike saker, er det ikke utbyggeren eller prosjektet som får kjørt seg, det er systemene vi har etablert for å bremse hodeløsheten. Hvorfor stilles det spørsmål ved premisset i saker som har med natur å gjøre, og ikke på andre samfunnsområder?

Det er ingen medier som skriver kritisk om hvor mye det koster å å bygge trygge skoleveier til ungene våre. Aldri ser vi oppslag om hvor mye sikkerhetstiltak i arbeidslivet koster industrien. Med naturmangfold er det annerledes. Der skal vi hele tiden spole tilbake til start. Det tas omkamp på omkamp om selve prinsippet. Det som burde vært en del av kjerneoppgaven for regulerende og prosjekterende myndigheter, aktiveres alltid som en kostnad.

Å stille spørsmål ved våre forpliktelser når det gjelder biologisk mangfold, er det motsatte av kritisk journalistikk.  I møte med massiv nedbygging er det naturen som er den svake part. Hvorfor fremstilles likevel alltid utbyggeren, eller “samfunnet” som et “offer” for andre arters livsbetingelser? En del av forklaringen kan selvsagt være at journalister er rammet av den samme fremmedgjøringen overfor naturen som folk flest. En annen del av forklaringen er kunnskapsløshet og middelmådig håndtverk. Norske medier dekker de små slagene, men har ikke oppdaget hva krigen handler om.

Om det er noe forskningen har lært oss de siste tiårene, er det at vi mennesker i økende grad påvirker både natur og klima – på måter som kan få konsekvenser for livsbetingelsene til fremtidige generasjoner. Nedgangen i bie-bestanden som preget nyhetsbildet for noen år siden, aktualiserte problemstillingen, men kun fordi akkurat denne arten gjør et viktig arbeid  - pollinering – svært nær oss i næringskjeden. Hva med de endringene som skjer utenfor vår radar? Det er en myte at økosystemer er tilpasningsdyktig, selvstabiliserende og søker tilstander av likevekt. Tvert i mot, naturen – også i lokal skala – er sårbar for selv små endringer, og kan vippe over i helt nye tilstander om balansen mellom arter forskyves.

Vår tids hypermodernitet representerer en ekstrem stressfaktor overfor en natur  menneskeheten (enten vi vil eller ikke) er innvevd i, og – at the end of the day – helt avhengig av. Politikkens manglende evne til å håndtere klimautfordringen viser at den fortsatt ikke tar på alvor kunnskapen vi i dag har om naturens sensitivitet overfor menneskelig påvirkning. Det er ingen tvil om at det i årene fremover tvinger seg frem en grunnleggende omstilling i retning et grønnere samfunn, og en endring i synet på menneskets forhold til sine omgivelser. Journalistikken vil forhåpentligvis spille en viktig rolle i denne snuoperasjonen.

Men foreløpig er alt for mange journalister en del av problemet, ikke løsningen. Desverre.

Spol noen år tilbake, zoom litt ut. Da er det lett å se at det er skjedd noe oppsiktsvekkende de siste årene. Den politiske prosessen er blitt mere gjennomsiktig, i hvert fall for de av oss som bruker twitter. De nye personlige ytrings- og dialogverktøyene har kortet inn avstanden mellom den politiske eliten og politisk interesserte borgere. Enkelte politikere bruker denne kanalen aktivt i sin gjerning. En av de beste i klassen her i Bergen er Filip Rygg – byråd for byutvikling, klima og miljø. Han er mann jeg kan være politisk uenig med i ganske mye, men som har en god egenskap: Han lytter. Takket være ham har jeg, i kraft av min rolle som en helt vanlig borger, fått gleden av å få plante en idé – som Bergen Kommune nå har begynt å realisere. Dette skjedde:

Jeg deltok på et møte om klimastatus for kommunen, og sendte ut en melding på twitter om at jeg syntes “idefattigdommen, visjonsløsheten og mangelen på smart helhetstenkning var påfallende“.

Filip Rygg observerte dialogen, og svarte slik:

Han møtte kritikk med nysgjerrighet. Stjerne i boken. Vi møttes for en kaffe.

Jeg fortalte ham om de ambisiøse målene  - og prosessene som ledet fram til dem – knyttet til klima i Portland, Oregon. Dette er en type deltakende byutvikling jeg har fulgt med en viss interesse fordi jeg både jobber med og brenner for samfunnsutvikling, og fordi jeg er opptatt av klimautfordringen.

Mitt budskap til Filip Rygg var følgende: Lokalpolitikken har en viktig oppgave. De strukturene bypolitikere i Bergen har beslutningsmyndighet over (arealplaner, veier, avfallshåndtering og skoleverk etc) er blant våre viktigste verktøy – om man vil gjøre noe som monner med tanke på klimautfordringene. Dette er lokal globalpolitikk, og som krever noe annet enn teknokratisk planlegging i kjente spor. Det krever engasjement og kollektiv endringsvilje blant en lang rekke interessenter. Og jeg utfordret ham på å ta i bruk en kombinasjon av digitale verktøy og dialogprosesser for å gjøre Bergen til norges mest ambisiøse klimakommune.

Filip Rygg tok poenget. Han bragte initiativet videre, forankret det i kommunen og viste handlekraft. Denne uken sendte Filip Rygg ut denne tweeten:

Dette er selvsagt fantastisk. En seier, ikke fordi jeg har demonstrert mot noe, men fordi jeg har pekt på noe som inspirerer. Det føles godt å få gjennomslag (ikke minst når andre gjør jobben), og nettressursen klimahandling.no er en veldig god start på en spennende prosess. Men samtidig tenker jeg at denne historien illustrerer noe viktig.

Jeg er en relativt vanlig samfunnsborgere. Som borgere er de fleste av oss (i ulik grad) engasjert innenfor ulike temaer, og vi har ulike kompetanseområder. Vi følger ulike informasjonskanaler, og vi får ulike impulser utenfra, som vi (også dette i varierende grad) omsetter til ideer for vårt eget lokalsamfunn.

Problemet til Filip Rygg er følgende: Hvis han skulle drukket kaffe for å kartlegge alle de gode ideene og innspillene borgerne i Bergen brant inne med, ville han både fått magesår, blitt bekymringsfullt høy på koffein, oversteget representasjonsbudsjettet sitt – og fått lite tid til å gjennomføre noe som helst i praksis. Så hva er alternativet?

Den eneste bakdøren som sikrer politiske behandling av initiativ som kommer utenom partipolitiske og administrative prosesser er såkalte innbyggerinitiativ - som krever at 300 personer eller 2 prosent av kommunens befolkning signerer på et innspill, som da kan kreve politisk realitetsbehandling. Rokkansenteret analyserte ordningen i 2010, og konkluderte med at det var en “forholdsvis marginal deltagelsesform” – kun 25 prosent av kommunen har fått fremmet slike saker, og under 2 prosent av befolkningen har deltatt i gjennom underskriftslister. Med andre ord er ikke dette tilstrekkelig som verktøy for å fange opp perspektiver utenfra.

Behovet for entreprenørskap og innovasjon begrenser seg ikke til næringslivet. Vi lever i en tid der pådrivet for endring, ikke minst på samfunnsnivå, akselererer. Valgperioden på fire år blir stadig lengre, målt i hvor mye premissene for politikken endrer seg. Men lite har forandret seg på det strukturelle planet. Vi holder oss fortsatt med politikk-as-usual. Grunnfortellingene og de ideene som settes i spill defineres fortsatt i stor grad innad i partisiloer og revirbevisste etater i kommuneadministrasjonen.

For å bygge bro mellom den fremvoksende deltakerkulturen og en lukket forvaltningskultur, har nesten alle etater, vesener og kommuner nå etablert seg på sosiale plattformer. Å tilrettelegge for tilbakemeldinger via kommunens facebook-sider er en god start, definitivt. Men godt start – på hva?

SSB-tall fra 2007 viste at bare 3,5 prosent av befolkningen regner seg selv som aktive i et politisk parti, og andelen har falt dramatisk siden åttitallet. Bekymringsverdig? Ikke nødvendigvis. Mye tyder på at vi er på vei bort fra et godt strukturert organisasjonssamfunn og over i et åpnere, mer kaotisk og langt mer individualisert kommunikasjonssamfunn.

Dette bør en ny generasjon politikere ta på alvor.

Det handler ikke bare om å tenke nytt, om sin egen dialog med folket, men om hvordan den lyttende dialogen skal institusjonaliseres og bli en del av politikkens DNA.  Spørsmålene er mange. Hvordan kan man aktivere en stadig mer internasjonalisert og ressurssterk befolkning i arbeidet med å gjøre politikken – både den lokale og den nasjonale – smartere? Hvilke konsekvenser har denne formen for deltakelse for partiorganisasjoner? Hvordan skal man etablere lytteposter og aktivt stimulere til innspill ikke bare før valg, men gjennom hele valgperioden? På hvilket nivå bør lyttepostene forankres i administrasjonen?  Kan offentlige planprosesser bli mer inviterende, forståelige? Hvordan kan de i tidlig fase åpnes opp av spørsmål og ikke så raskt lukkes mot konklusjoner og fastlåste posisjoner? Kan aktiv medvirkning, eksempelvis i form av planverksteder, skape engasjement som aktiverer nye perspektiver, og gjør sivilsamfunnet til en motor for endring?

Lokalpolitikere snakker ofte om “handlingsrom” utelukkende som en funksjon av frie midler i kommunale budsjetter. Men minst en av veggene i handlingsrommet er den som er satt opp for å skjerme politikken fra folk flest. Det er alt for mange saker som aldri blir gjennomført fordi de aldri får sjansen til å komme på sakslisten. Politikk er samfunnsentreprenørskap. Drivstoffet i dette entreprenørskapet er ideer, som det går mange av på milen etterhvert som verden forandrer seg stadig raskere.

Hvordan skal vi unngå at tankene går tomme?

Problemene med et tungdrevet, pseudo-markedsstyrt offentlig regime får gjennomgå i en kommentar av Morten Strøksnes i dag. Effektene av galskapen har i årevis vært kjent for pasienter, NAV-klienter og andre brukere av offentlige fellesgoder. For ikke å glemme frustrerte fotsoldater.

Merkelig nok kommer skytset mot “ukulturen” fra høyresiden. De har selv ivret for innføring av markedsinspirerte løsninger som i praksis skaper uforståelige konsernmodeller,  absurde insentiver og en maktpyramide som blir stadig tyngre på toppen. På grunn av mangel på alternative strategiske verdensanskuelser, havnet også venstresiden inn i det samme sporet.  Det tradisjonelle byråkratiet ble fort ineffektiv, lite styrbart og ute av stand til å levere på budsjett.  Svaret på dette, new public management, har skapt et system med uløselige målkonflikter, voksende kontrollbyråkrati og paradoksale insentiver. Nå har vi havnet  i en situasjon der høyresiden får gleden av å kritisere venstresiden for en ukultur preget av en organisasjonsform høyresiden selv har argumentert for. Løsningen er blitt problemet.

Hva har skjedd? Er det standardmodellen, det kjente tankegodset, som svikter oss?  Er det de etablerte lærebøkene som mangler svar? Eller er det bare at vi stiller oss selv feil spørsmål?

For å starte med det grunnleggende: Hva er det vi ønsker oss?  Selv vil jeg argumentere for at det overordnede målet bør være en politisk styrbar, effektiv offentlig sektor skodd for uendelig serie av små skritt mot det stadig bedre. Den må balansere forholdet mellom sentrale (politiske) føringer og lokal (faglig) fleksibilitet, og etablere effektive feedback-mekanismer fra brukere og førstelinje tilbake til relevante beslutningsnivåer.

Jeg foreslår, for en gangs skyld, at vi lar være å slå opp i de ideologiske oppskriftsheftene for å finne kilden til problemet. Istedet bør vi med åpent sinn lete etter inspirasjon og kunnskap som kan være kilden til løsningen. Jeg vil foreslå å starte med å se på den fascinerende omstillingen som har funnet sted i software-industrien. I 2001 fant 17 frustrerte IT-utviklere sammen i USA for å diskutere hvordan ideelt sett burde lede og organisere  krevende utviklingsprosjekter. Mange virksomheter var på dette tidspunktet preget av ineffektive utviklingsløp, utrivelige arbeidsprosesser, masse dokumentasjon – ofte med et sluttresultat hverken kunden eller leverandøren var fornøyd med.

Resultatet av møtet i 2001 ble “det smidige manifestet “-  som baserte seg på følgende overordnete verdier:

• Personer og samspill fremfor prosesser og verktøy
• Programvare som virker fremfor omfattende dokumentasjon
• Samarbeid med kunden fremfor kontraktsforhandlinger
• Å reagere på endringer fremfor å følge en plan

De som utviklet manifestet understreket at selv om punktene som står til høyre har verdi, så ble punktene til venstre verdsatt enda høyere.

Denne tenkemåten fikk store praktiske innvirkninger på organisasjon, beslutningsmyndighet og “kultur” i IT-bransjen i årene som fulgte. Verdifundamentet ble fulgt opp med tolv prinsipper for smidig programvareutvikling. Disse punktene beskriver en prosess preget av trinnvis (inkrementell på stammespråket) forbedring, åpenhet og løpende dialog mellom brukere, fagfolk og beslutningstakere. Metodikken er foredlet, testet og videreutviklet i tusenvis av IT-selskaper over hele verden, og ballen har rullet over i andre bransjer. Smidighet blir i økende grad fremholdt som en generell ledelses- og organisasjonsfilosofi.

Kan dette utsiktspunktet åpne noen nye perspektiver i diskusjonen om ukulturen i offentlig sektor? Som et lite eksperiment har jeg, basert på smidighets-prinsippene, laget noen hypotetiske målformuleringer for en tenkt, norsk offentlig sektor.

1. Den høyeste prioritet, for den enkelte og organisasjonen som helhet, er å tilfredsstille borgerne gjennom å levere offentlige tjenester av verdi. Stadig forbedring av disse tjenester er det primære målet på fremdrift.
2. Endringerforslag må ønskes velkommen, og håndteres løpende i lys av hvilke forbedringer de vil skape. Endringer implementeres skrittvis, ikke gjennom store omveltninger og reformer. Jo oftere, jo bedre.
3. Ledelse og ansatte må arbeide sammen daglig. Virksomheten må bygges rundt motiverte personer – basert på selvstyrte, og gjerne tverrfaglige team. Gi dem miljøet og støtten de trenger, og etabler en tillitskultur. Den mest effektive måten å formidle informasjon inn til og innad i en organisasjon, er å snakke ansikt til ansikt.
4. Enkelhet – kunsten å maksimere mengden arbeid som ikke trenger å gjøres for å levere det ønskede resultat – er essensielt. Målet er å skape en jevn, forutsigbar produktivitet politikere, borgere og offentlig ansatte kan forholde seg til.
5. Med jevne mellomrom bør team, organisasjon og politiske beslutningstakere i fellesskap reflektere over hvordan virksomheten kan forbedres og så justerer det adferden sin deretter.

Det er i årene etter 2001 skrevet side opp og side ned om smidig utvikling. Det finnes selvsagt kritiske røster, men man har også en drøss erfaringer på at det kan øke trivsel, effektivitet, kvalitet – og kreativitet. Jeg er ikke den eneste som tenker at prinsippene kan ha noe for seg i offentlig sektor – ikke minst i lys av de erfaringene vi har gjort oss når det gjelder beredskap overfor det ukjente. Patrick Dunleavy ved London School of Economics skrev allerede i 2005 dødsattesten over New Public Management, og tok til orde for en ny tilnærming basert på å “re-integrerere” en offentlig sektor som har gått seg vill i organisatorisk kompleksitet. Målet er et behovsbasert og helhetlig regime som tar utgangspunkt i en vår tid preget av digitalisering og eksponensiell uforutsigbarhet. Dunleavy argumenterer for at new public management bør erstattes av det de kaller ‘‘digital-era governance’’ (DEG).

Forskerne hevder at vi – akkurat nå – har en unik mulighet la etablere en varig, selvdrevet endringskultur i offentlig sektor – og at dette vil gjøre oss i stand til å kunne navigere smartere og mer mulighetsorientert i en verden preget av stadig mer sammenvevde teknologiske, organisatoriske, kulturelle og sosiale sammenhenger.

Å legge om fra et toppstyrt kontrollkultur til en smidighetskultur drevet nedenfra er en dyp og krevende endring. Krevende fordi den må legge til grunn forestillinger om fremtiden mer enn historiske erfaringer og etablerte sannheter. Den vil kreve at vi tenker grunnleggende nytt om både organisasjonsmodeller og politiske prosesser. Det ville trolig vært velferdssamfunnets største og mest krevende reform noensinne.

Men det ville også vært den siste. En reform som gjør at vi slipper flere reformer.

At politiet fikk leve så lenge med dårlige systemer, merkelige bemanningsrutiner og ukultur sier noe om mye – blant annet om et skakkjørt forhold mellom politisk makt, forvaltningsmakt og offentlighetsmakt. Offentligheten består av oss alle – hver og en av oss, slik Simon Neby fint påpeker i sin BT-kronikk. Innenfor denne offentligheten har media en definert oppgave. Den handler – blant annet – om å lyssette fra ulike vinkler, konfrontere makthavere og stille viktige, åpne spørsmål.

Jeg hevdet at pressen, i tillegg til å stille kritiske spørsmål til politikkens og forvaltningens ansvarlige, også burde problematisere sin egen rolle i tiåret før 22. juli. Jeg minnet i denne sammenheng om at pressen produserer viktigere verdier enn de som ender på bunnlinjen (sikkert lett å glemme for medieledere og -eiere, som i disse dager garantert sitter nedlesset i rapporter om betalingsløsninger og trafikkutvikling).

Samfunnsoppdraget innebærer et ansvar. Hviler dette ansvaret tungt nok på medienes skuldre?

Svaret fra folkedypet er tilsynelatende et rungende NEI. Min meningsytring om pressen fikk en oppmerksomhet jeg aldri hadde drømt om – med over 50 000 sidevisninger i løpet av under 20 timer. Bloggposten, og versjonene som lå på bt.no og journalisten.no, ble gjenstand for en pandemisk spredning i sosiale medier. Det var gøy i begynnelsen, men etterhvert ble det nesten skremmende.

Jeg har en mild form for konformitetsangst. Når noe blir for populært – enten det dreier seg om musikk eller politiske oppfatninger, blir jeg alltid litt mistenksom. I min egen blogg brukte jeg et populistisk grep. Jeg spisset tittelen, stilte et litt ekkelt spørsmål i ingressen, gikk i klinsj med navngitte mennesker og fulgte opp med en tekst preget av ektefølt presseideologi, underbygget av forsterkende retorikk. Et skudd fra hofta. Hvorfor i all verden ble dette delt av så mange?

Et svar er at det formulerte en type pressekritikk som pressen selv nesten aldri målbærer. Et annet svar er at teksten gjennom forenklinger som en slags universalkritikk av pressen og alt dens vesen. Noen så den som et oppgjør med redaksjonelle prioriteringer. Noen så den som en kritikk mot “heksejakt” mot enkeltpersoner – et ønske om en mindre nådeløs presse. Andre begynte å trolle i kommentarfeltet om at norske medier er kjøpt og betalt eller i lommene til Arbeiderpartiet. En broket forsamling.

Godt da, at Frank Rossavik kommer til unnsetning og modifiserer inntrykket med et svar om hva som faktisk har blitt skrevet i forkant av 22. juli.

Han er en fornuftig fyr, så det han sier bør man lytte til. Et av poengene er at journalistikk om “eventualiteter” ikke er sexy stoff. Han påpeker at sakene dør fort når ingen interesserer seg noe særlig for det som skrives. Han minner om  at at politiet og PST er to av landets mest lukkede etater, og at arbeidsforholdene er vanskelig når det gjelder å få ut og sammenstille data knyttet til samfunnssikkerhet og beredskap. Samtidig viser han til at enkeltjournalister har en fantastisk kapasitet til å levere avsløringer i dette tåkelagte landskapet. Flere av problemene kommisjonen viser til har vært løftet frem i norske medier, desverre i alt for liten grad, og uten at det har fått konsekvenser.

Jeg føler for å presisere:

Norske redaksjoner har høy integritet, og høy tetthet av dyktige journalister. De som får mandat og tid til undersøkende journalistikk gjør en utrolig viktig jobb. Problemet er slett ikke at de er slemme. Problemet er at de er for få, og ikke verdsettes høyt nok. Pressen skal ikke være snill. Pressen skal, når det stormer, være ubehagelig. Den skal konfrontere, innenfor rammene av medmenneskelighet. Den skal undersøke, og banke på de stengte dørene. Den skal stille kritiske spørsmål til alle med makt. Inkludert seg selv.

Egenevaluering er som kjent vanskelig. Jeg har for skyld laget noen forslag til selvkritiske spørsmål, som innbyr til å grave litt dypere i de forklaringene Rossavik presenterer i sin kommentar.

Selvkritisk spørsmål #1:

Det er et problemet med “lukkethet” i forvaltningen. Men hvor delaktig har norske medieledere vært i å utforme en ny åpenhetspolitikk?

Forklaring: Jeg har selv vært engasjert i arbeidet med å lage utkast til en veileder i dataåpenhet på vegne av Fornyingsdepartementet. Rigmor Aasruds departement har gjort en kjempejobb i å bidra til at offentlig forvaltning skal åpne opp, dele og standardisere sine data – slik at de kan anvendes og studeres av en bredere offentlighet. Prosessen – som er full av interne motforestillinger – var (og er, fortsatt) åpen og inviterende, inspirert av en bred sammensatt internasjonal bevegelse  å skape en mer transparent offentlig forvaltning. I Storbritannia har flere medier, ikke minst The Guardian, pisket dette arbeidet fremover. Hva skjer i Norge? Med unntak av en god lederartikkel signert Trine Eilertsen i BT har ikke norske medier sagt et kløyva ord. Debatten er stein død. Deltakelsen fra pressens organer fullstendig fraværende. Hva skyldes dette? Skyldes det at  journalistikk i dag handler mer om “tilgang” til unike data enn evne til å sette dem inn i en sammenheng? Skyldes det en ignoranse i forhold til viktigheten av datastøttet journalistikk i en stadig mer digital forvaltning? Eller skyldes det at norske medier kjemper slag på slag om innsyn i enkeltdokumenter men er blind for at det pågår en krig om politikken i de store linjene?

Selvkritisk spørsmål #2:

Ja, det finnes viktig journalistikk som ikke skaper reaksjoner hos lesere og “aktører”.  Men er ikke også andre medier blant disse “aktørene”?

Forklaring: En del av dynamikken når journalistikk setter dagsorden handler om at andre medier hiver seg på og driver saken videre. I et foredrag på Nordiske Mediedager presenterte den danske sosiologen Ida Willig en feltstudie fra ulike nyhetsredaksjoner. Hun viste til at et av de viktigste nyhetskriteriene er eksklusivitet, og at pressens indre logikk er preget av ulike former for symbolske revirmarkeringer. Et utslag er at medier tier konkurrerende mediers viktige journalistikk i hjel. Finnes slike mekanismer også i Norge? Hvordan slår de ut i praksis? Hvor faktabasert er nyhetskriteriene i norske redaksjoner, og hvor mye bygger de på “kultur” , antagelser og innarbeidet praksis? Hvilke indikatorer opererer man med, ut over klikkrater?

Selvkritisk spørsmål #3:

I hvilken grad er journalistikken i stand til å dekke “kulturen” (eller ukulturen), med andre ord ledelses-, resultatmålings- og organisasjonsfilosofien, som preger ulike etaters indre liv og deres forhold til omgivelsene?

Forklaring: Det er ikke alt som enkelt avdekkes gjennom “avsløringer” basert på enkeltsaker snappet opp fra postjournaler eller gode kontakter. Noen ganger kreves det større, mer langsiktige redaksjonelle prosjekter med bredt kildetilfang, der målet er at summen av dekningen tegner opp et bilde. Et stort bilde. The big picture. Kan media skape grunnlag for debatter som ikke handler om endring av vedtak i enkeltsaker, men om endringer i selve overbygningen over det hele?

Det finnes sikkert flere, og mest sannsynlig bedre, spørsmål. Både medieledere og journalister har gitt meg personlig tilbakemelding om at debatten er “på sin plass” eller “viktig og riktig”. Få har sagt noe i offentligheten. Det kommer sikkert. Ingen andre profesjoner har like skarpe hoder og penner. Ingen har flere ambassadører for en åpen ytringskultur. Bare husk at det er lite fruktbart å gå i skyttergravene og diskutere hvem som skrev hva til ingen nytte dengang da.

Det vi trenger er noe helt annet:

En voksen samtale om hva journalistikken som profesjon og mediene som organisasjoner må gjøre for å holde offentligheten tilstrekkelig opplyst i dagene som kommer.

Jeg vet ikke om det toppet seg med Kyrre Nakkims selvhøytidelige selvfølgeligheter. Kanskje var det VGs krav om statsministerens avgang, eller Elin Ørjaseters hjerte- og taktløse karakterdrap på politimester Sissel Hammer etter at hun brast i gråt ukontrollert foran kamera?  

Kanskje var det summen av det hele. Plutselig ble jeg forbannet. På en profesjon jeg før var en del av. Jeg så ikke klokskap lengre, men retthaverske linjedommere. Et behov for enkle, entydige svar som ikke er situasjonen verdig. Og som vitner om lav selvinnsikt.

Hva tenker Aftenposten i dag om Aftenposten-lederen fra 2007, som hevdet at begrunnelsen for å stenge Grubbegata var “hypotetisk og hysterisk”? Hvilken rolle spilte pressen for å legitimere synspunkter og beslutninger i diskusjonen om hvilke terrorscenarioer man burde ta høyde for i regjeringskvartalet? 

Ansvaret for ubehjelpeligheten 22. juli – og de mange feilene som ble begått i forkant – finnes ikke hos en enkeltperson. Ansvaret er intrikat vevet inn i maktens økosystem, spredt på mange ledernivåer over en lang tidslinje. Det handler om en feile beslutninger. Det handler om fravær av beslutninger. Feighet. Fravær av kritiske spørsmål. Det er trolig mange som føler et personlig ansvar. De bærer en tung bør.

Føler pressen et ansvar? Redaktørene, som nå har satt hele kavaleriet i sving for å henge bjellen på riktig katt, undres de i disse dager: Hvem hadde ansvar for å stille de viktige, kritiske spørsmålene?

Politiets rutiner er aldeles skandaløse. Vedtatte planer er ikke gjennomført. Norge ligger langt etter våre nabolag med implementering av moderne IKT-systemer. Politiet preges av profesjonsstrider. Politiutdanningen kritiseres. Juridiske ansvarsforhold er uklare. And the list goes on.

“Hadde pressen vært mer opptatt av substansen i politikken enn av spillet, hadde de manglene som 22. juli-kommisjonen avdekker, ikke blitt så store”, skrev Jon Wessel-Aas på Twitter i dag.

Han har et veldig viktig poeng. Den kritiske journalistikken spiller en nøkkelrolle i et tillitsbasert demokrati. Journalistikkens oppgave er ikke å avkreve symbolske botsøvelser og offerritualer etter at skaden er skjedd.

Den er viktigere enn det.

Den handler om å være en utrettelig, kompetent og uredd samfunnskraft. En motmakt, som driver grundige undersøkelser, setter spørsmålstegn ved offisielle glansbilder, avdekker ukultur, skaffer tilveie og sammenstiller data, forteller viktige historier, og søker andre kilder enn de som selv har interesser i en sminket sannhet.

Er det ikke pinlig for medieledere å se kommisjonen avdekke et takras av potensielle nyhetspoeng og kritiske samfunnsutfordringer, som redaksjoner selv ikke har maktet å fange opp? 

Nå når alle steiner skal vendes: Hvor er selvransakelsen og ydmykheten på journalistikkens vegne?

Har jakten på en digital forretningmodell gått på bekostning av samfunnsoppdraget? Har “innholdsproduksjon”, hjernedøde puppeklikk og overflatehendelser, erodert bort journalistikk med tydelig samfunnsbrodd? 

Kommisjonen avslører at skandaløse forhold, selv de som ligger like under overflaten, har fått utfolde seg uforstyrret fra pressens kritiske undersøkelser.  

Sviktet norsk medier sitt samfunnsoppdrag før 22. juli? Trolig gjorde de det, slik svært mange andre også sviktet. Det er jævlig. Men det er tilgivelig. Samfunnet vårt var ikke rigget for bunnløs ondskap. Utfordringen fremover blir å gjenskape en ny tillit, uten naivitet. Her spiller journalistikken en viktig, konstruktiv rolle. 

Men noen i pressen må gå.
I seg selv.