Årets dings

Jeg vil gjerne slå et slag for av-knappen, som ofte viser seg å være den viktigste funksjonen på telefonen. Ellers vil jeg trekke frem bergensproduktet Punkthis. Utviklet av Cupp i Bergen. Skikkelig disruptivt, geeky stuff der du plasserer en liten mobilprosessor inn i pcen. Jeg liker det fordi 1) det er ekstremt energieffektiv og fordi (slik jeg har forstått det), det gjør det mulig for uviklere å switche sømløst mellom et PC miljø og et mobilmiljø. Transformative greier det snakkes mye om under radaren.

Årets nettjeneste

Årets nyhetstjeneste

Årets blogg

I Bergen synes jeg streetart-bloggen Mot Veggen fortjener skryt.  Jeg liker BT sitt nye bloggkonsept preik, veldig bra for et nyhetshus, selv om de har en del å gå på når det gjelder aktiv lenking. Sigve Indregård sin blogg var et hyggelig bekjentskap i året som gikk. Kunnskap og fakta mot dustepolitikk og misbruk av fakta. I den mer globale verden har jeg plukket opp mye interessant på Maria Popova sin Brain Pickings - fantastisk innholdsrøkting, basert på donasjon (gi gjerne en slant!).

Rett før helgen hørte jeg Clay Shirky snakke om hvordan teknologien forandrer samfunnet. Dette er hans hovedbudskap:

Det viktigste ved digitale medier er ikke at vi får tilgang til mer informasjon, men at vi får tilgang til hverandre. Denne tilgangen kan vi bruke til å mobilisere rundt saker som engasjerer. I sanntid. Den nye kollektive samhandlingen gir oss en unik mulighet til å gjennomføre transformative prosjekter. Hvis hver av oss yter bittelitt, kan det – i sum – få enorme konsekvenser.

Hva har dette med overfallsvoldtekter å gjøre?

I skrivende stund har vi en situasjon der omtrent halvparten av befolkningen i Oslo er livredde etter mørkets frembrudd. Alt for mange jenter har opplevd grusomme overgrep som vil merke dem for livet. Hadde jeg bodd i Oslo, ville jeg som mann med glede viet noen kvelder i måneden til å gå kveldsvakt i skumle gater og parker – etter modell fra natteravnene eller liknende opplegg.

Hadde mange tenkt som meg, hadde vi hatt en gjeng.

Og her kommer Shirkys poeng til unnsetning: Det er enklere enn noensinne å samle en gjeng.

Derfor utfordrer jeg herved noen av de smarte hodene som myldrer i teknologiselskapene/mediehusene/byråene i Oslo:

Mekk en nettløsning som crowdsourcer menn (oppdatering: Nina Bratland foreslår også kvinner) som vil bidra til å bidra til en hovedstad der jenter er trygge. Gi folk en sjanse til å tegne seg på vaktlister for ulike områder i byen. Sleng på en utfordring til et av hovedstadens lønnsomme selskaper med romslig samfunnsansvar-budsjett: Be dem sponse refleksvester til menn som stiller til frivillig innsats.

Oppdatering: Ble tipset at Aksjon mot voldtekt allerede har en facebookside – og går nattevandringer. Kanskje de burde få hjelp til å utvikle konseptet sitt? 

Noen få teknologikyndige og konsept-tenkende mennesker kunne stablet en beta-løsning på beina i løpet av en uke. Min teori er at det hadde blitt varmt mottatt. Bra mannfolk hadde stilt opp på trygghetsdugnad. Patruljene hadde blitt synlige i bybildet. Oslo hadde blitt bittelitt tryggere. Man hadde begynner på den lange prosessen som handler om å ta natten, og byen, tilbake.

Da er man i gang med en start: Gjøre seg noen erfaringer. Og deretter starte en større diskusjon omkring hva samhandlingsteknologi (med vekt på samhandling, og ikke teknologi), kan bidra med – for å skape en enda tryggere by.

Selv er jeg overbevist om at mange-til-mange-nettverk, lokasjonsteknologi og smarte telefoner kan skape helt nye trygghetsskapende tjenester – særlig om vi tør å tenke nytt rundt på samspillet mellom nødetater og folk flest. Man kan eksempelvis se for seg å videreutvikle nødalarm-applikasjon til Luftambulansen, som idag varsler 113 med geoposisjon. Hva om denne også sendte ut en varsel til andre personer nærområdet? Her er det unike muligheter for å skape nye modeller for koordinert og resolutt reaksjon både fra nødetatene og den viktigste førstelinjen – medborgere i nærheten.

Å utnytte det digitale paradigmet handler ikke om å se muligheter i teknologien – men om å se på muligheter i mennesker. På kort sikt bør noen gripe denne muligheten – og teste Shirkys hypotese om at kreativitet, teknologikompetanse, mobilisering og engasjement brukes til noe positivt og transformativt.

Det er i det minste verdt et forsøk?

Jeg er ofte enig med Sjur Holsen i BT, men hans i overkant kjappe presentasjon av valgresultatet i Bergen som “et ja til stø kurs” synes jeg er en drøy tolkning av velgernes styringssignal for Bergen.  I skrivende stund sitter de potensielle byrådspartiene i forhandlinger. Venstre er ute i kulden, Frp er inne i varmen, ifølge BA. Det er altså det sittende byrådet som skal reforhandle. Signaler fra blant annet Filip Rygg tyder på at den sittende allianser opplever at de har fått “fornyet tillit”.

Ja. Høyre har fått tillit.
Ja. Krf har fått tillitt.

Men, nei. Et byråd med støtte av FrP har ikke fått fornyet tillitt. Snarere tvert i mot. Fløypartiet Frp har mistet halvparten av velgermassen og 7 seter i bystyret. Oppskriftene og ideene de bringer inn i politikken har lavere tillit hos velgerne enn på svært lenge.

Samtidig har det man kan kalle et “grønt sentrum” vokst med over 4 prosentpoeng, og er nå like store som Frp. Både Venstre, Byluftlisten og De Grønne har gitt uttrykk for et ønske om å samarbeide med Krf og Høyre. De tar til orde for langt tøffere virkemidler og tyngre satsning for å skape en grønn og menneskevennlig by. Det har velgerne premiert dem for.

Byluftlistens oppslutning er i seg selv et bevis på hvor viktig denne enkeltsaken er. 1 av 100 velgere stemmer et parti som kun ønsker konkrete, gjennomtenkte og smarte løsninger på den akutte lokal forurensingskrisen i byen. FrP mener problemet skyldes “for dårlige veier”, vil asfaltere mer, nevner ikke sykkel en eneste gang i sitt program – men bruker store bokstaver for å gjøre seg til garantist for “friheten” til den konstruerte karakteren “bilisten”.  Den eneste miljøpolitiske lovnaden de gir er en ”garanti mot rushtidsavgift”.

En velgerlekkasje på 10 prosentpoeng er et styringssignal. Det bør få konsekvenser for hvem som får ha hånden på rattet i Bergen de neste fire årene. Monica Mæland er ubestridt kaptein, men hun bør plukke sitt mannskap med omhu. Hun gikk selv til valg på ambisiøse miljømålsetninger. Mener hun alvor?

Miljøpolitikk er ikke en vertikal sektorsatsning. Det er en horisontal som må innveves i de fleste politikkområder. Et byrådsprogram som skal være miljøpolitisk handlekraftig krever en felles problemforståelse. Frp, som “er mot enhver form for tids- eller miljødifferensierte bompenger”, som vil asfaltere og bygge parkeringsplasser for å løse bilkrisen, er blitt problemfornektere. De deler en fundamentalt annen analyse av de utfordringene byen står overfor enn resten av det politiske landskapet. Hvis man teller med stemmene til SV og AP, har et overveldende flertall av byens borgere gitt  beskjed om at grønne løsninger for byen er viktig. Kanskje viktigst.

Konklusjonen er overtydelig: Høyre og Krf bør vende seg mot sine nye, grønne venner.

Frp bør i denne bystyreperioden plasseres der de hører hjemme.
I opposisjon.

NB; Har oppdatert listen med tre gode kandidater med innvandrerbakgrunn! Vi står i fare for å få et blendahvitt bystyre. Slett ikke verdig en verdensby som Bergen!

Mer åpenhet, mer demokrati! Jeg følger opp Carl Christian Grøndahls initiativ og er ikke bare åpen om hva jeg stemmer og hvorfor – men også om hvem jeg kumulerer inn i valget i Bergen Kommune. Jeg har plukket listen basert på min egen erfaring med folk i sosiale medier, eller researchet de siste dagene. Jeg dropper forhåndskumulerte personer, men ønsker å løfte bra folk som utenfor sikker plass på listen. Det er folk jeg kan være uenige med, men som er villig til å diskutere i et åpent transparent format. Her er listen:

I klassen “bra folk som mestrer dialog i sosiale medier “:  

• Espen Edvardsen – SV
• Pål Hafstad Thorsen – AP
• Roger Valhammer – AP
• Stian Ludvigsen - V
• Per-Arne Larsen – V
• Morten Myksvoll – FRP
• Daniel Hägglund - FRP
• Idun Bortne – V

I klassen “Bacon til folket”: 

1. Lokal og global miljøkrise. I den kommende bystyreperioden for Bergen vil tas en lang rekke beslutninger som, på godt eller vondt, vil forme byen vår i generasjoner fremover. Vi står midt oppi en dramatisk lokal forurensingskrise og en global klimautfordring. I de kommende årene er dramatisk snuoperasjon i Bergen et moralsk imperativ. Her står samferdsel, energi og forbruk sentralt – men også en innfletting av ambisiøse miljømålsetninger på andre politikkområder. Å utvikle byen i energieffektiv, grønn og menneskevennlig retning er det aller, aller viktigste sakskomplekset i kommende valgperiode. Både på nasjonalt plan og fylkesplan vurderer jeg valg av parti annerledes, men i år altså, går min lokale stemme til De Grønne.

2. Vi trenger enn grønn vaktbikkje. I et politisk bylandskap der blokkdannelsen og meningsmålingstyranniet tvinger meg til å stemme med hjernen og  ikke med hjertet, kommer Miljøpartiet inn som en joker som appellerer begge organer.  Den vesle outsidergjengen har en reell mulighet til å vippe alle byrådsvarianter i grønn retning.  Partiet er fortsatt en valp, men kan, om mange tenker som meg. denne høsten bli en viktig vaktbikkje. En hund som bjeffer, men spiser vegetarmat og er søt og sjarmerende nok til at alle vil klappe den. De Grønne vil gi en stemme til perspektiver som ikke har en tydelig nok representasjon blant de tradisjonelle partiene. Vi trenger et grønt parti som holder resten av gjengen våkne og minner dem om hva som betyr noe i et større perspektiv.

3. Utydelige forhandlingsmandater. Alliansene i Bergen er blitt få, og men det store antallet “hjertesaker” som er i spill gjør det likevel vanskelig å forutsi hva som blir det realpolitiske resultatet. Hva er viktigst av sykkelveier og privatskoler?  Bilrestriksjoner eller skjenketider? Bybane eller seniorsenter? Meningsmålingene tyder på et Høyre som er dratt ut i retning Frps miljøpolitiske hengemyr, eller et Høyre dratt i retning sentrum og en grønnere profil. Krefter i Arbeiderpartiet og SV er åpen for en grønn allianse med sentrumspartiene, men her står gammelt ideologisk arvegods (og noen dårlige historiske erfaringer) i veien. Selv håper jeg på en politisk allianse som kombinerer liberale perspektiver, nyskapende næringsspolitikk, høy redistribusjon og en forsterking av offentlig sektor basert på fornying og effektivisering. Jeg kunne altså stemt både, SV, AP, Venstre og Høyre – avhengig av enkeltsak. Men jeg stemmer De Grønne i Bergen fordi de tydelige på sitt kompromissløse forhandlingsmandat. De vil bort fra uansvarligheten som har preget byen i flere tiår, inn på et smartere og mer bærekraftig spor.

4. Bergen – en verdensby. Jeg stemmer De Grønne fordi bergensvalget ikke bare er lokalpolitikk, men også lokal globalpolitikk.  Vi er et av titusenvis av bysamfunn i verden som alle strever med å finne oppskriften på moderne bærekraft. Og takket være langvarig politisk problemfornektelse henger vi langt etter i vår lokale snuoperasjon. Nå må vi pusse støvet av våre verdensby-manerer og annerledestradisjoner, og vise vei! Det verste som kan skje i denne bystyreperioden er at vi som skusler bort en unik muligheten for å skape en radikalt grønnere infrastruktur for Bergen. Det virkelig store samfunnsoppgaven fremover handler om bybane, sykkelveier, bilrestriksjoner, arealplanlegging, nærmiljøutvikling, energisparing og grønt næringsliv. De Grønne i Bergen er et lokalt uttrykk for et globalt perspektiv. De bærer større politiske ambisjoner enn å redusere giftverdiene i luftprøver fra Danmarksplass.

5. Nye, konkrete ideer i Bergenspolitikken. “Lokalpolitikk burde handle om å få ting gjort, og ikke om å blankpusse sitt ideologisk image”, skrev SVeren Espen Edvardsen på twitter. For det utsagnet får han en slenger fra meg. Etter mange år som et tulleparti på sidelinjen er De Grønne i ferd med å bli et reelt og seriøst alternativ, som kiler seg inn mellom de tradisjonelle blokkene. De er er en del av en seriøst europeisk politisk bevegelse som på mange måter representerer en tredje vei i forhold til den tradisjonelle høyre/venstre-tenkningen. Jeg synes det ville være veldig interessant om de ble en nøkkelbrikke som sikrer flertall for en grønn politikk i Bergen. Jeg kunne selvsagt også stemt et av de tradisjonelle partiene, eller Byluftlisten, som også er en smart gjeng med mange gode praktiske forslag for å forbedre Bergensluften (som jeg håper de etablerte partiene plukker godbiter fra). Hadde Linda Eide stilt en sykkelliste, hadde jeg stemt på henne, rett og slett fordi hun tenker så konkret og praktisk.. Lokalpolitikk handler i mine øyne om samspillet mellom de skinnende visjonene og de smarte, jordnære løsningene. Stemmen min går til De Grønne fordi de har potensiale i seg til å formulere nye politiske mål – og bidra med praktisk navigasjon for å finne veien ut av det hjørnet de etablerte partiene har asfaltert oss inn i.

OK. Nå har jeg vært ærlig. Det synes jeg man skal være. Synes du analysen er feil? Du har fortsatt noen dager til å korrigere meg. Kommentere den her, eller sende en reaksjon til meg via twitter. Jeg har pappaperm, og har tid til en god diskusjon..

Godt, grønt valg!

Til slutt en liten presisering: Jeg sa etter 22. juli at jeg  vil engasjere meg partipolitisk. Og jeg vil gjerne presisere: Det at jeg stemmer De Grønne i Bergen i år, er både en taktisk vurdering (det er en reell sjanse for at de blir representert og kan få politisk innflytelse), en anerkjennelse av at listetopp Sondre Båtstrand er en hardtarbeidende, bra fyr – og en nesestyver til det politiske etablissementet som aldri hørte på advarslene vi gav dem da jeg var NU-aktivist på begynnelsen av nittitallet. Men du vil ikke se meg som De Grønne-politiker. Jeg vil som sagt stemme noe annet på fylkesplan, og ville stemt annerledes om det var stortingsvalg. Jeg kommer til å melde meg inn i et av de større, etablerte partiene . Hvilket parti det blir, og hvorfor, kommer jeg tilbake til.

Vi lever i en tid der forholdet mellom det virtuelle og virkeligheten blir stadig vanskeligere å få øye på. Den franske filosofen og sosiologen Jean Baudrillard (1929-2007) tilhører dem som har skrevet mye om dette. Om symbolhandlinger og hypervirkelighet, om media, forbruk og krig.. Da USA ble rammet av terror i 11. september 2001 skrev Baudrillard det kontroversielle essayet “The Spirit of Terrorism“. Jeg leste det nå i kveld, og mener han bringer inn noen perspektiver som fortjener å bli trukket fram etter terroren på Utøya og i Regjeringskvartalet.

Baudrillard tolker angrepet på Twin Towers som noe ganske annet enn et jihadistisk angrep på det kristne USA: Han tolker det som den globale kapitalismens angrep på seg selv. I forlengelsen av dette spår han fremveksten av en ny form for terror: Destruksjon innenfra. Han presenterer en slags generell teori om at ønsket om å ødelegge  er den tause skyggen til ethvert samfunnsbyggende prosjekt. Ethvert ”system” eller hegemoni som etablerer seg med en solid legitimitets- og maktbase, vil dermed bli utsatt for et begjær om destruksjon – fra individer på innsiden. Jo nærmere systemet er ”perfeksjon” eller dominans, jo sterkere vil denne motkraften bli.  Baudrillard kaller det en fraktalkrig – et koordinert angrep fra noen ganske få ”celler” mot de strukturene som holder samfunnet sammen. Slik jeg leser ham, snakker er ideen om den destruktive handlingen et mål i seg selv, og ikke nødvendigvis et middel. At en norsk blogger gir sin større til terrorhandlingen, men er uenig i terroristens begrunnelse, er et eksempel på denne logikken. Hvilken politisk knagg man henger sin terror på er underordnet  - retorikken har først og fremst til hensikt å legitimere terrorhandlingen overfor seg selv og andre.

Tankene om at ethvert samfunn har i seg enn slags destruktiv antimaterie, er foruroligende og skremmende. Men jeg tror perspektivet kan være nyttig i en tid da våre forsøk på å forklare nesten entydig tar utgangspunktet i en teori om at ordene skapte hatet:  Det var politiske motivasjonen og debattklimaet skapte monsteret. En av dem som har stilt et betimelig spørsmål ved jakten på en utløsende kontekst, er Robert Ford. Selv holder jeg denne muligheten åpen: At hatet og det konspiratoriske blikket på verden var der før terroristen oppdaget Fjordman og de andre fremmedfiendtlige krigsretorikerne. Det skal mer til enn en politisk analyse  å gjennomføre denne aksjonen, så hjerteskjærende brutalt og følelsesløst. Hvor kommer all denne mørke energien og kulden fra? Finnes det flere slike trykk-kokere der ute? Hvor farlig kan de bli, i en tid preget av digitalt tunnelsyn, enkel tilgang til våpen og stadige mer virkelighetsnære simulator-erfaringer?

Baudrillard tegner et negativt bilde i sitt essay. Han predikerer hvordan samfunnet som en slags instinktiv reaksjon vil reagerer med økt kontroll, lavere tillit og falske fiendebilder. Baudrillard hevder at et kjennetegn ved vestlige samfunn er en urokkelig tro på determinisme, som blant annet eksemplifiseres i vår besatthet rundt sikkerhet og forebygging. En slektning av denne sikkerhetsmanien er ifølge Baudrillard et voldsomt behov for å plassere ansvar, å finne den skyldige. Vi jakter på en lineær kausalitet, et regnestykke som skal gå opp. Både kravene om flere og flere sikkerhetstiltak og jakten på skyldnere er slik nye seire for terroristen.

I møtet med disse spådommene kjenner selvsagt en glede over å kunne peke på at det også finnes andre refleks-reaksjoner. Min stolthet over å være norsk har aldri vært større enn når jeg så reaksjonen på  terroraksjonen. Norge passer ikke inn i Baudrillards prediksjonsverden. Foreløpig har kravene til sikkerhetstiltak og en innstramming av borgernes frihet blitt erstattet av en massiv omfavnelse av det tillitsbaserte samfunnet. Jens Stoltenberg og de øvrige partilederne har utvist en verdighet og raushet i forhold til det å holde fortidens uttalelser mot hverandre. Ansvaret er, enn så lenge, terroristens alene.

Slik kommer trolig vår samfunnsmodell, det multikulturelle, liberale demokrati, styrket ut av terroraksjonen. Fellesskapet styrkes, verdier blir tydelige, tilliten til systemet øker. “Vi skal ha enda mer humanitet, enda mer demokrati, men ikke naivitet”, sa Stoltenberg.

Men allerede der hardner diskusjonen til. Hva er naivitet? Det er avhengig av hvordan vi forstår terrorens opphav. Baudrillard synes å konkludere med at jo mer enige det store flertall blir om hvilket samfunn de ønsker seg, jo sterkere vil understrømmen av aggresjonen og destruktivitet bli. Destruktivitet er et slags grunnstoff, det harmoniske fellesskapets antipartikkel. Dersom resultatet av terroren blir et mer sensitivt politisk klima, skapes enda sterkere hat og aggresjon – et ønske om å ødelegge, som leter etter sin begrunnelse. Derfor må vi aldri glemme at demokratiet ikke er det samme som enighet.

Demokrati er konflikt.

Jeg vil ikke skrive om at det finnes en mening. Det finnes ingen mening, bare meningsløshet og uforståelig jævelskap. Jeg var sammen med ungene mine i på tur i vakre fjell på Nordvestlandet da nyheten om ondskapen detonerte i min verden. Om formiddagen den 22.07.2011 så jeg ungene mine blomstre, osende av trygghet, tilhørighet, fremtid, frihet. Nyheten gjennom en sprakende bilradio fikk en vegg til å falle ut av idyllen. For hver detalj som ble offentliggjort så jeg en mørkere nyanse av svart. Jeg mistet språket. Jeg var taus i telefonen med slektninger og venner, fant ut at jeg kun var en klem unna flere av ungdommene på Utøya. Jeg ble sittende oppe hele natten, maktesløs – skrev hundre tweets jeg aldri sendte. Det var mitt første våkne mareritt. Klumpen i magen ble til tårer på morgenkvisten da omfanget stod klart for oss.

I alt dette mørket, har jeg i dagene etter ulykken blitt mer oppmerksom på det som lyser. Jeg ser klarere enn noen gang reisverket som holder friheten over våre liv. Et samfunn basert på tillitt. Troen på det gode i mennesket. Samfunnskontrakten. Den som binder oss sammen – som skaper en verdig, forutsigbar og mulighetsrik horisont for hver enkelt av oss. I bunnen for alt dette ligger ideer om menneskeverd. Vi er ukrenkelige individer som i fellesskap bærer hverandres muligheter og verner om hverandres frihet.

“Dette er dag 0″, skrev den poetiske og fine tvittreren SvevePer i de beksvarte timene. Slik føler jeg det også. Jeg kjenner meg ikke igjen i landskapet lengre. Samtidig har jeg fått en kraftigere fornemmelse av retningssans. Og der jeg før har sett dype konfliktlinjer i norsk politikk, ser jeg plutselig hvilke idealer og verdier som samler oss. Drapsmannen hentet sin motivasjon fra frykt – han var livredd for et “de”. De unge menneskene han frarøvet livet hentet sin motivasjon fra kjærlighet – de brant for et “vi”.

Vi. Et fellesskap. Et samfunn. Et land.

Et stort, lite land.

Minnet om dem som brutalt ble slaktet ned lyser også. Engasjerte, positive ungdommer. De skulle preget fremtidens Norge. Nå er de borte. Det er meningsløst. Og livet mitt har lært meg at når alt synes meningsløst, oppstår ikke mening av seg selv. Mening skapes, av hver enkelt av oss. Det finnes mange meninger, tusen små sommerfugleffekter, et stjernedryss av lyspunkter mot det mørke.

Her er meningen, for meg:

Den frykten noen prøvde å plante i meg ved å drepe mine medmennesker, har gjort det motsatte: Den har skapt en glød – som gjør at jeg nå føler meg forpliktet til å engasjere meg politisk, melde meg inn i et parti og delta i utformingen av samfunnet vårt. Jeg skylder ofrene for denne ufattelige tragedien det engasjement, den empati, den innsats de selv ville gitt på mine vegne. Jeg skylder mine barn å heise flagg, og uredd la alle potensielle terrorister der ute høre meg si:

Hei, jeg er alt dere prøver å bekjempe.

Detaljene rundt mitt politiske engasjement kommer jeg tilbake til. Oppfordrer andre til å følge mitt eksempel. 

NB: Teksten du nå er i ferd med å lese, er resultatet av en unik samskrivingsprosess på Twitter. Det er altså langt flere enn meg som skal ha æren for mange av formuleringene. Les nederst i bloggposten om hvordan beretningen om Ordhus oppstod!

Ordhus er en by, i Ordland fylke, i landet Ord-Norge. Byen er vakkert plassert, der den grammatiske Sagneorden skjærer seg inn i landet, på grensen til Ordaland. Noen ordalendinger protesterer og mener #Ordhus ligger i deres fylke, men ordmåleren har nylig sagt siste ord i den striden. Like ved byen ligger en ordeskog. Der er det et yrende dyreliv. Den sjelden ordrangutangen er en favorditt blant turister. Hyppig ordhane-spill tiltrekker seg hele ordskarer av ordnitologer.

Men det er slett ikke bare godordstemning i Ordhus om dagen. Radikale sidemålsformer er bekymret for at stadig flere ord blir fattige. De borgerlige konsonantene har, i forkant av ordtingsvalget, tatt til orde for en ordsvarsallianse for å bekjempe terrord-trusselen. En friskrivingsbevegelse skaper problemer i Ordhus sin omdiskuterte semikoloni i Ord-Afrika. Ordvarslinga melder om vedvarende ordavind, og det har bredt seg en frykt for uord. Ordkløyverne driver derfor intens ordeling med motordsagen. De har ordnet et stort forord av stavelser, nøysomt plassert i store fabler i lagertalen til byens munnhuggeri. Avisordsidene er preget av en trist nyhet: Et subjekt ligger i komma etter at to stiler nylig kolliderte font mot font på motordveien. Den ordulykkede, som kjørte en Ord Ocus, vokste opp i en ordstadsidyll like utenfor byens høyremarg.

I skogkanten ligger også ordbrukshøgskolen, der studentene lærer å håndtere både ordfreser og traktord. Alle innbyggerne i Ordhus er overordentlig opptatt av ordsmonnet. Men før de kommer så langt, må de uselvstendige og mindreordige verbene lære å stå på egen versefot. Barna går i ulike ordklasser på skulen. Alle er selvsagt opptatt av ordenskarakteren. To elever fikk nylig skjenn av rektord fordi de plaget medelever med tankestreker og hermetegn i adverbstiden. To andre ble tatt på fersken da de lastet ned piratord fra et orddelingsnettverk.  Men de fleste barn er rettskrevne. I friminuttet spiller de fleste fotball. Da gjelder det å innta de beste preposisjonene og skille mellom sterke og svake verb. Skader de et kne, legger man på en substantivisk leddsetning for å lindre. Av andre idrettsgrener er ordtennis svært populær. I treningsstudioet driver mange med uregelmessig bøyning. Det skal være bra for å hindre minuskelplager.

Svært mange av husene i Ordhus har setningsskader etter hyppige ordskjelv, men både byens ordtaktekker og ordsikringsselskapet er enige om at det ikke ligger noen grammatikk i dette. I bedre strøk har de større eiendomspronomen, superlativer og mange ubestemte artikler. Innbyggerne tar gjerne semantrikken om de har et ærend i et annet avsnitt av byen. Stadig mer av kommunikasjonen foregår med mobilkolofoner.

Navnet fikk byen etter advokaten Alf Ordhus, som ikke var ordsår, men som ofte satte grå ord i hodene på sine motstandere. Han ble særlig kjent da han var ordsvarer for en korrekturist som var tiltalt for smugling av illegale fremmedord. Han skapte også overskrifter den gang han jobbet i ordkommisjonen og fant fem ufullstendige setninger funnet skjult i et dystert kapittel, og avlørte et bestialsk serieord. Det antatte gjerningsordet, et kasus, skal ha gått amok med stikk- og slagord, og satte punktum for seg selv etter udåden. Som ung reiste Alf Ordhus ordet rundt, og skal da ha avverget et folkeord i Ord-Korea. Han var omskrift person: Han likte å komme til dekket ord, og noen mente han hadde et snev av ordmannsgalskap. Mange var også bitre på at han skal ha tipset den kulørte ukepressen om at Royal Pluralis tok ut kommaseparasjon. Før han ble leder av seniord-forbundet på sine eldre dager, var han også i en periode byens ordenskriver. Da styrte han alt som hadde med ordskifte etter avdøde, samskriving og orddeling å gjøre (han fikk ros for liberal lovfortolkning mtp. intetkjønnets samskrivningsrettigheter). Han var også kjent som en ekstraordinær ordlovskaptein.

Det etymologiske kirkesamfunnet står sterkt i Ordhus. Kyrkjelyden består mest av vokaler. Etter den nye ordningen skal presten alltid være ordinert. Når ungdommane skal stå konsonant får de utdelt personlige pronomen av predikatet. De fleste hankjønn ønsker seg hatt eller andre varianter av perfektum i gave til konsonanten.  På det musikalske området sjølvsagt er vanleg med ordspelemenn på lokalet og ordatorium i kirken. Det mest kjente ordkesterinstrumentet heter Hammondordgel. Vennskapsbyen er forresten New Ordleans, så det tilordekommer også enkelte sære unntaksregler som foretrekker dyslexijazz. Til tider blir det nærmest ordtakstilstand, med heftig dansing på ordene.

Turister i Ordhus bør definitivt få med seg det unike ordcruiset, med den lokale idrettshelten Petter Ordhug som guide. Man bør stille ordberedt, og merke seg at det lett å bli truffet av løsprat når ordavinden er sterk. Dersom ein får ord på seg kan det hjelpe å bruke ein deordorant, eller løsemiddelet ordkverk  (fåes kjøpt hos hjernvareforhandlere).

Om du er et fremmedord som er så uheldig å ikke få innvilget ordholdstillatelsen, blir du sendt hjem med returpost, men stadig flere språkløse velger å gå i skjul mellom linjene, eller leve som ordstreifere. Nylig ble det innvilget et generelt amnesti for svarabaktivokaler.

Når innbyggerne dør blir de gravert. Seremonien innbefatter ordpåkastelse, om man da ikke velger bisetning.

Fra ord er du kommet til ord skal du bli.

HMM..? HVA ER DETTE FOR EN MERKELIG TEKST?
Det var Helge Torvund som startet det hele den 1 januar 2011, med en enkelt tweet (til Miriam H. Skjelbred om jeg ikke husker feil) der han frigjorde ordet “ord” fra sine semantiske lenker, og gjorde det til et sted. Han kalte det Ordhus, en by som livnærer seg av grammatikken som råvare, der språkbegreper får nytt liv i en interessant skapelsesprosess som stadig tar nye vendinger. Slik ble Torvund (uten at han egentlig visste hva han satte i gang, tror jeg) episenteret i en sjeldent språkseismologisk fenomen. Ordhus fikk Twitter til å surre instenst som en ordflue i to døgn, før fenomenet døde mett og fornøyd i vinduskarmen. Jeg har tidligere skrevet om hvordan Twitter er et rammeverk for snubleflaks. Historien om Ordhus viser at Twitter også kan være en arena for en unik form for kollektiv historiesfortelling. Etter at den første kvitregnisten antente ordbrannen , ble Øyvind Kvalnes og Berit Rekve og noen flere, inkludert meg selv, med og bære ord til bålet. Dagen etter fikk #Ordhus egen hashtag, og flinke, kreative mennesker som Dagfinn Nordbø og Jon Wessel-Aas (og langt flere) hev seg med. Etterhvert som stadig flere bidro, mistet fenomenet også litt av kontakten med den konsistente fortellingen som startet det hele. Ordhus sank, som en språkets Atlantis.

Jeg fulgte fenomenet fra start til slutt, og synes hendelsen var såpass ekstraordinær at jeg, da natteordet senket seg en søndag, fant inspirasjon til å skrive ut en slags oppsummering. Den er dels basert på Googles eminente twitterarkiv (Twitter selv er ikke god til å ta vare på historien) og dels på eget hode. Her er jeg altså et slags medium, som profiterer rått på andres ordkraft, det jeg har gjort er å plukket drivord og plassere dem i en slags dramaturgisk sammenheng. Basert på at de flinkeste hodene i denne ordflommen skrev på vakkert nynorsk burde jeg også gjøre det, men hjernevasket bokmålsmann som jeg er, frykter jeg at et forsøk på nynorsk ville plassert meg ordskifteretten, tiltalt for grammatiske overgrep. Det viktigste, tenkte jeg, var å ta vare på noen av disse twittermeldingene og den sammenhengen de ble kvitret i før de forsvinner i ordtåka på det store informasjonshavet.

Om noen føler seg ordglemt eller inspirert, kan de bidra til å utvikle historien videre i kommentarfeltet.

Reaksjonene er sterke. Twitter koker av indignerte meldinger, det mobiliseres til massemønstringer. Maria Amelie er en person vi kjenner empati med, fordi historien hennes er blitt fortalt. Den har grepet mange. Men Maria Amelie er ikke alene. Det finnes mange ufortalte historier om papirløse flyktninger. Det beste som kan komme ut av arrestasjonen og den forestående utsendelsen er en debatt om de prinsipper som ligger til grunn for norsk flyktninge- og asylpolitikk, og særlig de uverdige forholdene ulovlige innvandrere lever under.

Det finnes en posisjon i innvandringsdebatten som handler om at Norge bør etablere et “filter” som siler ut den kompetente arbeidskraften, og kun den. Vi bør bruke innvandring som et virkemiddel for å løse innenrikspolitiske utfordringer, ikke skape nye problemer med å etablere en integreringsutfordring. Denne instrumentelle tilnærmingen er ikke i tråd med den humane hovedintensjonen i asylpolitikken: Å hjelpe mennesker som er på flukt fra krig og forfølgelse.

Spørsmålet er om det er på tide å slippe til gråsonene i svart/hvitt-debatten. Asylsøknader inneholder personlige historier. De kan rangeres trinnløst på en akse fra flyktninger med rene økonomiske motiver til forfulgte individer som vil bli drept hvis de returneres. Et eller annet sted på denne aksen setter vi en linje. På den ene siden er det innvilget asyl. På den andre siden er det avslag. Det betyr ikke at menneskene som får avslag opplever en hjemreise som uproblematisk (i den grad de har et hjem å reise til). Det betyr bare at de må ut av Norge.

Det finnes altså en stor gruppe av mennesker i en åpenbart vanskelig livssituasjon, som er sterkt motiverte for å bygge et nytt liv i Norge. Hvilke virkemidler har vi for å gi disse menneskene en sjanse til å bli de produktive samfunnsborgere som byråkratkollegaene i Næringsdepartementet er på jakt etter? Integrerings- og mangfoldsdirektoratet er opptatt at man trenger rollemodeller med innvandrerbakgrunn. De problematiserer “glasstaket” i arbeidslivet som et hinder for økt integrasjon. Men er ikke asylpolitikken i seg selv et glasstak, som hindrer dyktige og produktive individer til å bevise sin verdi for samfunnet? Vi har ingen mekanismer eller insentiver for å la innvandrere bevise at de kan bli velintegrerte nettobidragsytere i Norge. De plasseres i limbo i årevis mens de venter på et ja eller nei. Det som kvalifiserer til opphold er om tragediene og traumene i livet deres er store nok. Hva med virkelyst? Hva med læringsvilje? Hva med initiativ? Maria Amelie kastes ut på grunn av signaleffekten. Men det finnes også en annen signaleffekt av utsendelsen: Den forteller andre innvandrere at det slett ikke teller positivt om du velger å bli en produktiv, velintegrert borger.

Jeg tar ikke til orde for et avgrenset generelt amnesti, nok en kortsiktig løsning. Jeg mener vi trenger en dyp endring, som tar utgangspunkt i noen nøkkelspørsmål: Hvordan kan vi bedre kombinere et blikk for enkeltskjebner med våre behov på systemnivå? Finnes det nye innvandringspolitiske insentiver som understøtter mål i nærings- og integrasjonspolitikken? Hva føles det riktig å tilby de statsløse kollegaene, naboene og lekekameratene våre, de som snakker norsk og har et eneste mål: Å få beina under seg, og bli en del av et trygt samfunn som utløser det potensialet de bærer på.

Maria Amelie har knust glasstaket og blitt en ressurs for samfunnet, mot alle odds. Hun har svømt motstrøms. Som eier av en konsulentvirksomhet ville jeg med glede tilbudt henne jobb. Tilbudet står, hvis hun trenger det. Likevel sender myndigheten, mine myndigheter, henne ut. Det er det motsatte av humanisme, og det motsatte av samfunnsøkonomisk næringsvett, og i sterk opposjon til folks rettsoppfatning, men for Systemet er det logisk og korrekt.

I mine øyne snakker vi da om en systemfeil. Noe må reprogrammeres.