Hva er galt med eierskap?

Morgenbladet trykket tidligere i høst en artikkel om lederlønninger og opsjonsavtaler, der Jon Hippe i FAFO etterlyste økt oppfinnsomhet blant norske politikere for å sikre en jevnere fordeling av verdier i det norske samfunnet. Han nevner styrking av ansattes eierskap som et mulig virkemiddel. Som mangeårig gründer er jeg helt enig med Hippe, og jeg føler ikke minst et behov for å stille spørsmål ved venstresidens snodige allergi mot aktivt eierskap og opsjonsavtaler.

Jeg har personlig erfaring med at slike avtaler kan være er et viktig instrument i små selskapers kamp for å overleve og beholde nøkkelmedarbeidere. Det kan også, tro det eller ei, være et virkemiddel mot lønnspress. Men min holdning til dette dreier seg også om at jeg er kritisk til de voksende forskjellene mellom fattig og rik.

Jeg er kort sagt opptatt av at verdiene som skapes i et samfunn skal spres på så mange hender som mulig. Og i dette perspektivet finner jeg det vanskelig å forstå hvorfor vi på død og liv må beholde det tradisjonelle skillet mellom lønnsmottakere og kapitaleiere? Hvorfor ikke fremelske opsjonsavtaler og belønne selskaper som radikalt fordeler veksten i aksjeverdiene blant sine ansatte?

Statssekretær Geir Axelsen (AP) i Finansdepartementet er, ikke overraskende, skeptisk til tanken om ansatt-eierskap. Han avviser kategorisk å differensiere mellom store internasjonale selskaper og småbedrifter. ”Vi kan ikke gi lettelser til en, og ikke til alle”, sier han.

Da må jeg spørre: Hvorfor ikke?

I Norge er det lang tradisjon for progressiv beskatning av personinntekt. Tjener du lite nok, slipper du til å med å skatte i det hele tatt. Men for aksjeselskaper er jussen er lik for alle, selv om virkeligheten ikke er det.
Tiltakene mot skjult avlønning og kapitalinntekter i millionklassen, fremstår som totalt absurde for små og mellomstore selskaper med mer beskjedne inntekter.
Paradoksalt nok bidrar den ufølsomme og ensidige politikken på dette området kun til å forsterke kapitalismens klassiske utgangspunkt: Kun noen få kakser eier produksjonsmidlene. Resten er henvist til å tilby sine tjenester i bytte mot lønn.

Om jeg ikke husker feil, handler sosialisme om at arbeiderne skal overta produksjonsmidlene. Min utfordring til venstresiden er å vurdere en annerledes, aktiv og etter min mening radikal politikk knyttet til opsjonsavtaler og eierskap.
Å fremme størst mulig medeierskap er bra for bedriftene fordi det fremmer skaperkraft, og gir ansatte økt ansvarsfølelse for selskapets økonomi. Det er bra for den enkelte fordi det gir gevinst ved utbytte og salg av aksjepost (dersom aksjeposten har steget i verdi i løpet av ansettelsesforholdet). Og det er bra for samfunnet fordi det bidrar til at kapitalinntekter ikke bare er forbeholdt de som er veldig rike fra før.

4 kommentarer om “Hva er galt med eierskap?

  1. Gratulerer med blogg, Anders!

    Jeg synes det er interessant at du reiser eierskapsdebatten. Jeg tror den kommer for fullt i årene som kommer. Det vil skje utfra ganske forskellige vinkler og motiver. På den ene siden har du de som ønsker å inkludere flere i fordelingen av overskuddene i store selskap, og som frykter for effektiviteten i bedrifter hvor makt og inntekter blir så til de grader monopolisert som de blir i dag. Det er, om du vil, en linje som handler om hvordan vi kan utvikle en kapitalisme som er mer bærekraftig enn dagens.

    Jeg har et litt annet perspektiv. Jeg har reist eierskapsspørsmålet i ulike sammenhenger de siste årene, blant annet gjennom en del konkrete forslag i SVs gjeldende partiprogram. Jeg mener demokrati er den viktigste årsaken til å gjøre noe med fordelingen av eierskap i samfunnet. Vårt samfunn er altfor avansert, og vanlige mennesker for kunnskapsrike, til at vi ikke skal utfordre den hierarkiske strukturen som fortsatt dominerer arbeidslivet. Det handler om å se at i det moderne samfunnet ligger mye innsikt og kunnskap om hvordan vi kan utvikle bedre løsninger ubrukt. Tradisjonelt har venstre- og høyresiden kjempet om hvorvidt det er staten eller den private entrepenøren som har mest av denne innsikten. Jeg tror den moderne venstresiden må forfekte et tredje standpunkt, nemlig at vanlige ansattes kunnskap må vektlegges langt mer.

    Men skal vi ta steg i denne retningen er det ikke opsjonsavtaler eller minoritetsaksjeposter som gjelder. Da trenger vi reelt eierskap, med et bedriftsdemokrati hvor de ansatte eier og styrer selv. Jeg mener derfor vi må se på hvordan vi kan stimulere til etablering av flere ansatteide bedrifter og gjenopplive samvirke-tankegangen. Det avgjørende for å få dette til er å sikre slike bedrifter kapitaltilgang. I andre land med en mer levende samvirke-sektor løser de dette med egne kooperative banksystemer. Å favorisere slike bedrifter gjennom lånemuligheter fra offentlige fond, kanskje også skattefordeler, er også en mulig del av løsningen.

    En som har spennende perspektiver på dette er økonom Kalle Moene, som for noen år siden skrev en bok om arbeiderstyrte bedrifter, «Marked uten kapitalisme».

  2. Audun: Jeg skal ta fatt på Moene sin bok. Jeg har hatt en plan om å lese den, men tiden strekker ikke til. Som gammel anarkosyndikalist er jeg kjent med kooperativtenkningen, og det har jo historisk vist seg å være en modell som kan funke.

    Men jeg er også opptatt av dynamikken i innovasjonsprosesser og etablering av ny virksomhet. Det er veldig sjelden et helt kollegium sammen kommer opp med en ide som forandrer verden – enten det er et forretningskonsept eller en produktidè. Eierskap er i dag ikke forankret i demokrati. Det vil si at enkeltpersoner – gjerne de som eier produksjonsmidlene og har makt over forretningsstrategien – har muligheten til holde fast i en visjon, selv i tider med stor utskiftning av arbeidskraft og lav lønnsomhet. Personlig erfaring sier meg at sammensatte grupper ikke har den kollektive selvtilliten og tålmodigheten som skal til. Og det er sjelden at en stor gruppe mennesker kollektivt er i en livsfase der de er villig til å risikere hus og hjem for noe de tror på.

    Som oftest er det enkeltpersoner eller et lite team som ruller igang snøballen. Det finnes masse forskning på hvilke bedrifter som bukker under og hvilke som ikke gjør det. Konkursprosenten øker med antallet eiere og med motstrømmens intensitet i den kritiske startfasen.

    Derfor tror jeg mer på skattemodeller og incentivsystemer som sprer eierskap etterhvert som bedriften vokser. Lånemuligheter er selvsagt også en mulighet. Men dette er selvsagt avhengig av bransje. Noen lever av servicekonsepter, andre driver råvareutvinning, andre foredling mens noen utviklinger teknologiløsninger som lisensieres videre. Hver bransje har sin dynamikk. Jeg vil tro kooperativet som organisasjonsform fungerer best i utvalgte næringer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s