Prinsippene for skattlegging

Det er oppstått en klassisk debatt mellom kapitalister og politikere i Dagens Næringsliv. Mangemilliardæren Stein-Erik Hagen gikk ut mot regjeringen, og eiendomskongen Thon kalte Norge «den siste sovjetstat», hvorpå finansministeren og statsministeren fortalte at de var lut lei «sytingen fra de rike». Debatten har flere svakheter. Rikingene tar i bruk emosjonell retorikk og bruker håpløse klisjeer om øst-europeiske forhold som bare bidrar til å tåkelegge hva de egentlig mener om helt konkret politikk. Regjeringen svarer med å kalle alt for «sutring», og dermed på arrogant vis se bort fra de delene av kritikken som faktisk har substans. For de rike kapitalistene har faktisk et poeng når de viser til skillet mellom arbeidende kapital og kapital som tas ut til personlig forbruk.

Jeg mener at en fremtidig skattereform burde baseres på følgende prinsipper:

1. Kapital i arbeid bør får arbeide i fred. Det vil si at et menneske som velger å skyte inn penger i et selskap og dermed skape arbeidsplasser og samfunnsmessige ringvirkninger, belønnes for dette i skattemessig forstand – i motsetning til de som bruker midlene til personlig forbruk eller eiendomsinvesteringer. Hagen har rett i at de fleste superkapitalistene i Norge har store deler av sine formuer bundet opp i maskiner og produksjonsutstyr. Jeg mener at det blir feil å skattlegge den delen av formuen som bidrar til å skape arbeidsplasser. Samtidig er investert kapital i stor grad utsatt for store verdisvingninger.

2. Eiendom og cash bør svi. Eiendomsinvesteringer er passive investeringer, og bankinnskudd tjener ingen andre enn kontohaveren. Eiendommer skaper ikke virksomhet, men er virksomhet som gjennom leieinntekter profitere på andres næringsvirksomhet. Dessuten er husrom et knapphetsgode. Det skal koste å eie et hus uten å tilby noen å bo der. Derfor bør eiendom skattlegges spesifikk. Likvide midler som står i banken, eller i andre typer likvide verdipapirer bør også skattlegges.

3. Penger har avtagende grensenytte. De første 200 000 kronene går til dekning av grunnleggende behov. Jo flere penger, jo mer unyttig konsum. Det er ingen mennesker i Norge som trenger mer enn 3 millioner kroner i året i lønn. Derfor er jeg tilhenger av progressiv beskatning, gjerne mer progressiv i dag. Man kunne gjerne også innført progressiv beskatning av utbytte på investert kapital. Slik kan man straffe folk som taper selskapene for driftsmidler.

4. Konsum kan og bør styres. Det finnes bra forbruk og dårlig forbruk. Moms og avgifter er en god måte å styre forbruk i ønsket retning på. Dette verktøyet kan gjerne brukes i langt større grad enn i dag. Bilavgiftene for forurensende biler kan for eksempel skrues dramatisk opp. Hvorfor ikke jobbe for at co2-regnskapet for ulike produkter kommer til uttrykk i form av høyere pris? Torsk som er sendt til Kina for filetering blir dyrere fordi produksjonsmetoden forurenser mer.

Har du innspill til andre prinsipper? Fyr løs.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s