To pluss to er tre

Skjebnen har innrettet det så viselig at jeg er oppvokst i Bergen – og har blitt boende her. I motsetning til svært mange av mine studievenner og tidligere kollegaer har jeg aldri gitt etter for suget fra øst.

Min holdning har hele tiden vært at om ikke ikke finner drømmejobben her på Vestlandet, må jeg skape den. Da jeg var med å etablere magasinet Fri Flyt med hovedkvarter i Bergen i 1998 – var tanken som følger: Bergen er en medieby, men mangler et forlag som satser på nisjemedier. Her finnes det mediefaglige nettverk – og her finnes det trykkerier, kapital og alliansepartnere på nettutvikling. Så Bergen må jo være perfekt!

Akk. Hadde det vært så enkelt.

Ti år senere kan jeg konkludere med at selskapet jeg fortsatt er medeier i blomstrer som aldri før – i Oslo. Etter seks års i Bergen med kontinuerlig topplinjevekst , flyttet vi i 2004 hele røkla østover – og vokste raskere enn noen gang. Det var et sammensatt årsaksbilde bak beslutningen, men hovedgrunnen er brutal:

Bergen ikke er en by for unge gründerselskaper med et uvanlig produkt- og markedskonsept innenfor noe så «soft» som forlagsbransjen.

Etter seks år som en åpen, samarbeidsvillig og kapitalsøkende bedrift i Bergen var vår erfaring at de viktige beslutningstakerne i Bergen er konservative, nettverkene er lukkede, mye av kapitalen er ikke opptjent men nedarvet, samhandlingsinteressen mangler og den «oppsøkende investoren» er totalt fraværende – så lenge det ikke dreier seg om «hard business» – fisk, olje, eiendom.

Da jeg ble presentert for Bergensscenarier 2020 i 2003 – tenkte jeg at «her er det noe på gang». To pluss to skulle bli fem. Men er egentlig så mye endret?

Det har skjedd noe. Innovasjon Norge er i mine øyne flinke til å dyrke lokale innovatører – ihvertfall de innovatørene som er flinke til å skrive overbevisende søknader. Vi har fått en bra næringskonferanse i GROW, drevet fram av unge og utålmodige entusiaster. Det skapes enkelte arenaer der det bygges nettverk mellom ulike bransjer – og det etableres kontakt mellom oljedirektører, eiendomsinvestorer og plateselskapsgrundere.

Spørsmålet om disse nettverkene endre noe som helst, dersom de ikke på et tidspunkt også medfører en overføring av makt. Min erfaring er at både kommunen og tildels næringslivet i byen bruker «de unge» som pausefyll ved festlige anledninger, og delvis som gallionsfigurer for diverse satsninger på «kulturnæringene» (hva nå det er). Da man utpekte styremedlemmer til Bergen Business Region valgte man for eksempel en mannsdominert forsamling med snittalder 57 år. Ikke en eneste person representerer den idèrike men kapitalfattige igangsetteren. Ikke en eneste person representerer det blomstrende kulturlivet.
Da Henning Warloe gitt ut i BT og og forsvarte den aldeles håpløse styresammensetningen ble Magnus Stangeland trukket fram som «gründeralibi» fordi han har vært involvert i 19 bedriftsetableringer det siste året. Her viser finansbyråden at nettverksjobbingen i «the establishment» har ført ham langt unna det næringslivet han var en del av da han drev motebutikk i Nygårdsgaten. Ikke et vondt ord om Magnus Stangeland, men han er ikke «gründer» slik jeg liker å forstå begrepet, han er først og fremst investor og styregrossist med 55 millioner i formue, og et nettverk av beslutningstakere en ung spirrevipp bare kan drømme om? Og innenfor hvilke næringer er det Stangeland gjør business? Jo, fisk, shipping, olje og eiendom. Hardt, hardt, hardt, hardt.
Mer av det samme.

Hvor vil jeg med dette? Basert på mine egne erfaringer vil jeg gjerne komme med tre oppfordringer til Warloe, Friele, Stangeland – og de andre makthaverne på toppen i næringslivet i Bergen (dere vet forhåpentligvis hvem dere er).

1. Gi slipp på hegemoniet – dere vil tjene på det!
Å være ung i en verden som endrer seg fortere enn noen gang, er en kvalifikasjon i seg selv. Mange «umodne» bedrifter og ildsjeler burde vært løftet inn i den sfæren som påvirker rammebetingelsene og legger føringer for offentlig virkemiddelbruk. Hvorfor? Unge mennesker har en integrert forståelse for interaksjonsmedier og den store overgangen samfunnet er inne i – fra en serviceøkonomi til en opplevelsesøkonomi. Og unge mennesker har en tendens til å omfavne galskap. Er det noe Bergen og Vestlandet har underskudd på så er det visjonære ute-av-boksen-initiativer av den sorten som forandrer verden.

2. Støtt ideer og dyktige hoder – så kommer bunnlinjen over tid!
Mange dyktige gründere i «kreative næringer» er (bevisst eller ubevisst) på jakt etter kraftfulle allianser med den etablerte delen av næringslivet, men sliter med skeptiske, konservative og uengasjerte investormiljøer. I «såkornfond» er ofte nåløyet så trangt at det ikke er verdt innsatsen. Å bli alt for bunnlinjeorientert i en produktutviklingsfase kan bety døden for entusiasmen – den viktigste råvaren i slike selskaper. Hvor er de modige, rause investorene som tør å gå på en smell fordi de tenner på et forretningskonsept eller tror på et kreativt miljø? I Bergen seifer man seg til fant.

3. Kjøp tjenester av de uetablerte bedriftene
Enhver som beslutter kjøp av kreative tjenester i Bergen burde henge en lapp med tykke tusjbokstaver over kontorpulten: KJØP UNGT! Mange ferske bedrifter – eksempelvis innenfor design, film, arkitektur, software og reiseliv – kunne oppnådd rask vekst forbi kritisk ordremasse dersom store etablerte selskaper eller det offentlige (kommune/fylkeskommune) var flinkere til å velge dem fremfor «den faste leverandøren». Hvorfor ikke tenke som Nasjonale Turistveger? De investerer tungt i infrastruktur og attraksjonsutvikling, men investeringen anvendes også for å løfte unge arkitektmiljøer og gi dem spennende kontrakter og et «utstillingsvindu» . I Bergen i dag dag må man bevise i flere år før man får være i kampen om de store kontraktene. Jeg kjenner mange som har bukket under på grunn av manglende tålmodighet.

Enn så lenge får de små it-selskaper, designbedrifter, konsulenmiljøer og arkitektkontorer i Bergen jobbe på egenhånd, og samhandle seg i mellom som best de kan, der nede – i underskogen. Når det butter for mye får man heller flytte til Oslo. Eller Stavanger – som de siste årene har hatt en eksplosiv vekst i spennende nyetableringer. Min analyse er at beslutningstakerne i Stavanger er tilflyttere. De er mer internasjonalt orientert, og mindre bundet opp av provinsielle nettverk. De er på jakt etter spennende underleverandører, rett og slett fordi de har oppdaget vidunderkuren:

Friskt blod er en glimrende medisin mot stivbeinthet og anemi.

3 kommentarer om “To pluss to er tre

  1. Yes! Dette er lovende! Som «ung og lovende» i flerfoldige år har jeg etterhvert begynt å vurdere andre retninger å gå enn å jobbe som designer i Bergen. Den portfolioen jeg er stolt over, der konseptene har visjoner, er den som endte i skuffen «forkastet, til fordel for brosjyre, A5, bestrøket papir». Høyskoleutdanningen min fra utlandet har i Bergen samme status som et tegnekurs på Friundervisningen. Bergen er full av festtaler. Mye ull og lite sau. Det er ikke PÅ GRUNN AV næringslivets tilstedeværelse i Bergen at Bergen har det den har av små, interessante forekomster. Det er PÅ TROSS AV dem. Dessverre er det sånn at når man blir eldre, stifter familie, bosetter seg i periferien (bydelene) og bruker mer tid i bil enn sammen med sine medsammensvorne smågründere, så mister man gløden. Optimismen blir et sukk og de man kjente med pågangsmot og lure idéer har flyttet fra byen, hvis de da ikke ble værende og endte opp som jeg, bitter og sur på menn med silketørkle i halsen og merkevarekurs fra NHH…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s