Småkapitalismens kår på venstresiden

I helgen deltok jeg på SV sin «Verden til venstre»-konferanse. En morsom opplevelse. Er jeg sosialist? Eller er jeg en liberalist? Disse merkelappene betyr mindre og mindre for meg. Alle norske partier er tilhenger av en blandingsøkonomi. Spørsmålet er hvor streken går mellom privat og offentlig tjenesteproduksjon og hvilke styringsmål man har for samfunnsutviklingen. Jeg er enig med SV i mangt. Jeg er tilhenger av et egalitært samfunn. Jeg er motstander av å sette bestemor på anbud. Jeg er sterkt kritisk de verdiene som i dag akkumuleres blant et lite knippe steinrike superkapitalister.

Samtidig er jeg bedriftseier. Jeg er kapitalist – eller småkapitalist. Jeg har skapt mine egne arbeidsplasser gjennom aktivt eierskap i hele mitt voksne liv. Sammen med gode partnere hr jeg tilført staten mange millioner i moms og arbeidsgiveravgift – og skyhøye gebyrer for forsent innbetalte fakturaer. I tillegg har vi skapt masse ringvirkninger på arbeidsplasser med tariffregulert lønn og sterk fagorganisering. I Posten, I trykkebransjen. I internettbedrifter. I banker. Og ikke minst – i offentlige kontrollorganer og forvaltningsinstitusjoner.

I denne spagaten er det vankelig å føle seg hjemme noe sted i norsk politikk. Og jeg må innrømme at jeg føler jeg meg en smule fremmedgjort på venstresiden i norsk politikk. Jeg har forsøkt å systematisere hva jeg sliter med, under tre hovedoverskrifter.

1. DET VANSKELIGE MARKEDET

Det klassiske skillet mellom lønnsarbeideren, den som leier ut hodet og kroppen sin til timepris, og kapitaleieren – den som eier produksjonsmidlene, er selve grunnlaget for sosialistisk teori. Min påstand er at venstresiden anno 2008 har et hull i sin ideologiske plattform.

Hva gjør vi med det hersens markedet?

En gang kunne man hvile seg på utopien om et kommunistisk drømmesamfunn der alt var annerledes. Denne drømmen har forvitret. Venstresiden har stilltiende akseptert at det frie markedet, i betydningen en privat, etterspørselsregulert markedsplass for varer og tjenester – uten at de har tatt de nødvendige politiske konsekvenser av dette og tilpasset sin politiske retorikk til denne virkeligheten. Om man aksepterer det frie markedet på visse områder, må man også ha en politikk for å stimulere og regulere det frie markedet.

Her er man på høyresidens tradisjonelle banehalvdel. Da må man også kunne diskutere betingelsene for et velfungerende markedet. Man må kunne bruke liberalistisk teori for å sikre et velfungerende marked. Og man kan bruke liberalistisk teori for å vise at offentlige anbudssystemer innenfor transport og helse ikke tilfredsstiller kravene til et fungerende marked. Den innsatsstyrte finansieringen av sykehusene – og de til mange halvoffentlige selskapene med begrenset innsyn er andre effekter av markedstenkning i offentlig sektor.

2. DEN TUNGINDUSTRIELLE NEI-POLITIKKEN

Venstresidens, og særlig SVs, næringspolitikk (eller i det minste kommunikasjonen av den) fremstår som bundet opp i en tvungen marxistisk retorikk der noen eier produksjonsmidlene og andre er lønnsarbeidere. Det finnes liksom ingenting i midten. I kommunikasjonen av SVs politikk opplever jeg ofte en slags svartmaling av eierskap, en form for paranoid forestilling mot det å eie aksjer i et selskap i seg selv er et slags skattehull.

Ta ordet ”opsjonsavtaler” for eksempel. I en SV-verden er det utelukkende er knyttet til skattegunstig tilleggsavlønning av allerede rike mennersker. For meg er ordet er positivt ladet. En opsjon er en mulighet for en ansatt til å bli med på en fremtidig finansiell verdistigning i et selskap. Flere burde fått opsjonsavtaler, ikke færre. Ikke minst i små og mellomstore selskaper.

Det som har skjedd de siste årene er at gapet mellom lønnsmottakere og kapitaleiere har økt, fordi det alltid vil være et etterslep på lønnssiden i en oppgangskonjunktur. Kraftig børsvekst og god lønnsomhet gjør at de som allerede er på eiersiden tar et stadig større kakestykke av av næringslivets totale verdiskapning. Om man ikke vil nedlegge markedet eller regulere det i hjel, bør man da ha en politikk som går på to fronter:

1. Å sikre at fleste mulig har eierskap (eller opsjoner på eierskap) i sine bedrifter.
2. Å sikre at flest mulig etablerer egen virksomhet, og senke risikoen for dem som velger å gjøre det.
3. Å sørge for at mest mulig penger blir værende i bedriftene, ved å la det svir mer å tappe selskaper for store verdier. Da må man selvsagt skille mellom overføringer mellom bedrifter og uttak av utbytte til personlig berikelse. Og man må være relativt rause med bunnfradraget.

Behold gjerne den konfronterende tonen mot storkapitalen, men bygg samtidig en allianse med småkapitalistene. Dette krever en ja-politikk som er fraværende i dag. SV er alt for lite initiativrike på dette politikkområdet. Partiet overlater i alt for stor grad til Lars Sponheim å boltre seg fritt inne i 16-meteren og skåre billige mål for alle som identifiserer seg med underskogen i norsk næringsliv. Fra toppen av hodet kan jeg fyre løs: Hva med å tilby unge mennesker som starter egen bedrift en «startpakke» som inkluderer regnskapshjelp det første året? Hva med et eget mentorprogram for unge «gründertyper»? Eller man kan klippe rett fra Venstres program (direkte hentet fra venstre.no):
• Bedre sosiale rettigheter for gründere og selvstendig næringsdrivende.
• Rett til næringsfradrag på linje med minstefradrag for selvstendig næringsdrivende.
• Bedre regelverket for selvstendig næringsdrivende som har gjeld knyttet til egen næringsvirksomhet.
• Økt tilgang på risikovillig og kompetent kapital både gjennom det offentlige virkemiddelapparat og gjennom skattestimulans for private investorer for eksempel ved såkalte ”Business Angels”.

3. DEN UDIFFERENSIERTE NÆRINGSPOLITIKKEN

De fleste bedrifter startes i det små, og de små har helt andre utfordringer enn store, globaliserte selskaper med komplekse konsernstrukturer. Floraen av selskaper, eierkonstallasjoner og driftsformer er stor. Hvorfor i all verden skal et lite selskap med minimal inntjening forholde seg til det eksakt samme regelverket som et internasjonalt konsern? Når venstresiden engasjerer seg næringspolitisk handler det om utflagging, nedbemanning eller skattetilpasning. Vel og bra. Men dersom politikkutformingen bare handler om å tette skattehull og jobbe for kontroll med den delen av næringslivet som driver med internfakturering, avanserte bonusprogrammer og avanserte holdingstrukturer, forholder man seg bare aktivt til den grå ansiktsløse kapitalismen. Det har ingenting med min kapitalisme å gjøre!

Uten å gå i detaljer vil jeg utfordre SV til å legge vekk sjablongpolitikken og heller finne frem fingerspissfølsomheten – og erkjenne de ulike virkelighetene i norsk næringsliv.

Ta arveavgiften som eksempel. Det er stor forskjell på å arve en likvid aksjepost i et børsnotert selskap, og å arve et familiedrevet hotell i Solvorn i Luster i Sogn. Hvis arveavgifter og skattesystemer tilpasset en ansiktsløs kapitalisme gjør at Petter Stordalen overtar en lokalt eid familiebedrift er vi på vei mot en forflatning av samfunnet vårt. Det samme ser man i spørsmålet om opsjonsavtaler.

Å tilby eierskap i en gründerfase fordi man ikke har råd til å betale anstendig lønn er noe ganske annet enn å å tilføre fremtidige millionbonuser til toppledere! Hvis en generell nei-politikk knyttet til opsjonsprogrammer rammer små sårbare entusiastbedrifter er dette negativt for et potensielt positivt mål: At flere arbeidere har mer kontroll over sin egen arbeidsplass og får del i den verdiskapningen som kun kan taes ut i en finansielt marked.

Forskjellene mellom de rike og de fattigste er både et sosialt problem, og et problem for markedet. Eierkonsentrasjon og monopol er ikke i tråd med teorien om det frie markedet. Det at de store spiser de små er negativt, og krever en aktiv politikk – for eksempel at konkurransetilsynet får skjerpet sine instrukser og tilført mer ressurser.

Mitt grunnsyn er at vi trenger flere og mindre kapitalister i dette landet. Da holder det ikke bare å skape problemer for de store. Man må også skape muligheter for de små.

2 kommentarer om “Småkapitalismens kår på venstresiden

  1. endelig en blogg som inspirerte litt igjen….
    jeg har savnet det i det siste.

    jeg velger å lese deg som en god sosialliberalist, men er også enig i at merkelappene er mindre interessante.
    Nettopp det om at løsninger ikke kan være universelle er et viktig poeng. Jeg tror nettopp det er en grunnleggende erkjennelse som må til før man kan finne og tilpasse løsninger som fungerer.

    Etter også å ha lest noen av dine eldre innlegg tenker jeg at jeg håper du finner tid til å delta mer i den politiske debatten, for det er tydelig at du med din kritikk og konkrete forslag trengs.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s