Det uskarpe klassebildet

Det kollektive står sentralt i sosialistisk teori. Klassebegrepet er selve fundamentet, det som definerer frontene i en kamp for en mer rettferdig verdensorden. I norsk politikk er begrepet fortsatt i aktivt bruk, og det søkes aktivt etter å revitalisere inndelinger som kan nytes til å isolere kollektive enheter som kan «mobiliseres» politisk. Det ligger i den historiske arven til venstresiden å trekke linjer mellom ulike lag av folket. De tre lag av folket – arbeiderklassen, middelklassen og overklassen – er selvsagt en veldig praktisk treenighet som det er enkelt å utvinne politisk retorikk fra. Hvis du i tillegg blander inn kjønn, får du en praktisk matrise. Men er disse kollektive enhetene relevant i norsk sammenheng? Tilslører de mer enn de avdekker? Og i en tid der Høyre og Frp snart har rent flertall i opinionen: Har de mobiliseringskraft?

En av dem som er opptatt av å bevare klassen som primærkategori i politisk kommunikasjon er Audun Lysbakken, som har initert en spennende prosess knyttet til vitaliseringen av venstresiden. Hans motsvar på høyre flanke – Torbjørn Røe Isaksen ser nesten bort fra klasseperspektivet i sin nye bok om konservatismen. Det er merkelig, for klasseidentiteten er en viktig del av konservatismens historie. Ideologien har blitt drevet fra skanse til skanse, av arbeiderbevelsen – som har preget verden på viktige områder, og gang på gang fått rett. Men dette var i en epoka da frontene stod mellom dem som eide produksjonsmidlene og dem som satte liv og helse på spill for å betjene dem. Det sosialistiske prosjektets vitalitet i Norge og en del andre land baserte seg på rene skillelinjene og kraftfulle allianser innenfor en kulturelt homogene nasjonalstater. Bakteppet var politisk teori – en marxistisk samfunnsanalyse og medfølgende beskrivelser av en teoretisk mulig, men ennå uprøvd fremtidig samfunnsorganisering.

I dag lever vi i en ekstrem verden, i et ekstremt land, i en ekstrem tid. I et globalt bilde har klassebegrepet fortsatt stor forklaringskraft. Sett fra månen eller deromkring er Norge som land verdenssamfunnets svar på Stein Erik Hagen. Vi eier andres produksjonsmidler.

Samtidig øker endringstakten i verden, identiteter dannes på nye måter, utopien er død, de hellige (politiske) skriftene mister sin forklaringsmakt, det oppstår nye skillelinjer. På nasjonalt nivå i Norge er alle tilhengere av en blandingsøkonomi, men vi diskuterer blandingsforholdet heftig. I arbeidslivet går ingen lenger for gullklokka, vi vil at jobben skal være en arena for selvutfoldelse eller en finansieringskilde for andre prosjekter i tilværelsen.

Selv jeg, som er oppvokst i et hjem preget av knallhard klasseretorikk, opplever meg som en del av et mer eller mindre klasseløst samfunn. Jeg er grunnleggende overbevist om at de største ideer og visjoner er individuelle prestasjoner, og at individet som som endringsagent er undervurdert i sosialdemokratisk historieforståelse. Samtidig som jeg ser at vårt gode samfunn aldri hadde vokst frem uten at kollektive grupperinger har stått samlet – i kampen for sosial utjamning, og ikke minst i kampen for et samfunn tuftet på menneskerettigheter. Jeg tror fortsatt på kollektive bevegelser. Men ikke nødvendigvis med sosioøkonomisk status som fellesnevner.

I mine øyne er klasse fortsatt en merkelapp som sier noe om inntektsnivå, status i yrkes- og samfunnslivet, og selvsagte i hvilken grad man eier produksjonsmidler. I dag er klassekampen en global kamp. Norges skattebetalere eier andre nasjoners produksjonsmidler, og sitter ved maktenden av bordet i det globale samfunnet. Skal man foredle det norske velferdssamfunnet, må man bruke andre briller, og et annet språk.

I markedsføringssammenheng er man synkende grad opptatt av demografiske variabler som alder og kjønn, og mer opptatt av mikrotrender, de små verdiene, valgene og kollektive identitetene som gjør oss til målgrupper for smalere produktgrupper. På basis av viktige mikroindikatorer blir vi kartlagt og plassert i bredere forbrukersegmenter. Slik er det kanskje i politikken også? En og samme person er arbeider, musiker, småbarnsfar, sykkelentusiast, etnisk norsk, opptatt av eksperimentell samtidslitteratur og bosatt i en småby på nordvestlandet. Her er det mange skillelinjer og kollektive identiteter. Og i en norsk samtidig kontekst: Hvilken identitet er viktigst?

Min bidrag i diskusjonen om Frp-koden er at partiet er ekseperter i å identifisere slike mikroindikatorer fra det klamme, norske folkedypet, gruppere dem, utvikle et salgbart politisk-konseptuelt rammeverk og profitere i form av oppslutning. En bottom-up politisk skapelsesprosess som er frigjort fra det gamle idelogiske rammeverket, fundert på folks opplevde virkelighet og (vrang)forestillinger. Frp både finner og skaper kollektive identitetsmarkører, «pakker» av synspunkter som viser seg å ha mobiliseringskraft. Det handler om praktisk politikk, men like mye om språk og kommunikasjon. Frp sampler på sett og vis arbeiderbevegelsens vinnermelodi fra back in the days – de utvikler begrepspar som beskriver kollektive identiteter og fiendebilder. De skaper språket – og tvinger andre over på sin banehalvdel.

Et eksempel er den kollektive kategorien «bilister» som (uten at det er eksplisitt uttalt) står i motsetning kategorien til «busspassasjerer og syklister». Siv Jensen skårer stadig på å stå på bilistenes side og i sin retorikk gjør de umerkelig «bilistene» til en alliansepartner i norsk offentlighet, selv om selv SV-ere flest kjører bil. Carl Christian Grøndahl har skrevet godt om denne retorikken i sin blogg, og setter et betimelig spørsmålstegn ved grunnlaget for den. De fleste veksler mellom ulike trafikale roller. Det er et samfunnsansvar å se «den reisende» under ett, og tilrettelegge for å reise enkelt, effektivt og – i et ressursperspektiv – rasjonelt, uavhengig av transportmiddel.

Men Frp har et destruktivt prosjekt gående, innenfor rammen av en klam norskhet. Og de har knekket noen viktige koder venstresiden kan lære av. Frigjort fra tunge idelogiske merkelapper og begreper er de lett på foten – de kan konsentrere seg om å beskrive en verden folk kjenner seg igjen i og skreddersy språket sitt mot ulike velgersegmenter.

Kan det hende at tilhengere av et rausere, mer rettferdig og grønnere samfunn på samme måte bør legge av seg noe av stammespråket for å tiltrekke seg nye velgere? Uten å miste det grunnleggende verdigrunnlaget av synet mener jeg man bør jobbe aktivt for å konstruere nye innganger til et samfunnprosjekt med sosial profil, føre et mer nyansert og raffinert språk, øve inn politiske finter og mobilisere velgere som i dag sliter med den innestengte luften i klasserommet.

6 kommentarer om “Det uskarpe klassebildet

  1. For det første, det er hyggelig at du fikk noe ut av blogginnlegget mitt om billister vs andre reisende. I den sammenheng kan du gjerne rette på navnet mitt i ditt innlegg her..
    Men til saken:
    Klassebegrepet – Ja, jeg synes det er utgått på dato, jeg mener det tilslører langt mer enn det avdekker. Det er selvsagt praktisk for enkeltes agendaer. Men samfunnet er mye mer mangfoldig i dag enn tidligere. I den grad klassene finnes er det mer som merkelapper for å rettferdiggjøre motsetninger og ulike politiske agendaer. Jeg ser oss alle som individer samtidig ser jeg at vi alle er del av ulike mindre fellesskap så vel som et stort fellesskap. Jeg tror det er viktig å holde på de ulike perspektivene. Bruken av klasse som begrep i politikken er for meg mer med på å fremme motsetninger (oss mot dem osv…). Klassebegrepet gir nærmest næring til en oppfattning om en slags evig kamp. Jeg tror ikke det fremmer en god politisk utvikling. Jeg ser heller ikke noen motsetningen mellom å være liberal, individualist og å ha kollektive verdier. Dagens nettverk og mangfoldet i deltagelses- og påvirkningskanaler gjør oss til en helt annen type aktør enn noen gang tidligere.
    Jeg har tidligere en gang sagt at jeg tror de gode løsningene krever kompliserte modeller, og en sammensatt forståelse av problemer, mens politisk oppslutning gjerne krever grove forenklinger og nærmest stigmatiserende problembeskrivelser/løsninger. (her setter jeg det ytterligere på spissen). Jeg tror dette er med på at klassebegrep, Frps fiendebilder (og enkle løsninger) gir oppslutning, men ikke nødvendigvis så veldig gode løsninger når det settes ut i praktisk politikk.

  2. Beklager feil mellomnavn! Det er rettet nå rettet opp. Tilskrives de sene nattetimer som må tas i bruk for å produsere blogginnlegg. Gode innspill, forøvrig. Takk.

  3. Jeg ble litt forvirret av alt skriveriet om klasser, jeg er av oppfatningen at vi praktisk talt er oppvokst i et klasseløst samfunn der skillene er så små at det ikke er verdt å snakke om. Det er først nå det begynner å oppstå forskjeller, men i norsk sammenheng tror jeg ikke det har noen betydning. Snakker vi om India, vil jeg si at det har stor betydning.
    Men som Gandhi sa – be the change you want to see in the world. Det meste begynner med individet, og det er individet som kan sette i gang til. Desverre er det mange som tror at man må en hel saueflokk til for å sette hjulene igang.

    Vet ikke om jeg skjønner helt hvor du vil hen, og er ikke sikker på om jeg er helt enig med mikrogreiene du snakker om heller da jeg er sterk motsander av å sette folk i bås. Verden er ikke svart og hvit. Men for all del, mulig det funker for noen.

    Når det gjelder den globale økonomien og det som globaliseringen følger med seg er jeg redd Norge kun ser seg selv og at det faktisk er en verden utenfor Oslo og Norges grenser, og at vi faktisk henger langt etter og ikke følger med på hva som skjer i verden fordi vi er så altfor opptatt av vårt eget land. Basta così.

  4. Til å ha levert den dårligste kollokvieoppgaven jeg noensinne rettet som kollokvieleder på UiB, har du kommet langt, Anders. Artig å lese dine funderinger. Og takk for at du holder av «Idealtid». Kommer tilbake til det.

    Snakkes,
    Eirik

  5. Liz: Det at du opplever at du er oppvokst i et klasseløst samfunn, er for meg et signal på at jeg har rett i min analyse av venstresidens politiske retorikk, og dels analysen som ligger til grunn for dem.

    Eirik: Kjekt å høre. Min studietid er ikke mye å skryte av, men livets skole skal som kjent ikke undervurderes. Aarebrot sa forøvrig på muntlig eksamen at han aldri hadde sett en student som leverte så ekstremt i to retninger – en aldeles elendig metodeeksamen, og en ditto bra semesteroppgave.

  6. IDEALTID LEVER – Virkelig? Fantastisk.
    Jeg er ikke helt i leseblogghumør i dag, så jeg velger å kommentere samtlige innlegg uten å ha lest dem. Åpenbart kan dette oppfattes litt urettferdig og jeg må innrømme at hadde jeg lest dem så hadde jeg kanskje kommentert dem annerledes. Men det får du bare tåle.

    Ærlig talt. Hva mener du med dette? Det er litt for enkelt å si det som du gjør ved å vise til ting du åpenbart ikke har peiling på. Tror ikke du oppnår annet enn skuldertrekk ved å gå ut så eplekjekt som du gjør, men jeg ser av andre kommentarer på bloggen din at folk er av ulik oppfatning.

    (nå skal jeg lese alle innleggene og se hvor godt kommentaren min traff)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s