Nasjonalpark på boks

De norske nasjonalparkene ble etablert forut sin tid, og et strengt vern har bidratt vesentlig til å bevare viktige naturområder mot sivilasjonens inngrep. I dag er artsmangfoldet truet: De forplantningsdyktige menneskene på bygda forsvinner.

De første norske nasjonalparkene ble etablert i en tid der det «urørte» fikk en verdi – og har fungert som en viktig motkraft, særlig med tanke på presset mot norske vassdragsressurser. Forvaltningsregimet for de norske parkene ble utarbeidet i en tid med rural bosetning – og der landbruksnæringen trengte rammer for sin ekspansjon. Resultatet er at vi i dag har tatt vare på en rekke komplette naturområder – og sikret inntakte naturområder og biotoper for viktige dyrearter. Fastlands-Norge har hele 30 nasjonalparker, og antallet øker. Flere miljøvernministere har de siste årene solt seg i glansen når nye nasjonalparker er opprettet.

Norge er i global kontekst en ansvarlig forvalter av egen naturarv. Men dagens forvaltningsregime har en konfliktdimensjon – der de aktive brukerne av nasjonalparken settes opp mot vernemyndighetene. Konflikten handler om hvem nasjonalparken er til for, på hvilket forvaltingsnivå man bruker ressurser – og en tildels konstruert forestilling om at aktivitet er det samme som nedbrytning av verneinteresser. Et eksempel: I forslaget til ny naturmangfoldlov er det fremmet forslag om å fjerne flere T-merkete stier i Skarvheimen, Rondane og på Dovrefjell. DNT opplever også manglende forståelse for hyttebygging på Hardangervidda, i Jotunheimen, Breheimen og i Sylan, til tross for at dette vil øke sikkerheten i fjellet. Med dette er forvaltningen i ferd med å komme i konflikt med de som i sin tid var myndighetenes viktigste alliansepartner: Friluftsfolket.

Hvordan ser norsk forvaltning ut i et internasjonalt perspektivt?

Om man ser på nasjonalparkforvaltningen i ulike deler av Europa, Oseania og Nord-Amerika er det lett å oppdage at Norge skiller seg fra resten av verden på to viktige punkt:

1. Det første punktet handler om forvaltningens mandat. Her hjemme handler foredlingen av nasjonalparken utelukkende om å konservere – nærmest hermetisere nasjonalparken. Begrensinger – knyttet til infrastruktur, ferdsel og ressursforvalning står sentralt. Det er i veldig begrenset grad beskrevet aktive tiltak for å utløse det potensialet som ligger i nasjonalparkstatusen, gjennom tilrettelegging, markedsføring og attraksjonsutvikling. Når man på forvaltningsnivå for eksempel omtaler reiseliv – beskriver man kun potensielle problemer. Mulighetene – i form av lokal verdiskapning, formidling av naturopplevelser og styrking av livskraftige lokalsamfunn – overlater man med et skuldertrekk til andre forvaltningsnivåer – kommuner, fylker eller enkeltbedrifter. Om du besøker en nasjonalpark i Canada, New Zealand eller Skottland møter man en kultur som er snudd på hodet. Man skal verne, javisst. Men den viktigste agendaen er å utnytte den ressursen en nasjonalpark representerer – gjennom formidling, tilrettelegging og produktutvikling i og rundt nasjonalparken.

2. Det andre punktet der norsk nasjonalparkforvaltning i særklasse skiller seg fra andre land er offentlige tilskudd. Norsk nasjonalparkforvaltning er sentralisert, og det er påfallende lave overføringer – særlig til lokalområdene i og rundt parkens grenser. Det vil i 2008 bli brukt totalt 94,5 millioner kroner til arbeidet med nasjonalparker og andre store verneområder i Norge. Størsteparten av ”forvaltningen” skjer i form av ansatte som har sin daglige arbeidsplass i Direktoratet for Naturforvaltning eller fylkesmannsapparatet – alle bosatt i større byer. Den største norske nasjonalparken har kun en håndfull personer ansatt til lokal forvaltning. Og da i regi av Statens Naturoppsyn. Ingen er ansatt med tanke på aktiv tilrettelegging for bruk av nasjonalparken. Til sammenlikning har Loch Lomond & The Trossachs National Park i Skottland alene rundt 75 millioner kroner i budsjettet – den langt største andelen kommer fra det offentlige. 120 mennesker jobber fulltid i parken, som er blitt noe i nærheten av en hjørnesteinsbedrift. Overalt investeres det i flotte besøksanlegg, det utvikles stiplaner, det legges tilrette for kommersiell guiding og naturformidling. Det gjøres kort sagt en tung jobb i å gjøre nasjonalparkene til rekreasjonsarenaer for både lokalbefolkning og tilreisende – uten at grunnlaget for vern forringes. Nasjonalparken er blitt en ressurs som i vesentlig grad bidrar til et livskraftige lokalsamfunn – og ringvirkningene i form av næringsetablering er store.

Gjennom prosjektet Innovativ Fjordturisme er jeg i nær dialog med reiselivsnæringen i de fire vestlandsfylkene, samtidig som vi har kontaktpunkter mot offentlig forvaltning på ulike nivåer. Mitt bestemte inntrykk er at de sterkeste tilhengerne av dagens måte å forvalte nasjonalparkene på er de som bor lengst unna. Jo tettere man lever ved, eller har sitt virke i, et vernet naturområde, jo sterkere føler man begrensningene i praksis.

Norge er et sentralisert land. Saksbehandlerne sitter langt unna den ekstreme situasjonen mange norske bygdesamfunn opplever. Når det landbruksbaserte næringsgrunnlaget forvitrer mellom fingrene på innbyggerne og ingen kompetansearbeidsplasser etableres i distriktene er resultatet forutsigbart: Høyt utdannede kvinner og ungdom er de første som stikker. Å desentralisere forvaltningen av norske nasjonalparker ville gjort at man opprettet spennende lokale fagmiljøer – i grenseflaten mellom juss, reiseliv, naturforvaltning og forskningsformidling. Og dette i distrikter som hungrer etter arbeidsplasser for unge, høyt utdannete mennesker! En lokal forvaltning med et dobbel mandat – som skal stimulere både til vern og lokal verdiskapning – ville dessuten vært i en helt annen dialogpreget prosess med sine omgivelser. Med et strengt nasjonalt mandat i ryggen er det fullt mulig å sikre verneinteressene, og når vernet betyr arbeidsplasser i bygda ville det også gitt selve nasjonalparken større legitimitet lokalt.

Nasjonalparksenteret i Rosendal har i en årrekke har ønsket å få på plass en – 1 – geolog i en stilling for å formidle kunnskap om det unike bre- og fjellandskapet på Folgefonna. Men med et årlig tilskudd på rundt 500 000 kroner per nasjonalparksenter er dette fjern drøm. Jeg har møtt flere andre historier om lokale initiativtakere som stanger hodet i en vegg av udifferensierte vernebestemmelser og manglende politisk prioritering.

Hva må til? Regjeringen har antydet visse endringer på nasjonalparkområdet, blant annet med etablering av nasjonalparklandsbyer og nasjonalparkkommuner. Dette er en god start. Før man går videre mener jeg det er på tide med en grundig evaluering av dagens forvaltningsregime. Vi bør spørre oss hvordan vi best utnytter vår urørte natur til det beste for de som lever i tilknytning til den, optimalisere den lokale utnyttelse av nærings- og sysselsettingspotensialet parkene representerer. Om regjeringen mener alvor med satsningen på naturbasert reiseliv bør vi se en stor oppgradering av tilskuddene til foredling av råvaren. Man bør dessuten vurdere å differensiere forvaltningen i større grad enn i dag. Nasjonalparkene er av natur ulike – og det er stor forskjell på parkenes viktighet som habitat for fastboende mennesker. Det man må bort fra er den opplevelsen mange sitter igjen med – at «noen i Oslo» trykker et homogent, nærmest hermetisk vern over lokalsamfunn, og kaldkveler dem uten å gi noen muligheter for å ta ut de positive effektene. Slike følelser skaper en helt unødvendig konflikten mellom maktsfæren i de store byen og de som bor på bygda.

Det er ikke dermed sagt at man skal slakke av på alle vernekrav. I en tid med ekstremt press på urørt natur er et strengt vern selvsagt bra, og i enkelte nasjonalparker finnes det sikkert faglige begrunnelser for å stramme inn. Men det er en feilslutning å tro at «tilrettelegging» og «næringsutvikling» er umulig å kombinere med et bærekraftig vern. Det er ikke ATV-kjøring eller helikoptersafari vi snakker om. Snarere tvert om. De «produktene» man lanserer handler ikke nødvendigvis om tung infrastrukturutbygging – det handler like mye om å lære mennesker til å opptre skånsomt, og forstå mer av sammenhengene i en sårbar natur. I Skottland har man eksempelvis opplevd en eksplosiv vekst i wildlife viewing – etter at de etablerte sine første nasjonalparken på midten av 1990-tallet. Dette er bærekraftig turisme i sin aller edleste og mest skånsomme form – som ifølge skotske myndigheter bringer 200 millioner pund inn i skotsk økonomi og er basisen for virksomheten til mellom 250 og 300 bedrifter.

Mennesket som art er en av innbyggerne i nasjonalparken, og slik har det vært i tusener av år. Overalt i norsk natur finnes spor av bærekraftig menneskelig virksomhet i naturen. Da må det være mulig å få til et levelig samspill også i vårt århundre.

En kommentar om “Nasjonalpark på boks

  1. Du peker på nok et eksempel i norsk sammenheng der norske byråkrater ikke ser konsekvensene av sine egne valg. Det er i det hele tatt mye som burde vært mulig i dette landet, men som stoppes av en uforståelig og ukuelig tro på regelsamfunnet. Er det noe vi ikke liker, så skrikes det ut i media – vi må ha ny lov eller regel. Må vi egentlig det? Neppe. Men reglene følger vi nesten til punkt og prikke. Hvorfor gjør vi det?

    Jeg tror noe av kimen ligger i at vi ikke ser verdien av den utrolig vakre naturen vi har rundt oss, og hvor utrolig heldige vi er. Hadde man det, så tror jeg det hadde vært lettere å se potensialet den har i reiselivssammenheng og ikke minst i friluftssammenheng. Det blir i allefall helt feil å skulle begrense mulighetene for å ta i bruknasjonalområdene, men overrasker det? Nei. Det er ikke lenge siden det stod en sak om legestudenter som drev en helsestasjon. Det ble avdekket at det ikke var lovlig og så var det logiske at den måtte stenges. Hallo? Ser man ikke historien? Er det forbudt å bruke fornuften og ikke være så utrolig firkantet? Mitt håp er at det går an å vekke innbyggerne i dette landet, for det er fryktelig mange som sover i timene. Og det er bare så fryktelig irriterende.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s