Barn i krig

Det utspiller seg opprivende scener i Gaza, der okkupantmakten nå har gått inn for å stoppe utskytning av hjemmelagde rakettter. Slike raketter er ekstreme og uakseptable utrykk for den undertrykt befolkningens motstand mot en militær overmakt, men det som nå skjer er så ute av proposjon av det krever verdens fordømmelse. Her, som i andre kriger er det sivilbefolkningen som lider. Barn, som aldri har hatt noen mulighet for å påvirke det samfunnet de lever, blir drept eller mister voksne omsorgspersoner. Som far opplever jeg det som hjerteskjærende å se bildene av barneansiktene – revet i stykker av frykt, sorg og forvirring.

Disse ungene opplever opplever traumer de alltid vil bære med seg – også den dagen det er de som skal sitte ved forhandlingsbordet og diskutere betingelsene for en fremtidig fred. Hvordan kan Israel noen gang oppleve den anerkjennelsen de søker etter, når dette er bakteppet?

I julen har jeg lest en grusom bok. Romanen Blood Meridian av Cormac McCarthy er en beskrivelse av pionertiden i USA – og beskriver en verden der vold og drap er nøkkelen til overlevelse. Romanen er regnet som en moderne klassiker i amerikansk litteratur. Historien baserer seg på faktiske hendelser, og hovedpersonen er et ungt menneske som formes av desperasjon, hat og en ekstrem voldskultur, ender opp som en iskald, fullstendig umoralsk skalpejeger, med et verdensbilde som legitimerer de grusomste handlinger. Historien utspiller seg i USA for 150 år siden, men kunne like gjerne utspilt seg i dagens Kongo, Rwanda eller Gaza. Den kan leses som en kynisk voldsroman, men for meg har den et dypere budskap. Hva skjer når mennesker formes i et klima med svarthvittbilder av «fienden» på den andre siden av muren? Hva skjer med et barn som er øyenvitne til at drap og terror blir voksensverdenes svar på vanskelige spørsmål?

I konflikten mellom Israel og Palestina er mye av problemet at krigens praksis og retorikk har formet flere generasjoner – på begge sider. Frykten er like stor på israelsk side når quassam-rakettene slår ned. Også israelske barn opplever tap og frykt. De opplever en helt naturlig forvirring over denne meningsløsheten. De aksepterer og internaliserer foreldrenes forklaringer. Hvem disse grusomme menneskene, på den andre siden?

Barna som var ti år i 1998 er nå tyve.

På Isralsk side er de blitt soldater.
På palestinsk side er de blitt frihetskjempere, eller terrorister, avhengig av hvem som snakker.
Akkurat nå bruker de sin ungdommelige råskap til å begå nye grusomheter.
De skape et nytt helvete, som skal brennes inn på netthinnen til neste generasjon krigere.

Hva kan vi gjøre, i Norge? Mads Gilbert og Erik Fosse har tatt sin legegjerning på alvor, og fortjener i mine øyne stor anerkjennelse. Vi andre blir bare tilskuere. Vi kan demonstrere, men hjelper det? Selv har jeg veldig sans for Avaaz.org, som blant annet har jobbet med reklamekampanjer for å nyansere fiendebildet på begge sider av konflikten (se video). De tar i bruk mediale virkemidler for å endre holdningene som ligger bak galskapen. De har også en global underskriftskampanje mot volden i Gaza. Utover dette får vi bare håpe. At noen ser hjerteløsheten i dette prosjektet – så fort som mulig.Og at selv de dypeste sår lar seg helbrede.

En kommentar om “Barn i krig

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s