Rødgrønt vakuum

Bt-redaktør Trine Eilertsen har skrevet en god kommentar om fraværet av næringspolitikk på venstresiden i norsk politikk. Jeg har tidligere på bloggen gitt utrykk for et tvisyn: Jeg er tilhenger av stor redistribusjon og høy grad av offentlig tjenesteproduksjon. Samtidig mener jeg samfunnet vårt er avhengig av en aktiv nærings- og innovasjonspolitikk, og en rasjonalisering av offentlig sektor – for å sikre enda mere velferd for pengene. Uten at man nødvendigvis skal kutte i statens skatteinntekter.

Problemet er at de partiene som anerkjenner betydningen av et vitalt næringsliv og en fruktbar underskog av små og mellomstore bedrifter, også i praksis er tilhenger av en nedbygging av velferdsstaten og likhetssamfunnet (eller de står i fare for å støtte en regjering som har dette som mål).

Da jeg holdt et innlegg på Verden til Venstre-konferansen i fjor (i regi av SV), tok jeg til orde for å la være å skattlegge arbeidende kapital. Jeg oppfordret også SV til å lansere en et program for å stimulere til medarbeidereierskap. Hvorfor? For å spre de samlede kapitalinntekter på flere hender, og sikre høyeste mulig grad av reinvestering framfor unødvendig uttak til personlig berikelse. En politikk som belønner de selskapene som gir sine ansatte opsjoner, vil innebære at man motarbeider det lønnsetterslepet man alltid opplever i oppgangskonjunkturer. Vi trenger flere kapitalister (i betydningen «de som eier produksjonsmidlene»), ikke færre. Her er det et stort, åpent politisk rom med stor kreativ takhøyde. Også for radikal redistribusjon. Hva med kjønnskvotering av opsjonsverdier? Hva med skattemessig belønning ved spredning av eierskap på alle ansatte, inkludert vaskedamen fra Somalia?

Det frie markedet er jo tross alt, selv av SV, anerkjent som en arena for regulering av tilbud og etterspørsel.  SV har i sin politiske retorikk alltid vært opptatt av å regulere det frie markedet, med fokus på kontroll. Men anerkjenner man at markedet er en vesentlig del av velferdssamfunnets distribusjonsmekanisme, må man også ha en politikk for å stimulere det. Og da mener jeg ikke bare stimulering i form av Keynesianske nødinjeksjoner og skreddersydde rammebetingelser for shippinggutta og den tunge, internasjonaliserte og kraftkrevende industrien.

Jeg savner kort sagt en mer lyttende holdning til de utfordringene norske selskaper opplever i ulike modningsfaser. Jeg savner en gründerpolitikk, en anerkjennelse av igangsetterne – de som foretrekker høy risiko som aktører framfor sikre posisjoner som regulatører. Jeg savner tydelige politiske mål knyttet til innovasjonsgraden i norsk næringsliv, gjerne brutt ned på strategisk viktige bransjeområder. Kutt ut et par møter med fagforeninger, og bruk tiden til en prat med de mange som er arbeidsgivere og arbeidstakere i en og samme person, som vasker kontoret selv, og som ikke i overskuelig framtid kan tilkjempe seg overskuddstid nok til å drive lobbying på Stortinget. Det er mange av dem.

I den skarpe enden av næringspolitikken, i grensesnittet mellom privat og offentlig sektor, kan man utrette mye. Her er det offentlige både premissleverandør og kunde (og til tider konkurrent, og mengden potensielle virkemidler er stor, med både indirekte og direkte effekter. Et av de få gode eksemplene når det gjelder strategisk bruk av offentlige innkjøp er prosjektet Nasjonale Turistveier, som har stimulert tilveksten av unge selskaper i arkitektbransjen. Dette prosjektet ble vedtatt i 2001, under Bondevik 2-regjeringen. Hvorfor har ikke de rødgrønne iverksatt tilsvarende spenstige prosjekter? Dette har ikke med ideologi å gjøre. Det har med kreativitet, bransjeforståelse og visjoner å gjøre. Verktøyene er mange, også for den rødgrønne regjeringen. Men de ligger og støver ned i verktøykassen. Hvorfor?

Da jeg skrev min forrige bloggpost om aktiv eierskap, ga Audun Lysbakken et svar der han ønsket en gjenoppliving av «kooperativet» framfor et strukturelt rammeverk av incentiver som sprer mindre eierposter på flere hender. I tenårene var jeg anarkosyndikalist, så Lysbakkens svar vekker til live nostalgisk sympati. Men dette er  både for enkelt (i teorien) og for komplisert (i praksis) til å være det eneste trumfkortet i en politikk for å utvikle norsk næringsliv i en spennende retning. Svaret speiler på et vis problemet: En mangel på uttrykt forståelse for dynamikken i næringslivet, og de avveininger alle selskaper står oppe i. Selv de største industrielle foretak er ofte resultatet av en person, eller en liten gruppe menneskers, visjoner og risikovilje. Slike visjoner trenger anerkjennelse, også politisk. Så følger faser av organisk vekst eller strategiske oppkjøp og fusjoner, internasjonalisering mv, en konstant tilstand av flux i en omskiftelig verden. Det krever politikere med mangefasettert tilnærming, et tydelig lyttende øre og inviterer til dugnad for å utvikle et større arsenal av politiske spesialverktøy, gjerne bransjespesifikke. Det krever rett og slett en annen politisk tilnærming enn den man tar i bruk overfor offentlig sektor, der inntekssiden (skattetrykket) er politisk regulerbar og kostnadene relativt forutsigbare og direkte knyttet til sosialpolitiske, ideologiske mål.

Og poenget? Jeg kommer til å stemme rødgrønt i år, trolig SV, først og fremst av hensyn til miljøet og oljefeltene utenfor Lofoten og Vesterålen, vår tids viktigste politiske kampsak. Men jeg hadde følt meg mere trygg på min stemme, dersom partier på rødgrønn side hadde erstattet smelteverksretorikk med næringspolitisk oppfinnsomhet, vilje og fingerspissfølsomhet.

En kommentar om “Rødgrønt vakuum

  1. Veldig god kommentar her. Liker de gjennomgående gode refleksjonene/poengene (selv om jeg lurer litt på hvilke partier, bortsett fra Frp, som vil bygge ned velferdsstaten)

    På tross av at jeg mener at ingen av fløypartiene (på den ene siden har vi naivist-egoistene, og på den andre naivist-idealistene) har noe i en regjering og gjøre – så har jeg stor forståelse for ditt valg ifh til stemme ved valgdagen. Det er (dessverre) godt mulig SV er den beste garantist for en best mulig miljøpolitikk, og det er som du sier sannsynligvis det aller viktigste. Har i blant tenkt mye av det samme selv: En næringspolitikk som er OK minus kan fikses senere, mens det haster mer med å rette opp en dårlig miljøpolitikk. Min vurdering er likevel at AP (såvidt) er et større miljøproblem enn Høyre, så nyansene i hva man kan få til med det ene eller andre regjeringsalternativet er uansett usikre og små.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s