Flere kapitalister, nå!

Audun Lysbakken gikk i går ut i Dagens Næringsliv, og lanserte forslaget om å etablere en ny selskapsform, Demokratisk Selskap (DS), som skal være selskaper som er heleid av selskapets egne ansatte. Han etterlyser en ny debatt om ansatteierskap, og ønsker videre utredning om hva som skal til for å få til for å la flere eie en andel i egen bedrift. Selv har jeg hatt spredning av eiermakt som et gjennomgående tema på bloggen min i lang tid. Jeg vil gjerne rose Lysbakken for den jobben han har gjort internt i SV. Han har åpnet for en annerledes, fremtidig  næringspolitikk, en politikk der det langsiktige målet er flere kapitalister (eller aksjeeiere) med vekt på medbestemmelse og spredning av verdier. En moderne marxistisk analyse, slik Paul Chauffey var inne på i printutgaven av DN.

Lysbakkken trekker fram selskapet Kantega som sannhetsvitne for at selskaper heleid av ansatte fungerer. Kantega var en velfungerende kompetansearbeidsplass som på et tidspunkt skulle nedlegges. Selskapet ble overtatt av en gruppe ansatte. I Kantegas tilfelle har man laget interne vedtekter som regulerer rettigheter og begrensninger knyttet til eierskap. De er sånn sett et bevis på at denne eierskapsformen faktisk er mulig innenfor rammene av et regulært AS. I ethvert selskap vil vedtekter være et strategisk instrument for å oppnå selskapets mål, enten det er medbestemmelse, arbeidsmiljø eller mest mulig overskudd. I svært mange gründerbedrifter er det enkeltpersoner eller en liten gruppe mennesker som tar stor risiko, og så vil eiersitsen reguleres etter hvert som selskapet gjennomgår ulike modningsfaser. For mange selskaper vil det være helt avgjørende å få tilgang til kapital, andre ganger vil man invitere inn aktører med strategiske nettverksressurser. Noen ganger er det beste å tilby eierposter til nøkkelmedarbeidere. Eller fordele eierposter flatt på alle ansatte, som i Kantegas tilfelle. Det har skapt problemer for dem, fordi de ikke uten videre kan bruke eierskapsverktøyet til å få tilgang til kapital uten å gå på bekostning av eiermodellen. Det er som i politikken: En avveining.

Poenget er at ethvert aksjeselskap har rik anledning til å bruke vedtekter og aksjonæravtaler slik man måtte ønske. Næringslivet er i sin natur preget av turbulens, av høytrykk, lavtrykk og plutselige vindkast. Aksjeloven åpner for eierskaps-strategisk bekledning for alle værtyper. Heldigvis.

Jeg er enig i Lysbakkens mål. Flere småkapitalister, nå! En ny selskapsform kan godt utredes. Men det er større muligheter knyttet til  å endre eierdynamikken i alle de selskapsformene som allerede er etablert. Men jeg tror Lysbakken på sett og vis hopper bukk over hovedutfordringen: Det vi trenger er incentiver for spredning av eierposter og aktivt eierskap, implementert på en organisk måte som skaper endring over tid. Man trenger systemer som avlaster risiko for de aksjonærer som påtar seg eieransvar (ja, det er et ansvar). Og man trenger belønningssystemer for de selskapene som lager opsjonsprogrammer for sine ansatte. Det er her politikken kommer inn. Man trenger grønne fingre. Få en ny kultur for eierskap til å få bedre vekstbetingelser i norsk næringsliv.

Det er bra at SV har sluttet å tro at kapitalinntekter og eiermakt er noe som kun kan reguleres til døde. De åpner for en politikk som handler om spredning av disse inntektene og denne makten. Inntil nylig var det en kampsak for partiene på venstresiden i politikken å hindre muligheter for opsjoner. Grunnen var at ultrakapitalister og ansiktsløse equity-konstellasjoner åpnet for å gi eierposter til en liten gruppe ansatte, helt øverst i hierarkiet: Topplederne.  Istedenfor å spørre hvordan man kunne sikre at dette belønningsregimet ble spredt på flere, ble man opptatt av hvordan man kunne bli kvitt uvesenet. Ubevisst dyrket man altså frem skillet mellom arbeidskraft og kapitalister. Og sikret i praksis at den nylig avsluttede høykonjunkturen kun gav et lite knippe mennesker ekslusiv adgang til den voldsomme veksten på eierandeler i norsk næringsliv.

Lysbakken etterlyser debatt, og det er bra. Jeg mener venstresiden bør ta utgangspunkt i eksisterende næringsliv, ikke et bittelite antall sære vekster som velger Lysbakkens nye selskapsstruktur. Jeg er dessuten  usikker på om kooperativet er egnet i gründerfasen. Ingen selskap uten tunge kapitalinteresser ansetter 40 mennesker over natten. De fleste selskaper blir til takket være noen få menneskers visjoner og knallharde gratisinnsats. SV må, tross sin plassering på den etterhvert utdaterte høyre-venstre-aksen,  tørre å se på hele regimet av offentlige reguleringer knyttet til eierskap, og ta på alvor det mangfoldet av strategiske avveininger alle små og mellomstore selskaper lever under. Målet for SVs næringspolitikk bør være positive incentiver for spredning av eierskap i alle faser  et selskap går gjennom. Politikken bør etablere en mer bransjespesifikk verktøykasse, som også tar hensyn til eksempelvis familieeide bedrifter (hvor eierkonsentrasjon er positivt). Man bør anerkjenne at næringslivet, i likhet med politikken, er en arena for å sette et merke på verden. Ikke alle har profittmaksimering som mål i seg selv. På samme måte som at ikke alle politikere har politisk makt som mål i seg selv.

SV bør søke inspirasjon hos Venstre. Politikken til SV bør rigges som en motvekt mot markedets egen gravitasjon mot konsentrasjon i den internasjonaliserte, illojale, ansiktsløse enden av kapitalistskalaen. Gjennom skattelovgivning, kompetanse, risikoavlastning og tilskuddsordninger i virkemiddelapparatet kan politikken etablere et bedre fundament for økt ansatteierskap. Samtidig bør Lysbakken unngå venstresidens historiske tendens til å lage ferdigpakkede, detaljregulerte, politikerskapte løsninger. Eierskap er, og bør være, et bedriftsinternt strategisk virkemiddel. Kapital, i form av tilgjengelige finansielle ressurser, er en forutsetning for å lykkes, ikke minst i teknologibedriftene som skal hjelpe oss å skape en bærekraftig fremtid. Likevel er det stort rom for å øke den delen av norske arbeidstakere som bør få en hånd på rattet og tilgang til det overskuddet og den selskapsverdien de selv har bidratt til å skape.

9 kommentarer om “Flere kapitalister, nå!

  1. Men han bryter jo på en måte en barriere i det som trad. er SV grunnholdning, nemlig generell skepsis til individuelt eierskap. Slik sett er det oppsiktsvekkende, samtidig plukker han med seg kollektivet og bygger en struktur som setter begrensninger på eierskapet. Dette er intr. og jeg tolker det som en politisk nødutgang for SV, i betydning av å myke opp holdningen til privat eierskap, men det som du påpeker intet lovverk som begrenser en gruppe sammarbeidende å bruke vedtekter og organisere seg på nøyktig en slik måte i dag heller, dermed så blir forslaget å slå inn en en allerede åpen dør.

  2. Det var en grundig og lesverdig kommentar om Audun Lysbakkens forslag om ny selskapsform, demokratiske selskaper (DS).

    Du har rett i at det er fullt mulig å organisere selskapet sitt som Kantega innenfor dagens lovverk. Her er det full flex.

    Du har også rett i at slike bedrifter vil ha mange av de samme behovene som andre selskaper har (mangel på risikokapital, kompetanse), og således kan bruke det ordinære virkemiddelapparatet. Så langt er jeg enig.

    Jeg synes også poenget ditt om mer bransjespesifikke rammebetingelser er god. Det er forskjell på å drive dagligvarebutikk og produsere bilfelger. Det bør politikken gjenspeile.

    Men på den annen side har utrolig mye dårlig næringspolitikk vært spikret ut fra perspektivet om at vi må redde enkeltbransjer (bilindustrien i EU, maritim sektor i Norge osv.)

    Jeg tror du er ine på noe når du skriver at vi må legge til rette for å skape endring over tid; teknologisk, kunnskapsmessig, miljømessig. Det er derfor forskning, utdanning og klima er så viktig for SV, og derfor satsingen på miljøteknologi er så vital. Og nettopp her mener jeg det er ett fett om det er DS eller ASA – det viktigste er å lgge til rette for å utvikle og bruke ny teknologi for å få ned klimautslippene og øke produktiviteten.

    Så skriver du at vi trenger incentiver for spredning av eierposter og aktivt eierskap. Hvordan ser du dette for deg, uten at vi må lage systemer som tvinger eiere til nedsalg? Vi har forsåvidt noe av det samme innenfor mediesektoren; det er ikke lov å eie mer enn 30 prosent av sin mediesektor, og ikke mer enn 10 prosent av konkurrerende sektorer (fritt etter hukommelsen!). Men blir ikke dette litt rigid om man benytter det på småbedrifter? Hvordan gjør man det da med familiebedrifter (som vel ikke er en juridisk betegnelse, så vidt jeg vet), som du selv nevner, hvor konsentrert eierskap er bra?

    Så skriver du at skattesystemet bør legge til rette for mer bruk av opsjoner. Jeg må minne om at det er ikke forbudt med opsjoner i dag. De småbedriftene som mener det er greit har lov til dette (unntak for store bedriftene som staten eier).

    Vi kan godt diskutere nytten av dette; jeg mener slike ordninger er kontraproduktivt ifht til gründerånd, fordi det forsterker den «ytre motivasjonen» og svekker tilsvarende den «indre motivasjonen» som er livsviktig for spesielt småbedrifter. Men den uenigheten er jo en ærlig sak. 🙂

  3. Takk for grundig tilbakemelding, Thor Egil. En kort kommentar foreløpig: Morsomt å se en SVer brukte høyresidens klassiske argument om at politisk initierte støtteordninger svekker den «indre motivasjon». Dette brukes vanligvis i konteksten velferdsstaten vs individets vilje til å ta ansvar for eget liv..? Hvilke understrømmer er det vi er vitne til i SV om dagen:-)

  4. Hei Svein. Hva jeg stemmer er forsåvidt ikke avgjort enda. Men det er uansett bra om SV etablerer en næringspolitikk som trekker i riktig retning. Jeg føler SV i sitt svar stiller såpass mange spørsmål at de er åpne for innspill…

  5. Jeg er gründer uten økonomifaglig kompetanse og har sikkert tapt tusener på dårlige skattedisposisjoner og forsinkelsesgebyrer til staten de siste årene. Men jeg er litt overrasket over avmakten SV viser her. SV har jo vært en tilhenger av politikk MOT aktivt eierskap (delingsmodellen). Hvis man snur og blir FOR ansatteierskap må det finnes en politikk for det også. Et top-of-mind eksempel på en politikk for spredning av eierskap kan være skatterabatt på utbytter opp til en viss sum i selskaper under enn viss omsetning. Da hadde man gjort ansatteierskap mer lukrativt, og tunge kapitalister hadde vridd investeringene sine i retning mer oppstartskapital i smb-segmentet (der mye av innovasjonen foregår). Risikoavlastning: Kan tap på opp til 100 000 på opsjoner gi skattefradrag? Kompetanse: Kan bruk av eierskapsincentiver bli en del av Innovasjon Norges etablererkurs? Eller venstres forslag om økt fribeløp ved kjøp av aksjer i egen bedrift? Flere gode punkter her:
    http://paulchaffey.blogspot.com/2009/08/venstres-15-punkter-for-et-nyskapende.html

  6. SV kan akseptere småkapitalister, men ikke stor kapitalister. Det er et greit utgangspunkt og vi kan tildels være enige, men det er fortsatt SV. Regulere seg til ønsket resultat.

  7. Takk for at du følger opp denne debatten, Anders! Jeg tar med meg de innspillene dine, de er som alltid interessante. Jeg deler nok Thor Egils utgangspunkt når det gjelder opsjoner, og vil understreke at mitt perspektiv på eierskap handler om noe mer enn fordelingen av overskuddet – det handler om fordelingen av makten. Det vet jeg jo at du også er opptatt av.

    Er forsåvidt enig i at selskapsform ikke er det viktigste spørsmålet. Lett at det får for mye oppmerksomhet i avisartikler, fordi ideen om DS er catchy for avisene. Men det er faktisk et poeng å se på selskapsform. Bedrifter som Kantega er avhengig av en sterk indre disiplin, når de er organisert som AS. I prinsippet er det ingenting i veien for at enkelteiere begynner å selge sine aksjer, og at deler av eierskapet dermed forsvinner vekk fra de ansatte. En annen selskapsform kunne bidra til å sikre ansatteie, så lenge flertallet på arbeidsplassen ønsker det.

    Men det spørsmålet vi må ha mest fokus på er spørsmålet om hvordan vi sikrer kapital til denne typen bedrifter. Det ligger i sakens natur at de har vanskeligere for å skaffe startkapital og kapital til større investeringer. Statlige fond forutsetter ofte samarbeid med en privat investor for å bidra med kapital. Erfaringen er også at slike bedrifter kan ha vanskeligere for å få lån i private banker. Derfor må vi se på hvordan statlige fond og støtteordninger kan tilpasses arbeiderstyrte bedrifter. I land med en større sektor av ansatteide og kooperative bedrifter kommer finansieringen ofte fra kooperative banker. Disse spørsmålene må være sentrale i den utredningen som jeg og Jon Øyvind Eriksen foreslo i DN.

    Ellers har jeg og Ingvar Skjerve skrevet mye om dette i en bok vi ga ut før sommeren, Deltakerne. Benytter anledningen til å anbefale den for folk🙂

  8. Takk for tilbakemeldingen Audun. Vet du er opptatt av disse tingene, og at du på sett og vis utforsker nytt politisk terreng. Det står det respekt av. Jeg håper dette over tid vil manifestere seg i en tydeligere presisering av hvor SV setter grensen for statens ekspansjon, og i et mer sensitivt næringspolitisk manifest, som speiler forståelse for viktigheten av det private initiativ.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s