Snubleflaks

Serendipity er et vakkert engelsk ord, og det regnes som et av de vanskeligste å oversette. Det betyr noe sånt som «å ved en tilfeldighet oppdage noe nyttig som man egentlig ikke lette etter», noe man snubler over mens man er på jakt etter noe helt annet. Dette begrepet representerer for meg det fascinerende ved mikroblogging som fenomen. Det at man, uten å vite hva man leter etter, kommer over ny kunnskap, tankevekkende refleksjoner og spennende mennesker.

Javisst: Twitter representerer en slags kaotisk kakafoni. En evig strøm av blogglenker, nyhetsartikler, skeive sidebemerkninger, intimiteter og direkte, komprimert kritikk. Men det er ikke en vegg av støy, det er en jevn strøm av informasjon, kvalitetssikret av et menneskefilter du selv har komponert. Jeg liker godt analogien som forklarer fenomenet som et middagsselskap. Om du ikke følger med i noen samtaler er det bare bråk. Men om du begynner å lytte, og delta i en samtale, blir det straks mer interessant. Og du trenger ikke bare følge en samtale. Du kan opererere med vekslende oppmerksomhet. Du kan inkludere nye aktører i samtalen, stille åpne spørsmål eller bare være taus og lytte. Som Twitterbruker velger du selv hvem du følger. Hvert av disse enkeltindividene fanger opp interessant og lesverdig innhold (eller produserer det selv) og sender det videre til sine abonnenter. Slik kan jeg daglig bli oppdatert på hva Richard Florida mener om byutvikling, hva Bente Kalsnes i Origo og Øyvind Solstad i NRKbeta mener om teknologi, hva Hilde Ch. Solheim og Eirik Mykland mener om reiseliv, som jeg jobber med til daglig. Jeg kan komme med innspill til Morgenbladets debattredaktør om hvordan jeg mener de bør forny sin nettstrategi. Jeg kan hente inspirasjon, eksempelvis fra den klimaradikale borgermesteren i Portland, Oregon, som setter i verk en rekke tiltak som min hjemby Bergen kan lære av. Jeg har faktisk twittret med borgermesteren i Portland. Men jeg har aldri snakket med byråd for byutvikling i Bergen. Hun er sikkert travel.

Hva er de langsiktige implikasjonene av dette for de av oss som jobber med nettutvikling? Selv erfarerer jeg at i løpet av de månedene jeg har vært på twitter har jeg endret brukervaner på nett i ekstrem grad. Jeg har sluttet å surfe de tre-fire nettavisene jeg pleide å utforske. Nå kan jeg istedet lese 20 ulike informasjonskilder i løpet av en dag. Forusatt at mikroblogging tar steget over i det bredere samfunnsslag vil en spådom for fremtiden være at det viktige, relevante eller kontroversielle innholdet får flere lesere. En annen vil være at egenprodusert innhold blir viktigere trafikkdrivere enn syndikalisert stoff. En tredje vil være at sanntidsformidling blir viktigere, og at brukersesjonene blir kortere. Selv erfarerer jeg at jeg er inne på en enkeltstående artikkel, for så å vende tilbake til twitter for tips om andre lenker. Forutsatt at den nevnte artikkelen ikke genererer previews på annet relevant interessant innhold. Det krever en kontekstuell autolenking (som forutsetter en eller annen semantisk arkitektur) og et design som løfter relevant annet innhold frem på en intuitiv måte. Inn bakdøren, ikke via forsiden.

Før Twitter var søkemotorene eller nettsider du kunne navnet på det viktigste navigasjonsverktøyene. Søkemotoren er en robot bestående av en indekseringslogikk, en match mellom ordet du skriver inn og resultatsettet som bygger på at du leter etter det samme som alle andre. Søkemotoren gir null overraskelsesmoment, du kan replikere resultatet. Hvis du da ikke bruker «get lucky»-funksjonalitet (har aldri brukt det, hvorfor?) I en søkemotor må du vite hva du leter etter, og beskrive det ytterst presist. Ergo: Du må ha forutgående kjennskap til temaet for å finne cutting edge innhold, du jakter på bekreftelser på det du allerede mener, eller utdypelser av det du allerede kan. Og du får opp svar som alle andre har funnet interessant, over tid. Alt som kommer høyt i søkemotorene må være indeksert. Ingenting får høy rating før etter en tid. Dermed blir søkemotorene et slags selvforsterkende oppsummeringsarkiv. Selvsagt nyttig. Men kjedelig.

Twitter derimot, gir deg følelsen av å være med i skapelsen av noe. Av politiske ideer og bevegelser. Av innovasjon. Av humor. Vi har et eventyr i Norge, om viktigheten av Serendipity, nemlig fortellingen om Askeladden. Han som brukte øynene og fant ting han ikke visste han kom til å få bruk for. Jeg tror denne egenskapen, kaoskraften, tilfeldighetens spill er undervurdert som motor for innovasjon. Og jeg har allerede erfart at den menneskelige autensiteten i mikrobloggosfæren gjør internett mer interessant og relevant, både faglig, politisk og privat. Jeg har blitt både venn og kollega med bra folk i real-life etter interessante møter på Twitter. Jeg er sikkert naiv, men jeg aner konturene rammeverk for en ektefølt, kollektiv skaperånd. Denne fornemmelsen gir meg lyst til å bidra, positivt.

Jeg spurte på twitter etter hvordan man skal oversette serendipity til norsk. Da fikk jeg vite av den boklærde Bokdama at det har fått en ekstremt uelegant norsk oversettelse, Serendipitet. Høres i mine øyne ut som et farmasøytisk produkt, eventuelt en sær fagterm blant teatervitere eller paleogeologer. Jeg spurte etter alternativer. Og da rant det inn, fra mennesker jeg aldri har møtt, men som jeg finner interessante. Skjebnehell, karmalykke, antonymresultat, askeflaks (etter Askeladden), uventehell er noen av ordene som oppstod i denne lille 10-minutsseansen. Etter en nøye overveielse kom jeg til at snubleflaks var det mest intuitivt forståelige. Derav tittelen.

12 kommentarer om “Snubleflaks

  1. Snubleflaks likte eg! Eg er ny på twitter og har allereie lukkast i å finne noko klokt her. Takk skal du ha🙂. Fortset alle desse kloke/snodige linkane eg får å strøyme på, trur eg at eg vil vere endå meir einig med deg om eit par månader.

    @avoest

  2. Dette er den beste vurderingen av Twitter jeg har lest, så langt. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i «følelsen» du beskriver, og nytteverdien. Metaforen middagsselskap har jeg brukt flere ganger for å forklare Twitter for fortsatt lidende🙂

  3. Mange gode poeng her, likte særleg det med å ta tilbake litt av makta søkemotorane har fått.

    Sjølv likar eg Twitter av dei same grunnane som du nemner, og nye lenker er kanskje den viktigaste sida.

    Når det gjeld Serendipity meiner eg ‘slumpetreff’ må vera eit bra ord?

  4. Du har tatt mitt favorittord «serendipity» (nr. to er «discombobulated», anbefalt av ingen andre enn somerset maughan) og forbedret det, Anders. Intet mindre. Snubleflaks er dette århundrets ombudsmann. Svært gode poenger om Twitter.

  5. Tilbaketråkk: Ordhus « Waagenilsen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s