Eventyret om Lægdene barnehage

Eventyret om Lægdesvingen Barnehage er fortellingen om overlevelse mot alle odds. I 32 år har engasjerte foreldre og ansatte kjempet mot opptaksregler, direktiver og usikre betingelser. Men snipp, snapp, snute. Kampen erklæres herved tapt.

Denne bloggposten er skrevet i en sen kveldstime etter et av de tristeste møtene jeg har vært med på. En enstemmig foreldregruppe vedtok nedleggelse av den beste barnehagen i verden. I en hel generasjon har denne barnehagen vært drevet som et nabolagskooperativ. Konseptet er enkelt: Barnas foreldre er ansvarlige for driften. Det vil si at de sitter i styret, arrangerer dugnader – og har i praksis arbeidsgiveransvaret for de ansatte. Men til sommeren er det slutt. Bygget skal tilbakeføres til bolig. Kampen for en alternativ løsning møtte veggen hos Bergen kommune.

Likevel vil jeg skrive historien om det røde huset i svingen. Grunnen? Fordi den vesle barnehagen tapre kamp mot systemet speiler en større histore mange kan dra lærdom av. Lægdene barnehage er et praktisk eksempel på at barnehager også kan være nærmiljøtiltak, miljøtiltak og bidra til sosial verdiskapning og ikkekommersiell tjenesteproduksjon. Flere tiår av foreldregenerasjoner kan skrive under på at den vesle hjørnesteinsinstitusjonen i Lægdesvingen har skapt grunnlag for det lokale foreldre-engasjementet som alltid etterlyses i nyttårstaler.

Men det er en lavmælt historie, som krever aktiv lytting, i en tid preget av støyende brakkebyggingsprosjekter. Moralen er følgende: En barnehage er ikke først og fremst et bygg, men et miljø: Små og store mennesker i et finstemt samspill der hver enkelt blir sett og utfordret og føler tilhørighet.

Da vi mistet leiekontrakten tenkte vi i begynnelsen slik: «Det vi mister, er strengt tatt ikke barnehagen, men veggene og taket som rommer den». Vi følte at vi kunne ta med oss videre et knippe unike ansatte, tradisjoner som hadde etablert seg, en spesiell rolle som et samlingspunkt for barnefamiliene i nabolaget.

En gruppe av foreldre har derfor i lengre tid jobbet hardt for å rigge på beina et alternativt prosjekt: En egnet tomt ble funnet, et hus ble tegnet, de ansatte var motivert for å videreføre driften. Huset var et passivhus – et moderne miljøbygg – og visjonen var å videreføre en suksesshistorie: Barnehagen skulle huse rundt 20 barn, og skulle rekruttere fra nærmiljøet. Slik skapte man et godt barnemiljø, man sikret at barnehagen ble en institusjon som bidrar til å skape bånd i nabolaget, og som gjorde det mulig for folk å la bilen stå.

Det var et ambiøst prosjekt. Bergen Kommune var en helt sentral medspiller for å lykkes. Innerst inne følte alle at dette var urealistisk. Men vi hadde et stakket håp om at kommunen ville la seg imponere av planene, bli smittet av engasjementet, inspirert av den praktiske tenkningen. Vi håpet de ville brøyte vei for oss. Men det som skjedde, var at vi fikk døren i trynet.

Kommunens barnehagepolitikk er nemlig fundert på helt motsatte prinsipper.

• Nærmiljørekruttering er feil, fordi det forkludrer opptakssystemet, som er basert på ansennitet og foreldrenes prioriteringer. Dette i kontrast til skolesystemet, som er basert på lokale opptakskretser. Vi opererer altså med to ulike kriteriesett for barn over og under 6 år. Og kommunen tviholder på ideen om at nærmiljø ikke skal ha noe å si. Resultatet av dagens praksis kjenner alle: Foreldre driver desperat strategisk omprioritering i forhold til forventning om plass, og dermed havner i barnehager på andre siden av byen. Altså er dagens barnehagepolitikk kontraproduktiv miljø- og samferdselspolitikk.

• Små barnehager er også feil – det monner ikke i statistikken for barnehagedekning. Nei, det skal være stort. Effektivt. Stordriftsfordeler. Men stopp opp litt: Har vi ikke alle erfaringer som forteller oss at det går en grense for hvor mange mennesker det er mulig å forholde seg til. Når blir vi utydelige for hverandre, uviktige, likegyldige? Hva sier forskningen om barns trivsel? Jeg vet ikke. Det jeg vet, er at jeg selv har hatt barn i en stor kommunal barnehage. Jeg kjente maks et par av de rundt 80 ungene. Det ble aldri noe foreldremiljø. I den vesle barnehagen på Lægdene kjenner jeg alle 18 barna, og alle foreldrene.

Familiedrevne barnehager er sikkert også feil, siden det ikke er i tråd med kommunens identitetsløse uniformering. Det er verken et velsmurt privat selskap, eller drevet i offentlig regi. Den er motivert av en kooperativtenkning som er uvant, og sikkert litt utfordrende å forholde seg til. Min påstand er at den representerer den en tredje vei i debatten om offentlig vs. privat tjenesteproduksjon, der de oppegående brukerne av tjenestene faktisk også er ansvarlig for dem.

• En rask og smidig omdisponering av tomteareal er urealistisk. Vi har selvsagt respekt for kommunens behov for grundige arealdisponeringer. Samtidig har kommunen selv gjennomført midlertidige prosjekter i rekordfart. Jeg synes det er trist at ikke kommunen i denne saken definerer seg som en medspiller til et spenstig nabolagsinitiativ med en tydelig klimaprofil.

Konsekvensene av all motbøren, er at Lægdene barnehage snart skal dø. Og når noe dør, så tenker man ofte at man må finne en mening med alt det triste. Jeg håper med dette å løfte opp noen spørsmål, som forhåpentlig får en etterklang etter at døren er lukket bak barnehagebarna for siste gang:

Hvilke verdier produseres i en barnehage?
Hvem produseres disse verdiene for?
Hvordan klarer man å tilrettelegge for at en barnehage når sitt fulle potensiale, for barn, for foreldre, for nærmiljø og storsamfunnet?

I Lægdene barnehage kjenner alle foreldre hvert eneste barn. Barnehage har i alle år vært den viktigste døråpneren til et nabolagsnettverk for alle tilflyttere. Derfor har den skapt en ektefølt dugnadsvilje og et utrolig engasjement blant foreldrene. Holdningen har vært at den ene foreldregenerasjonens innsats gjør barnehagen litt bedre for den neste. Slik har standarden gradvis hevet seg. Samtidig har kravene til barnehagene blitt stadig strengere. Barnehagen levde på midlertidig dispensasjon fra alle tekniske forskrifter. Likevel hadde den stabil drift i alle år, og tiltrakk seg byens beste førskolelærere og pedagoger. De ansatte er fornøyde med jobben sin, og sier de føler at de har en nærere relasjon til barna i denne barnehagen enn i de store kommunale barnehagene.

Det ligger en lærdom her.

Full barnehagedekning er bare et statistisk fenomen. Nå er det målet snart nådd. Nå er det på tide å endre fokus – og fokusere på det som foregår innenfor barnehagens vegger. Skal man tilføre verdi må man legge bort regnearkene, sette seg ned på huk, se bildet fra barnas perspektiv. Kanskje man skulle begynne å måle barnehagens suksess i hvor ofte barna ble med hverandre hjem etter barnehagetiden, eller hvor flinke foreldrene var til å hjelpe hverandre med henting og levering? I såfall ville Lægdene barnehage komme høyt på skalaen.

I tilfellet Lægdene barnehage var det aldri huset (med alle sine skavanker) som stod i fokus, men konseptet. Og i dette konseptet inngår også nabolagets engasjement og involvering, foreldrenes medvirkning, den pedagogiske visjonen, de daglige rutinene og derav – barnas og de ansattes trivsel. Det hele er som et selvforsterkende, organisk system. Skal man skape slike systemer kan man ikke drive sjablongpolitikk, men man må igang med sensitivt politisk håndtverk. Eller for å si det på en annen måte: Entrepenørene har gjort jobben sin i barnehage-Norge. Nå må diskutere hva vi fyller alle de flotte, nye husene (og ikke fullt så flotte brakkene) med. Vi trenger en ny debatt om barnehagens rolle i samfunnet.

Det store samfunnet. Og det små.

5 kommentarer om “Eventyret om Lægdene barnehage

  1. Tårene triller. Uten en objektiv celle i kroppen… Man skal aldri underkjenne kraften i lokale nettverk og vennskap. Fra det strømmer det engasjement langt utover det man kan forvente, synlige barn som kjenner «alle» i gaten og derfor hører til, samt trivsel og sosiale møteplasser som ofte savnes i et bymiljø. Dette blir et tungt kapittel å avslutte.

  2. Hei Det er så bra det du skriver ! Og det er helt paradoksalt at nettopp dette fokuset på barnehagens verdi og betydning har vært så lite fremme i diskusjoner om barnehagens kvalitet. Jeg syns du skal lage en avis artikkel av dette. .. Jeg bistår gjerne med faglige innspill. …

  3. Takk for denne innsikten. DEt er flere gode poenger i denne triste historien. Nærmiljøbarnehager kan ha mange gode funskjoner som spiller på lag med miljøpolitikk slik du beskriver det. Det synes jeg ble et viktig budskap her og et godt bidrag i debatten om hva barnehagen som institusjon skal være. Jeg vil ta med meg dette til drøftinger i OMEP som arbeider for education for sustainable development.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s