Oljeboring og restrisiko

Jeg glad i skikjøring i bratte fjellsider. Samtidig er jeg redd for å bli tatt av skred. Dette indre spennet, mellom lysten og frykten, gir en viss forståelse for hvor krevende det er å drive med risikovurdering. Det er en kombinasjonsøvelse. Jeg må bruke alt jeg vet om skredets fysikk, anvende det i en gitt situasjon – og samtidig kritisk evaluere mine egne vurderinger mot det jeg vet om om min egen psykologi.  Jeg anbefaler samme fremgangsmåte for politikere som skal vurdere oljeleting utenfor Lofoten.

Skredforskningen er et spennende fagfelt, som har bidratt til mye kunnskap om forholdet mellom ytre risiko og indre motivasjon. Når det gjelder sannsynligheten for at det skal gå skred, altså de rent geotekniske prosessene, er de kommet frem til en viktig erkjennelse. Uansett hvor mange forholdsregler vi tar og hvor flinke vi blir til å bruke ingeniørmetoder for å vurdere stabiliteten i en fjellside, vil det alltid være en restrisiko. Den må vi anerkjenne. Våre spadeprøver og observasjoner gir oss bare indikasjoner.

Samtidig har forskerne sett hvordan hver skredulykke følger et unikt hendelsesforløp, der terrenget, snødekket og personlige feil og gruppedynamikk, ytre press og indre motivasjon utgjør de variable faktorene. Antallet potensielle scenarier er uendelig. Vi kan selvsagt systematisere vår kunnskap, og  lage verktøy for å for minimere sjansen for at noe går galt. Men vi kan aldri eliminere den helt.

Hver gang skal ut i skredeksponert terreng, tar man en ja/nei-beslutning. Et viktig vurderingskriterium er: «Hvilke konsekvenser får det hvis et skred løsner her»? Noen ganger er snødekket stabilt, og terrenget byr på exitmuligheter. Da kjører man, kanskje. Andre ganger er forholdene ustabile, og det ligger det et stup nedenfor snøflanken. Da kjører man ikke.  Selv om det er veldig fristende. Selv vet jeg at jeg har hatt en tendens til å undertrykke en dårlig magefølelse. Jeg har hatt en slags optimisme i meg. Den er farlig. Jeg må holde tilbake. I politisk forstand: Jeg må være konservativ, tilbakeholden.

Statistikken viser at de fleste skredulykker skjer når fristelsen eller det ytre presset blir for stor. De som overlever snøskred forteller ofte om at de manipulerte seg selv til å si at det sikkert går bra. De valgte å stole på observasjoner som underbygger «kjør»-beslutningen. De sauset seg inn i et komplisert ressonnement med feil konklusjon. Til tross for ulende alarmer. Det samme gjorde ledelsen i British Petroleum og de politikerne som slapp dem til.

Hva burde de ha gjort? De burde kjølig og systematisk svart på noen enkle ja/nei-spørsmål. Et av spørsmålene burde vært en egenevaluering av psykologisk motivasjon. Er vi under press i retning en spesifikk konklusjon? Ja. Selvsagt er vi det. I en oljefyrt velstandsøkonomi er presset stort på våre politiske tillitsvalgte. Vi har gjort veksten til noe naturlig. Med Lofoten er vi i ferd med å pantsette arvesølvet.

Historien har vist at vi mennesker ikke er særlig flinke til å predikere framtid. De fleste ulykker skjer på tross av, og ikke på grunn, av de vurderinger som ble gjort i forkant. Den tragiske oljekatastrofen i Mexicogulfen er et eksempel på hvor galt det kan gå, til tross for alt det vi gjør for å minimere risikoen. Det er en kraftig tankevekker i forkant av beslutningen om oljeleting i Lofoten/Vesterålen, og det vitner om at «rapportene» ofte er farget av bestillerens sterke motivasjon for et bestemt politisk utfall, som tilfellet var med BPs vurdering av Deepwater Horizon. I det scenariet som nå utspiller seg er trolig de direkte kostnadene langt større enn inntektene oljebrønnen produserte. I tillegg kommer indirekte virkninger på annen næring, på miljø – og redusert livskvalitet for de som bor i berørte områder. Det skjer altså, til tross for lav sannsynlighet, og nå overgår virkeligheten oljeindustriens egne worst case-scenarier.

Katastrofen viser hvilket enormt ansvar som hviler på hver enkelt politiker som er involvert i beslutningen om oljeleting i nord. Uansett hva rapportene sier, bør alle ta utgangspunkt i at det fortsatt ligger en betydelig restrisiko i bunn. Og at konsekvensene dersom noe går galt, vil være store. For det biologiske mangfoldet. For reiselivsnæringen. For fiskerisektoren. For Norges omdømme som miljønasjon. Og selvsagt for klimaet.
Dette har også Geir Arne Bore skrevet om i bloggen sin

Jeg har derfor laget en enkelt test. Med det som nå skjer i Mexicogulfen, bør våre politikere spørre seg selv:

• Er det en viss risiko for at det kan gå veldig galt i Lofoten/Vesterålen? (ja/nei)

• Er det fare for at din lesning av risikorapportene er farget av press/motivasjon i retning en særskilt konklusjon? (ja/nei)

• Er konsekvensene katastrofale om det går veldig galt i Lofoten/Vesterålen? (ja/nei)

• Synes du det er OK å ha bidratt til en slik katastrofe? (ja/nei)

Kjør/ikke kjør?

En kommentar om “Oljeboring og restrisiko

  1. Takk for et kreativt blogg-innlegg!
    Mange spennende likhetstrekk.
    Likevel er det vel to forhold som skiller seg ganske dramatisk i de to tilfellene (olje vs ski). På ski kan du ha et efedrin-kick eller dø. I olja kan du ha et kapital-kick eller forurense. Dette kapital-kicket «rammer» jo mange flere enn efedrin-kicket. OLF mener sågar at det er de som har skylda for den norske velferdsstaten….
    Det andre er klima. Fossil energi er ikke fremtidsrettet, og ved å utvinne mer olje er vi kanskje med på å utløse et skred om 30 år. Det er jo ikke noe del av risikovurderingen på ski – står jeg ned her, så kan det hende mine barnebarn blir tatt av et skred pga min tur nå….

    Jeg håper likevel at mange politikere vil ta testen din, og RTer innlegget.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s