Det har oppstått en systemfeil

Maria Amelie, en papirløs innvandrer som har gjort seg selv til talerør for sine medsøstre og -brødre, blir arrestert på Nansenskolen, i Nansenåret. Symbolikken er så tydelig at man nesten skulle tro det var gjort for å sende ut en melding: Folkens, Norge har lagt bak seg humanismens arv. Det vi sitter igjen med er en systemlogikk, blind for enkeltskjebner, der likhet for loven og formaliakrav trumfer alt.

Det er en herlig frihet, er det ikke? En frihet som gir oss legitimitet til å se bort fra vanskelige paradokser. For eksempel at individet som sendes ut er akkurat det Norge trenger: En velintegrert, utdannet, produktiv ung kvinne med multietnisk kompetanse. Det finnes heller ikke noe offer for hennes lovbrudd.

Reaksjonene er sterke. Twitter koker av indignerte meldinger, det mobiliseres til massemønstringer. Maria Amelie er en person vi kjenner empati med, fordi historien hennes er blitt fortalt. Den har grepet mange. Men Maria Amelie er ikke alene. Det finnes mange ufortalte historier om papirløse flyktninger. Det beste som kan komme ut av arrestasjonen og den forestående utsendelsen er en debatt om de prinsipper som ligger til grunn for norsk flyktninge- og asylpolitikk, og særlig de uverdige forholdene ulovlige innvandrere lever under.

Det finnes en posisjon i innvandringsdebatten som handler om at Norge bør etablere et «filter» som siler ut den kompetente arbeidskraften, og kun den. Vi bør bruke innvandring som et virkemiddel for å løse innenrikspolitiske utfordringer, ikke skape nye problemer med å etablere en integreringsutfordring. Denne instrumentelle tilnærmingen er ikke i tråd med den humane hovedintensjonen i asylpolitikken: Å hjelpe mennesker som er på flukt fra krig og forfølgelse.

Spørsmålet er om det er på tide å slippe til gråsonene i svart/hvitt-debatten. Asylsøknader inneholder personlige historier. De kan rangeres trinnløst på en akse fra flyktninger med rene økonomiske motiver til forfulgte individer som vil bli drept hvis de returneres. Et eller annet sted på denne aksen setter vi en linje. På den ene siden er det innvilget asyl. På den andre siden er det avslag. Det betyr ikke at menneskene som får avslag opplever en hjemreise som uproblematisk (i den grad de har et hjem å reise til). Det betyr bare at de må ut av Norge.

Det finnes altså en stor gruppe av mennesker i en åpenbart vanskelig livssituasjon, som er sterkt motiverte for å bygge et nytt liv i Norge. Hvilke virkemidler har vi for å gi disse menneskene en sjanse til å bli de produktive samfunnsborgere som byråkratkollegaene i Næringsdepartementet er på jakt etter? Integrerings- og mangfoldsdirektoratet er opptatt at man trenger rollemodeller med innvandrerbakgrunn. De problematiserer «glasstaket» i arbeidslivet som et hinder for økt integrasjon. Men er ikke asylpolitikken i seg selv et glasstak, som hindrer dyktige og produktive individer til å bevise sin verdi for samfunnet? Vi har ingen mekanismer eller insentiver for å la innvandrere bevise at de kan bli velintegrerte nettobidragsytere i Norge. De plasseres i limbo i årevis mens de venter på et ja eller nei. Det som kvalifiserer til opphold er om tragediene og traumene i livet deres er store nok. Hva med virkelyst? Hva med læringsvilje? Hva med initiativ? Maria Amelie kastes ut på grunn av signaleffekten. Men det finnes også en annen signaleffekt av utsendelsen: Den forteller andre innvandrere at det slett ikke teller positivt om du velger å bli en produktiv, velintegrert borger.

Jeg tar ikke til orde for et avgrenset generelt amnesti, nok en kortsiktig løsning. Jeg mener vi trenger en dyp endring, som tar utgangspunkt i noen nøkkelspørsmål: Hvordan kan vi bedre kombinere et blikk for enkeltskjebner med våre behov på systemnivå? Finnes det nye innvandringspolitiske insentiver som understøtter mål i nærings- og integrasjonspolitikken? Hva føles det riktig å tilby de statsløse kollegaene, naboene og lekekameratene våre, de som snakker norsk og har et eneste mål: Å få beina under seg, og bli en del av et trygt samfunn som utløser det potensialet de bærer på.

Maria Amelie har knust glasstaket og blitt en ressurs for samfunnet, mot alle odds. Hun har svømt motstrøms. Som eier av en konsulentvirksomhet ville jeg med glede tilbudt henne jobb. Tilbudet står, hvis hun trenger det. Likevel sender myndigheten, mine myndigheter, henne ut. Det er det motsatte av humanisme, og det motsatte av samfunnsøkonomisk næringsvett, og i sterk opposjon til folks rettsoppfatning, men for Systemet er det logisk og korrekt.

I mine øyne snakker vi da om en systemfeil. Noe må reprogrammeres.

En kommentar om “Det har oppstått en systemfeil

  1. Valg av tid, sted, og antall politimenn gir et sterkt og bevisst signal her: Det finnes intet amnesti, det finnes ingen fornuft å appellere til.

    John

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s