Kjære Norsk Politikk

Jeg er glad i deg. Jeg tenker på deg hver dag. Flere har sagt til meg at det bør bli oss to. Jeg har også hatt en dragning mot deg siden jeg var miljøaktivist i tenårene. Jeg tenker ofte at jeg burde hengi meg til deg, forpliktende, ambisiøst. Hva stopper meg?
Det er noe som ikke stemmer. Magefølelsen sier nei. Ikke ta det personlig. Det er ikke deg, nødvendigvis. Kanskje det er meg.

Jeg er en mann som liker store tanker, og store spørsmål. Og da mener jeg de virkelig store spørsmålene. Sånne spørsmål som ungene mine stiller. Synes ikke laksene det er litt trangt oppi oppdrettsanlegget? Hvor begynner egentlig bilkøen? Hvorfor er doen på skolen så ekkel når alle de voksne har fine doer som blir vasket hver dag? Hvorfor fortsetter vi å pumpe opp olje når vi vet at den påvirker klimaet?

Jeg liker disse spørsmålene fordi de er den løse enden i den røde tråden. De kan nøstes tilbake, helt til de underliggende forutsetningene. Hvilke forhold har vi egentlig til det biologiske liv, det økologiske systemet som utgjør vårt habitat? Hva rasjonalet bak apartheidsystemet vi har innført overfor naturen vi omgir oss med? Hvorfor er barn og eldre, de med svakest stemme, de som alltid må kjempe for den verdigheten vi andre tar for gitt? Kan ingeniørkunstens og vekstens mørke sider hvitvaskes med mer ingeniørkunst og mer vekst? Kanskje. Kanskje ikke.

Jeg liker ikke konklusjoner. Jeg liker bedre å leke med perspektiver. Zoome inn og zoome ut. Hvordan ser dette temaet ut i et mangehundreårsperspektiv? Hva er de hyperlokale konsekvensene? Hva vil tippoldebarna tenke om de beslutningene vi tok i dag? Ofte forandrer jeg mening om saker og ting, når jeg tenker slik. Jeg ser at rammene for samtalen forandrer seg, ikke minst når man, ved tankens kraft, gir en stemme til de tause stakeholderne, de som ikke har rett eller mulighet til å uttale seg. Fordi de ikke er født ennå, ikke forstår, eller befinner seg på andre siden av jordkloden. Og denne posisjonen, denne evnen til å tvile, er en egenskap jeg nekter å gi slipp på. Kan jeg tvile, i et samliv med deg? Eller vil du tvinge meg til å tenke og argumentere på dine premisser?

Jeg liker når lyset fra klare stjerner kaster lys over hverdagspolitikken. Det blir triveligere da. Høyere under taket. Og mer interessant. Jeg ble født i en drabantby, og vokste opp blant halvkriminelle røvere i smale smau. Jeg liker å tenke at streetsmartness er en kjerneverdi i livet mitt. Jeg liker effektive løsninger, som fungerer fra ulike synsvinkler, som ivaretar målsetninger på flere politikkområder. Hva om vi innførte barnehagekretser på linje med skolekretser, for eksempel? Det bidrar til nabolagsdannelse og personlige nettverk. Det reduserer transportbehovet. Det gir arbeidere i tredveårene litt mer fleksibilitet, og dermed næringslivet og offentlig sektor flere hoder, hjerter og hender.  Men om man skal argumentere for en slik reform (som åpenbart har en samfunnsgevinst), blir det likevel ført som en kostnad, om man ikke tar av seg sektorbrillene. Du er egentlig vakker, min kjære Norsk Politikk. Men du ser så streng ut, og litt nerdete, med de brillene. Ta dem av!

Samfunnet vårt er under press. Vi bombarderes av  en myriade av disruptive endringer, som krever av oss at vi evner å omstille oss raskere. Ikke fordi omstilling i seg selv er et mål, men fordi det politiske kompass umerkelig får avvik når den magnetiske nordpol flytter seg. Er det slik at det politiske establishment kjenner topografien i det nye landskapet vi skal forsere? Skapes de gode løsningene for fremtiden nødvendigvis blant dem som har spisskompetanse på vanskelige avveininger? Nei. Om du har fått tilbake dybdesynet, vil jeg oppfordre deg til å be om mere innspill, ikke bare lydig marsjere langs politikkens tjenestevei. Spør mer! Det er ikke slik at det alltid er partiorganisasjonene, eller fagforeningene eller stortingsgruppene eller byråkratene som har svaret på alle utfordringer i samfunnet. Hvor stor andel av samfunnets kollektive innovasjonsevne bruker vi i dag? Hvor mange glitrende ideer får aldri sjansen til å bli realitetsbehandlet? Den spørrende, nysgjerrige politikken. Den snedige, sensitive politikken. Det er den jeg drømmer om.

Og når du ser samfunnet som en økologisk helhet, og tør å snakke om denne helheten, kan du i samme rennet legge av deg en annen uvane: De siste årene har du beveget deg i retning av stadig mer “faktabasert argumentasjon”. Mot bedre vitende later du som om fakta er noe nøytralt, du slår meg i hodet med risikoanalyser og oppdragsforskning. Forstå meg rett: Fakta er ikke i seg selv et problem. Problemet er at også rapportenes flerstemte symfoni fremføres innenfor rammene av ikke-uttalte verdier og forutsetninger.

Disse tause premissene står i mørket, de omringer den politiske samtalen som skumle, skjeggete busemenn. Jeg vil ha dem frem i lyset. Jeg vil at vi skal bli flinkere til å lære oss å sette ord på hvorfor vi argumenterer som vi gjør. La oss diskutere tidshorisontene våre, hvor langt ut vi følger de moralske ringene i vannet, hva vi tar for gitt og hva vi stiller spørsmål ved. I et velfungerende samliv må vi kunne prate om hvordan vi prater, en slags meta-samtale  som gir rom for å kunne kritisere ikke bare argumentasjonen, men det som ligger under den. Jeg ser en slem tendens til at du manipulerer grensen for legitime innspill – en form for retorikk som minner om det fotballdommere kaller obstruksjon. Vi så det senest i slaget om datalagringsdirektivet. Her ble selve språket, farkosten som transporterer mening mellom mennesker, utsatt for angrep for å gi legitimitet til nye argumenter. Det er forstemmende. Jeg vil aldri klare å gå inn i noe forhold til deg med manipulasjon som våpen. Og siden mine perspektiver nærmer seg fra en uvant vinkel, frykter jeg at mine innspill vil usynliggjøres eller stemples som illegitime.

Ser du perspektivet mitt? Har jeg litt rett?

Om du kan komme meg litt i møte, og samtidig legge til rette for at en småsliten trebarnsfar kan delta i prosessene uten å ødelegge familielivet, kan det være jeg tør å ta steget. Alternativet er at du gjør meg så frustrert at jeg tar steget likevel, på dine betingelser. Når ungene er blitt litt større. Når jeg, i likhet med så mange andre i maktposisjoner, også er blitt en selvhøytidelig, hvit middelklassemann på over førti.

Glad i deg uansett. Snakkes. Smask.

Anders

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s