Mørk materie

Jean Baudrillard forutså i 2001 fremveksten av en ny form for terror. En terror som vokser frem innenfra – med ønske om å destruere det samfunnssystemet terroristen selv er en del av.

Vi lever i en tid der forholdet mellom det virtuelle og virkeligheten blir stadig vanskeligere å få øye på. Den franske filosofen og sosiologen Jean Baudrillard (1929-2007) tilhører dem som har skrevet mye om dette. Om symbolhandlinger og hypervirkelighet, om media, forbruk og krig.. Da USA ble rammet av terror i 11. september 2001 skrev Baudrillard det kontroversielle essayet «The Spirit of Terrorism«. Jeg leste det nå i kveld, og mener han bringer inn noen perspektiver som fortjener å bli trukket fram etter terroren på Utøya og i Regjeringskvartalet.

Baudrillard tolker angrepet på Twin Towers som noe ganske annet enn et jihadistisk angrep på det kristne USA: Han tolker det som den globale kapitalismens angrep på seg selv. I forlengelsen av dette spår han fremveksten av en ny form for terror: Destruksjon innenfra. Han presenterer en slags generell teori om at ønsket om å ødelegge  er den tause skyggen til ethvert samfunnsbyggende prosjekt. Ethvert ”system” eller hegemoni som etablerer seg med en solid legitimitets- og maktbase, vil dermed bli utsatt for et begjær om destruksjon – fra individer på innsiden. Jo nærmere systemet er ”perfeksjon” eller dominans, jo sterkere vil denne motkraften bli.  Baudrillard kaller det en fraktalkrig – et koordinert angrep fra noen ganske få ”celler” mot de strukturene som holder samfunnet sammen. Slik jeg leser ham, snakker er ideen om den destruktive handlingen et mål i seg selv, og ikke nødvendigvis et middel. At en norsk blogger gir sin større til terrorhandlingen, men er uenig i terroristens begrunnelse, er et eksempel på denne logikken. Hvilken politisk knagg man henger sin terror på er underordnet  – retorikken har først og fremst til hensikt å legitimere terrorhandlingen overfor seg selv og andre.

Tankene om at ethvert samfunn har i seg enn slags destruktiv antimaterie, er foruroligende og skremmende. Men jeg tror perspektivet kan være nyttig i en tid da våre forsøk på å forklare nesten entydig tar utgangspunktet i en teori om at ordene skapte hatet:  Det var politiske motivasjonen og debattklimaet skapte monsteret. En av dem som har stilt et betimelig spørsmål ved jakten på en utløsende kontekst, er Robert Ford. Selv holder jeg denne muligheten åpen: At hatet og det konspiratoriske blikket på verden var der før terroristen oppdaget Fjordman og de andre fremmedfiendtlige krigsretorikerne. Det skal mer til enn en politisk analyse  å gjennomføre denne aksjonen, så hjerteskjærende brutalt og følelsesløst. Hvor kommer all denne mørke energien og kulden fra? Finnes det flere slike trykk-kokere der ute? Hvor farlig kan de bli, i en tid preget av digitalt tunnelsyn, enkel tilgang til våpen og stadige mer virkelighetsnære simulator-erfaringer?

Baudrillard tegner et negativt bilde i sitt essay. Han predikerer hvordan samfunnet som en slags instinktiv reaksjon vil reagerer med økt kontroll, lavere tillit og falske fiendebilder. Baudrillard hevder at et kjennetegn ved vestlige samfunn er en urokkelig tro på determinisme, som blant annet eksemplifiseres i vår besatthet rundt sikkerhet og forebygging. En slektning av denne sikkerhetsmanien er ifølge Baudrillard et voldsomt behov for å plassere ansvar, å finne den skyldige. Vi jakter på en lineær kausalitet, et regnestykke som skal gå opp. Både kravene om flere og flere sikkerhetstiltak og jakten på skyldnere er slik nye seire for terroristen.

I møtet med disse spådommene kjenner selvsagt en glede over å kunne peke på at det også finnes andre refleks-reaksjoner. Min stolthet over å være norsk har aldri vært større enn når jeg så reaksjonen på  terroraksjonen. Norge passer ikke inn i Baudrillards prediksjonsverden. Foreløpig har kravene til sikkerhetstiltak og en innstramming av borgernes frihet blitt erstattet av en massiv omfavnelse av det tillitsbaserte samfunnet. Jens Stoltenberg og de øvrige partilederne har utvist en verdighet og raushet i forhold til det å holde fortidens uttalelser mot hverandre. Ansvaret er, enn så lenge, terroristens alene.

Slik kommer trolig vår samfunnsmodell, det multikulturelle, liberale demokrati, styrket ut av terroraksjonen. Fellesskapet styrkes, verdier blir tydelige, tilliten til systemet øker. «Vi skal ha enda mer humanitet, enda mer demokrati, men ikke naivitet», sa Stoltenberg.

Men allerede der hardner diskusjonen til. Hva er naivitet? Det er avhengig av hvordan vi forstår terrorens opphav. Baudrillard synes å konkludere med at jo mer enige det store flertall blir om hvilket samfunn de ønsker seg, jo sterkere vil understrømmen av aggresjonen og destruktivitet bli. Destruktivitet er et slags grunnstoff, det harmoniske fellesskapets antipartikkel. Dersom resultatet av terroren blir et mer sensitivt politisk klima, skapes enda sterkere hat og aggresjon – et ønske om å ødelegge, som leter etter sin begrunnelse. Derfor må vi aldri glemme at demokratiet ikke er det samme som enighet.

Demokrati er konflikt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s