Å finne det du ikke leter etter

Det moderne samfunnet oppdrar oss til å bli gode planleggere.
Men gjør idealet om forutsigbarhet livene våre enklere?

Husker du sjansebilletten på flyet? De av oss som var dårligst til å planlegge, sparte tusenvis av kroner å møte opp ved skranken og satse friskt på at det fantes et ledig sete. Husker du friluftslivet, før 3G-dekning? Selv var jeg en liten periode nesten fundamentalist i min motstand mot bruk av mobiltelefon i fjellet. Jeg nøt følelsen av å være uten sikkerhetsnett, langt fra sivilisasjonen. Det skjerpet meg. Trygt tilbake i byen likte jeg godt å gå ut på kafè uten avtaler. Jeg satset på å møte hyggelig kjentfolk. Eller hyggelige ukjentfolk.

Det er lenge siden nå. Kanskje 20 år. Og langt unna, målt i alt som har forandret seg. Hvordan var livsfølelsen på denne tiden? Hvordan var forventningene og grunnforestillingene våre annerledes? Slik jeg husker det, tok jeg det for gitt, i langt større grad enn i dag, at tilværelsen ble formet av en uforutsigbar miks av smarthet, erfaring, flaks og uflaks. Noe kunne vi påvirke, men ganske mye var utenfor vår kontroll. Det var rett og slett mer gambling i hverdagen på denne tiden. Flere bomturer. Men vi traff også blink. Gjerne på andre målskiver enn de vi siktet på.

Mot slutten av nittitallet, skjedde det noe. Vi ble plutselige tilgjengelige, hele tiden. Det snek seg inn en tanke om å forenkle, ikke bare kommunikasjonen – men hele livet. Det ble gullalder i markedet for tjenester som reduserte risikoen for ubehagelige overraskelser (når så du sist en bilist som sleper en annen til verkstedet?) Forsikringsbransjen blomstret, og endret markedsstrategi. Det ble utålelig å leve uten visshet om en forutsigbar kompensasjon dersom det uønskede, ikke-planlagte skulle inntreffe. Logikken bak sjansebillettene ble snudd opp ned. Når var det de som kjøpte billetter et halvt år frem i tid som fikk de beste dealene. Kalenderne og huskelappene ble stadig mer dominerende både i den virtuelle og den fysiske verden.  Familiens felles ukeplanlegger ble en integrert del av hjemmene våre. I dag er gjerne halve stueveggen i interiørmagasin-inspirerte småbarnshjem omgjort til en slags tavle, der vi holder sirlig oversikt over alt som skal ordnes, handles og huskes på. Og sånn går dagan.

Nittitallet og de første årene i det nye årtusen representerte en stille revolusjon, der livsfølelsen og samfunnsidealene dramatisk, men umerkelig endret karakter. Hva er status i dag? Det er mulig jeg er preget av å ha blitt voksen (og litt sær), men jeg føler at tidens ånd i nesten parodisk grad handler om kontroll og oversikt. Strukturidealer. Enten vi snakker trening, arbeid, samliv eller fritid er det “gode rutiner”, “langsiktig planlegging”, “måle resultater” som er nøkkelen til suksess. Alt er lineært. Lag en plan. Gjennomfør. Det gode livet går rett frem. Raka vegen.

La meg protokollføre at jeg er et ganske ustrukturert rotehode, som tenker i assosiative mønstre. Jeg har aldri fikset sjekklister. Det jeg antar er nedarvede, biologiske personlighetstrekk gir en følelse av å leve i feil tid, presset inn i en slags planleggingsmodernitet som krever noe av meg som jeg ikke kan gi. Er jeg alene med denne følelsen? Mulig det. Men mitt utenforskap gjør meg i stand til å stille spørsmålet: Er det dette som er det enkle liv? Å nulle ut alle hendelser vi ikke på forhånd har planlagt og kvalitetssikret?

Jeg aner en tendens til at vi blir stadig mer utrygge utenfor dekningsområdet for sivilisasjonens rednings- og støtteapparat. I alt for mange situasjoner i arbeidslivet er vi mer lojale mot på forhånd vedtatte tiltaksplaner enn mot realitetene i virkeligheten. Paradoksalt nok sammenfaller planstyringen med en endringstakt vi ikke har sett maken til i verdenshistorien. Vi lever i en tornado av omskiftelige trusler og muligheter. Kanskje er det en frykt – for å ikke lenger kontrollere forutsetningene for det vi planlegger – som gjør at ordet uforutsigbarhet har gått fra å klinge bra til å oppleves som truende i manges ører. Da er det kanskje på tide med en reality check. Uforutsigbarhet – vakre, snodige og tragiske sommerfugleffekter –  er livets vanligste aggregattilstand. Den beste plan i verden kan aldri kompensere for den brutale rekken av tilfeldigheter som, enten vi liker det eller ikke, utgjør tilværelsens grunnleggende infrastruktur.

Hvordan håndterer vi dette? Min teori er slik: Å leve enkelt handler om å leve med tilværelsen, ikke mot den. Det handler om å bruke mer energi på livet slik det er, og mindre energi på å være frustrert over avviket fra hvordan det det burde være. Enkelhet handler ikke om å forenkle det som er komplekst. Det handler om å se det vakre og komplekse og mulighetsrike i det som tilsynelatende er enkelt. Å være føyelig, åpen og fremoverlent er en bedre strategi enn å gifte seg med et spesifikt scenario. Jo  tidligere vi booker flybilletten, jo dårlige blir impulsivitetens livsvilkår. Mere detaljerte planer gir færre tilfeldigheter. Enda flere forsikringsprodukter får kun illusjonen av trygghet til å skinne litt sterkere. Bedre kart gir mindre spenning. Bredere motorveier og bedre veiskilter, gir færre muligheter for å kjære feil i et veikryss og ende opp på en kjerrevei langt uti skogen hvor du punkterer og må gå til nærmeste gård etter hjelp, brekke foten på veien og bli oppdaget av den vakre jenta som var på sopptur. Hun som 63 år senere skal stå ved din side og være oldemoren til dine 17 oldebarn. For eksempel.

Livet er det som skjer mens vi legger andre planer, sa John Lennon. Et gjennomregulert liv gir oss en følelse av kontroll, men for mye av det gode reduserer også sjansene våre for å finner alt det vakre og viktige vi ikke leter etter. Kanskje er det på tide å bruke tid på å tømme kalenderen, ikke bare fylle den? Ta risikoen ved å satse på noen flere sjansebilletter i livet? Gi litt faen i planen?

For å avslutte enkelt, men komplisert:

I en tid der det noe opptar oss hele tiden trenger vi mere av ingenting for at alt skal kunne skje.

4 kommentarer om “Å finne det du ikke leter etter

  1. Eg ser ikkje bort frå at det er noko sant i observasjonane. Samtidig: Er det ikkje sannsynleg at det er like mykje observasjonspunktet som har endra seg, som samtida?

    Mine eigne minner frå 1990-talet er ikkje så ulike: Ingen filofax (no: Google-kalender), kunne møta folk utan å avtala det veker i førevegen (kanskje til og med berre stikka oppom, nokon som nærast er å forulempa i dag), mobiltelefon som ein (jålete) ekstrafunksjon.

    Men: Eg har alltid tenkt at det er vala eg har tatt om å gjera heilt normale, anstendige ting som å ta jobb, få ungar og kjøpa hus som har tvinga meg til å planleggja mykje meir enn eg gjerne ville. Dersom eg ikkje planleggjer, er det til skade for andre. Rom for spontanitet får eg berre dersom eg anten planlegg veldig mykje for å «rydda tid», eller er veldig flink til å planleggja veldig fort. Det fiksar eg stort sett ikkje, så det vert lite spontanitet.

  2. Helt enig, og nydelig observert! Men det var et ord jeg savnet – som ofte defineres slik som overskriften din. Serendipity er heldige lykketreff – eller – å finne det du ikke leter etter. Man skulle tro at flaks var jevnt fordelt i befolkningen, men slik er det ikke. Noen ser sammenhenger og muligheter der andre bare ser hindringer i implementeringen av planen.

    Jeg tror vi snakker om litt livssituasjon og litt samfunnsendring. Poenget som du avslutter med tror jeg er helt vesentlig: det er mye som ikke _kan_ planlegges, men vi kan legge noen rammer for ingenting som gjør at alt kan skje.

    For meg er noe av det beste i verden å være på tur, for da slipper jeg unna planene, og vendingene kan spille seg ut som best de kan. Og jeg har det alltid veldig bra på ferie, selv om andre kanskje ikke hadde satt pris på de samme unike tingene. F. eks da jeg trodde jeg skulle ta ferge oppover Niger til Timbuktu. VI kjøpte billetter, men da vi dukka opp var det for lite vannføring, og rådsnare hjelpere gjorde at vi i rekordfart satt på en liten lastebåt istedet. Vi betalte flesk for å ligge/sitte oppå rissekker sammen med masse lokale mennesker – spiste sammen de andre, og i likhet med de andre gjorde vi det vi måtte over ripa siden bare de mest drevne turde å balansere seg fram til det de kalte do. Men vi var nær vannet, nær folk, og fikk en opplevelse vi ikke ville vært foruten.

    Det gjør at vi kan si at vi er ekte antropologer, siden de færreste ville likt å komme så tett innpå at man ligger i skje med fremmede mennesker, bare fordi at det er så dårlig plass at alle gjør det.

    På tur begynner å bli det eneste stedet jeg tør legge opp til ingenting med familien. Men på jobb prøver jeg å få det inn i moderate doser. Det er det som er trikset🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s