Den rabiate samtalen

Akademia har et problem. Enfoldige professorer som raver rundt utenfor sitt faglige territorium. De karikerer en samtale som egentlig kunne vært interessant.

Rögnvaldur Hannesson heter han. Fint navn. Han har fast spalte i E24. Fra sitt økonomifaglige utsiktstårn mener han mye om det meste. La villaksen dø, sats på oppdrett. Sykkel er et tilbakeskritt fordi den ikke går på bensin. Muslimsk kultur er verdiløs. Klimaforkjemperne er en armè av sjarlataner. Han håndplukker selektive fakta, raljerer med meningsmotstandere og krydrer alt han skriver med arrogant, professoral selvtillitt. Underholdende? Ja. Men også dypt problematisk fordi Hannesson skaper avgrunner der han burde bygget broer. Han konkluderer der han burde stilt spørsmål. Han forveksler sitt eget utsnitt med den store virkeligheten. Dermed fyrer han også opp under en ytringskultur der vi forenkler istedenfor å avdekke dilemmaer. Hannessons lider av en påfallende trang til å devaluere andres perspektiver. Han har en søster i ånden i religionsvitenskapene, Hanne Nabintu Herland. De får begge lønn for sine rabiate ytringer i form av alt for mye medieoppmerksomhet.

Det faglige utgangspunktet til Hannesson er økonomisk teori. Ressursforvaltning. Hans kunnskaper om dette temaet har jeg stor respekt for. Dette til tross for at jeg ikke deler hans grenseløse tillit til markedmekanismer og tilsvarende skepsis til felleskapsløsninger.

Det jeg derimot sliter med, er hans åpenbare mangel på anerkjennelse av at det finnes andre utsiktstårn, andre måleparametre, andre brennvidder enn de han selv behersker. Jeg undres over behovet hans for å fremstå som en slags allviter. Jeg må nesten le av hvordan han lader ordene med doserende patos, og bruker selektive eksempler og håndplukker fakta for å styre retorikken inn mot en på forhånd inntatt konklusjon. Økonomisk teori er en tilnærming – ikke en fasit. Sosiale og kulturelle fagdisipliner bringer inn samfunnsperspektiver. Psykologien forteller oss mer om menneskets sammensatte natur. Biologene sitter på forståelse av de økologiske sammenhengene. Med klimavitenskapen har vi fått inn et nytt perspektiv – erkjennelsen om at menneskelig aktivitet påvirker sensitive mekanismer i atmosfæren – med potensielt store og langvarige systemeffekter.

Det mangedimensjonale rommet som spennes opp i møtet mellom ulike fagperspektiver rommer ikke nødvendigvis enkle svar. Men det rommer mange viktige spørsmål. I 2012 bør vi forskere kunne enes om et enkelt felles premiss: Verden er vanskelig. Virkeligheten er sammensatt.

Hvorfor er dette premisset viktig? Vi lever i et politisk klima preget av en tidvis unødvendig polarisert debatt om virkemidler, og taus enighet om problematiske grunnforestillinger ingen stiller åpne spørsmål ved. I politikken velges ikke standpunkter kun fordi de er smarte, men også fordi de fungerer merkevarebyggende og bidrar til å forsterke båndene til strategiske velgergrupper. I møte med en politisk dialog som ofte er mer skuespill enn reell meningsutveksling, kan akademia fungere som en motvekt. Ikke i form av halvkvalifiserte standpunkter, men i form av å demonstrere hvordan en faktabasert og saklig ytringskultur kan bringe verden fremover. Forskernes viktigste bidrag er nøste opp i sammensatte problemstillinger, og klarggjøre de avveininger som enhver politisk beslutning innebærer. De kan gjerne provosere, underholde og være tydelige. Men de må gjøre rede for sin faglige grensesteiner, og bidra til å lyssette kompleksiteten – ikke mørklegge den.

Selv har jeg ingen akademiker-ambisjoner. Jeg ville ha en bred, ikke smal, kunnskapshorisont, og bli en aktør mer enn en observatør. Jeg syntes selv som laveregradsstudent at småkjekling mellom ulike instituttmiljøer brøt med det jeg betraktet som akademiske grunnverdier: Respekt for ulike metoder og teorier. Nysgjerrighet. Og ydmykhet. Mange forskere står for disse verdiene. De jobber i forskningsmiljøer ved universiteter og høyskoler som har en viktigere samfunnsrolle enn noensinne. I kraft av sine akademiske idealer. Og i kraft av ny kunnskap og friske perspektiver som er helt nødvendige for at vi skal kunne navigere riktig i møtet med kritiske globale utfordringer. I dette bildet er det dypt problematisk at akademiske provokatører på tynn faglig is stjeler så mye av ordskiftet. Det er bekymringsverdig at så stor andel av forskere ser taust på at professortitler gir legitimitet til ideologiske sleivspark kamuflert som faglige korrektiv.

Medieoppmerksomhet er et knapphetsgode. Det er mange kloke kunnskapsbærere der ute som bør begynne å heve stemmen.

6 kommentarer om “Den rabiate samtalen

  1. Tilbaketråkk: Newschool « Waagenilsen
  2. Tilbaketråkk: Newschool « Waagenilsen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s