Selvkritikk

Hvordan kunne en småfrustrert, bare delvis gjennomtenkt bloggpost om medias ansvar bli delt tusenvis av ganger på sosiale medier?

Dette er en bloggpost om selvkritikk. La meg begynne med meg selv. Jeg bruker blogging som et verktøy for å tenke. Det som står her, er høyttenkning – ikke alltid ferdigtygt materiale. Min forrige bloggpost tok utgangspunkt i et ubehag – fremprovosert av enkelte kommentatorers adferd i etterkant av 22. juli-kommisjonens rapport. Det jeg reagerte på var hvordan pressens representanter ble “linjedommere”. De stod på siden av det hele, og kommenterte spillet. Samtidig er det åpenbart at feilene som ble begått 22. juli skyldes en systemsvikt som strekker seg langt utover de som var direkte involvert. Faktisk helt inn på pressens territorium.

At politiet fikk leve så lenge med dårlige systemer, merkelige bemanningsrutiner og ukultur sier noe om mye – blant annet om et skakkjørt forhold mellom politisk makt, forvaltningsmakt og offentlighetsmakt. Offentligheten består av oss alle – hver og en av oss, slik Simon Neby fint påpeker i sin BT-kronikk. Innenfor denne offentligheten har media en definert oppgave. Den handler – blant annet – om å lyssette fra ulike vinkler, konfrontere makthavere og stille viktige, åpne spørsmål.

Jeg hevdet at pressen, i tillegg til å stille kritiske spørsmål til politikkens og forvaltningens ansvarlige, også burde problematisere sin egen rolle i tiåret før 22. juli. Jeg minnet i denne sammenheng om at pressen produserer viktigere verdier enn de som ender på bunnlinjen (sikkert lett å glemme for medieledere og -eiere, som i disse dager garantert sitter nedlesset i rapporter om betalingsløsninger og trafikkutvikling).

Samfunnsoppdraget innebærer et ansvar. Hviler dette ansvaret tungt nok på medienes skuldre?

Svaret fra folkedypet er tilsynelatende et rungende NEI. Min meningsytring om pressen fikk en oppmerksomhet jeg aldri hadde drømt om – med over 50 000 sidevisninger i løpet av under 20 timer. Bloggposten, og versjonene som lå på bt.no og journalisten.no, ble gjenstand for en pandemisk spredning i sosiale medier. Det var gøy i begynnelsen, men etterhvert ble det nesten skremmende.

Jeg har en mild form for konformitetsangst. Når noe blir for populært – enten det dreier seg om musikk eller politiske oppfatninger, blir jeg alltid litt mistenksom. I min egen blogg brukte jeg et populistisk grep. Jeg spisset tittelen, stilte et litt ekkelt spørsmål i ingressen, gikk i klinsj med navngitte mennesker og fulgte opp med en tekst preget av ektefølt presseideologi, underbygget av forsterkende retorikk. Et skudd fra hofta. Hvorfor i all verden ble dette delt av så mange?

Et svar er at det formulerte en type pressekritikk som pressen selv nesten aldri målbærer. Et annet svar er at teksten gjennom forenklinger som en slags universalkritikk av pressen og alt dens vesen. Noen så den som et oppgjør med redaksjonelle prioriteringer. Noen så den som en kritikk mot “heksejakt” mot enkeltpersoner – et ønske om en mindre nådeløs presse. Andre begynte å trolle i kommentarfeltet om at norske medier er kjøpt og betalt eller i lommene til Arbeiderpartiet. En broket forsamling.

Godt da, at Frank Rossavik kommer til unnsetning og modifiserer inntrykket med et svar om hva som faktisk har blitt skrevet i forkant av 22. juli.

Han er en fornuftig fyr, så det han sier bør man lytte til. Et av poengene er at journalistikk om «eventualiteter» ikke er sexy stoff. Han påpeker at sakene dør fort når ingen interesserer seg noe særlig for det som skrives. Han minner om  at at politiet og PST er to av landets mest lukkede etater, og at arbeidsforholdene er vanskelig når det gjelder å få ut og sammenstille data knyttet til samfunnssikkerhet og beredskap. Samtidig viser han til at enkeltjournalister har en fantastisk kapasitet til å levere avsløringer i dette tåkelagte landskapet. Flere av problemene kommisjonen viser til har vært løftet frem i norske medier, desverre i alt for liten grad, og uten at det har fått konsekvenser.

Jeg føler for å presisere:

Norske redaksjoner har høy integritet, og høy tetthet av dyktige journalister. De som får mandat og tid til undersøkende journalistikk gjør en utrolig viktig jobb. Problemet er slett ikke at de er slemme. Problemet er at de er for få, og ikke verdsettes høyt nok. Pressen skal ikke være snill. Pressen skal, når det stormer, være ubehagelig. Den skal konfrontere, innenfor rammene av medmenneskelighet. Den skal undersøke, og banke på de stengte dørene. Den skal stille kritiske spørsmål til alle med makt. Inkludert seg selv.

Egenevaluering er som kjent vanskelig. Jeg har for skyld laget noen forslag til selvkritiske spørsmål, som innbyr til å grave litt dypere i de forklaringene Rossavik presenterer i sin kommentar.

Selvkritisk spørsmål #1:

Det er et problemet med “lukkethet” i forvaltningen. Men hvor delaktig har norske medieledere vært i å utforme en ny åpenhetspolitikk?

Forklaring: Jeg har selv vært engasjert i arbeidet med å lage utkast til en veileder i dataåpenhet på vegne av Fornyingsdepartementet. Rigmor Aasruds departement har gjort en kjempejobb i å bidra til at offentlig forvaltning skal åpne opp, dele og standardisere sine data – slik at de kan anvendes og studeres av en bredere offentlighet. Prosessen – som er full av interne motforestillinger – var (og er, fortsatt) åpen og inviterende, inspirert av en bred sammensatt internasjonal bevegelse  å skape en mer transparent offentlig forvaltning. I Storbritannia har flere medier, ikke minst The Guardian, pisket dette arbeidet fremover. Hva skjer i Norge? Med unntak av en god lederartikkel signert Trine Eilertsen i BT har ikke norske medier sagt et kløyva ord. Debatten er stein død. Deltakelsen fra pressens organer fullstendig fraværende. Hva skyldes dette? Skyldes det at  journalistikk i dag handler mer om “tilgang” til unike data enn evne til å sette dem inn i en sammenheng? Skyldes det en ignoranse i forhold til viktigheten av datastøttet journalistikk i en stadig mer digital forvaltning? Eller skyldes det at norske medier kjemper slag på slag om innsyn i enkeltdokumenter men er blind for at det pågår en krig om politikken i de store linjene?

Selvkritisk spørsmål #2:

Ja, det finnes viktig journalistikk som ikke skaper reaksjoner hos lesere og “aktører”.  Men er ikke også andre medier blant disse «aktørene»?

Forklaring: En del av dynamikken når journalistikk setter dagsorden handler om at andre medier hiver seg på og driver saken videre. I et foredrag på Nordiske Mediedager presenterte den danske sosiologen Ida Willig en feltstudie fra ulike nyhetsredaksjoner. Hun viste til at et av de viktigste nyhetskriteriene er eksklusivitet, og at pressens indre logikk er preget av ulike former for symbolske revirmarkeringer. Et utslag er at medier tier konkurrerende mediers viktige journalistikk i hjel. Finnes slike mekanismer også i Norge? Hvordan slår de ut i praksis? Hvor faktabasert er nyhetskriteriene i norske redaksjoner, og hvor mye bygger de på “kultur” , antagelser og innarbeidet praksis? Hvilke indikatorer opererer man med, ut over klikkrater?

Selvkritisk spørsmål #3:

I hvilken grad er journalistikken i stand til å dekke “kulturen” (eller ukulturen), med andre ord ledelses-, resultatmålings- og organisasjonsfilosofien, som preger ulike etaters indre liv og deres forhold til omgivelsene?

Forklaring: Det er ikke alt som enkelt avdekkes gjennom “avsløringer” basert på enkeltsaker snappet opp fra postjournaler eller gode kontakter. Noen ganger kreves det større, mer langsiktige redaksjonelle prosjekter med bredt kildetilfang, der målet er at summen av dekningen tegner opp et bilde. Et stort bilde. The big picture. Kan media skape grunnlag for debatter som ikke handler om endring av vedtak i enkeltsaker, men om endringer i selve overbygningen over det hele?

Det finnes sikkert flere, og mest sannsynlig bedre, spørsmål. Både medieledere og journalister har gitt meg personlig tilbakemelding om at debatten er «på sin plass» eller “viktig og riktig”. Få har sagt noe i offentligheten. Det kommer sikkert. Ingen andre profesjoner har like skarpe hoder og penner. Ingen har flere ambassadører for en åpen ytringskultur. Bare husk at det er lite fruktbart å gå i skyttergravene og diskutere hvem som skrev hva til ingen nytte dengang da.

Det vi trenger er noe helt annet:

En voksen samtale om hva journalistikken som profesjon og mediene som organisasjoner må gjøre for å holde offentligheten tilstrekkelig opplyst i dagene som kommer.

En kommentar om “Selvkritikk

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s