Folkestyret

Det er mye styr med dette folket. Og mere bør det bli. 

Spol noen år tilbake, zoom litt ut. Da er det lett å se at det er skjedd noe oppsiktsvekkende de siste årene. Den politiske prosessen er blitt mere gjennomsiktig, i hvert fall for de av oss som bruker twitter. De nye personlige ytrings- og dialogverktøyene har kortet inn avstanden mellom den politiske eliten og politisk interesserte borgere. Enkelte politikere bruker denne kanalen aktivt i sin gjerning. En av de beste i klassen her i Bergen er Filip Rygg – byråd for byutvikling, klima og miljø. Han er mann jeg kan være politisk uenig med i ganske mye, men som har en god egenskap: Han lytter. Takket være ham har jeg, i kraft av min rolle som en helt vanlig borger, fått gleden av å få plante en idé – som Bergen Kommune nå har begynt å realisere. Dette skjedde:

Jeg deltok på et møte om klimastatus for kommunen, og sendte ut en melding på twitter om at jeg syntes «idefattigdommen, visjonsløsheten og mangelen på smart helhetstenkning var påfallende«.

Filip Rygg observerte dialogen, og svarte slik:

Han møtte kritikk med nysgjerrighet. Stjerne i boken. Vi møttes for en kaffe.

Jeg fortalte ham om de ambisiøse målene  – og prosessene som ledet fram til dem – knyttet til klima i Portland, Oregon. Dette er en type deltakende byutvikling jeg har fulgt med en viss interesse fordi jeg både jobber med og brenner for samfunnsutvikling, og fordi jeg er opptatt av klimautfordringen.

Mitt budskap til Filip Rygg var følgende: Lokalpolitikken har en viktig oppgave. De strukturene bypolitikere i Bergen har beslutningsmyndighet over (arealplaner, veier, avfallshåndtering og skoleverk etc) er blant våre viktigste verktøy – om man vil gjøre noe som monner med tanke på klimautfordringene. Dette er lokal globalpolitikk, og som krever noe annet enn teknokratisk planlegging i kjente spor. Det krever engasjement og kollektiv endringsvilje blant en lang rekke interessenter. Og jeg utfordret ham på å ta i bruk en kombinasjon av digitale verktøy og dialogprosesser for å gjøre Bergen til norges mest ambisiøse klimakommune.

Filip Rygg tok poenget. Han bragte initiativet videre, forankret det i kommunen og viste handlekraft. Denne uken sendte Filip Rygg ut denne tweeten:

Dette er selvsagt fantastisk. En seier, ikke fordi jeg har demonstrert mot noe, men fordi jeg har pekt på noe som inspirerer. Det føles godt å få gjennomslag (ikke minst når andre gjør jobben), og nettressursen klimahandling.no er en veldig god start på en spennende prosess. Men samtidig tenker jeg at denne historien illustrerer noe viktig.

Jeg er en relativt vanlig samfunnsborgere. Som borgere er de fleste av oss (i ulik grad) engasjert innenfor ulike temaer, og vi har ulike kompetanseområder. Vi følger ulike informasjonskanaler, og vi får ulike impulser utenfra, som vi (også dette i varierende grad) omsetter til ideer for vårt eget lokalsamfunn.

Problemet til Filip Rygg er følgende: Hvis han skulle drukket kaffe for å kartlegge alle de gode ideene og innspillene borgerne i Bergen brant inne med, ville han både fått magesår, blitt bekymringsfullt høy på koffein, oversteget representasjonsbudsjettet sitt – og fått lite tid til å gjennomføre noe som helst i praksis. Så hva er alternativet?

Den eneste bakdøren som sikrer politiske behandling av initiativ som kommer utenom partipolitiske og administrative prosesser er såkalte innbyggerinitiativ – som krever at 300 personer eller 2 prosent av kommunens befolkning signerer på et innspill, som da kan kreve politisk realitetsbehandling. Rokkansenteret analyserte ordningen i 2010, og konkluderte med at det var en “forholdsvis marginal deltagelsesform” – kun 25 prosent av kommunen har fått fremmet slike saker, og under 2 prosent av befolkningen har deltatt i gjennom underskriftslister. Med andre ord er ikke dette tilstrekkelig som verktøy for å fange opp perspektiver utenfra.

Behovet for entreprenørskap og innovasjon begrenser seg ikke til næringslivet. Vi lever i en tid der pådrivet for endring, ikke minst på samfunnsnivå, akselererer. Valgperioden på fire år blir stadig lengre, målt i hvor mye premissene for politikken endrer seg. Men lite har forandret seg på det strukturelle planet. Vi holder oss fortsatt med politikk-as-usual. Grunnfortellingene og de ideene som settes i spill defineres fortsatt i stor grad innad i partisiloer og revirbevisste etater i kommuneadministrasjonen.

For å bygge bro mellom den fremvoksende deltakerkulturen og en lukket forvaltningskultur, har nesten alle etater, vesener og kommuner nå etablert seg på sosiale plattformer. Å tilrettelegge for tilbakemeldinger via kommunens facebook-sider er en god start, definitivt. Men godt start – på hva?

SSB-tall fra 2007 viste at bare 3,5 prosent av befolkningen regner seg selv som aktive i et politisk parti, og andelen har falt dramatisk siden åttitallet. Bekymringsverdig? Ikke nødvendigvis. Mye tyder på at vi er på vei bort fra et godt strukturert organisasjonssamfunn og over i et åpnere, mer kaotisk og langt mer individualisert kommunikasjonssamfunn.

Dette bør en ny generasjon politikere ta på alvor.

Det handler ikke bare om å tenke nytt, om sin egen dialog med folket, men om hvordan den lyttende dialogen skal institusjonaliseres og bli en del av politikkens DNA.  Spørsmålene er mange. Hvordan kan man aktivere en stadig mer internasjonalisert og ressurssterk befolkning i arbeidet med å gjøre politikken – både den lokale og den nasjonale – smartere? Hvilke konsekvenser har denne formen for deltakelse for partiorganisasjoner? Hvordan skal man etablere lytteposter og aktivt stimulere til innspill ikke bare før valg, men gjennom hele valgperioden? På hvilket nivå bør lyttepostene forankres i administrasjonen?  Kan offentlige planprosesser bli mer inviterende, forståelige? Hvordan kan de i tidlig fase åpnes opp av spørsmål og ikke så raskt lukkes mot konklusjoner og fastlåste posisjoner? Kan aktiv medvirkning, eksempelvis i form av planverksteder, skape engasjement som aktiverer nye perspektiver, og gjør sivilsamfunnet til en motor for endring?

Lokalpolitikere snakker ofte om «handlingsrom» utelukkende som en funksjon av frie midler i kommunale budsjetter. Men minst en av veggene i handlingsrommet er den som er satt opp for å skjerme politikken fra folk flest. Det er alt for mange saker som aldri blir gjennomført fordi de aldri får sjansen til å komme på sakslisten. Politikk er samfunnsentreprenørskap. Drivstoffet i dette entreprenørskapet er ideer, som det går mange av på milen etterhvert som verden forandrer seg stadig raskere.

Hvordan skal vi unngå at tankene går tomme?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s