Journalistikkens natur

Hvorfor er norske journalister så enfoldige i saker som handler om biologisk mangfold? 

Samfunnet må betale dyrt for naturmangfoldet, skriver Dagbladet i dag. Saken handler om at naturen noen ganger kommer i konflikt med byggeprosjekter. Nyhetspoenget, i den grad det finnes et nyhetspoeng, er – hold på hatten! – at det koster penger å tilrettelegge for at dyr og planter ikke skal få ødelagt viktige leveområder. De håndplukkede politikerne som er intervjuet mener selvsagt at dette er dyrt sløseri. Det finnes andre og bedre ting å bruke penger på. I tilnærming er saken identisk med et oppslag for noen uker siden der det ble trukket fram at fisken tobis ville koste Statoil fem millioner om dagen. At sakens kjerne er at Statoils oljeboring truer gyteområdet til en viktig art i det marine økosystemet, var det ingen som fikk med seg.

Noe av det viktigste jeg lærte av eldre og klokere journalister som ung medarbeider i Bergens Tidende på begynnelsen av 2000-tallet var dette: God journalistikk handler om å lete etter den store himmelen over de små sakene. Det handler om å stille spørsmål ved maktstrukturer og og utfordre grunnfortellinger. Det betyr også at man som journalist må tørre å utfordre egne oppfatninger om hvordan verden er skrudd sammen.

Hva er den store himmelen over en frosketunnel til 70 000 kroner ved Solasplitten i Stavanger, eller byggestopp i Jevnaker på grunn av den sjeldne planten Dragehode?

En del av bildet er at Norge, som ofte opptrer som miljøets varme forkjemper på internasjonale arener, har tatt på seg tunge internasjonale forpliktelser – blan annet gjennom Konvensjonen for biologisk mangfold, og Bernkonvensjonen. En annen del av bildet er at utviklingen, trass i de gode intensjonene, går i feil retning. Vi er vitne til en dramatisk reduksjon av artsmangfoldet i alle verdenshjørner. En myriade av lokale utbyggingsprosjekter verden over, spiser daglig små jafs av ulike naturtyper.

De norske artene som er under press finnes på den nasjonale rødlisten. Blant de artsgruppene som er mest truet, og som vi i Norge har et særlig stort ansvar for å ta vare på, er ulike typer sopp, moser og insekter. Jeg gjentar: Sopp, moser, insekter. Om vi skal ta våre forpliktelser på alvor, må vi altså ta hensyn til arter, som (tilsynelatende) er helt uten direkte nyttefunksjon i menneskeverden.

Som leser opplever jeg at journalister (eller desken, som jeg tidligere har skrevet om) svært ofte tar utbyggerens perspektiv i konflikten mellom utbyggingsiver og forpliktelser overfor ulike naturtyper. De speilvender nesten konsekvent historien: Naturarven er en trussel mot vekst og fremskritt. Det er alltid ramsløkfluen som ødelegger for byggeprosjektet, og ikke byggeprosjektet som ødelegger for ramsløkfluen. Dårlige rutiner for konsekvensutredning og dårlige prosjekter er aldri et tema. I valget av titler og tilnærming vinkles sakene som om de handler byråkratenes makt, sløsing med skattekroner og statlig overformynderi. VG pleide å markere slike saker med en “Heia Norge!”-vignett.

Molbolandet, liksom.

Vel, noen ganger er det faktisk grunn til å heie på Norge. Vi tar i økende grad våre internasjonale forpliktelser på alvor. Prosjekter stoppes faktisk på grunn av brudd på naturmangfoldloven. Det er bra. Systemet fungerer. Men i dekningen av slike saker, er det ikke utbyggeren eller prosjektet som får kjørt seg, det er systemene vi har etablert for å bremse hodeløsheten. Hvorfor stilles det spørsmål ved premisset i saker som har med natur å gjøre, og ikke på andre samfunnsområder?

Det er ingen medier som skriver kritisk om hvor mye det koster å å bygge trygge skoleveier til ungene våre. Aldri ser vi oppslag om hvor mye sikkerhetstiltak i arbeidslivet koster industrien. Med naturmangfold er det annerledes. Der skal vi hele tiden spole tilbake til start. Det tas omkamp på omkamp om selve prinsippet. Det som burde vært en del av kjerneoppgaven for regulerende og prosjekterende myndigheter, aktiveres alltid som en kostnad.

Å stille spørsmål ved våre forpliktelser når det gjelder biologisk mangfold, er det motsatte av kritisk journalistikk.  I møte med massiv nedbygging er det naturen som er den svake part. Hvorfor fremstilles likevel alltid utbyggeren, eller «samfunnet» som et «offer» for andre arters livsbetingelser? En del av forklaringen kan selvsagt være at journalister er rammet av den samme fremmedgjøringen overfor naturen som folk flest. En annen del av forklaringen er kunnskapsløshet og middelmådig håndtverk. Norske medier dekker de små slagene, men har ikke oppdaget hva krigen handler om.

Om det er noe forskningen har lært oss de siste tiårene, er det at vi mennesker i økende grad påvirker både natur og klima – på måter som kan få konsekvenser for livsbetingelsene til fremtidige generasjoner. Nedgangen i bie-bestanden som preget nyhetsbildet for noen år siden, aktualiserte problemstillingen, men kun fordi akkurat denne arten gjør et viktig arbeid  – pollinering – svært nær oss i næringskjeden. Hva med de endringene som skjer utenfor vår radar? Det er en myte at økosystemer er tilpasningsdyktig, selvstabiliserende og søker tilstander av likevekt. Tvert i mot, naturen – også i lokal skala – er sårbar for selv små endringer, og kan vippe over i helt nye tilstander om balansen mellom arter forskyves.

Vår tids hypermodernitet representerer en ekstrem stressfaktor overfor en natur  menneskeheten (enten vi vil eller ikke) er innvevd i, og – at the end of the day – helt avhengig av. Politikkens manglende evne til å håndtere klimautfordringen viser at den fortsatt ikke tar på alvor kunnskapen vi i dag har om naturens sensitivitet overfor menneskelig påvirkning. Det er ingen tvil om at det i årene fremover tvinger seg frem en grunnleggende omstilling i retning et grønnere samfunn, og en endring i synet på menneskets forhold til sine omgivelser. Journalistikken vil forhåpentligvis spille en viktig rolle i denne snuoperasjonen.

Men foreløpig er alt for mange journalister en del av problemet, ikke løsningen. Desverre.

18 kommentarer om “Journalistikkens natur

  1. Hva med å sette den i et enda større perspektiv? La oss tenke oss et demokrati (gresk for folkstyre) hvor den enkelte velger har større påvirkningskraft på de enkelte beslutninger. Eksempler kan være folkeavstemninger eller «liquid democracy.»
    I en slik situasjon kan vi oppleve at flertallet av de stemmeberetigede personer vil stemme «feil.»

    Ut i fra en EU-tilhengers perspektiv så stemte folk «feil» i 1994 da de stemte nei. For EU-motstanderne var det «riktig» å stemme nei.

    Slike miljøspørsmål dreier seg om avveininger.

    Problemet blir da hvis demokrati kommer i konflikt med mijløet, skal da demokratiet respekteres?

    1. Setter du det spørsmålet i et enda større perspektiv: Universelt demokrati, der alle arter har rett til selvoppholdelse, er jo ikke det lenger noe problem. Vår art, med 7 mrd mennesker kommer til kort mot verdens (hittil beskrevne) 1,8 millioner arter (http://no.wikipedia.org/wiki/Biologisk_mangfold). Dette er beskrevet i dypøkologien av bl.a. Arne Næss.
      Naturmangfoldsloven er ingen sektorlov, men en sektorovergripende lov som gjelder for alle samfunnsområder.
      Den viktigste årsaken til tap av biologisk mangfold i Norge i dag, er utbygging av boligområder, med veibygging som en god nummer to.
      For øvrig god kommentar Anders!

      1. Med demokrati mener jeg den greske betydningen. Demos=folke og krati=styre, når man legger dette sammen får man folkestyre. I praksis innebærer det at folk (personer av arten Homo Sapiens) over 18 år innenfor en nasjonalstat har en enkelt stemme hver.
        De øvrige 1,8 milioner arter regnes ikke som «folk.» 90 % av det norske folk bryr seg minimalt om artsmangfoldet (med unntak av regulering av bestand av fisk, elg osv.). I poitikk kan hensynet til det biologisk mangfold komme i konflikt med andre hensyn, og det biologiske mangfold kan (fra tid til annen) tape. Bør i så fall demokratiet i nasjonalstaten Norge da avskaffes? For å sette det på spissen kan man kanskje tenke seg et styresett lignende Øst-tyskland under den kalde krigen; vi bytter bare ut kommunismen med en kompromissløs miljøbevegelse.
        Kan vi som er opptatt av miljøvern (i forskjellige former) danne en liten elitegruppe som skal styre nasjonalstaten Norge og forkaste demokratiet (fordi flertallet tar feil)?

  2. Meget bra, og meget viktig. Jeg skal spre dette i alle kanaler jeg finner i dag, og jeg håper du også gjør det samme. Jeg er biolog/økolog og aktiv naturverner, og ser også hvor ubalansert og galt journalistikken presenterer slike saker. Takk!

  3. Veldig god kommentar!! Les boka «Det biologiske mennesket» av Bongard og Røskaft! Der finnes mange gode forklaringer på hvorfor samfunnet (og journalistene) ikke gjør mer for å ta vare på kloden. Og forslag til demokratiske løsninger. Vi er ikke evolvert for tanker omkring bevaring av våre omgivelser. snarere tvert imot er vi evolvert til å få tak i mest mulig til oss selv og våre nærmeste. Greit å ha i bakhodet når en skal søke løsninger der alle etterhvert må forstå at treet aldri kan vokse opp i himmelen – at materialisme og frihandel er den største trussel mot miljøet. Det snakker ikke en gang SV om lenger. Journalistene, som de fleste andre, vet ikke nok om verken biologisk mangfold eller menneskets medfødte følelser og behov til å skrive fornuftig om nettopp dette. Løp, kjøp og les!!

  4. Veldig gode poeng. Ikje barre journalistane som sliter med dette, det finst også nok av eksempler på politikere som går ut i media og utrykker frustrasjon over at planer skal gå i gjennom en vedtatt, demokratisk prosess. Lovene som byråkratene forholder seg til når det blir fremmet varsel om innsigelse til planer under arbeid er det ikke de som har vedtatt, men politikerne selv.

  5. Veldig bra, og poenger jeg (økolog og eks-byråkrat, nå journalist) har savnet mang en gang. I tillegg er argumenter om naturens egenverdi, ikke bare som nytteverdi for oss mennesker (sopp på Hardangervidda, nye medisinske oppdagelser osv), alltid fraværende.

  6. Vi er mange som hadde blitt svært glade for å se dette på trykk. Kanskje Morgenbladet. Det er jo et tankekors at miljøjournalistikk er fraværende i praktisk talt alle media.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s