Skitten fraksjonskamp, kamelsvelging og utskjelling for åpen scene. Høy aksept for usunne seksuelle relasjoner. Dette handler om mer enn stygge enkelthistorier. Houston, we have a partikulturproblem.
La oss begynne med ungdomspolitikken. Jeg har et dobbelt forhold til ungdomspolitikerne anno 2012. På den ene siden synes jeg de unge talentene er imponerende kunnskapsrike og veltalende. På den andre siden synes jeg det er litt creepy å høre en sekstenåring, uten førerkort, snakke overbevisende om veiprising og bensinavgifter. Det er nesten litt trist når en en tyveåring, i sin ungdoms vår, viser oppriktig engasjement i diskusjoner om pensjonsopptjening.
Det er som om de gjenforteller en historie som ikke er deres egen. De er for flinke, og det virker som om de har glemt den viktigste samfunnsrollen sin: Ungdomspolitikerne skal være samfunnets vrengpedal. De som får fart på sakene, og setter ting på spissen.
I en tid preget av behov for fundamental nytenkning, ikke minst i lys av klimakrisen, trenger vi ungdommeligheten, upolertheten og de skinnende idealene sine for å konfrontere etablerte sannheter, avsløre utdaterte løsninger og tom retorikk.
Ungdomspolitikerne skal avkle voksenpolitikere. Desverre ser vi oftere voksenpolitikere som avkler ungdomspolitikere.
Og da ikke i overført betydning.
Avsløringene om usunne seksuelle relasjoner (kjære internett-troll: nei, ikke bare i Ap) de siste årene forteller en tydelig historie om at en klam og usunn kultur for lenge har fått preget politikksfæren. Kanskje handler det om utbredt konfrontasjonsvegring. Kanskje sier det noe om et hierarki med uklare rekrutteringsmekanismer der enkeltpersoner har for mye makt. Eller kanskje er det rett og slett bare normalitetsforståelse på avveie. Fåglarne vet. Uansett forklaring: Disse historiene er uttrykk for en krise man skal ta på dypt alvor, ikke bare som enkelthendelser, men som uttrykk for noe mye, mye større: Et demokratiproblem. Jeg vegrer meg i dag for tanken om at min datter om noen år kanskje skal engasjere seg i et ungdomsparti og dermed med voksenpersoner som ikke er tillitten verdig. Men sviket til voksenpersoner i politikksfæren er bare ett av flere forhold som for lengst burde få alarmbjellene til å ringe:
- Forskningen viser at medlemstallene stuper. 29 prosent av medlemmene i de politiske partiene her til lands har forlatt organisasjonen siden 1980. Norske studier har vist at Høyre har mistet hele 80 prosent av medlemmene sine siden 1990. Også for Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti går nedover. De har halvparten så mange medlemmer i dag som for 20 år siden.
- Bare fem prosent av de norske velgerne er i dag medlem av et politisk parti. Langt færre engasjerer seg aktivt. Partiorganisasjonene har gått fra bredere mobilisering på grasrotplanet, til en snodig markedslogikk: En liten elitegruppe i partiene kjemper om prestisjefylte politiske stillinger. De selger politikken. Vi andre kjøper en pakke, (nå snakker jeg for meg selv) og vandrer mer og mer desorienterte i det politiske shoppingsenteret.
Et annet forhold er at mens valgperiodene og programprosessene er uendret, har samfunnet skrudd opp tempoet. Vi vet mindre om vår nære tidshorisont enn noensinne. Kurvene peker oppover, målt i endringstakt, enten vi snakker teknologiutvikling, helse eller ressursutfordringer: Det er dermed lengre og lengre avstand mellom det programmet vi velger våre politikere inn på, og den virkeligheten de realisere politikken i. Gapet vokser, styringssignalet fra folket svekkes fortere enn tidligere.
Summen av alt dette er i mine øyne redusert medvirkningskraft og et svekket demokrati. Intet mindre. Hvis du har lest mine tidligere bloggposter vil du kanskje ha fått med deg at jeg ofte mener alt henger sammen med alt. At mye av det vi prøver å isolere og finne enkeltårsaker til, ofte er systemfeil. Systemfeil krever systemreparasjoner.
Byggesteinen i vårt demokratiske system er partiorganisasjonene.
Dermed er det naturlig at å spøre: Hva vil norske partiorganisasjoner egentlig være? Vil de være brytematter for politiske kamphaner med stort ego og spisse albuer? Vil de fungere som smussfiltre som siler bort annerledestenkende? Vil de fungere som ensrettende skoler i forhåndsprogrammert argumentasjon? Eller har de andre ambisjoner på egne vegne?
La meg snakke for meg selv: Min egen politiske hjemløshet og aversjon mot å engasjere meg partipolitisk kan knyttes nettopp til disse egenskapene ved partipolitikken: Maktspillet, det til tider nådeløse forsvaret for etablert tankegods og det påfallende fraværet av tvisyn og usikkerhet gir meg rett og slett en dårlig følelse. Det frister ikke. Det blir for lukket, for klamt. Ja, jeg ser det hele utenfra. Det er mulig at virkeligheten ser annerledes ut innenfra. Men hvor er veien inn til programarbeidet og den løpende politiske prosessen for en som ikke er med i The Five Percent Community?
Jeg tror politikken er eksponert for mye av det samme endringene som også næringsliv, media og offentlig sektor er utsatt for: Den kompetente, deltakende forbrukeren/leseren/brukeren. Eller i partiorganisasjonens verden: Velgeren. Den som ikke bare nøyer seg med å kjøpe pakken, men som responderer, deltar og forventer å bli involvert.
Å klare omstillingen blir krevende, siden det vil innebære å rive de siloveggene som for mange i dag fungerer som et vern mot en komplisert virkelighet, og ressonanskasse for partimenighetens klappsalver.
Skal politikken vinne tilbake sin attraktivitet og anstendighet er det på tide med en kraftig revisjon av partiorganisasjonenes virksomhetsmodell. En slik revisjon bør være en ypperlig anledning til å be de unge kreftene i politikken legge snillismen til side, og lage veikartet for å gjenreise partiorganisasjonene som inkluderende arenaer for samfunnsentreprenørskap og nytenkning. For å ta ut potensialet i det deltakerpotensialet som preger vår tid, er mitt råd er å ta utgangspunkt i tre enkle, vanskelige stikkord:
Åpenhet, åpenhet, åpenhet.
Paradoksalt nok, avslutningen tatt i betraktning: Jeg har stengt dette innlegget for kommentarer. Kommentarfeltet ble fullt av stygge karakteristikker av andre mennesker, fremført av anonyme debattanter. Denne bloggen er et fritidsprosjekt, og jeg har ikke tid til å redigere vekk slike kommentarer nå. Hvis du vil kommentere det, send meg heller en kommentar via twitter.
Waagenilsen 
Hei Anders!
Bra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no
Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no
Hilsen Magne i VG
Andelen velgjarar som er medlem av eit parti har sunke jamnt over heile den vestlege verda dei siste tiåra i takt med deindustrialisering og individualisering. Massepartiet forsvann ein gong på åtti-talet og kjem nok ikkje attende med det første. Dels kan ein skulde på at velgjarane er mindre lojale, dels at ein heller sjelden identifiserer seg sjølv med ein klasse som i arbeidarpartiets storheitstid, og kanskje mest på at velgjarane er høgare utdanna, meir velståande, meir opptatt av enkeltsakar og jamnt over mindre optatt av ideologiske spørsmål. Partia veit dette, og har forandra seg for å halde på oppslutninga til ein velgjarmasse som ikkje er lik den som ein gong var.
Hvilken krise? Jenta var over 16,det var ikke voldtekt og de var ikke i slekt.Meg bekjent så skulle dette være helt lovelig.Hvis all pulings som har skjedd ved bløff og overtalelse skulle blitt dratt inn for retten……Men her har vi ap i et nøtteskall,mafiametoder for å få makt.
Her er en kommentar fra det dere har begynt å kalle GRUMS
eller Internett-Troll som du skriver her Waagenilsen – kanskje uten tanke for at det er på Internett du selv briljerer. Jeg vil takke for at du bringer tanker jeg selv har ytret den siste uken ut til et større og kanskje mer dannet publikum. Jeg stusset over Arbeiderpartiet – selvest grasrot BEVEGELSEN – som er desimert på få år mens du gjær et poeng av at de andre partiene – de som aldri var bevegelser – også minker…
Det jeg ser er at Arbeiderens ærerike Parti er blitt et ynglereir for maktkåte akademikere og feminister…
Fra å være en massiv kraft med hundretusener arbeidsfolk som medlemmer – partiet til hederskarer som bestefaren min – er det i dag redusert til en politisk sekt – 50 tusen – med meningsmonopol og meningspoliti – ikke større enn en middels stor bedrift. Dette er arven fra Norges to mektigste personer de siste 30 årene – Gro Harlem Brundtland og Karin Stoltenberg – tenker nok jeg. Demokratiet trues når politikken begås av en håndfull små «bedrifter» med sine Direktører, mellomledere og lærlinger, Slik får vi aldri mer et Storting av LIKEMENN og LIKEKVINNER. Noen få bestemmer det meste og mange er der på opplæring. «Slik vil vi ikke ha det her i Landet» – for å bruke en av miljøets slitte fraser…
Demokratiet ville bli bedre ivaretatt om velgerne kunne stemme på PERSONER. Dette kunne skje ved at partiene setter opp lister i tilfeldig rekkefølge på hver stemmeseddel og velgerne krysser av akkurat 5 navn på listen. På dette viset måtte enkeltpersonene i partiene huske hvem de representerer – de måtte bli tillitsmenn og -kvinner igjen – og Folket ville få makt til å eksempelvis kaste Jens men beholde Jonas – beholde Partiet sitt men rullere de tillitsvalgte.
Jeg mener også at vi burde sende bare VOKSNE folk med erfaring til Stortinget – prøve å etabler et styre av LIKEMENN og LIKEKVINNER igjen – såpass respekt burde vi ha for Nasjonalforsamlingen vår. En aldersgrense på 30 år ville sikre at de som velges inn har rukket litt jobberfaring etter skolen – at de har jobbet med andre enn partivenner.
At Stortinget skal «speile folket» er et av mange lureprinsipp Feminismen har sneket inn i kampen for å strippe voksne, hvite Menn for makt – av samme grunn har vi vage regler om at det er ugreitt hvis Menn Med Makt har sex med noen som har mindre makt enn dem selv – eller som de står over i en organisasjon. Det vil si at de fleste kvinner disse Mennene omgås i teorien blir forbuden frukt. Hvor stor aldersforskjell som er «lov» vet ingen. Det er tvilsomt om forbudet gjelder også Kvinner, men de «eier» jo etter hvert kjønnsmarkedet i alle fall – basert på andre atributter – og får ikke i samme grad sin sexkraft gjennom formell Makt slik Menn ofte gjør.
Feministene rammer MaktMenne der det gjør vondest og tar med utstudert presisjon fra Mannen en av hans grunnleggende årsaker for å overhode å SØKE MAKT – status og attraksjon på kjønnsmarkedet. Genialt selvsagt i all sin NyMoralisme. Slik er KvinneStaten skrudd sammen etter hvert men ingen i posisjon kan jo si dette høyt – også MaktMenn må lydig lide i stillhet for de nye kyskhetsløfter er en del av det Nye Presteskapets Regelver – del av det nye Moralpolitiets Synde-register og overtramp straffes etter Feminismens nye BlasfemiLover gjennom den Mektige OfferRollen…
…av KvinneStatens mange YpperstePrestinner… 🙂
@enmann99
Innlegget ditt er kanskje den beste samfunnsanalysen skrevet i nyere norsk tid.
Jeg ser ikke helt problemet. dama var 17 og fult lovlig, gikk sannsynelig i det med vid åpne øyne (og en del andre ting)
Det jeg derimot synes er ganske morsomt er at folk finner det sååå utenkelig at tenåringer kan ha lyst på et «erfarent» mannebein. Flere av mine venner kommer fra bygde Norge rundt om i dette vide landet, der er det ikke unormalt at 15-16+ åringer ofte dater eldre gutter både i 20 og 30 års alderen.
Foreldrene hyler ikke noe særlig av den grunn. Nå ska det sies da at dette ikke gjelder alle jenter fra disse stedene, men en stor del av dem fra stedene hvor disse nevnte venner stammer fra.
Men for å komme til poenget kvinner har hylt i alle år om at de ska styre sin egen seksualitet osv og at de ikke bare ska være et til gjengelig redskap for mannen.
Så hvorfor er det da så utenkelig at noen tenåringer kan ha hatt frivillig sex med en eldre politiker.
Greit nok hu første har sagt voldtekt fra dag en.hu var vel strengt tatt jailbait når det skjedde og.
Men hu siste gikk da vitterlig ut i media første dagen og sa det hele hadde vert frivillig!!!
Var først dagen etter hu gnålte om at hu følte seg presset pga alders forskjell el hva det var hu begrunna det hele med.
i disse tunge «frøken Bibelstripp» tider
der alle gode feministiske krefter tar et skippertak for å ufyseliggjøre relasjoner mellom unge kvinner og voksne Menn må jeg få nytte anledningen – jeg gjør det her jeg Waagenilsen mens jeg er i gang for alle kommentarfelt er hermetisk lukket i resten av landet – til å minne om…
Den Gode og tidsriktige Filmen Marias Menn :
Maria er FØRTI – med tre herlige barn og en jobb hun elsker. Livet er fullt, men Maria fikser det meste. Godt hjulpet av sin legeromanskrivende far på loftet. Når den kjekke og vellykkede psykiateren Fredrik kommer inn i Marias liv ligger alt til rette for Det Perfekte Livet. Men så dukker Jonas opp. Jonas er TJUETO, elsker paragliding og er mildt sagt morsom. Han går helhjertet inn for å sjarmere Maria
Jeg håper jeg ikke ødelegger filmen for noen ved å avsløre at gjennom samfunnets fordommer og forventninger til Kvinnen – hun burde velge den alderspassende og dannede danken Fredrik – velger Maria FRIHETEN – hun frir seg fra samfunnets moralisme – fra Quindens tusenårige ÅK – og velger sin pur unge Jonas til slutt. En god og varm slutt tenker vi alle – for slik har feminismen dratt oss opp. Kvinnen er FRI og Kjærligheten seiret 🙂 🙂
Slik ser ikke Feminismen på Ingebrigtsens lykke – hans begjær og hengivenhet er Mandig, stykk og heslig – noen bruker ord som overgrep. Feminismens fyseliggjøring av Mann og maskulinitet har fått enda et ansikt å hvile på. Andre – som sexologinne Isaksen i programmet «Aktuelt» forleden – snakker om mangelen på BALANSE i forholdet.
Jeg tenker i mitt stille sinn – og i min beskjedne ytring her i din døgnåpne varmestue Waagenilsen – at det ikke er mye balanse – Kjønnsbalanse – hos KvinneStaten heller mer – i samfunnet sitt syn på de to middelaldrende som opplever tøvær og vår hos unge – Maria som vi elsker med sine aldrende og sin Yngling…
…og Ingebrigtsen vi nå skal oppdras til å forakte… 😦 😦