Etikken i hyperkonteksten

Vår tids hyperaktive digitale mediedynamikk gir pressen hittil ukjente etiske utfordringer. Tiden er kommet for å revidere selvjustisen. Og enda viktigere: Ta farvel med selvrettferdige ryggmargsreflekser. 

I Ny Tids leder 13. desember tar Dag Herbjørnsrud et oppgjør med “grunnleggende problemer med den norske pressens selvdømmeordning og selvhøytidelighet”.  Han problematiserer blant annet Pressens Faglige Utvalg  (PFU), og spør om utvalget bør få inn medlemmer utenfra, etter dansk modell.

Herbjørnsrud er modig, og stiller viktige spørsmål til sine redaktørkollegaer. Etter at 22. juli-rapporten ble lansert skrev jeg bloggposten “Pressen må gå” – der jeg hevdet at pressen sviktet sitt samfunnsoppdrag i forkant av terrordåden. At ukulturen fikk blomstre under radaren sier noe om at den samlede vekten av norsk presse de siste årene ikke har veid tungt nok i samfunnets maktbalanse. Det eksponerer også svakheter ved ressursprioriteringer, nyhetskriterier, samspillet mediene imellom, arbeidsmetoder – og rekrutteringen av faglig sterke gravejournalister. Min private blogg fikk mer enn 100 000 visninger, og var en stor trafikkdriver på bt.no. Teksten traff en nerve hos lesere. Hva var responsen blant medielederne som ble utfordret?  Taushet.
Vi er alle enige om at systemet sviktet oss. På hvilke måter var pressen en del av systemfeilen? Spørsmålet har selvsagt blitt artikulert, men bransjen har ennå til gode å gi et svar på hva som sviktet.

Hovedproblemet med pressens selvjustis er i mine øyne ikke organiseringen av PFU, men at det (med noen få lysende unntak) kun er PFU som åpent diskuterer faglige dilemmaer. Norske journalister deltar i begrenset grad i ektefølt faglig selvgranskning. I hvert fall ikke i åpne fora. I den grad kritikk artikuleres, er svaret ofte blank avvisning.  “Det er ikke dagligdags for journalister å be om unnskyldning. Slikt faller oss ikke naturlig”, skrev Harald Stanghelle i sommer. Er dette virkelig en naturlov, eller  er det en ukultur? I mine øyne undergraver mangelen på ydmykhet i det lange løp profesjonens legitimitet og evne til nyorientering. Den til tider nådeløse nedslaktningen av kritske stemmer tar dessuten fort motet fra de alt for få som prøver seg.

Det er trist, for vi trenger mange utsiktspunkter: Den digitale medievirkelighetens faglige og etiske dilemmaer er både konkrete og systemiske, velkjente og helt nye. De knytter seg til holdninger i den enkelte journalist, valg i den enkelte redaksjon, og rolleforståelsen i et ekspanderende informasjonsunivers der teknologien stadig skaper nye naturlover. I dette ukjente medielandskapet bør vi alle, inkludert den publiserende leser, tvile oss frem og være åpen om det når vi feiler. Mediene fungerer i dag som forsterkeranlegg i en verden av sosial deling. Klikkrater er den nye medieøkonomiens taksameter. Linjen mellom overtramp og skup kan være vanskelig å få øye på. Det oppstår nye skjæringspunkter mellom butikken og etikken.

Et eksempel: Hvordan dementerer man noe i digitale kanaler? I papiravisens velmaktsdager hadde mange aviser egne seksjoner for faktafeil og beklagelser.  I dag kan et overtramp bli delt to tusen ganger på facebook på et øyeblikk. Hvilke prinsipielle implikasjoner har det for redaksjonelle vurderinger? Kan man kompensere med mer åpenhet rundt metode og redaksjonelle valg?

“Sosiale medier er ikke et ekkokammer. Det virkelige ekkokammeret er samspillet mellom sosiale medier og tradisjonelle medier”, skrev twitterjournalisten Andy Carvin for noen dager siden. Han er en av flere viktige stemmer i selvransakelsen som preger amerikanske medier i disse dager  – etter at Ryan Lanza, pårørende til Newton-skytingen, feilaktig ble identisert som drapsmann. Jack Shafer hos Reuters er blant dem som plasserer hendelsen inn i en bredere sammenheng. Konklusjonen? «De første rapportene er alltid feilaktige».

Her i Norge var Dagbladet blant dem som replikerte den anonyme kildeopplysningen, og dermed forsterket følgefeilen.

“Hva tenker dere om publiseringen av feil drapsmann i skoleskytingen?”, spurte jeg redaksjonssjef Bjørn Bore på twitter nylig. Han svarte, knapt og umiddelbart: “Det ble raskt rettet opp”.

Så enkelt kan det alså tenkes.

Fra ståstedet til en som ikke har tilgang til lukkede debattmøter i redaktørforeningen opplever jeg Herbjørnsruds problembeskrivelse som riktig. Selv om jeg synes PFU stort sett leverer godt begrunnede avgjørelser, skaper økende kompleksitet behov for nye og friske perspektiver. Mitt råd å gi utvalget større faglig bredde – ikke minst mer kunnskap om forholdet mellom journalistikk og sosiale medier. Men kanskje viktigere er selve mandatet til PFU: I en tid der gråsonene utvides og endringstakten øker, trenger ikke bransjen bare et organ som svarer ja eller nei på anklager om pressetiske overtramp. Det trengs også en tydelig oppspiller av viktige dilemmaer som fortjenere en bredere diskusjon, også med leserne.

Som alle journalister vet: Åpne spørsmål gir som oftest de beste svarene.

Denne bloggposten er basert på innlegg som stod på trykk i Ny Tid 21. desember (med noen mindre justeringer). 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s