Det nye limet

I likhet med enkelte muslimske mørkemenn er Christian Tybring-Gjedde og Jon Hustad dårlig integrert i 2013. Bør vi innføre obligatorisk samtidskurs?

Det er mulig jeg tar feil, men jeg har en teori: Indignasjonen over annerledeshet i Norge har vært relativt konstant gjennom historien, uansett hvor like eller ulike vi som befolker steinrøysa langt mot nord har vært. Du skal ikke ha mye kontakt med mangegenerasjonsbønder på Vestlandet før du hører beretninger om generelle, negative karaktertrekk ved slekten på gården borti veien. Mistro er en del av vår kulturarv.

Det er på en måte logisk. Om du ikke møter så mange på livets vei, er det å irritere seg over uvaner og irriterende trekk ved naboen, eller frykte utviklingstrekk i samfunnet man selv ikke kjenner på kroppen, en effektiv krysspeiling for å finne deg sjæl. Det er dessuten et påskudd for sosialisering:  Om man deler på fasiten er det lett å finne felles glede i egen fortreffelighet og tilhørende påpekning av andres feil og mangler.

Men når fortidens kortreiste forutsigbarhet blir til hypermodernitetens globale mylder, forsvinner individet av syne. Vi begynner å snakke om grupper. Vi slutter å snakke om konkrete, individuelle forskjeller, men om det tåkete begrepet kultur – i betydningen brede, antropologiske antagelser (som Hadia Tadjik presist påpekte).

Tybring-Gjedde hevder at norsk kultur er et sterkt lim, og ønsker – slik jeg forstår han – å fange en slags stedsånd eller tidsånd som har preget oss gjennom generasjonene, og verne den mot tilsmussing. Problemet er at dette eksperimentet, forsøket på å definere norskhet, også limer deg fast til et gitt punkt på tidsaksen. Kulturen er en bevegelse, ikke et tverrsnitt. Det er så man får vondt av Tybring-Gjeddes bestrebelser. Du verden, så dårlig integrert denne fyren er i tiden vi lever i! Blikket hans er rettet mot fortiden, tankegodset foreldet, ressonementet endimensjonalt. Som nordmann har jeg en helt annen verdensanskuelse enn ham, til tross for at vi deler kultur.

Og det er ikke rart: Det er mye som former oss. Individets identitet inngår i mange sirkler av fellesskap. Summen av alt dette sammensatte, men norske, inngår i tillegg i en stadig tettere dialog med mer eller mindre fremmede regionale og globale perspektiver.

Tybring-Gjeddes norskhet er både for stor og for liten. Den er for stor, fordi den bygger på myter og romantisering, og den er for liten fordi den er for snever og ekskluderende – selvsagt for ikke-etniske nordmenn, men også for etniske nordmenn som i økende grad har erfaringer fra andre kulturer, er påvirket av ulike globale strømninger eller kanskje bare velger en utradisjonell vei gjennom livet.

Spørsmålet bør ikke være hva som er det norske man må integreres til, men hvordan flere kan få delta i utforming av det nye norske:  Et bredere kulturelt fellesskap som ikke er statisk, men preget av aktive møter, og forhandlinger, med mennesker som er ulike oss selv. Dette er en utfordring, men heldigvis får vordende  borgere overbevisende brukeropplevelser. Norge, som samlende konsept, funker i all hovedsak bra. Fremover er utfordringen å gi flere et eierskap til konseptet. Slik tilfører vi en robusthet til en samfunnsmodell som fremover vil oppleve økende erosjon fra en kompleks og uforutsigbar virkelighet.

Vi lever i en tid preget av global mobilitet uten sidestykke og såpass sterke endringskrefter at det meste av det vi tok for gitt for noen tiår siden smuldrer under beina våre mens vi løper. “Everything solid will melt in to air”, sa Marx i 1848. Han prøvde å definere tidsånden i moderniteten, fremskrev utviklingen og endte opp med å ta til orde for revolusjon. I dag er det andre endringskrefter som gjelder, og de påvirker om mulig samfunnet både sterkere og raskere enn den gang. Så hva er det det nye limet?

Ikke revolusjon og omveltning.
Ikke høyere murer mot omverden.
Ikke inngjerding av et avgrenset “vi” og offentlig forpleining av en etnisk masterideologi.

I mine øyne bør det nye limet være en bred aksept av at mangfold ikke er en unntakstilstand, men et grunnleggende kjennetegn ved vår tid. Det bør være et samfunnsprosjekt som bidrar til at enkeltmennesker og grupper styrkes i sin evne til å møte hverandre med åpenhet. Det bør være en politisk omfavnelse og dyrking av hybridkulturer, fordi de er en en viktig ressurs, ikke minst i lys av et internasjonalisert og innovasjonsdrevet næringsliv. Vi verken bør eller kan bygge vår velstand på en kulturell avsondring fra viktige markeder.

Det å romantisere en fjern og trolig overvurdert fortid – enten mytologien stammer fra norsk fjordbygder eller pakistanske landsbyer – er det motsatte av å konstruere det kulturelle klimaet vi trenger i årene som ligger foran oss. Det er en bakstreverskhet som må møte motstand, enten den fremføres som moralske formaninger av religiøse mørkemenn eller som velformulert snusfornuft av intellektuelle gjerrigknarker fra Sunnmøre.

Nei, spørsmålet til Tybring-Gjedde er ikke viktig, slik Jon Hustad hevder. Spørsmålet er en avsporing, i en tid der offentligheten burde vært opptatt av helt andre, større, og langt mer konkrete, utfordringer.

Men, ja: finnes selvsagt mye i det norske samfunnet vi har grunn til å være stolte av.

Økonomisk likeverdighet, velferdsordningene og et tillitsbasert samfunn er blant komponentene i limet som holder Norge sammen. Men hva skjer med likeverdigheten om arbeidslivet ekskluderer mennesker med feil etnisitet? Hva skjer med troen på det offisielle Norge når barn født og oppvokst i Norge blir “returnert” til ingenting, eller i praksis brutalt får revet all trygghet ut av tilværelsen? Hva skjer med tillitten om vi møter mennesker med annen bakgrunn med mistro og mistenkelighet?

Tybring-Gjedde limer intet, bygger intet. Om han skal ha troverdighet som talsmann for denne fantastiske norskheten, har han en unik mulighet i kraft av sitt politiske tillitsverv:

Show it, don’t tell it.

5 kommentarer om “Det nye limet

  1. Herlig lesning som gir mange tanker Anders!
    Jeg opplever at det skapes mye «støy» som er basert på migrasjon (og delvis redsel for økte økonomiske forskjeller). I min verden skyldes den økende migrasjonen:
    – Økende øk. forskjeller.
    – Krig og konflikter.
    – Miljøproblemer.
    Så fokuset burde egentlig vært på disse tre punktene. Men, så langt jeg kan se vil vel heller Frps politikk øke migrasjonen, snarere enn å stoppe den.

  2. Jeg tror at både du og jeg opererer med en sosialantropologisk definisjon av begrepet kultur, mens Gjedda og co har en mye mer statisk forståelse av hva kultur vil si. I det minste mener de at kriteriene som utgjør norsk kultur er statiske og at disse kriteriene er felles for alle nordmenn. Noe som er en feilslutning.

    Godt skrevet!

  3. Takk! Enig i at forståelsen av begrepet trolig er en faktor her. En annen faktor kan være psykologi: I hvilken grad føler man seg truet av endringene som preger vår tid? Moderniteten har alltid vært skremmende (derav min Marx-referanse). Nostalgisk romantisering kan forstås som et drivanker i alt mylderet. Forsøkene på å avgrense kan leses som et forsøk på å beskjære det store bildet, virkeligheten, ned til noe man kan kjenne igjen og forstå.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s