Et oppgjør med fossildemokratiet

Om norsk politikk skal bidra til å løse klimautfordringen bør fossilpartiene  få nye medlemmer. Og de grønne partiene bør få mange stemmer.

Det er mye som er viktig i dette valget. Jeg er selv blant dem som mener at de største partiene har helstøpte svar på mange områder. Resultatet er at jeg er mer tvisynt enn noen gang. Høyre har gode næringspolitiske løsninger og lagt fram et gjennomarbeidet program. Arbeiderpartiet har vist godt økonomisk lederskap i en turbulent tid, og har igangsatt viktige prosesser innen skole og helse. Likevel går ikke min stemme til noen av disse partiene i år. Årsaken er at tyngdepunktene i norsk politikk ikke evner å gi gode svar på den største av alle utfordringer:

Opphopningen av drivhusgasser i atmosfæren.

Klimaproblemet er i sin kjerne knyttet til måten vi produserer energi på. Motoren i velferdsstaten vår, og de industriprosesser som skaper vekst og materiell fremgang ellers i verden, er i stor grad fossile energiråstoffer som hentes ut fra berggrunnen. Politikken pleide å handle om å bygge og vedlikeholde menneskenes verden, fire år om gangen. Oljen vi slumpet over i Nordsjøen gjorde byggingen lett her i Norge. I løpet av noen tiår har vi akkumulert enorme kapitalverdier. Vi bygget en industri, en leverandørindustri, vi ble kunnskapsledere og vi begynte å eksportere kunnskapen. I dag er norsk økonomi dominert av en sterk og globalisert bransje, hvor både fagforeningsmakt og eiermakt har stor innvirkning på politikkutformingen.

Det eksisterende nærings- og arbeidsliv vil alltid rigge et forsvar for det bestående. Både Høyre og Arbeiderpartiet er nært knyttet mot dette forsvarsverket: Fra hver sin kant representerer de stabilitet: Mer av det samme.  Politikken som konserverende kraft har vært, og kan fortsatt være, viktig for å sikre de lange linjene i utviklingen. Men noen ganger oppstår det systemkriser eller ny innsikt som gjør systemendringer tvingende nødvendig. I dette valget står vi overfor en slik krise. Derfor bør vi velgere også belønne dem som prøver å stake ut en ny kurs.

Klimaproblemet er «vår tids største utfordring» sier både Jens og Erna. Men hva mener de egentlig? Utfordringen de snakker om er det direkte resultatet av et global energisystem rigget for utvinning og forbrenning av fossile drivstoff i enorm skala. Det er ikke en «bug» som kan fikses, det er en hardwarefeil. Det er rør, fabrikker, kraftverk og motorer – fysiske produksjonsmidler med ett fellestrekk: De er bygget for å utvinne, frakte, foredle og forbrenne kull, olje og gass. Hele den fossile verdikjeden er bygget på en plattform av industrielle privilegier, enorme subsidier og offentlig medfinansiert infrastruktur. Mange land bruker gigantiske pengesummer i dette markedet. Norge er blant profitørene. En priviligert posisjon. Det gir oss et kjempedilemma.

Klimavitenskapen er i praksis en tverrfaglig, global «kunnskapsinnhenting». Den «faktabaserte» konklusjonen er at det fossile verdiskapningsprosjektet ikke kan forsvares med moralen, ei heller med fornuften.

Menneskeheten har i dag langt dypere forståelsen av «jordsystemet» – det fascinerende og sensitive samspillet mellom fysikk, kjemi og biologi som styrer planetens klima – enn det vi hadde da linjene for dagens norsk energipolitikk ble lagt. Bildet blir stadig skarpere: Deponeringen av drivhusgasser i atmosfæren gir de fleste politikkområder en utilsiktet berøringsflate mot noe som er større enn det norske velferdssamfunnet. Menneskeheten manipulerer i dag naturens store prosesser i tidens største kjemieksperiment. Det gjør den norske hverdagspolitikken medansvarlig for sekundæreffekter  over så  lange tidsperspektiver at vi med våre ordinære politiske premisser ikke er stand til å føre en fornuftig samtale om dem.  Jeg er overbevist om mange av dagens tilsynelatende skråsikre politikere et sted dypt inni seg har en murrende følelse: Beslutninger som tas i neste stortingsperiode varer ikke i fire år, eller en generasjon. Klimagasser lagres i atmosfæren i 100 år. Varme lagres i havet i tusen år. Tusen år. Det er som om Harald Hårfagres beslutninger skulle ha direkte innvirkning på livsbetingelsene i det moderne Norge.

Løsningen på klimaproblemet er på ingen måte gitt. Det finnes ingen offisiell fremtid, slik noen synes å hevde. Men det er åpenbart hva man IKKE bør gjøre. Om man virkelig erkjenner klimaproblemet faller ideen om å fortsette å lete etter mer som latterlig. Tanken på å investere i fossil infrastruktur når man heller kunne bygget  fornybare løsninger blir utålelig. Om man i dag seriøst mener at petroleumsindustrien skal vokse inn i evigheten er man enten en kynisk desperadopolitiker, veldig lite oppdatert – eller malt inn i et hjørne man ikke kommer seg ut av.

Det farligste vi gjør nå, er å bli stående i det hjørnet. Å bevare troen på at menneskeheten er i stand til å opptre rasjonelt og smart er blitt et imperativ. Vi er forpliktet til å gyve optimistisk på, selv om fremtiden er belemret med usikkerhet. Fremskrivningene som styrer dagens energipolitikk er både deterministiske og uansvarlige. Det trengs nå et oppgjør med det behagelige  selvbedraget i de store og maktbærende partiene.  Jeg har snakket med unge folk både i Arbeiderpartiet og Høyre som er dypt frustrert over den defensive holdningen hos partiledelsen. Disse folkene bør kvesse argumentasjonen, og de bør få forsterkninger av medlemmer med nye perspektiver. For Høyre står konflikten mellom industrikonservatisme som i praksis er radikalt miljøødeleggende, og en ressurskonservatisme som i praksis vil kreve større endringsvilje enn konservative politikere liker å tenke på. For Arbeiderpartiet står kampen om hvor langt ideen om sosial rettferdighet og solidaritet skal strekkes i tid og rom. Den fossildemokratiske linjen til Jens Stoltenberg stopper i praksis ved Svinesund, og strekker seg maksimalt en generasjon frem i tid. Ingenting vil forandre seg før vi oppnår en allmengjort forståelse av alvoret i klimaspørsmålet. Virkemidlene er mer kunnskap som må få virke over tid.

Klimabevisste mennesker som planlegger å bli politisk aktive bør derfor velge største motstands vei – og gå inn i et av de store partiene.  

Men hva med valget? Fremtiden er fortsatt åpen, men tidsvinduet er kort. Det er i slike situasjoner at vi ikke trenger «stabile rammebetingelser», men aktive brudd med det mønsteret som skaper problemet. Noen må ta de tøffe valgene. Og det kjipe akkurat nå er at det er få som er bedre posisjonert til å være den avgjørende «Noen» enn verdens rikeste land. De partiene som ved årets valg har vist at de er villig til å ta inn over seg den brutale klima-matematikken er Krf, Venstre, SV og Miljøpartiet De Grønne. De har hver sin oppskrift, men viser gjennom prioriteringer at de er lettere på foten enn de to store partiene (FrP lider av klimaforvirring, SP er desverre belemret med en oljeminister som ødelegger enhver miljøtroverdighet). Forskjellen mellom de grønne og de grå gjenspeiles i tre forhold:

• De grønne partiene er villig til å la være å utvinne olje fra sårbare områder.

• De grønne partiene vil bruke den globale kapitalmakten vår (som vi har fått som profitører på klimakrisen) til å skape grønne alternativer – ikke bygge verden enda lengre inn i fossilavhengigheten.

• De grønne partiene vil aktivt bygge den infrastrukturen og industrien vi trenger for å sikre norsk verdiskapning i fornybarsamfunnet.

Klimautfordringen vil, av naturlige årsaker, tilspisse seg. Hva som oppleves om «konvensjonelt nok» for de store partiene vil garantert forskyve seg i retning klimafornuft. Spørsmålet er om vi – i den siste Stortingsperioden hvor togradersmålet fortsatt kan nås – skal få fire år med stø kurs i feil retning, eller om de grønne pådriverne får nok kjøttvekt til å prege kommende stortingsperiode.

Uavhengig av hva du måtte mene om øvrig politikk bør du derfor stemme på et av de grønne småpartiene ved dette akkurat dette valget. De har rett og slett skjønt noe viktig, som de store partiene trenger lengre tid på å fordøye. 

Selv miljøengasjerte medlemmer i de store partiene bør vurdere denne strategien, fordi en stor grønn blokk vil gi dem selv drahjelp i kampen for å endre eget parti. Målet må være at vi ved neste valg  – om fire år – trygt kan stemme på et av de store partiene og stø kurs, men da ikke mot klimakollaps, men mot et energismart samfunn med industrielle pillarer som bærer også når fossilalderen går inn i solnedgangen.

Godt valg!

3 kommentarer om “Et oppgjør med fossildemokratiet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s