Talen Erna ikke holdt

Erna snakket ikke om klima. Så da må noen andre gjøre det. Her er nyttårstalen du kunne ha fått.

awn2

Kjære landsmenn (og -kvinner).

Vi har lagt bak oss et av de beste årene i verdenshistorien. Det ligger mye håp i statistikkens fortelling om menneskehetens utvikling seg de siste årene. Trass i enorme økonomiske utfordringer i Europa, den bunnløse tragedien i Syria og et nyhetsbilde som til tider kan virke dystert: Verden blir stadig bedre for stadig flere. Om vi ser på de siste tiårs utvikling har antallet fattige og sultne mennesker i verden sunket dramatisk. Barnedødeligheten har gått ned. Det er færre væpnede konflikter enn før. Vi mennesker blir stadig flinkere til å løse problemer, både i stor og liten skala.

Her i Norge kan vi glede oss å være et unntak i Europa. Vi har fortsatt vekst, høy sysselsetting og et tillitsbasert demokrati som fungerer. Vi har et velferdssystem som bærer oss i faser der vi trenger støtte fra fellesskapet, vi har en godt utdannet befolkning med stå-på-viljen og kompetansen som trengs for å forme fremtidens Norge. Sammen forvalter vi en stor nasjonalformue. Den gir oss trygghet og mulighet for å prege verden gjennom våre investeringer.

Det er mye godt å si om året vi la bak oss. Samtidig er det fortsatt har svært langt igjen før alle mennesker på kloden  har de grunnleggende rettighetene det store flertallet i Norge tar for gitt. Og i skyggen av den positive utviklingen vokser det fram nye utfordringer. Utfordringer som er globale, med nye berøringsflater, og med tidsperspektiver som tvinger oss til å tenke langt inn i fremtiden.

Og det er fremtiden denne talen skal handle om. Nyttår er en tid for å sette seg mål og løfte blikket. Og av alle utfordringer som ligger foran oss, er det en som er større og mer grunnleggende enn noen andre: Klimautfordringen.

De siste tiårene har vitenskapen gitt oss stadig sikrere kunnskap om at menneskehetens vekst og velstand nå påvirker jorden vår på svært alvorlige måter. Mesteparten av energien vi produserer kommer fra fossile brensler som kull, olje og gass. Resultatet er stadig økende utslipp av drivhusgasser. 2013 slapp vi ut mer CO2 enn noen gang. Samtidig forsvinner enorme skogområder årlig. Konsekvensene er en dramatisk økning i drivhusgasser i atmosfæren, raskere enn jorden har opplevd på millioner av år. Det får temperaturen til å øke på jorden.

Over hele kloden registreres nå denne oppvarmingen. De fleste av verdens breer går sterkt tilbake. Temperaturen i hav, atmosfære og over land stiger. Her i Norge øker nedbøren. Andre steder er det langvarig tørke. Både ekstremnedbør og voldsomme sykloner knyttes til at havet tar opp stadig mer varmeenergi.

Klimaendringene er ikke lenger en teori. Det er en virkelighet vi må forholde oss til, og som nå, mer enn noe annet, truer den stabiliteten som har lagt grunnlaget for verdenssamfunnet slik vi kjenner det. Klimavirkeligheten vil årene som kommer få konsekvenser for hver enkelt av oss, for lokalsamfunnet vi bor i, for landet vi bor i  og det globale fellesskapet vi er en del av. Enten fordi vi velger å løse utfordringen. Eller fordi vi – men først og fremst de som kommer etter oss – må tilpasse oss de tragiske konsekvensene av å la være.

Vitenskapens budskap er utvetydig. 2013 var også året for den første nye delrapporten fra FNs klimapanel. Her ble det introdusert et globalt budsjett for hvor mye karbon vi fortsatt kan slippe ut i atmosfæren om vi vil unngå mer enn to graders oppvarming. Budsjettet viser at vi raskt må klare å endre vår produksjon av energi, og redusere vårt forbruk av den. Vekst, i betydning retningsløs ekspansjon, døv og blind for naturprosessene som omgir oss, hører fortiden til. Fremover trenger vi en annen type vekst. En vekst som skjer innenfor jordsystemets begrensninger. Vi må skape mer, av mindre. Det gir store utfordringer for vårt nasjonale felleskap. Og store muligheter.

Norges velstand skyldes i stor grad vår evne til å høste av naturen. Fisken har vært vår viktigste eksportvare i tusener av år. En fornybar ressurs, som bare krever av oss at vi tar vare på livsbetingelsene i havet. Vi har utnyttet fossekraften og skapt store industrieventyr. Da vi fant oljen på sokkelen, startet et nytt kapittel for landet vårt. Vi kan dra med oss mye lærdom fra denne fasen. Gjennom ambisiøs industriutvikling og klok forvaltning er vi blitt en kunnskapsnasjon der mange har fått god økonomi, men der mesteparten av inntektene tilhører fellesskapet. Dette fellesskapet strekker seg forbi oss som lever i dag. Inntektene tilhører også de som kommer etter oss.

Grunnloven, som i 2014 feirer sitt 200-årsjubileum, er et fremsynt dokument. Det er et kart for krevende tider, en pakkeliste over de verdier samfunnet vårt alltid bør bære med seg i håndbagasjen. Det legger føringer for hverdagspolitikken, og tvinger oss til å se de store linjene. Og nettopp i klimaspørsmålet gir grunnloven dagens politikere et tydelig signal. La meg sitere.

Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten.

For at ivaretage deres Ret i Henhold til foregaaende Led, ere Borgerne berettigede til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand og om Virkningerne af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen.

Da begrepet «naturens produksjonsevne» ble introdusert i grunnloven var det en viktig og fremsynt tilføyelse. Naturvitenskapen kartlegger stadig flere «økosystemtjenester», naturprosesser som hver dag produserer enorme verdier for oss mennesker. Naturen er ikke et annet sted. Naturen og menneskeheten er vevet sammen. Det er naturens evighetsmaskineri som sørger for at vann sirkulerer på planeten vår, som står for omdanningen av biologisk materiale til jordsmonn som sikrer fruktbare avlinger. Biene som pollinerer plantene vi spiser  er et velkjent bilde på denne avhengigheten, men vi lærer nå stadig mer om havets betydning som  stabilisator i på kloden vår. Havet er ikke bare et evig matkammer, men et et lager for drivhusgasser, og en buffer mot plutselige temperaturendringer. Nå stiger havtemperaturen dramatisk over hele kloden. I tillegg er  svært mange av verdens hav preget av overfiske. Selv om Norge har en verdensledende fiskeriforvaltning, har også vi en historie knyttet til overbeskatning – både silden og torsken ble nær utryddet fordi vi politikere valgte å trosse forskernes råd. Vi har altså holdt vår forpliktelse overfor grunnloven når det gjelder å tilegne oss kunnskap. Men selv om vi visste, maktet vi ikke den andre delen av forpliktelsen: Å disponere ressursene langsiktig.

Dette skal vi bli flinkere til, selv om det ikke alltid er lett å være politiker. Vi blir presset fra mange kanter. Mange av oss har desverre hull i den naturvitenskapelige cv-en. Vi har gjort oss dyrkjøpte erfaringer: Det å gi etter for dagens næringsaktører, kan noen ganger begrense muligheter for fremtidens næringsaktører. Deler av det vi i dag kaller verdiskapning er i praksis verditapping, fordi kostnadene i form av naturødeleggelser aldri bokføres. Slik kan vi ikke ha det lenger. Derfor må vi åpne opp den politiske samtalen for slike perspektiver, og søke etter nye og mer helhetlige mål på  fremskritt og utvikling. For at dette skal være mulig, må vi i regjeringen bli rollemodeller for en åpnere dialogkultur. Vi må bli flinkere til å utforske det ukjente. Da trenger vi en ny form for  politikk, en undersøkende politkkk, med et kritisk forhold til premissene vi legger til grunn, og det språket vi bruker for å beskrive verden. Den «alsidige betragtning» grunnloven krever av oss, innebærer at vi ser et større bilde enn akkurat oss, akkurat nå, akkurat her.

Nettopp dette er denne regjeringens store mål: De beslutninger vi tar i dag, skal stå seg i mange generasjoner. Vår politikk skal bygge på forskning og ta nye innsikter på alvor. Den voksende kunnskapen om vårt samspill med naturen skal få en tydeligere plass i våre vurderinger, og vi skal ta høyde for alt de vi ennå ikke vet. Det aller viktigste, akkurat nå, er å få kontroll med vårt utslipp av klimagasser. Kunnskapen vår stiller oss på en prøve: Jordsystemet er i endring, på grunn av menneskehetens enorme utslipp av klimagasser. Konsekvensene av disse endringene manifesterer seg med så voldsomme konsekvenser over så lange tidslinjer at den enkle løsningen er å skyve problemet under teppet.

Fenomenet er ikke ukjent. Jeg har lenge vært opptatt av psykisk helse. Mange av oss vil slite med dette i løpet av livet. Et viktig forebyggende grep er å ikke strekke strikken for langt. Man bør lytte til seg selv, til kroppen sin og de tidlige signalene. Man bør være åpen med sine medmennesker, og sørge for å legge til rette for endringer som får livet inn på et annet spor. Andre ganger er det vår selvforståelse, våre fastlåste tankemodeller som er problemet. Da må vi lete etter nye fortellinger om oss selv.

Denne filosofien kan vi også bruke på samfunnsspørsmål. I politikken har vi i flere tiår fått tydelige signaler om tilstanden knyttet til klimasystemet og det biologiske mangfoldet. Likevel har vi fortsatt i samme spor. Noen av oss har skjøvet problemet under teppet. Andre har fornektet det, lansert symbolsaker, eller igangsatt tiltak som ikke har noen kostnad og dermed ikke krever noe av oss. Tiden for unnvikelse er nå forbi. Det haster, om vi vil unngå endringer som vil prege talløse generasjoner etter oss. Vi lever akkurat nå i et lite tidsvindu. Vi har noen få tiår der vår mulighet til å snu utviklingen overlapper med vår kunnskap om hvilke endringer som er påkrevd. Men hva er den nye fortellingen?

Den grenseløse friheten finnes ikke. I årene som kommer må vi jobbe for å sikre handlingsrom og øke livskvaliteten innenfor de rammer klimasystemet og naturens mangfold setter for oss. Rammer trenger ikke å bety ufrihet. Den samfunnskontrakten grunnloven vår beskriver, handler nettopp om dette: Om vi skal sikre alles frihet, trenger vi også å sette opp merkesteiner som markerer punktet der den enes frihet blir den andres ufrihet. Vi i den rike delen av verden, også her i Norge, har passert mange slike merkesteiner. Dermed bryter fellesskapet vårt i dag med de langsiktige og helhetlige idealer grunnloven legger opp til.  Som et oljeeksporterende land med stort utslipp per innbygger har vi, uten å være det bevisst, sendt regningen for vår velstand til fattigere deler av verden, og til våre egne barnebarn. Det gir oss et ansvar.

Jeg skal være ærlig med dere. Utfordringene med klima og biologisk mangfold er så store og komplekse, at jeg ikke har alle svarene på hvordan vi skal løse dem. Teknolologiutviklingen gir oss noen av svarene. Vi vil bidra til å skape et nytt norsk industrieventyr av vind-ressursene våre. Vi vil satse hardt på skånsom og kreativ utvikling i marin sektor, både med tanke på matproduksjon og energi. Vi vil tenke nytt rundt hvordan IT-industrien kan bidra. Vi vil være en aktiv medspiller for energiomstillingen som pågår i Europa, og la oss inspirere av vellykkede prosjekter i andre land. Ja, det vil koste. Men  kostnaden er en nødvendig investering. Vi trenger å bygge et nytt fundament for velferdsstaten, som sikrer oss fortsatt velstand etter som oljealderen de neste tiårene vil gå inn i sin avsluttende fase. Det grønne skiftet er i gang. Endringen kommer fortere enn de fleste av oss hadde regnet med. Det gjør den regjeringsperioden vi nå er inne i, særlig viktig.

Norge er et lite land. Men Norge er også den lille flekken på verdenskartet vi nordmenn har mulighet til å forandre. Verden trenger noen som peker ut kursen. Vi har mange ganger gjennom historien vist lederskap gjennom handlekraft der andre nøler. I dag ligger klimaforhandlingene med brukket rygg. Situasjonen synes låst fordi alle venter på at alle andre skal ta det første skrittet, og fordi ingen viser den vilje til endring situasjonen krever av oss. Det trengs stater som bryter dette mønsteret, ikke minst i den rike delen av verden. Derfor har vi en klar ambisjon om å ta vår del av utslippskuttene, samtidig som vi sikrer at investeringskraften Oljefondet representerer fremover skal vrir verden i en mer ansvarlig retning. Vi vil være et foregangsland i klimaforhandlingene når det gjelder å anerkjenne de fattige landenes krav på klimatilpasning. Samtidig vil vi bidra til å skape nye muligheter for norsk, grønn industri.

Vi vil rett og slett pense Norge inn på et nytt og smartere spor. For det er smarthet dette handler om. Det er ingen motsetning mellom å skape et godt Norge for oss som bor innenfor våre grenser, og et godt Norge for dem som bor utenfor. Det er ingen motsetning mellom gode liv for oss som lever i dag, og gode liv for dem som kommer etter oss. Det viktigste grepet vi kan gjøre akkurat nå er å sikre landet vårt en sentral posisjon i en verden som blomstrer innenfor rammene av begrensede naturressurser. Enkelte sider ved de nødvendige endringene vil skape motstand her hjemme. Det er forståelig. Et retningsskifte betyr også at det finnes noe vi må vende ryggen. Men grunnloven gir oss ikke rom for å gamble på at klimakampen tapes. Vi er en konservativ regjering. Det er ikke konservativt å verne strukturer som skaper radikale forandringer i den naturen sivilisasjonen vår bygger på.

Sporskiftet vi må gjennomføre sammen, er krevende. Det krever en dypere og mer omfattende nytenkning enn politikken alene er i stand til å håndtere. Det finnes ingen fasitsvar. Mange av de politiske løsningene har så langt sviktet når det gjelder målet om å redusere klimautslipp. Vi trenger rett og slett friske tanker. Derfor ønsker denne regjeringen å invitere til en historisk dugnad. En dugnad hvor vi ber forskere, næringslivsledere, miljøbevegelsen og det brede lag av befolkningen om å bidra med nye perspektiver.

Vårt felles ambisjon bør være målbar endring. Vi trenger løsninger som griper over mange politikkområder, og som bygger det mulighetsrommet våre teknologiselskaper, entreprenører, lokalsamfunn og forskningsmiljøer trenger for å skape et nytt og grønnere Norge. Derfor denne krevende men ærlige erkjennelsen ved inngangen til et nytt år: Landet vårt er i dag en del av problemet. Takket være ny kunnskap vet vi at mange av dagens «iværksatte indgrep» strider mot den generasjonskontrakten grunnloven vår så klokt forplikter oss til. Som jeg sa innledningsvis: Vi lever i en spennende tid, i et godt land, i en stadig bedre verden. Det gir oss mye å kjempe for. Derfor må vi sammen gjøre 2014 til et vendepunkt. Et retningsskifte, der vi for alvor velger å bli en del av løsningen.

Godt nyttår!

8 kommentarer om “Talen Erna ikke holdt

  1. Takk! Veldig bra. Jeg håper den når oss alle. Jeg får en følelse av at dette er som david mot goliat. Derfor skal man ikke gi opp!

  2. Flott skrevet! Kanskje du bør tiltre stillingen som Ernas nye taleskribent og generell smart-rådgiver? (Ny app som bør programmeres! )

  3. very fine indeed, so where do we start? How and what should we start doing now? Reduce use of the car? Buy windmills and stick them on the roof to supplement the solar cells? …..???? Downsize, reduce the impulse to buy rubbish, reduce packaging, simplify transport, change the international banks lack of morals…reduce unnecessary energy use..(.washing machines do a fine job with a ten minute cycle)……so let’s us hear it please!!!,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s