Den siste uken har vært som en film. En hybrid mellom en actionthriller og et politisk drama, med flere sammenfallende fortellinger knyttet til ytringsfrihet, liberale rettsprinsipper, cyberkrig og storpolitisk spill – alle sammenvevd på et vis, men også med sine individuelle plot og spenningskurver.
Første scene: Julian Assange, en jaget, anemisk internetanarkist, melder seg for Scotland Yard. Andre scene: Kamerasveip i Nobelinstituttet, forberedelsene til fredsprisutdelingen, fokuser på den tomme, symbolske stolen til frihetskjemperen Liu Xiaobo. Kontrast: En seig panorering langs høye fengselsmurer. Asiatisk landskap. Kinesiske vakter med tomme blikk, akkompagnert av lyden av amerikanske politikere som krever wikileaks-sjefen myrdet. Ny scene. Sveve over Oslo, zoom inn på Regjeringskontoret i Norge, der det statsbærende partiet i Norge bestemmer seg for å banke gjennom det kontroversielle Datalagringsdirektivet. Ny scene: Obama briefes om Cablegate. Svette rådgivere. Terror-retorikk preger samtalen. Autoritære unntaksvirkemidler lanseres. Så klippes nyhetsinnslagene inn, med økende intensitet. Påstander om jagerfly-juks, kinesisk raseri, overvåkning av FN, hackerangrep på Paypal, Visa, Mastercard som stenger pengestrømmen til lekkasjon. Amazon – leverandører av global, digital IT-infrastruktur går amerikanske myndigheters ærend. De mystiske sexanklagene. Nyheten om omfattende nettsensur og illiberale lovforslag om munnkurv, kryssklippes mot Nobeltalen til Jagland og dld-utspillet til hans partifelle Storberget på samme dag. Den tidligere statsministeren snakker om grunnleggende, universell frihet. Den nåværende justisministeren argumenterer hardt mot seg selv 5 år tidligere, nå vil han ha hjelp fra erkefienden Frp for å ofre grunnleggende rettsprinsipper for å bekjempe kriminalitet. Vi lengter etter en norsk cablegate. Vi er blitt sultne på mere innsyn. Vi vil forstå de skjulte prosessene.
Under alt dette ligger et creepy lydspor, som får selv de vakreste ord om frihet til å låte ustemt. Vi skjønner at like under overflaten ligger det noe dypt og stort, en kamp om kontroll, om råderett over informasjonens infrastruktur, om forholdet mellom enkeltmennesker og makteliter. Det bestående mobiliserer alle sine maktreserver. Vi skjønner at karakterene som spiller mot hverandre opererer med ulik logikk og ulike natorlover. Samtalene er ikke samtaler men en kakafoni av postulater. Det finnes agendaer under agendaen. Den ideologiske frihetsretorikken kan være ektefølt eller hul, det er ikke alltid lett å se forskjellen, det forvirrer oss. Hvorfor? Fordi disse liberale idealene er det eneste vi har å navigere etter i alt dette mylderet, de er de eneste stjernene på himmelen – svake, skinnende håp. Og vi sitter ytterst på stolen, usikre på hvordan dramaet ender, hvem som er skurken og helten, hvor marginene vipper, hvilke verdier som vil gå tapt i kampen, hvem som vil få seg en på trynet og hvem som vil børste dressen og bevare verdigheten, rystet men ikke rørt. Det er fascinerende, men også skremmende. For dette er ikke kinosalen. Det er virkeligheten.
Manuset er i overkant spennende, synes jeg. Men den gode nyheten er at det skrives i sanntid av oss alle sammen. Aktivister, politikere og bloggere bidrar i meningsdannelsen. Dermed har også jeg en mulighet for å bidra til dramaets avsluttende akt. Og jeg har et forslag, som gjør det hele til en feelgood-film:
Stortinget stemmer ned forslaget om Datalagringsdirektivet, takket være prinsipielle, kunnskapsrike stemmer som Jon Wessel-Aas , Knut Johannesen, og Bård Vegard Solhjell, kritiske medier som Bergens Tidende og Dagsavisen, og en samkjørt tverrpolitisk opposisjon. Det mobiliseres massivt for å snu sanksjonene mot Wikileaks. Assange dømmes (i Sverige) dersom han har begått voldtekt, men betraktes forøvrig som budbringer og ikke spion. Norge blir en progressiv stemme i kampen mot nettsensur og begrensinger i nettets ytringspotensiale.
Og ikke nok med det: Neste års fredspris går til Tim Berners-Lee. Prisen bør han få for sitt årelange forsvar for nettets grunnleggende demokratiske prinsipper, nøytralitet og åpne standarder. Kanskje han også kunne delt prisen med Jimmy Wales og Wikimedia Foundation, som blant annet står bak åpne kunnskapsbanken Wikipedia og metadatakatalogen dbpedia, som er et viktig i nav i arbeidet for å realisere den semantiske verdensveven. Nettets infrastruktur for kunnskapsdeling, demokratisk ytring, gjennomsiktighet og mobilisering rundt politiske ideer er den beste garantist for verdensfreden i det 21 århundret.
The end.
Waagenilsen 
Bra tekst, Anders!