Ordhus

Historien om #Ordhus er fortellingen om et ordskjelv som skapte en by.

NB: Teksten du nå er i ferd med å lese, er resultatet av en unik samskrivingsprosess på Twitter. Det er altså langt flere enn meg som skal ha æren for mange av formuleringene. Les nederst i bloggposten om hvordan beretningen om Ordhus oppstod!

Ordhus er en by, i Ordland fylke, i landet Ord-Norge. Byen er vakkert plassert, der den grammatiske Sagneorden skjærer seg inn i landet, på grensen til Ordaland. Noen ordalendinger protesterer og mener #Ordhus ligger i deres fylke, men ordmåleren har nylig sagt siste ord i den striden. Like ved byen ligger en ordeskog. Der er det et yrende dyreliv. Den sjelden ordrangutangen er en favorditt blant turister. Hyppig ordhane-spill tiltrekker seg hele ordskarer av ordnitologer.

Men det er slett ikke bare godordstemning i Ordhus om dagen. Radikale sidemålsformer er bekymret for at stadig flere ord blir fattige. De borgerlige konsonantene har, i forkant av ordtingsvalget, tatt til orde for en ordsvarsallianse for å bekjempe terrord-trusselen. En friskrivingsbevegelse skaper problemer i Ordhus sin omdiskuterte semikoloni i Ord-Afrika. Ordvarslinga melder om vedvarende ordavind, og det har bredt seg en frykt for uord. Ordkløyverne driver derfor intens ordeling med motordsagen. De har ordnet et stort forord av stavelser, nøysomt plassert i store fabler i lagertalen til byens munnhuggeri. Avisordsidene er preget av en trist nyhet: Et subjekt ligger i komma etter at to stiler nylig kolliderte font mot font på motordveien. Den ordulykkede, som kjørte en Ord Ocus, vokste opp i en ordstadsidyll like utenfor byens høyremarg.

I skogkanten ligger også ordbrukshøgskolen, der studentene lærer å håndtere både ordfreser og traktord. Alle innbyggerne i Ordhus er overordentlig opptatt av ordsmonnet. Men før de kommer så langt, må de uselvstendige og mindreordige verbene lære å stå på egen versefot. Barna går i ulike ordklasser på skulen. Alle er selvsagt opptatt av ordenskarakteren. To elever fikk nylig skjenn av rektord fordi de plaget medelever med tankestreker og hermetegn i adverbstiden. To andre ble tatt på fersken da de lastet ned piratord fra et orddelingsnettverk.  Men de fleste barn er rettskrevne. I friminuttet spiller de fleste fotball. Da gjelder det å innta de beste preposisjonene og skille mellom sterke og svake verb. Skader de et kne, legger man på en substantivisk leddsetning for å lindre. Av andre idrettsgrener er ordtennis svært populær. I treningsstudioet driver mange med uregelmessig bøyning. Det skal være bra for å hindre minuskelplager.

Svært mange av husene i Ordhus har setningsskader etter hyppige ordskjelv, men både byens ordtaktekker og ordsikringsselskapet er enige om at det ikke ligger noen grammatikk i dette. I bedre strøk har de større eiendomspronomen, superlativer og mange ubestemte artikler. Innbyggerne tar gjerne semantrikken om de har et ærend i et annet avsnitt av byen. Stadig mer av kommunikasjonen foregår med mobilkolofoner.

Navnet fikk byen etter advokaten Alf Ordhus, som ikke var ordsår, men som ofte satte grå ord i hodene på sine motstandere. Han ble særlig kjent da han var ordsvarer for en korrekturist som var tiltalt for smugling av illegale fremmedord. Han skapte også overskrifter den gang han jobbet i ordkommisjonen og fant fem ufullstendige setninger funnet skjult i et dystert kapittel, og avlørte et bestialsk serieord. Det antatte gjerningsordet, et kasus, skal ha gått amok med stikk- og slagord, og satte punktum for seg selv etter udåden. Som ung reiste Alf Ordhus ordet rundt, og skal da ha avverget et folkeord i Ord-Korea. Han var omskrift person: Han likte å komme til dekket ord, og noen mente han hadde et snev av ordmannsgalskap. Mange var også bitre på at han skal ha tipset den kulørte ukepressen om at Royal Pluralis tok ut kommaseparasjon. Før han ble leder av seniord-forbundet på sine eldre dager, var han også i en periode byens ordenskriver. Da styrte han alt som hadde med ordskifte etter avdøde, samskriving og orddeling å gjøre (han fikk ros for liberal lovfortolkning mtp. intetkjønnets samskrivningsrettigheter). Han var også kjent som en ekstraordinær ordlovskaptein.

Det etymologiske kirkesamfunnet står sterkt i Ordhus. Kyrkjelyden består mest av vokaler. Etter den nye ordningen skal presten alltid være ordinert. Når ungdommane skal stå konsonant får de utdelt personlige pronomen av predikatet. De fleste hankjønn ønsker seg hatt eller andre varianter av perfektum i gave til konsonanten.  På det musikalske området sjølvsagt er vanleg med ordspelemenn på lokalet og ordatorium i kirken. Det mest kjente ordkesterinstrumentet heter Hammondordgel. Vennskapsbyen er forresten New Ordleans, så det tilordekommer også enkelte sære unntaksregler som foretrekker dyslexijazz. Til tider blir det nærmest ordtakstilstand, med heftig dansing på ordene.

Turister i Ordhus bør definitivt få med seg det unike ordcruiset, med den lokale idrettshelten Petter Ordhug som guide. Man bør stille ordberedt, og merke seg at det lett å bli truffet av løsprat når ordavinden er sterk. Dersom ein får ord på seg kan det hjelpe å bruke ein deordorant, eller løsemiddelet ordkverk  (fåes kjøpt hos hjernvareforhandlere).

Om du er et fremmedord som er så uheldig å ikke få innvilget ordholdstillatelsen, blir du sendt hjem med returpost, men stadig flere språkløse velger å gå i skjul mellom linjene, eller leve som ordstreifere. Nylig ble det innvilget et generelt amnesti for svarabaktivokaler.

Når innbyggerne dør blir de gravert. Seremonien innbefatter ordpåkastelse, om man da ikke velger bisetning.

Fra ord er du kommet til ord skal du bli.

HMM..? HVA ER DETTE FOR EN MERKELIG TEKST?
Det var Helge Torvund som startet det hele den 1 januar 2011, med en enkelt tweet (til Miriam H. Skjelbred om jeg ikke husker feil) der han frigjorde ordet «ord» fra sine semantiske lenker, og gjorde det til et sted. Han kalte det Ordhus, en by som livnærer seg av grammatikken som råvare, der språkbegreper får nytt liv i en interessant skapelsesprosess som stadig tar nye vendinger. Slik ble Torvund (uten at han egentlig visste hva han satte i gang, tror jeg) episenteret i en sjeldent språkseismologisk fenomen. Ordhus fikk Twitter til å surre instenst som en ordflue i to døgn, før fenomenet døde mett og fornøyd i vinduskarmen. Jeg har tidligere skrevet om hvordan Twitter er et rammeverk for snubleflaks. Historien om Ordhus viser at Twitter også kan være en arena for en unik form for kollektiv historiesfortelling. Etter at den første kvitregnisten antente ordbrannen , ble Øyvind Kvalnes og Berit Rekve og noen flere, inkludert meg selv, med og bære ord til bålet. Dagen etter fikk #Ordhus egen hashtag, og flinke, kreative mennesker som Dagfinn Nordbø og Jon Wessel-Aas (og langt flere) hev seg med. Etterhvert som stadig flere bidro, mistet fenomenet også litt av kontakten med den konsistente fortellingen som startet det hele. Ordhus sank, som en språkets Atlantis.

Jeg fulgte fenomenet fra start til slutt, og synes hendelsen var såpass ekstraordinær at jeg, da natteordet senket seg en søndag, fant inspirasjon til å skrive ut en slags oppsummering. Den er dels basert på Googles eminente twitterarkiv (Twitter selv er ikke god til å ta vare på historien) og dels på eget hode. Her er jeg altså et slags medium, som profiterer rått på andres ordkraft, det jeg har gjort er å plukket drivord og plassere dem i en slags dramaturgisk sammenheng. Basert på at de flinkeste hodene i denne ordflommen skrev på vakkert nynorsk burde jeg også gjøre det, men hjernevasket bokmålsmann som jeg er, frykter jeg at et forsøk på nynorsk ville plassert meg ordskifteretten, tiltalt for grammatiske overgrep. Det viktigste, tenkte jeg, var å ta vare på noen av disse twittermeldingene og den sammenhengen de ble kvitret i før de forsvinner i ordtåka på det store informasjonshavet.

Om noen føler seg ordglemt eller inspirert, kan de bidra til å utvikle historien videre i kommentarfeltet.